Øyenvitnene

 

GJENOPPBYGD: Krigsveteranene Ivan Vanje og Edvard Brenna (til høyre) opplevde dramatikken i Narvik for 70 år siden. Foto: Torbjørn Løvland

70 år etter krigsutbruddet er de to tilbake i byen de kjempet så tappert for å befri. På et hjørne ved «Gate 1» – det som i dag er E6 gjennom byen, står de to og kikker. Gatehjørnet i dag minner ikke mye om hvordan Narvik så ut etter den allierte gjenerobringen i 1940. Halve byen ble bombet i grus. Verst så det ut akkurat der de to veteranene står og prater sammen.
Minnene om krigsdagene i 1940 er ennå sterke. Ivar Vanje opplevde først å vinne kampen mot tyskerne våren1940, for så å få vite at søsteren Inger ble en av de 178 sivile ofrene.

Lagfører. Vanje er fra Narvik, Brenna fra Vesterålen. Begge hadde gjort førstegangstjeneste i Svanvik
i Finnmark før de møtte tyskerne i Ofoten.
– Jeg kjørte drosje i Narvik da jeg ble innkalt til seks måneders verneplikt høsten 1938, og ble dimittert i april 1939. Litt ut i januar 1940 ble jeg innkalt til nøytralitetsvakt på Setermoen, og vi fikk i oppdrag å holde stillingen på Fossbakken til Infanteriregiment 16 hadde mobilisert, forteller Vanje.
Brenna avløste Vanje i Svanvik våren 1939 og var også korporal da han ble dimittert for å begynne på landbruksskole i Bodø. Den utdannelsen ble brutalt avbrutt av mobiliseringen i aprildagene 1940.
– Etter mye om og men kom jeg meg nordover til Finnsnes med båt og deltok i en transport av tyske fanger til øya Skorpa i Kvænangen, før kompaniet mitt dro sørover for
å møte tyskerne i Gratangen. Jeg var geværlagfører i første bataljon IR 15 og endte opp mot Bjørnfjell, hvor tyskerne var i ferd med å bli presset inn i Sverige, forteller Brenna.
Han gjorde senere en karriere i Luftforsvaret.

UTBOMBET: Store deler av Narvik sentrum lå i ruiner etter at de allierte klarte å ta tilbake byen i mai 1940. Foto: Nordland Røde Kors Krigsminnemuseum

Kulene suste. Det var malmbanen fra Kiruna som gjorde Narvik så viktig for krigsindustrien. Med overraskelsestaktikk og senkingen av panserskipene Norge og Eidsvoll inntok nazistene byen omtrent uten motstand. Men de neste ni ukene ble blodige også for de seiersvante tyske soldatene.
– Vi var redde da vi satte i gang i Gratangen. Vi visste at tyskerne ikke var langt foran oss. Men det tok noen dager før vi kom på virkelig nært hold, forteller Brenna.
Vanje var mitraljøselagfører i andre bataljon i IR 15. Da de nærmet seg Rombaksfjorden nordøst for Narvik, ble han avgitt til en avdeling fra den franske Fremmedlegionen som kjentmann. De skulle landsette to franske og en norsk bataljon over fjorden mot tyske styrker som var vel etablert i stillinger på den andre siden. På en rekognosering skjønte han alvoret:
– Oppe ved Trollvannet hørte jeg lyden av en kule. Jeg skjønte at vi var oppdaget av tyskerne. Kula sneiet hjelmen til legionæren jeg fulgte. Han bare ristet på hodet. Noe senere drepte en tysk granat mange legionærer på Øyjord, stedet hvor landgangen startet, forteller Vanje. Han fulgte legionærene over Rombaksfjorden i en landgangsbåt. Det første som møtte ham i fjæra på Narvik-siden, var en død tysker.

Truffet av granat. – Kampene i det bratte terrenget var så harde at noen legionærer snudde. Det fløt mye blod, men til slutt trakk de tyske soldatene seg innover mot Sverige. Jeg tok turen inn i byen, og da tok seiersrusen en brå slutt, forteller en beveget Vanje.
Det hadde seg nemlig slik at familiens hus lå like bak det tyske hovedkvarteret. Det var farlig å oppholde seg der, derfor hadde familien evakuert. Men Vanjes søster Inger (17) og to venninner tok turen til huset en av dagene. Da ble det truffet av en granat. Alle ble drept.
– Dette må ha skjedd tre uker tidligere, omtrent da troppen vår inntok en viktig tysk stilling på Roasme på nordsiden av fjorden. Jeg visste ingenting om det da, forteller Vanje spakt.

MINNE: Ivan Vanje var mitraljøselagfører våren 1940. Her med en Colt på Krigsminnemuseet i Narvik. Foto: Torbjørn Løvland

Fæle minner. Mot Roasme måtte de dra Colt-mitraljøsene på kjelker. Underveis i tykk snø og tåke fikk de flere skuddsalver mot seg i nokså åpent lende. Til slutt klarte bombekastere å presse tyskerne vekk. På fjelltoppen lå flere døde og skadde tyske soldater.
– De døende ropte «wasser», det var fælt, erindrer Ivan Vanje.
Fjelltoppen Roasme ga ham utsikt til byen. Og foruten at han pådro seg skyttergravsbein og ofte tenker på de døende som roper etter vann, har han fått et spesielt forhold til denne fjelltoppen på drøyt 800 meters høyde. Han står ofte og ser mot Roasme i klarvær, og da kommer tårene. Kanskje fordi han vet at omtrent samtidig som han under sterk ildgivning inntok fjellet for 70 år siden, ble søsteren drept av den allierte skipsgranaten i Narvik.
– Det er min senskade, sier han stille med tårevåte kinn.
Ivan Vanje begynte å jobbe på jernbanen i 1940, hjemmet ble gjenoppbygd og han traff Regine som han få år seinere giftet seg med.

Mistet kontrollen. Edvard Brenna opplevde også kamper der troppen tok seg fram mot Bjørnfjell. Soldatene hørte om tyske seire ute i Europa, men felttoget i Ofoten gikk de alliertes vei. De ventet bare på ordre om et siste framstøt mot Sverige, og trodde det var ytterligere forsterkninger som kom med båter til Narvik. Men det viste seg å være skip som skulle hente de utenlandske soldatene hjem. De allierte hadde besluttet å konsentrere seg om det sentrale Europa, og tyskerne fikk igjen kontrollen over Narvik og den krigsviktige jernmalmen.
Brenna begynte i 1945 på befalsutdanning, han var innom Heime­vernet, Storskog grensestasjon og Tysklandbrigaden, før han fikk et yrkesaktivt liv i Luftforsvaret. Han bor på Bardufoss og har alle militære ferdighetsmerker i gull med diverse stjerner. Han er som Vanje i uforskammet god form, alderen tatt i betraktning.
Nå skal begge minnes seieren i Narvik på en verdig måte. De er kanskje blant de siste øyenvitnene.

TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no

 

PS

■ 28. mai blir det en større markering av 70-årsdagen for gjenerobringen av Narvik.