«Det er i øynene du får glimtet av håp for Afghanistans fremtid»

HÅPET: Noen mil fra Kabul drømmer 200 skolebarn om fremtiden. Møt hverdagen til folket i Afghanistan. Les også de fire sidesakene som ligger i Dokumentseksjonen. Alle handler om Afghanistan.

Skolen Gul Dara ligger noen mil nord for Kabul. De siste kilometrene, når man må følge en omkjøring, minner veien mest om et uttørket elveleie. Grunntonen i landskapet er sandbrun og leirgrå. Muren rundt den omfangsrike eiendommen er uventet frisk i fargen. Inngjerdingen er nylig avsluttet. Porten viser åpenhet og avslører en romslig, men lav klasseromsbygning på innsiden. En vannpost med en sølvgrå pumpe lyser som et velstandssymbol i de fattige omgivelsene. Men det er flokken av skolebarn som løfter stemningen. Og det er i øynene deres du får glimtet av forventning, håp og barnlig glede. Det er midt i skoletiden, og elevene har fått slippe ut i et friminutt på innsiden av den beskyttende muren. Landsbyene de tilhører ligger lenger innover i landskapet, og de fleste i drøy gangavstand unna.

TALLFORSTÅELSE: Matematikk for de yngste læres med enkle hjelpemidler.

Behov for lek. – Her skal det bli lekeplass, pekes det der støvet virvles opp under løpende føtter. Og på spørsmål svarer elevene optimistisk at de ønsker seg dumphusker, karusell og volleyballbane.
Skolegården domineres av piker med sorte kjoler og hvite skaut, men det er også gutter blant dem, selv om dette er pikeskolen som Åsne Seierstad gav penger til. Elevene trekker etter hvert lydig inn i klasserommene. Rundt 200 barn fordeler seg på et titall klasserom, mellom første til syvende trinn. Når vi banker på og kommer inn, er ikke reaksjonen annerledes enn hos barn i norske skoler. Nysgjerrige blikk, noen stråler, andre ser blygt ned. Inventaret er sparsomt. De yngste elevene sitter gjerne tre sammen, oppover i trinnene er det plass til to.
I en av klassene har de regning i denne timen. Hjelpemiddelet er en ruglet tavle på veggen og små erter i et plastlokk på første benk. Etter tur blir de bedt om å komme frem for å holde opp ertene. To her og seks der viser sluttsummen.
Matematikk er et av favorittfagene sier de selv, men tar gjerne opp tegnebøker fra sitt gjemme under pultlokket. Det er ikke vanskelig å forstå at blomster i friske farger er et yndet motiv, i kontrast til landskapet på utsiden.

HÅNDVERK: I utkanten av Kabul bidrar smilet og fargene lett til å gi inntrykk av at det råder en viss optimisme og glede i hverdagen.

Ikke strøm. – Problemet vårt er at vi bare har syv lærere ved skolen. Det burde vært 26, men lønnen er for dårlig, derfor er det bare noen fra landsbyene i nærheten som tar en slik jobb hos oss, forteller rektor Najiba.
Hun bekrefter mangelen på bøker og at det ikke er barnas ordenssans som er årsak til ryddige pultlokk. Og det er glissent på det lille lagerrommet hun viser oss. Der står uåpnede esker med PC, skjerm og skriver.
– Vi har ikke strøm, derfor må vi få koblet til generatoren. Dessuten må lærerne bli kjent med datamaskinen før de kan undervise elevene, forteller hun.
Men elevene i tiårsalderen lar ikke det legge noen demper på fremtidsoptimismen. På spørsmål om hva de kan tenke seg å bli som voksne, rekker så å si hele klassen hånden i været og sier «lege». De drømmer om å ta utdanning i utlandet og komme tilbake for å hjelpe egen befolkning.

Bygg reis deg. Da er det lett å se en fremtidig arbeidsplass for flere av dem i nabolaget. Når lokale medarbeidere fra Den norske afghanistankomiteen kjører oss noen kilometer ned mot hovedveien igjen, kommer vi forbi en byggeplass.
– Her skal det bli fødestue, forklarer en byggeleder, og forteller om planer for i alt 120 prosjekter i dette distrikter.
Det er landsbyer som går sammen om å få i gang skoler og sykehus, skaffe vann og bygge veier og broer.

JOURNALIST: Anders Sømme Hammer i Kabul.

Lyspunkt. – Det er lett å finne prosjekter i Afghanistan som er vellykkede og til hjelp for befolkningen, selv om konflikten gjerne overskygger alt som skjer, bekrefter freelancejournalist Anders Sømme Hammer.
Han har bosatt seg i Kabul, i hvert fall for halvannet år, og reiser mye rundt i landet og leverer reportasjer og nyhetsstoff til norske medier. Møtet med Hammer finner sted i et moderne kjøpesenter. Selv har han foreslått et bord på en beskjeden kafé i kjelleren. Men oppover i etasjene har forretningene et stort utvalg av varer. En flott glassheis fører opp til en takterrasse med fin utsikt over byen. Gjestene i den eksklusive restauranten må sies å være langt fra representative for befolkningen i hovedstaden.
– Afghanere er hyggelige folk. De er gjestfrie, og jeg ser mye glede blant dem, sier Hammer, men han forstår hvor vanskelig det er med gjenoppbygging og det å etablere et effektivt statsapparat.

