«Soldat» med pels

HOPP OG SPRETT: Hundene på Bruvoll vil i fremtiden snuse etter blindgjengere i skytefeltet på Hjerkinn. Her trener Yra på å stå rolig helt til ballen spretter i været.

Langs riksvei 24 i Nord-Odal står bjørketrærne og ser sola speile seg i den blanke sjøen. I det vi kjører inn i den tette granskogen, dukker det plutselig opp en klynge røde hus. Bare det høye gjerdet avslører at dette ikke er noen vanlig norsk bondegård, men Bruvoll fengsel – med 70 innsatte og syv valper fra Forsvarets hundeskole.

Eksplosivhunder. I hundegården er det ivrig klynking. Inne i et stort bur ligger en lodden sjarmør av en schæfervalp og logrer med halen. To belgiske fårehunder hopper bjeffende opp og ned. Utenfor gården er Øyvind og hunden Yra akkurat ferdige med en treningsøkt.
– De innsatte trener mye søk siden hundene skal brukes av Forsvaret til å rydde skytefeltet på Hjerkinn, sier betjent Amund Korsmo Mælum.
Han jobber fulltid med hundeprosjektet og kapper biter av et gummileketøy med en kniv og putter dem inn i en stabel med trepaller.
Øyvind slipper Yra som ivrig løper snusende langs pallene. Hun jobber intenst, mens halen sveiper som en vindusvisker. Kjapt finner hun den bittelille røde biten og blir belønnet med en gummiball.
– Det blir mye lek i starten. Selv om vi trener hundene for militæret så fungerer ikke kadaverdisiplin, sier Mælum.

«Vinn-vinn» situasjon. Hunde­prosjektet er et samarbeid mellom Kriminalomsorgen og Forsvaret, forklarer løytnant Vegar Falsten fra hundeskolen.
– Dette er andre gangen vi har levert et kull valper til Bruvoll fengsel. I år er hundene øremerket eksplosivrydding, og de innsatte trener spesifikt for å forberede valpene på denne oppgaven, sier han.
Etter at hundene har vært på Bruvoll fengsel i ni måneder, venter seks til tolv måneders trening på hundeskolen før de kan settes inn i aktiv tjeneste.
– Det er mange fordeler med å bruke innsatte som fôrverter. Hundene er i aktivitet hele dagen og får dessuten trening i søking. Valpene vi får fra Bruvoll fengsel, holder et høyere nivå enn dem man får fra familier som har hunden hjemme. På hundeskolen ser vi dette som en vinn-vinn-situasjon.

LODDEN SJARMØR: Claus og schæfervalpen Cato – som ikke har noe imot å bli klødd på magen. Om et år skal han tilbake i Forsvaret.

Nøkkel til porten. De seks innsatte som deltar i hundeprosjektet, beskriver det som terapi. Det gir en veldig god følelse å jobbe med dyr, og dagene går fort, forteller de.
– Det er fint å føle at man bidrar til noe. Og så blir man veldig glad i hundene, sier Øyvind.
– Hvordan blir det å gi fra seg hundene til Forsvaret om et år?
– Ikke noe problem. Denne blir det lett å hive fra seg, sier en annen innsatt, Claus, ironisk.
Han står med et bredt smil og schæfervalpen Cato klemt inntil brystet. Han klapper den lodne røveren og tenner seg en rullings.
 – Vi styrer selv alt som skjer på denne kennelen. Vi mosjonerer, steller og trener søk med hundene. Derfor blir vi også i veldig god form. Det er sannsynligvis ikke en eneste fjelltopp i Nord-Odal vi ikke har vært på med bikkjene. Dessuten får vi mye tillit. Vi er vel de eneste innsatte på fengselet som har egen nøkkel til porten, gliser han.

GLAD BISK: Jeg vet om flere som har kjøpt seg hund etter soning, sier Amund Korsmo Mælum.

Nytt prosjekt. Fengselsbetjent Rita Thommasen er prosjektansvarlig og utdannet hundefører fra Forsvaret. Hun forteller om svært gode tilbakemeldinger fra de innsatte.
– Dette kan bidra til at de får noen positive erfaringer fra soningen samtidig som de gjør en viktig jobb for Forsvaret. For å kvalitetssikre treningen har vi jevnlig besøk fra hundeskolen og tar turen til Hauerseter leir utenfor Oslo. Erfaringene har vært så gode at et tilsvarende prosjekt også ble startet i Krogsrud fengsel, forteller hun.

Meningsfylt soning. Schæfervalpen Cato tumler rundt i grusen med en av de større hundene. Imens trener Yra på å stå stille. En gummiball legges på en liten hvit maskin. Yra blir ivrig og stirrer intenst på den fristende røde leken. Men det er strengt forbudt å nærme seg før maskinen skyter ballen i været. Hunden står og dirrer som en buestreng og gjør et byks når ballen endelig popper opp.
– Det er helt nødvendig for en eks­plosivhund å kunne forholde seg i ro ved et funn, kommenterer Amund Korsmo Mælum.
Han tror hundene betyr mye for de innsatte.
– Jeg vet om enkelte som har kjøpt seg hund etter soning. Målet er at de skal ha et meningsfylt arbeid i fengsel og kanskje finne noe de liker å drive med – også utenfor murene.
– Selv om de vet at de til slutt må levere hundene videre til Forsvaret, så er det nok likevel tøft for mange. Forrige gang ble det i hvert fall svært stille etter at vi hadde sagt farvel til hundene.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEn