Forsvarsforum

- Norge skal toppe FN-laget

Regjeringen sier ikke ja til enhver forespørsel om norsk militær deltagelse i internasjonale oppdrag. Skal Norge delta, er det med kvalitet – for å «toppe FNs lag». Det slår statssekretær Espen Barth Eide fast overfor F i forbindelse med debatten om norsk styrkebidrag til Libanon.

Tips en venn31.8.2006– Det norske forsvaret er mer kjent for dyktighet enn for volum. Det er grenser for hvor mye vi kan delta med. Deltar vi skal vi gjøre det skikkelig – eller la være å delta. Vi hadde langt flere soldater før, og kommer aldri tilbake dit igjen. I fremtiden må vi tenke kvalitet. Skal vi delta i FN- eller Nato-styrker, må det være fordi det er bruk for våre kvaliteter, for at vi skal «toppe laget».
– Og i Libanon-sammenheng…?
– Da spørsmålet om å bidra til en FN-innsats i Libanon kom opp, vurderte vi dette nøye. Vi så at det faktisk kunne være et pluss for Forsvaret å delta på maritim side. Det går verken ut over Afghanistan eller det vi fremdeles arbeider med i Darfur. Selv i en usikker verden, må det kunne slås fast at MTB-er ikke blir etterspurt i Darfur. Men det ble selvsagt stilt klare betingelser om mandatet: De norske styrkene må vite helt klart hvilken makt og hvilket mandat de har, hva andre skal gjøre og hva begrensningene er. Vi sender ikke norske soldater ut uten gode ROE´ er (Rules of Engagement).

Nordisk styrke. Barth Eide forteller at de siste ukene før Regjeringens beslutning var det tett kontakt med så vel det danske og det svenske forsvar som med FN og den norske forsvarsledelsen. Slik kom man frem til å tilby en skvadron på fire missiltorpedobåter (MTB-er), samt ledelse av en felles nordisk styrke. Det var også naturlig å tilby en norsk marineoffiser til ledelsen av FNs nye misjon i Libanon.

Samtrente og moderne. Statssekretæren nevnte muligheten for et slikt bidrag allerede få dager etter at krigen mellom Israel og Hizbollah brøt ut. Det kunne dreie seg om minerydding, stopping av smuglere, bording av fartøyer og å hindre angrep. (mot Israel – selvmordsaksjonister har brukt vannscooter!)
– Styrken finnes og er tilgjengelig på kort varsel. Den har også fersk erfaring fra operasjon Active Endeavour i Middelhavet.
– Det var ikke aktuelt å sette opp en styrke av FN-veteraner fra Unifil-
tiden?
– Nei. Vi vet å få råd og hjelp fra det hold, men her var vurderingen hele tiden at vi måtte ha samtrente og moderne styrker. Jeg var nylig i Bardufoss og så på dem som trente til neste Afghanistan-misjon. Jeg må si jeg ble imponert. Vi er mer opptatt av modenhet per avdeling enn per soldat – og det får vi gjennom den relativt tøffe forberedelsen styrkene får der.
– Hva er Regjeringens betingelser for å si ja til utenlandsoppdrag?
– Generelt kan jeg si at vi ikke sender ut soldater i internasjonale oppdrag hvis ikke tre betingelser er oppfylt: At oppdraget er tindrende klart – at vi helt fra politisk ledelse til den enkelte soldat er fullstendig klar over hva vi kan og skal gjøre i alle aktuelle situasjoner. At det er samsvar mellom oppdraget og de ressurser som tildeles styrkene. Og at styrkene er godt samtrent.
– Ser du et oppdrag i Libanon som optimal bruk av Forsvaret?
– Optimalt, rent militært sett, er å ha få, skikkelige og langvarige engasjement. Vi har jo ikke valgt at denne krigen skulle komme, og må forholde oss til behov som oppstår. Et annet hensyn, som vi ivaretar her, er at utenlandsoppdrag spres på de tre våpengrenene. Hæren har jo vært tungt inne lenge. Luftforsvaret var sist i Afghanistan. Ved å bruke et sjøelement i en slik styrke, kan vi trekke på andre forsvarsressurser – uten at det går ut over Afghanistan eller Darfur, sier Eide.

Bidrar til stabilitet. Oberst Roy Grøttheim er FN-observatør i Untso i Midtøsten, med base i Jerusalem. Han var også den siste norske bataljonssjefen i Libanon. Han mener at nordmenn som skal på FN-oppdrag til Libanon må skaffe seg tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon og prøve å se konflikten i et større perspektiv.
– Da jeg var med på å pakke oss ut for åtte år siden, hadde jeg aldri trodd at norske styrker skulle komme tilbake, sier han.
Grøttheim forteller at utfordringene i Sør-Libanon i dag er å få frem nødhjelp, rette opp infrastrukturen og skape stabilitet. Tusenvis er uten mat, vann og strøm. Samtidig er antall blindgjengere et stort problem, men her er allerede en kinesisk bataljon i Unifil i gang med å rydde opp.
– Det er om å gjøre at den libanesiske hæren kommer raskt på plass for å bidra til økt stabilitet, men å forsterke Unifil er også viktig, sier han.

Norge og Libanon. I dag har FN-
styrken 2000 soldater i området. Siden styrken ble opprettet i 1978, har den  på det meste hatt 6000. Grøttheim tror folk sør i Libanon vil være positive til en FN-styrke.
– Det vil være et positivt element i samfunnet. Men det er knyttet usikkerhet til Hizbollah. De vil fortsatt være der. Jeg har ikke hørt at de skal levere inn våpen, så de vil fortsatt være bevæpnet. En løsning kan være at de inngår i den libanesiske hæren.
– Hva vil være den største forskjellen fra da Norge trakk seg ut i 1998?
– At den libanesiske hæren tar ansvar i sør, og at det blir en langt større FN-styrke enn den gang.
– Hvilke tanker gjør du deg om at Norge skal inn igjen?
– Vi har vært tungt inne i Midtøsten i prosessen for å skape fred. Derfor bør vi også bidra militært med FN-personell, sier Grøttheim.
– Blir Norge fortsatt husket i Sør-Libanon?
– Ja, i høyeste grad. Hver gang jeg er i området der nordmennene opererte, møter jeg folk som snakker flytende norsk. De snakker ennå om den norske bataljonen. Vi er ønsket tilbake.

På de neste sidene kan du lese om forberedelsene til det norske MTB-bidraget. Les også kronikk på s. 48 og debatt-innlegg på s. 58.

ERLING BØ erbo@mil.no
JAHN RØNNE jr@fofo.no

FORUTSETTINGER: – De norske styrkene må vite helt klart hvilken makt og mandat de har, hva andre skal gjøre og hva begrensningene er, sier Espen Barth Eide. Foto: ARNE FLAATEN
FN-OBSERVATØR: Oberst Roy Grøttheim. Foto: ARNE FLAATEN