BYLIV: Hovedstaden Kabul er en livlig by med mangfold og fascinerende bygg. Aktivitetene i millionbyen starter ved soloppgang, og salgsbodene og kjerrene med frukt, grønnsaker, krydder og klær pakkes ikke sammen eller trilles bort før det skumrer.

Langt frem. – Jeg har inntrykk av at mange afghanere vil hjelpe til med å bygge opp landet sitt, men en del ønsker seg bort. Jeg har vanskelig for å se noen endelig løsning.
– Et av problemene er korrupsjon. Dessuten er det langt frem før den afghanske hæren og politiet selv kan overta ansvaret for kontroll og sikkerhet, sier journalisten.
Egen sikkerhet er han ikke redd for. Han synes det går greit å ta seg rundt.
– Jeg har bygget opp et kontaktnett og vurderer situasjonene.
Han synes at konflikten i landet overskygger alt annet, selv om utfordringene står i kø på den humanitære siden.
– Situasjonen er låst. Partene står fast, og det kan faktisk bli verre.
Anders Sømme Hammer har blant annet fulgt amerikanske styrker i den østlige delen i ca en måned.
– Det er interessant å se taktikken deres. De kvier seg ikke for å avfyre sine svært moderne våpen. Svakheten er at de ikke er kjent i terrenget og at motstanderne driver såkalt asymmetrisk krigføring.
Men det er den internasjonale sikkerhetsstyrken Isaf som er pådriveren i den militære innsatsen.

Hovedkvarter. I hovedkvarteret midt i Kabul legges planene for fremdriften i den overordnede operasjonen og arbeidet med å få den afghanske hæren til å stå på egne ben.
Pressetalsmann brigader Carlos Branco presiserer at det er Isaf som har initiativ og øver press på Taliban.
– Når det skjer trefninger nå, så er det fordi den afghanske hæren sammen med Isaf er i ferd med å ta kontroll over områder. Og det er fremgang, forsikrer portugiseren, og påpeker at Isaf bare er til stede for å støtte afghanerne. Når de nasjonale sikkerhetsstyrkene med hær og politi er i stand til å overta, da blir Isaf overflødig, men noen sluttdato for oss er det umulig å sette, sier han.
– Dessverre mangler den internasjonale styrken mannskaper for å kunne være mer effektive. Afghanistan er et enormt land (om lag dobbelt så stort som Fastlands-Norge, red. anm). Sammenlignet med Natos styrker i Kosovo, burde tallet på soldater her minst vært 800 000 for å ha den samme soldattettheten, forklarer Branco på kontoret sitt i brakkeriggen.
Ikke mange meter unna ligger den gule hovedbygningen, som tidligere var en offisersklubb og som hadde praktfulle rosebedd på utsiden. Det staselige preget som dette bygget og hele uteområdet ennå hadde da vi besøkte stedet første gang for mer enn fem år siden, har druknet i kontorbrakker og boligkontainere. Det er et topptungt hovedkvarter der over 30 nasjoner skal ha inn sine representanter. Og Norge er ikke noe unntak.

KVINNER: Situasjonen for kvinnene i Afghanistan er blitt bedre enn den var under Taliban, men det ser ut til å være langt frem til full frihet og likestilling. I flere av byene er det opprettet krisesenter som tilfluktssted. Det er en afghansk kvinnebevegelse i gang og temaet står på internasjonal dagsorden. For eksempel arrangerte Fredsforskningsinstituttet i Oslo et kvinneseminar i november.

