Forsvarsforum
Alt for Norge
Jostein Sørflaten kom hjem fra Bosnia i 1995. Siden har han slitt med å konsentrere seg, og det har tatt ham ti år å fullføre
lærerhøgskolen.
Dersom veteraner ikke kan vise til en enkelt, utløsende hendelse for sine psykiske plager, kan de ikke kreve mer enn 190 000
kroner i erstatning.
Beløpet er for lavt, mener Marit Nybakk. Samtidig har Stortinget fjernet støtte til Bæreiahjemmet, og kuttet FN-veteranenes
budsjett med 1,8 millioner.
Etter to forsøk ser det ut til at Jostein Sørflaten (31) skal komme gjennom lærerhøgskolen - med diagnosen posttraumatisk stressyndrom.
hovedsakTI ÅR ETTER. Jostein Sørflaten har slitt med å komme gjennom lærerhøgskolen i Tromsø. FOTO: TORBJØRN LØVLAND
- Vi ble rekruttert til tjeneste i Bosnia i 1994. Jeg var lastebilsjåfør i Heggelia, og de trengte sjåfører. Vi ble fortalt om faren for å kunne bli sprengt i stykker, men vi ble ikke advart mot psykiske ettervirkninger. Tre-fire ganger ble vi beskutt med artilleri, forklarer Sørflaten fra sitt hjem i Tromsø.
- Klart jeg var redd, men i et tøft og maskulint miljø skyver du slikt unna. Jeg vet ikke om jeg hadde problemer da jeg ble dimittert og gjennomgikk den obligatoriske samtalen med psykolog i 1995. Men da jeg startet på lærerhøgskolen samme høst, klarte jeg ikke
å konsentrere meg.
Veteranforening
Etter et halvt år var det slutt på studiene. Det ble istedet sivilt lastebilførerkort i Alta og jobb i Drammen, deretter jobb og studieforsøk i Molde. Der gikk han på en smell.
- Min mor er psykiatrisk sykepleier, og hun så hvor det bar. Så hun hentet meg hjem til Narvik. Takket være mamma kom jeg under psykiatrisk behandling. Det ble foreskrevet medisiner, og nå går det bedre. Men jeg har fortsatt problemer med enkelte teoretiske fag på grunn av konsentrasjonsvanskene, og jeg har mistet fem år. Jeg føler at mine problemer har sammenheng med FN-tjenesten, og min advokat mener jeg er kvalifisert for erstatning, sier lærerstudenten, som sier han håper å løse erstatningsspørsmålet uten rettssak.
Selv om Sørflaten sliter psykisk etter blant annet å ha vært i nærheten av Srebrenica-massakren og etter at en medsoldat ble drept i ei trafikkulykke i Mostardalen, har andre hatt det verre. To fra troppen hans har i ettertid tatt livet sitt. Portrettene av dem og de andre kameratene står i minneboka fra FN-tjenesten, og minnene strømmer på når han blar i den. Noen av veteranene holder fortsatt kontakt, og Sørflaten er med i veteranforeninga i Narvik.
TIL TJENESTE. Jostein Sørflaten var i Bosnia i 1994-1995. FOTO: PRIVAT
- Jeg tror ikke 20-åringer er modne nok til å dra ut, de blir lettere påvirket av inntrykkene. Så lenge vi var samlet som avdeling, gikk det greit. Men etter å ha vært hjemme ei stund, og i et miljø uten nettverk rundt meg, måtte problemene komme, sier han.
Måtte kjøpe medalje
I dag er FN-veteranen etablert med samboer, og han har etter praksis funnet ut at læreryrket passer ham godt. På veggen i leiligheta henger medaljen for internasjonale operasjoner. Den forlangte Forsvaret først betaling for. Det synes Sørflaten sier litt om holdninga. Han er enig med andre veteraner som sier at etter endt innsats er Forsvaret «mest interessert i å få uniformen tilbake».
