signaler om en demonstrasjon, men den er antatt å være fredelig. For sikkerhets
skyld tar de norske soldatene i MOT- (Military Observer Team) – laget som
denne dagen har ansvaret for å vokte hovedporten og en gangport på forsiden
– på seg beskyttelsesutstyret: hjelm, vernemaske og skuddsikre vester.
Men så skjer det. Før de har kommet seg ut, singler det i knust glass.
Der ute hagler steinene over dem.
– Vi skjønner at dette kan bli alvorlig, forteller «Karsten» i MOT-laget.
– Steinkastingen er så intens. Det er sikkert hundre steiner i lufta på en
gang. Vi blir alle truffet, flere ganger, både i hjelmen, vernemasken og ellers
på kroppen, forteller nordmannen. Blodet renner fra sår etter skadene,
men de må holde stand, hindre at angripere trenger seg inn.
– Det at lokalbefolkningen angriper oss, gjør oss skikkelig sinte, forteller
«Karsten».
Tåregass. Soldatene, som tilhører Provincial Reconstruction Team, har
nettopp til oppgave å hjelpe til i området for at myndighetene skal få kontroll
og skape stabile samfunnsforhold.
– Men vi skifter raskt fokus når de første splintgranatene kommer. Det
gjelder å holde øye med det som kommer gjennom luften.
Det norske laget bruker tåregass og plasserer et kjøretøy opp imot hoved-
porten for å sperre inngangen.
De fleste andre soldatene oppholder seg inne i bygningen. Alle er i under-
etasjen. I operasjonsrommet forstår en av de norske offiserene, Per, at situasjo-
nen blir svært dramatisk.
– Vi var ikke i tvil om at angriperne ville ta livet av oss, dersom de lyktes
med å trenge seg inn. Jeg ser en finsk kollega ta en penn og skrive sin egen
blodtype på hånden. Jeg tenker at det er en god ide. Etter hvert gjør vi det al-
le sammen, forteller Per, som er offiser i operasjonsrommet i Meymaneh i
Afghanistan.
Under opptøyene har han kontakt over telefon med kontingentsjefen,
som er i Kabul.
– For meg var det veldig beroligende. Vi rapporterte det som skjed-
de og om tiltakene vi gjennomførte, og vi fikk råd tilbake, forteller Per.
 |
|
FIENDTLIG:De mest aggressive skal ha utgjort 200-300 personer.
|
Ikke panikk. Utenfor fortsetter granatkastingen og skytingen.
– Vi var redde. Likevel klarte vi å beholde roen og opptre profesjonelt, si-
er «Karsten».
Han berømmer den treningen de hadde vært gjennom på forhånd –
den gjorde at de ikke fikk panikk.
– Tanken på at vår siste time var kommet, streifet meg. Men jeg slo
meg litt til ro med at jeg tidligere hadde skrevet et brev til familien, som
bare skulle åpnes om jeg ikke kom hjem i live, sier han.
Presten som hører til i styrken, major Kyrre Klevberg, ba flere stille bøn-
ner.
– Det var ikke gitt at dette skulle gå bra. Jeg hadde tatt på meg beskyttel-
sesutstyr og hadde klar en bag med ammunisjon. Tjenestepistolen hadde
jeg i beltet. Jeg var forberedt på å måtte bruke den, forteller presten.
– Men det var imponerende å se hvordan soldatene opptrådte. Det
som var drillet inn, gikk som det skulle. Vi hadde alle våre plasser og
oppgaver i leiren. Jeg selv hadde et delansvar i underetasjen, men etter
hvert var jeg med på å hjelpe sårede og skaffe vannforsyning til dem som
hadde den verste påkjenningen.
Forsterkninger. Ute ved porten føles skytingen nå kritisk. En av de seks i
granatregnet må fraktes inn. Bare fem soldater må lenge stå ubeskyttet
inne på plassen. Angriperne slår seg gjennom naboveggen med slegger og
starter beskytning også derfra. Det norske laget må trekke litt tilbake, til
improviserte stillinger i en kjellertrapp, ved et vindu og på taket.
– Likevel, vi følte at vi hadde kontroll. Ikke over menneskemengden
på utsiden, men over inngangspartiene, forklarer «Karsten».
– Midt i splintregnet prøvde vi å oppmuntre hverandre gjennom blik-
kontakt. Og hver gang vi unngikk en granat, var det tommelen i været:
«Yes, den stod vi av!»
Over internradioen får de beskjed om at forsterkninger er underveis:
nederlandske F-16-fly og en britisk utrykningsstyrke.
– Det hjalp på moralen. Men da jagerflyene kom, opplevde vi at de
ikke hadde den ønskede virkningen. Selv om mange tilskuere trakk seg
tilbake, var det tydelig at de mest aggressive trolig tenkte at flyene ikke
ville finne på å skyte mot dem.
Nær døden. Det blir fem svært lange timer laget holder stand på utsiden
eller halvt nede i kjelleren, der de må søke dekning. Det eneste de får i seg
på denne tiden, er drikke.
– Vi fikk sendt frem vannflasker. Når de var tomme, kunne de brukes
som avtrede: Vi ville jo ikke sitte der i vår egen urin, forteller soldaten.