Tålmodighet. – Vi er 12 offiserer samt noen i etterretningen her i Isaf-hovedkvarteret, forteller brigader Kurt Pedersen, som henter oss ute i porten og tar oss gjennom sikkerhetskontroll og gjennomlysning, vel så grundig som på en flyplass.
Flere av nordmennene finner vi i hovedkvarterets pustehull, en trivelig hage med kafébord og trær som gir sval skygge. De kikker på klokken og minner om at de ikke må gå glipp av drageløperdemonstrasjonen på idrettsplassen om en times tid. Det kan de tillate seg når muslimsk helligdagsstillhet bremser effektiviteten en fredag ettermiddag.
– Arbeidet her er givende, men vi må være tålmodige, forsikrer de norske offiserene.
– Situasjonen er helt annerledes enn på Balkan eller i Irak. I Kosovo var det bare Nato og FN som rådet. Her er det mange aktører og en lovlig valgt regjering, sier oberst Tom Guttormsen.
– Det er et problem at Afghanistan er så stort, og det gjelder å ha støtte i den afghanske befolkningen. Støtten ser ut til å være økende, men i noen tilfeller er folk utålmodige og blir fornøyde når de ser stadig flere afghanske soldater, sier brigader Pedersen, som ser på oppbyggingen av en selvstendig afghansk hær som noe av det viktigste de er med på. Dette skal danne grunnlaget for sikkerhet i det afghanske samfunnet.
– Det handler om å gi dem utstyr og komme bort fra gammelt russisk materiell. Soldatene gis utdanning og trening, og det foregår såkalt mentortrening. Det betyr råd og veiledning til dem som skal lede operasjoner. En av utfordringene er at mange ikke kan lese og skrive, forteller Pedersen.
Han forklarer at det samtidig er meningen at afghanere skal integreres i den internasjonale sikkerhetsstyrken, derfor er det utpekt en rekke liaisonoffiserer for å få dette til. Hjelp til sivilbefolkningen legges det også vekt på, men da forsøker de gjerne å la lokale myndigheter få æren.
– Vi hadde en Isaf-operasjon der den afghanske hæren fikk gå inn i området. Like etter ble det gitt penger og annen hjelp til lokalbefolkningen. Det skapte en positiv holdning, forteller de norske offiserene, som har tro på at enkle midler kan bidra til å snu en stemning i riktig retning.
Selv om Isaf-hovedkvarteret sitter med kontroll og koordineringsansvaret for hele operasjonen i Afghanistan, overlates mye til de fem regionskommandoene, men flystøtte styres sentralt.
– I sør mangler det tre bataljoner, og konsekvensen blir at belastningen på styrkene som opererer der, blir stor. Det vil ta lenger tid å få full kontroll. Og i sør er det ikke bare én motstander. Det er Taliban og det er grupper av pashtunere. I nord og i vest er motstanden mer samlet og i mindre omfang.

Regjeringsstøtte. – Men hvor er det blitt av operasjon Enduring Freedom, den opprinnelige amerikanskledete innsatsen i kampen mot terror?
– Den pågår fortsatt, mest i øst, og er ledet av en amerikansk general. Men operasjonen er koordinert med oss, og her har vi gitt amerikanere Isaf-ansvaret i denne regionen. Dette samarbeidet er en fordel for Nato, mener de norske offiserene.
Det mener også den afghanske regjeringen, ifølge den afghanske utdanningsministeren halvannen uke senere under sitt besøk i Oslo. På spørsmål om ikke det som er selve kampen mot terror gjennom operasjon Enduring Freedom, kan avsluttes i Afghanistan, nå som det handler om etablering av sikkerhet og stabilitet ved hjelp av Isaf, svarer Mohammad Haneef Atmar:
– Nei, Isaf og Enduring Freedom må operere sammen. De to kan ikke skilles og vi ser på det som en støtte for oss.
Den enkleste hovedfartsåren fra sør til nord, rent topografisk, går helt i vest – langs grensen mot Iran. Da unngår man mange av de store fjellformasjonene. Men en landeveisreise fra Kabul og til regionen i nord ville vært annerledes og mer enn et dagsprosjekt. Det er ikke aktuelt for norske soldater. En Focker 50 med ca 30 plasser går i daglig rute mellom Kabul, Mazar-e-Sharif og Meymaneh. Takket være et effektivt norsk støtteelement på Kabul internasjonale flyplass, er innsjekking og eventuell transittovernatting en ren fornøyelse. Det gjelder også den såkalte log-flighten, flyruten hjem til Norge.
Når du er i skyhøyde og kikker ned på landskapet på vei nordover, er det tydelig ingen strak landevei der nede. Og det kan være en lettelse å heve seg over bebyggelsen. Da er det imponerende å se ned og konstatere at veier, tomter og bygninger er ryddig organisert med rette linjer og eiendommer plassert som åpne fyrstikkesker.

VELFERD: Fritiden blant de norske soldatene i Camp Nidaros i Mazar-e-Sharif kan blant annet fylles med sandvolleyball-lek.

Norsk i nord. Camp Nidaros er den norske leiren i Mazar. Den ligger midt inne i den tyskledete leiren Camp Marmal hvor Regionskommando Nord har sitt hovedkvarter.
– Tysk nærvær er forutsetningen for at RC North skal lykkes, forklarer den norske kontingentsjefen, oberst Ivar M. Sakserud, som er imponert over den tyske logistikken.
– Vi har fått mye støtte fra dem, både teknisk og innenfor sanitet, sier han, uten da å vite at få dager senere er tysk innsats livreddende og avgjørende etter veibomben i Meymaneh.
Det tyske hospitalet ligger rett på utsiden av «Nidaros» der de har god legedekning og noe av det mest moderne utstyret som finnes, selv etter vestlig målestokk: akuttmottak, CT-scanner og tredimensjonal røntgen, overvåkning, øyeklinikk og tannlege.
Hoveddelen av det norske bidraget i nord er den hurtige utrykningsstyrken. Den som måtte være bekymret for hvordan soldatene skal få tiden til å gå når de er prisgitt flere dagers opphold innenfor gjerdene, burde fått tatt en kikk på treningshall, sandvolleyballbane, velferdskompleks med en minikinosal, biljardbord og internetterminaler.
Oberst Sakserud er ikke i tvil om at soldatene fortjener all velferd de kan få.
– I denne perioden har utrykningsstyrken hatt lange dager og tung belastning som har tært på kreftene, sier han, og sikter til operasjonen som pågikk frem til begynnelsen av november.
– Men jeg er imponert over folk fra førstegangstjenesten. Disse soldatene har vært med på tre større operasjoner og 60 døgn i felt. De har møtt utfordringer når det gjelder forsyninger og utstyr. Utrykningsstyrken skal være selvforsynt i tre døgn, og vi var forberedt på problemer, men det gikk bedre enn fryktet. Soldatenes kompetanse har vist seg god, og jeg tror at følelsen av å bidra aktivt i en operasjon har virket positivt. Tidligere var det mye ventetid, forteller kontingentsjefen, som ser at det er mange utfordringer i samarbeidet med den afghanske hæren.
– Det har vært noen språkproblemer, og vi skulle nok hatt flere tolker.