- Jeg skal ikke skjemmes over å ha gitt ett år av meg selv, og jeg skal ikke basere mitt liv på erstatning. Jeg vet heller ikke om jeg angrer på at jeg skrev kontrakt, for jeg vet jo ikke hvordan livet ville ha blitt om jeg ikke hadde reist. Men mitt råd til dagens vernepliktige er at de må være bevisste på hva de går til. Det kan lett komme en smell i ettertid, og da er det de pårørende som må ta støyten. Mine foreldre var også skeptiske til at jeg dro, men de tenkte nok mest på granatene.
Mamma Ingrid Sørflaten sier det slik:
- Jostein kom fra et beskyttet miljø og var for sårbar til å dra til et krigsherjet Bosnia. Det skjedde nok en masseverving i troppen hans i Heggelia, hvor de knapt ante hva de gikk til. I dag advarer jeg alle mot å dra ut på slik tjeneste. Jeg har møtt mange med angst etter utenlandstjeneste, og jeg stiller spørsmål ved oppfølginga til Forsvaret. Jeg ble også provosert av framvisninga på Trandum før troppen dro. Men veteranforeninga skal ha ros, de gjør en god jobb, det så vi på et foreldremøte på Bæreia for et par år siden.
Mange selvmord
En av dem som kjenner veteranenes lidelser best, er Lars Reiermark, informasjonssjef i FN-veteranenes landsforbund (FNVLF). Han har selv åtte perioder i internasjonal tjeneste. Han ble oppringt julaften 2003 av en eks-soldat som var i ferd med å ta livet sitt:
- Julemiddagen med familien min måtte vike, de skjønte at det var en viktig telefon. Og etter fire timer hadde jeg snakket ham fra selvmordet. Forbundspresidenten har opplevd å
måtte rykke ut julekvelden. Og det er vel ikke så rart at folk i vanskelige situasjoner ringer sin gamle sjef. Men hva gjør vi etterpå?
Reiermark vil ikke anslå hvor mange selvmord det kan ha vært i veteranenes rekker. Men han kjenner personlig til et titall slike skjebner - de er overrepresentert i selvmordsstatistikken.
Fem prosent seinskader
En Unifil-undersøkelse fra 1991 slo fast at fem prosent av Libanon-veteranene sliter med seinskader. Hvis dette er representativt for all utenlandstjeneste, betyr det at oppmot 5000 mennesker og deres familier lider. Men det er grunn til å frykte at mørketallene er store, og FNVLF er skuffet over at søknaden om 2,7 millioner kroner i prosjektmidler til en skikkelig kartlegging gjentatte ganger er blitt avslått.
- Norge er en rik nasjon. Vi vet hvordan krigsseilerne hadde det. Likevel har Stortinget fra i år kuttet støtte på 1,5 millioner til krigsinvalidehjemmet Bæreia, som i mange år også har vært brukt av FN-soldatene; og de har i tillegg kuttet 1,8 millioner i vår mulighet til å drive støtte. Jeg må jo spørre om politikerne vet hva de gjør, for i vårt land kan vi ikke snakke om pengemangel, og Stortinget har erkjent behovet. Det som skjer er usselt, sier informasjonssjefen.
Marit Nybakk (Ap), leder i Stortingets forsvarskomité, forsvarer det hun kaller en reduksjon i bevilgningen til Bæreia med at Forsvarsdepartementet ikke ønsker at det skal bygges opp et alternativ til helsevesenet. Men det er viktig for veteranene å ha et møtested, derfor vil Nybakk ta dette opp med departementet på nytt.
