Forsvarsforum

- Her trives vi, dokker!

Det er noe spesielt med ubåtdokken utenfor Bergen. Det er sikkert derfor de som arbeider der helst vil jobbe enda litt lenger.

Tips en venn 25.02.2005– Det ligger en spesiell følelse rundt dette anlegget i lokalsamfunnet, sier industrimekaniker Geir Berentsen.
Anlegget han snakker om er ubåtdokken i Laksevåg, også kalt Bruno. Her døde 193 laksevåginger, 61 av dem barn,
under det allierte bombeangrepet i 1944. Da krigen var over ønsket de allierte å sprenge hele anlegget, for at det ikke skulle komme i hendene på russerne. Det endte med at Norge gjennom harde forhandlinger fikk beholde to
dokker. Disse brukes i dag når den norske ubåtflåten skal overhales. Geir Berentsen har plukket fra hverandre og satt sammen ubåtmotorer på Bruno hele sitt voksne liv.

Brann-supporter
Nede fra dokken, på kontorene og i verkstedet klinger det i bergensk. Høyt oppe under taket i verkstedet, metervis
over 30 paller med ubåtdeler, henger et Sandefjord-skjerf. På betonggulvet under plukker Berentsen, som er ihuga
Brann-supporter, fra hverandre nok en ubåtmotor, mens han gremmer seg over veggpryden.
– Det er en lærling som har gjort det der. Han rister godlynt på hodet. Mellom 15 og 20 uker i året har han og kollega Lars Olsen folk på opplæring i verkstedet, gjerne folk fra Sjøkrigsskolen.
– Vi lærer dem mest mulig, slik at vi hører minst mulig fra dem når de er ute i tjeneste, smiler Berentsen.

Et puslespill
I dag er det en Ula-motor Berentsen og Olsen plukker fra hverandre, det er rundt regnet 25. gang de går sammen om å demontere en slik. De regner et halvt årsverk på en motoroverhaling. Hvor mange Kobben-motorer de jobbet med fram til den siste norske Kobben-ubåten ble sendt til Polen i oktober i fjor, har de imidlertid ikke tall på.
– Det er et puslespill, men vi har jo gjort det noen ganger og kjenner hverandre og motorene godt, sier Berentsen, og ser etter bekreftelse hos kollega Olsen. Han nikker blidt, uten å løfte blikket fra motoren.

Trofaste ansatte
Når en motor først er satt sammen igjen, må den prøvekjøres på land. Så må selve ubåten demonteres før motoren kan senkes ned. Og da må Berentsen og Olsen igjen fjerne deler av motoren, som så fastmonteres på ny når motoren først er på plass der den skal. Små feil kan få store utslag – det er ikke gjort i en håndvending å demontere en ubåt for å heise opp motoren og fikse noe.
– Det er om å gjøre at alt er som det skal før motoren blir satt ombord igjen, sier Berentsen.
– Det er et par jobber jeg ikke vil gjøre igjen, ja! Han ler hjertelig. Olsen ser et øyeblikk opp fra en sylinder, og de utveksler megetsigende blikk. Kollegene er typiske for arbeidsmiljøet på Bruno: Her jobber folk lenge, trofast, og gjerne i flere generasjoner.
– Det er klart det har vært andre tilbud opp gjennom årene, med bedre lønn, men det er ikke kommet på tale å bytte. Det som gjør at vi blir her, er at miljøet er så fantastisk. Alle snakker med alle. Og sjefen vet hva han snakker
om, han har peiling på det vi driver med, forteller Berentsen.
– Vi har jo nesten ikke lyst til å gå hjem!

SIRI BERGERUD
ARNE FLAATEN (FOTO)

IKKE FRISTET. Det har vært andre tilbud, men for Geir Berentsen er det uaktuelt å bytte jobb .
TRIVES. Lars Olsen (t.v.) og Geir Berentsen gjennomgår en Ula-motor for ca. 25. gang.
ET DOKKEHJEM. – Vi har jo nesten ikke lyst til å gå hjem, sier Geir Berentsen, industrimekaniker ved ubåtdokken i Laksevåg.