ORDEN: Norske soldater i utrykningsstyrken Quick Reaction Force (QRF) har mye utstyr å holde orden på, både når de skal ut på oppdrag (bildet) og når de kommer tilbake.

Sidestilt. I samarbeidet med afghanerne er det delt kommandolinje. De norske Isaf-soldatene tar ikke ordrer fra en afghansk sjef, men det er et gjennomgående samarbeid som gjør at styrkene følger de planene som legges.
– Hva tror du om mulighetene for å rekruttere nye norske soldater til utenlandstjeneste?
– Hvis det norske bidraget ute blir omtrent på størrelse med det vi har i dag, tror jeg det går greit.
Kontingentsjefen hadde innerst inne håpet at utrykningsstyrken ville fortsette i Mazar, men forholder seg til planen som nå foreligger. Men han tar i mot en helikopteravdeling med åpne armer. Helikopterbidraget og en operativ kirurgisk enhet vil utgjøre en stor forskjell i Meymaneh.
Oberst Sakserud registrerer at det er økonomisk vekst i Afghanistan og mange nye arbeidsplasser, men han understreker hvor viktig det er å tenke langsiktig og at målet er å få det afghanske samfunnet til å fungere.
Inntil da er Natos tilstedeværelse avgjørende.
– Jeg håper vi kan få til et mer siviltmilitært samarbeid, selv om jeg vet at de frivillige organisasjonene ikke vil bli identifisert med oss i uniform. Dersom vi kan sørge for sikkerheten, kan organisasjonene overta og fortsette sitt humanitære arbeid.
Forbindelsen mellom Mazar-e-Sharif og Meymaneh er enten en 35 minutters flytur eller seks til åtte timer på landeveien.

WORKSHOP: Jalaluddin Akramy (t.v.) sammen med Ingrid Nyborg har, i regi av Kirkens Nødhjelp, samlet afghanere - kvinner og menn - til et arbeidsseminar for å forberede en levekårsundersøkelse i distriktene.

Lokale levekår. Når vi stiger ut av flyet i Meymaneh, er målet ikke den norske PRT-leiren, der både sivile og militære eksperter samarbeider, men lokalene til Kirkens Nødhjelp.
Gjestfriheten der er stor, selv om de er i full gang med en arbeidsgruppe med ti–tolv representanter fra afghanske landsbyer og lokale hjelpeorganisasjoner – både kvinner og menn. De forbereder en levekårsundersøkelse. Arbeidsøktene går blant annet med til å formulere spørsmål og få dem riktig oversatt før de blir tatt med ut til befolkningen i distriktet, både to og tre timers kjøring unna. Kolonnen med sivile biler skal starte dagen etter. Under både lunsj og middag er det en munter stemning, der afghanere og nordmenn sitter – og jeg selv forsøker å sitte, med korslagte ben rundt oppdekningen på gulvet. Ris, pitabrød, oliven og nyslaktede kyllinger er fordelt på den gummierte duken i midten. På utsiden, ved muren nederst i hagen, rydder gårdshunden effektivt opp etter slakteseansen.
– Vi er i live, men vi har ikke noe liv, lyder hjertesukket fra Iqbal, en av de unge mennene. Skal vi klare å komme skikkelig på fote og klare oss selv, vil det ta 20 til 30 år, mener han. – Jeg tror kanskje vi er for opptatt av å legge skyld på andre for hvordan vi har det. Noen bebreider Pakistan, noen Iran og andre USA for å ha skylden, men det er ikke det som hjelper. Samtidig er hver enkelt for opptatt av egen person. Dessuten, det er alltid de eldre, foreldrene våre, som har det avgjørende ord og som bestemmer. Vi unge blir ikke hørt, sier Iqbal litt oppgitt, likevel med et glimt i øyet.
Kollegaen hans Zabiullah derimot, kan godt tenke seg å emigrere til Canada eller et annet vestlig land.
– Hvordan kan jeg komme meg dit, vil han vite og sier at han skulle betalt mye for å komme seg bort. Han vet det er andre som har lykkes med å komme bort fra det som er et av hovedproblemene i hjemlandet: fattigdom og arbeidsløshet.
På fjernsynsskjermen i bakgrunnen viser et nyhetsinnslag noe om den store gruppen av afghanere som trekker over grensen til Iran for å finne arbeid.