OVERRASKET. Marit Nybakk i forsvarskomiteen er overrasket over forskjellene i erstatningsvilkårene for veteraner. FOTO: ARNE FLAATEN
Veteranlov
Reiermark i FNVLF mener vi ikke er flinke til å si takk her i landet, og at veteranene slett ikke er tapere, men en ressurs som Forsvaret har satset på:
- I Frankrike har veteranene fortrinnsrett til ansettelse i ledige offentlige stillinger. Storbritannia og USA har liknende fortrinn, noen har stipendordninger. Også Norge burde hatt en egen lov for veteraner, som kunne sikret nødvendig helseoppfølging, utdanning eller arbeid. Vi driver nå mer fredsopprettende enn fredsbevarende innsats, og ungdommen drar ut i yngre alder og i skarpere oppdrag enn tidligere. Samholdet mens de er i Forsvaret er godt, men når de er ferdige, har ikke alle familie eller jobb som kan gi dem den beskyttelse de har behov for, sier han.
Spørsmålet nå er om en ny erstatningsordning fra i år vil gjøre det lettere for dem med ødelagte liv.
- Vi får håpe behandlingen av søknadene ikke tar for lang tid. Våre folk har ventet i 25 år, understreker Reiermark.
Noen millioner
Erstatningsordningen går ut på at det nå er åpnet for forenklet saksbehandling - gjennom den nye forskriften om belastningsskader i tjeneste utenlands. Det skal også opprettes et klageorgan.
I fjor ble det betalt totalt 25 millioner kroner i erstatning for psykiske og fysiske skader påført soldater og befal hjemme og ute. En del av beløpet gjelder seinskader. Avdelingsdirektør Monica Koppang Lütken på juridisk avdeling i Forsvarsdepartementet tror erstatningene vil øke med den nye forskriften.
- Eventuell yrkesskadeforsikring trekkes fra erstatninga, men seinskader er normalt ikke yrkesskader. En yrkesskade må skyldes én spesiell hendelse, påpeker hun.
Yrkesskadeforsikringsloven fra 1990 dekker både mén og tapt inntekt. Den kan gi et par millioner kroner i erstatning ved invaliditet. Skader som skriver seg fra tjeneste før 1990 kan dekkes av den nye forskriften som gjelder fra i år. Den skal gjøre det enklere å få erstatning uten å vise til en konkret hendelse, men det er en ren ménerstatning som ikke omfatter tapt inntekt. Derfor er maksimal utbetaling 352 000, og bare 54 prosent av beløpet er oppnåelig ved posttraumatiske stresslidelser - rundt 190 000 kroner.
Marit Nybakk blir overrasket når Forsvarsforum forklarer at det er stor forskjell på verdien av de to erstatningsordningene.
- Det er min mening at erstatning på 350 000 ikke er tilstrekkelig, og jeg er av den oppfatning at Stortinget bør arbeide for at beløpet heves. Forskriften er det bare regjeringen som kan gjøre noe med, sier Ap-politikeren.
Hun mener veteraner som har vært ute de siste årene har en mye bedre oppfølging enn de som reiste på 1980-tallet, og at det derfor er viktig at nettopp de eldre får en brukbar erstatning.
Det eksisterer ingen oversikt over antallet erstatningssaker. Veteranforbundet opererer med et antall av 200 som forventer erstatning. Det er på det rene at saker som søkes brakt inn for retten skriver seg helt tilbake til 70-tallet.
Knapper og glansbilder
Liv M. Stenbakk Krognes i Nettverksgruppa for pårørende til Nato- og FN-veteranene advarer mot å skrive utenlandskontrakt.
- Når soldatene dimitteres sitter enkelte igjen med store problemer, men det eneste Forsvaret gjør, er å formidle dem inn i det ordinære helsesystemet. Og der finnes det jo svært liten kompetanse på slike lidelser, sier Stenbakk Krognes.
- Er det da de pårørende som må ta ansvaret Forsvaret løper fra?
- Ja visst. Vi snakker om rettssikkerhet og om oppfølging av det kjæreste vi har. Den erstatningsordningen som tilbys fra i år er en skam - ei årslønn for et ødelagt liv. Det er de folkevalgte som sender de unge ut, og det er også de som må konfronteres med systemets overgrep.