Han forteller at det ble svært intenst å skulle holde øye med granatene. Hver
gang det nærmet seg en, ble det brølt «granat!», og de fikk kastet seg til side.
– Men det holdt på å gå riktig galt.
Det var en granat jeg ikke så, som havnet i stillingen der jeg satt. Heldigvis så
en av lagkammeratene mine den. Han ropte, kastet seg mot meg og fikk revet
meg vekk i siste sekund. En av de andre hadde sett eksplosjonen og var overbe-
vist om at det verstehadde skjedd.
 |
|
BELEIRET: Forsvarerne på innsiden klarte å holde stand.
|
Sperreild. De som er ute og forsvarer porten blir stadig truffet av splinter,
noen av dem blir sittende fast i kroppen. Men de får hjelp til å sjekke om
det er alvorlig, og fortsetter kampen.
– Da situasjonen tilspisset seg og angriperne forberedte seg på å trenge
gjennom porten, valgte vi å bruke sperreild. Kjøretøyet som hadde stått i
brann, begynte demonstrantene selv å slukke for å komme forbi.
– De glimtene jeg fikk av enkelte av dem, var skremmende. Jeg så nærmest
hatet i øynene deres og de gjorde tegn for å kutte strupen over på oss.
– Sperreilden skjøt vi inn i betongen eller i det vernet vi hadde bygget opp
rundt leiren. Dermed demonstrerte vi hva de risikerte om de trådte innenfor
porten.
Den norske soldaten forteller også at de underveis måtte rette ild mot noen
av angriperne, men det er uklart hvor de dødbringende skuddene kom fra. Enten
det var fra dem eller politi på utsiden. Når den britiske utrykningsstyrken
når frem, har situasjonen roet seg. «Karsten» forklarer at de i ettertid har
bearbeidet opplevelsene. De har snakket sammen i grupper og støttet hverandre.
Mange klemmer. Verken soldaten som beskyttet inngangspartiet, Per i
ops-en eller feltpresten er i tvil om at det var deres egen opptreden som red-
det dem.
Sjefen for styrken, oberstløytnant Bjørn Arild Siljebråten, synes det er
utrolig at det gikk så bra som det gjorde.
– Selv var jeg i Kabul, på vei hjem til Norge på permisjon, da det brøt løs.
Jeg ringte tilfeldig til vakthavende i Meymaneh ti over ti. I det samme lyder
alarm-ropet «Stand Too» og jeg hører lyden av steinene.
– Det var en grusom opplevelse, jeg kjente det i kroppen med en gang. Det
var sterk kost. Jeg blir sittende i ops-en hele dagen og følge med fra minutt til
minutt, sier Siljebråten.
– Dagen etter fløy jeg nordover. Jeg følte en ydmykhet da jeg møtte avde-
lingen igjen. De har vært oppe i en forferdelig vanskelig situasjon, sier Meymaneh-sjefen.
– Jeg brukte mye tid på å gå rundt og klemme på alle.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: PRT, MEYMANEH/FORSVARET
 |
|
HÆRVERK: Steiner og splinter fra granater gjorde stor skade.
|
FAKTA: SLIKKER SÅRENE
- I dag er det tilnærmet
normale tilstander i avde-
lingen, men det pågår et
intenst oppryddingsar-
beid. Vindusruter må skif-
tes, det snekres, males og
mures.
- Styrken var ganske raskt
operativ etter opp-
tøyene og har nå patruljer
ute nesten som før.
- Styreledelsen har hatt krise-
møte med lokal ledelse og
med afghanske myndigheter
fra Kabul. De har beklaget
angrepet.
- Bare en av seks skadde nord-
mennene må få grundigere
medisinsk behandling og er
sendt til Norge. De andre er
tilbake i tjeneste.
- Styrken har hele tiden siden
den dramatiske dagen bearbeidet
inntrykkene, ved å snakke mye
sammen i tillegg til å ha fått
profesjonell hjelp, for å fore-
bygge psykiske problemer.
- Avdelingen går igjennom
rutinene for beredskap,
eventuell evakuering og
muligheten for raskere
medisinsk støtte, dersom
en kritisk situasjon skulle
oppstå igjen.
Kilde: Sjefen for den norske
styrken i Meymaneh,
oberstløytnant Bjørn Arild
Siljebråten.
FAKTA: VOLDSOMME OPPTØYER
- Seks nordmenn ble skadet og
fikk behandling på sykehus. En
er sendt til Norge. - Uniformen til en norsk soldat ble
satt i flammer av bensinbombe,
ilden ble slukket og soldaten kunne
fortsette i kampen.
- Det ble avfyrt ca 400 skarpe skudd
fra Isaf-personell.
- I tillegg til et tyvetall nordmenn var
både finner, svensker, latviere og
en islending til stede i leiren.
- Fire av angriperne skal ha mistet
livet etter episoden.
- Angriperne kastet nær 30 splint-
håndgranater inn i forgården og skjøt
med Kalasjnikov og RPG-7.
- Det ble kastet et stort antall brann-
bomber inn på området.
- Angriperne satte fyr på et Isaf-kjøretøy,
og en rekke andre kjøretøy fikk skader.
- Både hovedhuset og andre bygninger
fikk skader og knuste ruter.
Kilder: Forsvarsstaben og oberst-
løytnant Bjørn Arild Siljebråten.
Skriv ut
Tips en venn