BRØNNVANN: For afghanere er vannmangelen et stort problem - og å skaffe det en stor jobb.

Lokal utvikling. Mohammad Amin er medlem av et distriktsutviklingsutvalg noen mil lenger sør, men er et ærend innom i Meymaneh. Amin er staselig kledd med kappe og afghansk hodeplagg, og det gråhvite skjegget gir ham samtidig autoritet. Han skal hjelpe egen befolkning i et distrikt med rundt 8000 innbyggere og med jordbruk og husdyr som næringsvei.
– Det mest prekære er vannforsyningene. Vi trenger vann til avlingene, og vi trenger drikkevann, forteller han.
Det siste har begynt å løse seg, og han skryter av frivillige organisasjoner.
– Vi var ikke særlig optimistiske etter at den nye regjeringen hadde tiltrådt. Vi så ingen byggearbeid som ble startet før Kirkens Nødhjelp kom inn i bildet. Nå ser vi lysere på situasjonen.
– Hva med den militære tilstedeværelsen?
– Vi setter pris på at Isaf er her. Før var mange av oss flyktninger. Nå kan vi bo i eget land. Når vi aksepterer den internasjonale styrken, er det fordi vi vet at soldatene vil trekke seg tilbake så fort vi kan ivareta egen sikkerhet. Og dette er ikke bare noe jeg sier selv. De fleste jeg er i kontakt med mener det samme, forteller Mohammad Amin, og forklarer at akkurat nå står den afghanske hæren og politiet som skal beskytte dem, lavt i kurs.
President Karzai og parlamentet får heller ikke terningkast seks for sin innsats.
– Men det er mye mer som må til for at vi skal lykkes med utviklingen. Korrupsjon er et stort problem. Selv om vi er opptatt av de nære ting, som å skaffe oss vann, elektrisitet og veier, bryr vi oss også om utviklingen i hele landet, og vi forsøker å følge med på hva som skjer, sier Mohammad Amin, og forklarer at luksusønskene for de fleste i distriktene er å ha egen TV.
Og det er ikke fritt for at mange drømmer om den velstanden de kan se på skjermen.
Selv kan 60-åringen drømme seg litt tilbake i tid.
– Jeg tror den beste perioden av mitt liv var som student, da det var mulig å reise fritt rundt i landet.

VISMANN: Mohammad Amin er engasjert i distriktsutvikling.

Norsk bistand. Den norske ambassadøren i Kabul, Jan Erik Leikvang, ser som sin fremste oppgave å bidra til størst mulig effekt av samlet sivil og militær innsats, men også å følge opp norsk bistand og å holde seg orientert om den politiske situasjonen i landet.
Han føler at han kjenner forholdene godt, helt fra 1995, da han satt i ambassaden i Pakistan og hadde Afghanistan som ansvarsområde.
– Afghanistan har alltid vært et skjæringspunkt, forklarer han og tar et raskt sveip over noe av historien. I sin tid kom mogulene fra Afghanistan og erobret hele det indiske kontinent. Britene, som la India og det som i dag er Pakistan under seg, klarte aldri å erobre Afghanistan.
Uroen i Afghanistan er i stor grad påvirket av stormakts- og regionale interesser, blant annet konflikten mellom Pakistan og India. Det er etniske motsetninger, men jeg oppfatter også at afghanere har en sterk nasjonsfølelse.

FOLDET LANDSKAP: Hallo, er det noen der nede, får man nesten lyst til å rope når man ser noen av fjellformasjonene fra luften på vei nordover med fly. Dalførene fortoner seg som rene labyrintene.

Taliban-plan. – Taliban har sin opprinnelse i Afghanistan, men fikk utdanning ved religiøse skoler i Pakistan. Ledelsen fra koranske skoler på universitetsnivå, og soldatene fra skoler på lavere nivåer. Målet var å skape nasjonal orden basert på islamske verdier, men de ble i økende grad avhengig av samarbeid med den internasjonale organisasjonen Al Qaida. Der fikk de økonomisk støtte og mulighet til å rekruttere soldater. Pakistan ønsket ro i nabolandet og satte pris på en pashtunregjering som var pakistanvennlig. Derfor fikk Taliban også støtte her.
– Taliban er ikke en homogen gruppe, men ledelsen har nære forbindelser til Al Qaida. De sterkeste kreftene kjemper mot regjeringene både i Pakistan og i Afghanistan.
I sør har Taliban fjernet seg noe fra det opprinnelige og blir i økende grad oppfattet som et fremmedelement. De har fått folk mot seg blant annet fordi sivile blir rammet i kamphandlingene. Som følge av en mer vellykket Nato-innsats, har Taliban sett seg nødt til å ty til terroraksjoner. Dette ser man blant annet i Kabul-området, fordi der blir det godt synlig.

FELLES SKJEBNE: Guttene på barnehjemmet for foreldreløse i utkanten av Kabul er svært nysgjerrige når det kommer fremmede. Mange av klærne og teppene har de fått fra Norge. En innsamlingsaksjon på skoler i Drammen har gitt resultater. Når barna blir eldre er det vanlig at de flytter sammen med andre familiemedlemmer som onkler og tanter.

Skolesatsing. Den bistanden fra Norge som ambassadør Leikvang er satt til å forvalte, går hovedsakelig til sentralmyndighetene. Samlet beløp i år er på rundt 500 millioner kroner. 90 millioner av det går til budsjettstøtte. Slik budsjettstøtte skal gis i tre år. I tillegg er det gjort avtale med utdanningsmyndighetene om at det skal bygges mer enn 80 skoler i Faryab-provinsen.
– Skolene skal sikres lærere og undervisningsmateriell, sier Leikvang, som har registrert at en del andre nasjoner begrenser seg til skolebygg. Han mener det er uheldig at slike prosjekter ikke gjennomføres i samarbeid med myndighetene.
– Aktiviteten for å bygge opp  Afghanistan begynner å gi resultater, og aktørene er mange. Eksempelvis finansieres den manglende delen av ringveien i landet gjennom det asiatiske utviklingsfondet, og med kinesiske og koreanske veibyggere. Strøm til Faryab føres inn fra Turkmenistan.
– Norge er også med i et program, sammen med USA og FNs utviklingsprogram, som skal utdanne ungdom innenfor statsforvaltning. Hvert år kommer ca 40 000 studenter ut fra videregående skoler. Målet er å utdanne fire tusen av dem i forvaltningsteknikk og data-bruk. Halvparten skal være kvinner, og det skal være ca 100 elever fra hver av de 39 provinsene i landet, forteller ambassadøren.

Politiopplæring. Når den norske innsatsen i Afghanistan skal oppsummeres, er det ikke nok å nevne soldater, diplomater og frivillige hjelpearbeidere. Politi og jurister er også med i bildet. I Faryab-provinsen i nord, er åtte av de atten politifolkene som Norge stiller med, i full gang med å hjelpe afghansk politi til å bli effektive. Der er innsatsen rettet mot praktiske ferdigheter hos den enkelte.
I Kabul foregår samarbeidet på sjefsnivå, overfor politiskolen og innenfor narkotikabekjempelse. Norge bidrar også med to fengselsbetjenter, dommere, påtalejurister og forsvarere.
Den norske politimannen Halvor Hartz, blant annet med god erfaring fra Balkan, forklarer at mange av problemene i det afghanske samfunnet vil bli løst dersom politikorpset blir effektivt og til å stole på.
– I dag er mange av dem rene landeveisrøverne, hevder Hartz, og forklarer at det dreier seg om omfattende korrupsjon der politi tar betalt for å la bilister slippe unna med forseelser.
Slik betaling betraktes som en del av lønnen, derfor er det gjerne kamp mellom politifolk om plassene i de mest attraktive gatekryssene i Kabul.
– Det er to former for korrupsjon, det ene er av grådighet, og det andre er av nødvendighet. Nå har FNs utviklingsprogram satt av et fond for å kunne gi politiet lønn. I tillegg til at mange politifolk er fattige, kan mellom 60 til 80 prosent av dem ikke lese, forteller Hartz.
Han sier at det heller ikke er mulig å få til et demokratisk politi uten at resten av samfunnet fungerer, ikke minst domstolene.

ØYEBLIKKETS GLEDE: Rusproblemene i Afghanistan er store og mange velger frivillig behandling. Terapien består blant annet av musikk og dans. Deltakerne er ikke sene med å svinge seg til rytmene.

Motiverte. Likevel, vi ser at afghansk politi er lærevillige og at det nytter å hjelpe. Det handler om alt fra trafikkdirigering til etterforskning og sikring av bevis. Særlig USA har satset tungt på politiopplæring. Det er ambisjoner om å gi alt politi åtte ukers kurs i dette programmet.
– Og det er politiet sammen med den afghanske hæren som i fremtiden skal utgjøre den afghanske sikkerhetsstyrken – og som skal gjøre Isaf overflødig.
Målet i Afghanistan er å bygge opp en politistyrke på 82 000. I dag har styrken bare 100 kvinner. Der er det også en jobb som må gjøres, sier Hartz.
Bare et kvartal unna «politihuset» deres i utkanten av Kabul drives et avvenningssenter for narkomane. Her kommer afghanere frivillig på dagtid for å få hjelp med rusproblemene. Musikk og dans er lagt inn som del av terapien. I dagligstuen sitter en gruppe i ring. Et lite orkester spiller opp og et par av de fremmøtte beveger seg rytmisk i midten.
Opptil 40 narkomane om gangen får et slikt motiveringstilbud i åtte uker, men ledelsen ved senteret vet at under halvparten forblir rusfrie. Det anslås at tallet på misbrukere i Afghanistan er 60 000. Men antallet terapisteder i Kabul er ikke mer enn seks.

LOGISTIKK: Det nasjonale støtteapparatet på flyplassen i Kabul har nok å henge fingrene i. Det foregår en hektisk transittvirksomhet der hele tiden.

Mer enn kaos. Kabul er en fascinerende by, og menneksemylderet og biltrafikken er overveldende. Sjåførene er trolig vokst opp med én kjøreregel: Må forbi, bare må forbi – selv om køen av biler stanger i sentrum, og syklister og fotgjengere tilsynelatende tetter de smutthullene som måtte være der. En vestlig trafikant kan miste pusten av mindre. I tillegg kan disen av støv, eksos og røyk bidra til åndenød. Da er det desto mer oppmuntrende av og til å kunne kikke opp på en blå himmel og faktisk få øye på fargerike drager i luften. Fortellingen til forfatter Khaled Hosseini om «Drageløperen», kan kanskje sies å være tatt ut av luften, men tradisjonen lever. Og småguttene som stolt trekker i trådene til sine flagrende flak i luften, har triumf i blikket når de ser de fremmede stoppe opp. Håpet er at de vil få like god kontroll med tiden som ligger foran dem, selv med bygningen for foreldreløse barn liggende rett bak.

Epilog. Det er tirsdag kveld på Kabul internasjonale flyplass. Soldatene som skal hjem på permisjon dagen etter, eller som er helt ferdig med tjenesten, er samlet til et informasjonsmøte. Den omfattende operasjonen de har deltatt i oppe i nord, er akkurat avsluttet.
– Når dere nå kommer hjem, ikke forvent at dere møter stor interesse og forståelse for hva dere har vært med på. Hold kontakt med hverandre, dersom dere føler behov for å prate om opplevelsene, råder en av offiserene i den norske styrken.
– Når dere får Afghanistan litt på avstand og begynner å tenke, hva var nå alt dette, så husk: Dere har alle vært med i krig – selv dere som har gjort innsatsen inne i leiren. Mange av dere har vært i kamp, og noen har vært i ildstrid. Slik er det.

I AFGHANISTAN: JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Norske bidrag i Afghanistan:
(november 2007)

kart.jpg

Provincial Reconstruction Team (PRT) 1
Plassering: PRT Meymaneh
Antall: 98 Isaf-soldater fra henholdsvis Norge og Latvia
– De fem PRT-ene i Nord-Afghanistan er små enheter bestående av militære Isaf-styrker og sivile aktører (FN, lokale eller internasjonale hjelpeorganisasjoner). Norge leder PRT-en i Meymaneh.
– Leiren ble flyttet fra Meymaneh sentrum til flystripa i utkanten av byen av sikkerhetsmessige hensyn. Leiren ble offisielt åpnet i juni 2007.
– Meymaneh er en provinshovedstad i Faryab-provinsen, som grenser mot Turkmenistan.
PRT-ene jobber med å kartlegge samfunnene i provinsene, vise tilstedeværelse og informere lokalbefolkningen om valg og andre viktige hendelser.
– PRTs hovedfunksjon er likevel å understøtte det valgte sentralstyret i Kabul, den afghanske nasjonale hæren (ANA) og det afghanske nasjonale politiet (ANP), og å bistå disse i utviklingen av provinsene.
– På grunn av ustabile værforhold kan det i perioder være vanskelig å få frem forsyninger med fly til Meymaneh.

Isaf-hovedkvarteret (Isaf HQ) 3
Plassering: Kabul
Nordmenn: 10 (variabelt)

– Isaf-styrken ledes fra hovedkvarteret i Kabul ved hjelp av en multinasjonal stab.
– Norge har til en hver tid om lag 15 offiserer som jobber med planlegging og gjennomføring av operasjoner i hele Afghanistan.
– I tillegg kommer arbeid med logistikk, informasjonsoperasjoner og trening og kursing av Isaf-personellet. 
– Spesialstyrkene er underlagt hovedkvarteret.

Nasjonalt støtteelement (NSE) 3
Plassering: Kabul Afghanistan International Airport (KAIA), Kabul
Nordmenn: 11
– Det nasjonale støtteelementet på flyplassen i Kabul er underlagt Norsk kontingentstab og håndterer alle fly til og fra Norge, samt en rekke daglige flygninger mellom de norske leirene i Afghanistan.
– Ved hjelp av pansrede kjøretøyer kan soldatene ved NSE også utføre oppdrag i Kabul.

Regionkommando Nord 2
Regional Command – North, RC-N
Nordmenn: 16 (variabelt)
– Er direkte underlagt Isaf-hovedkvarteret i Kabul og har ansvaret for hele Nord-Afghanistan.
– RC-N fører kommando over alle Isaf-styrker i Nord-Afghanistan, blant annet fem PRT-er, feltsykehuset, fly- og helikopterkapasitet og den norske hurtige reaksjonsstyrken.

Norsk kontingentstab (NCC) 2
Plassering: Camp Nidaros, Mazar-e Sharif
Nordmenn: 34
– Sakserud er den øverste norske sjefen for de norske styrkene i Afghanistan.
– Sammen med staben sin skal han sørge for drift og understøttelse av de andre norske avdelingene og være bindeleddet opp mot Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger.
– I NCC-staben ivaretar offiserer områder innen personellforvaltning, etterretning- og sikkerhet, operasjoner, logistikk, samband og IT- og økonomiforvaltning.
– Staben har også prest, ingeniør, veterinær, informasjonsoffiser, jurist og militærpoliti.

Logistikkavdelingen 2
National Support Group
Plassering: Camp Nidaros, Mazar-e Sharif
Nordmenn: 79
– Skal støtte andre norske avdelinger i Afghanistan med forsyninger, vedlikehold, transport, reparasjoner og berging.
– Har også en ingeniørgruppe, bestående av blant annet maskinførere på tunge anleggmaskiner, og håndverkere.

Opplæringsgruppen 2
Operational Mentoring and Liaison Team (OMLT)
Plassering: Camp Spann, Mazar-e Sharif
Nordmenn: 10
– OMLT trener, rådgir, tilrettelegger og fungerer som mentor for den afghanske hæren (ANA).
– OMLT liasonerer også mellom ANA og Isaf-avdelinger i operasjonsområdet.
– Avdelingen jobber tett sammen med amerikanske Task Force Phoenix.
– Oppdraget medfører deltakelse i planlegging og gjennomføring av afghanske hæroperasjoner over hele Afghanistan.
– Norge har stabsoffiserer på korps- og brigadenivå. Ledelsen på regionkommando nord-nivå deles mellom Norge og Sverige.   

Utrykningsstyrken 2
Quick Reaction Force (QRF)
Plassering: Camp Nidaros, Mazar-e Sharif
Nordmenn: 236
– Styrken skal komme allierte styrker til unnsetning i krisesituasjoner.
– Hovedinnsetningsområdet er Nord-Afghanistan
– Er underlagt Regionkommando Nord (RC-N).
– Styrkens hovedoppdrag er å støtte de fem PRT-ene i Nord-Afghanistan.

Nyere historie
1964: Afghanistan får en demokratisk lov.
1973: Tidligere statsminister Muhammed Daoud avsetter kongen ved et statskupp.
1978: Kommunistisk kupp. Daoud blir drept og Muhammed Taraki blir president.
1979: Taraki myrdes, etterfølges av Hafizulla Amin. Sovjetunionen invaderer Afghanistan og setter inn Babrak Karmal som president.
1988: Avtale om Afghanistan i Genève.
1989: Sovjetunionen trekker seg ut av Afghanistan.
1992: Mujahedin styrter president Najibullah. Borgerkrig.
1994: Taliban inntar Kandahar og Herat.
1996: Taliban inntar Kabul.
2001: Taliban ødelegger buddhastatuene i Bamian. Ahmed Shah Massoud drepes i et terrorangrep. Etter 11. september styrtes Taliban. Internasjonal avtale om Afghanistan.
2002: Hamid Karzai blir president i interimregjeringen.
2004: Parlamentsvalg for første gang siden 1969. Hamid Karzai blir valgt til president.
Kilde: Kalhed Hosseini: «Tusen strålende soler»

Afghanistan
– Republikk i Asia
– President: Hamid Karzai
– Innbyggere: 31 889 900 (2007)
– Areal: 647 500 km
– Hovedstad: Kabul
– Religion: Islam
– Offisielt språk: Pashto, dari (persisk)
– Nasjonaldag: 19. august
Kilde: Store norske leksikon

Isaf
– International Security Assistance Force (Isaf) er en Nato-ledet, internasjonal sikkerhetsstyrke i Afghanistan, opprettet i følge FN-mandat i desember 2001. 
– Styrkens hovedoppgave er å sikre ro og stabile forhold for overgangsstyret, og senere for det folkevalgte styre i hovedstaden Kabul og områdene rundt byen.
– Siden er det bestemt å utvide Isaf’s ansvarsområde til også å omfatte de mer fjerntliggende delene av landet.
– I 2005 deltok vel 30 land med til sammen ca 5500 soldater. Norge har deltatt med både militære og sivile mannskaper.
Kilde: Store norske leksikon

Frivillig innsats

Kirkens Nødhjelp
– Startet arbeidet i 1979
– Satsingsområde: rådgiver innenfor bygdeutvikling: vann, hygiene, jordbruk, i tillegg til kvinnebeskyttelse og rusavvenning.
– Til stede i Kabul, Uruzgan, Bamian og Faryab

Flyktninghjelpen
– Aktiv i Afghanistan siden 2002.
Da med assistanse til flyktninger og internt fordrevne.
I dag: Bygging av hus og skoler
– Juridisk bistand til dem som returnerer
– Utdanning for barn og unge, samt lærerutdanning
– Til stede ved åtte kontorer rundt i landet.

Den norske afghanistankomiteen
– Etablert i 1979.
– Har som hovedmål å drive med langsiktig bistand og utviklingsarbeid innen helse, utdanning, miljø.
– Til stede i byene Kabul, Badakhshan, Ghazni og Nangahar.