Forsvarspolitiker Nybakk er klar på at det ikke er familien som skal løse eventuelle problemer etter internasjonal innsats:
- Jeg vil understreke at de endringer som Stortinget har sluttet seg til når det gjelder beordring til internasjonal tjeneste, er et skritt i riktig retning når det gjelder Forsvarets ansvar for å følge opp de ettervirkninger som måtte komme. Jeg vil også vise til at det nå opprettes en militærmedisinsk poliklinikk som skal ta seg av veteraner og pårørende, sier Nybakk.
- Hva forventer dere i nettverksgruppa at Forsvaret skal gjøre, Stenbakk Krognes?
- De må ha spesialister som kan ta symptomene og fortelle hvor vi kan henvende oss. Og de pårørende må kunne få ut informasjon om hendelser som kan ha skapt traumer, slik at det er mulig å dokumentere sammenheng mellom tjenesten og lidelsen. Dessuten må soldatene - og vi pårørende - få bedre informasjon om hva som kan vente dem ute og hvor lite hjelp som venter hjemme etterpå. Jeg savner en helhetstenking og er skuffet over at Bæreia og FN-veteranforeninga mister offentlig støtte. De gjør et utrolig viktig arbeid.
- Er ikke den nye forskriften om internasjonal tjeneste et steg i riktig retning?
- Det er bra at det nå settes i gang ting, men vi er veldig avventende. Hvis Norge ikke har råd å ta seg ordentlig av veteranene, bør vi heller trappe ned aktiviteten i utlandet. De pårørende går i en kontinuerlig sorgreaksjon. Forsvaret tar ikke problemene alvorlig og har ikke en gang oversikt over hvem som har tjenestegjort ute, mener hun.
Lager register
Den mangelfulle oversikten bekreftes av stabssjef Nils Hanheide i Vernepliktsverket. De har fått i oppdrag av Forsvarsstaben å lage et søkbart register over alle som har vært ute i internasjonale operasjoner. Registeret skal kunne koples mot det nye helseregisteret.
- Vi har fått ei ramme på fire millioner kroner for å gjøre jobben. Hovedproblemet er at ingen har oversikt, rulleblad er ikke ajourført og Forsvaret er omorganisert. Det er et omfattende og vanskelig arbeid. Vi skal gå langt tilbake i tid, selv om vi ikke starter med Korea og Gaza, fordi noe er gjort tidligere, sier oberst Hanheide, som skal ha jobben ferdig neste år.
Teambygging fra dag én
Statistisk sett klarer et stort flertall veteraner seg godt etter tjenesten. Resepten Forsvaret i dag satser på for å være godt forberedt, er teambygging fra første dag i uniform.
- Man kan vel aldri bli godt nok forberedt, men vi hadde fra dag én i førstegangstjenesten i tankene at avdelinga vår skulle på ett eller annet utenlandsoppdrag. Et halvt år før vi dro visste vi at adressen var Kabul. Og jeg er rimelig trygg på at vi taklet utfordringene bra, sier eskadronsjef Trond Haande.
HVERDAGEN. Patruljering i Kabul er hverdagen for de norske soldatene i Afghanistan. FOTO: CHRISTIAN CHRAMER/HSTY
I romjula 2004 kom soldatene hans tilbake til Setermoen etter sju måneder i Afghanistan. Og etter medisinsk kontroll, runde med stressmestringsteam, medaljeparade og fest, dro de hver til sitt. Men samholdet var så godt at de fleste tok seg en weekend på hotell i Tromsø først, og den ene troppen spanderte like godt på seg en sosial tur til Praha.
- Dette var den første avdelinga satt opp i Nord-Norge som reiste direkte til Kabul. Vi var bevisst trusselbildet vi møtte, og jeg har uovertruffen tro på denne måten å rekruttere til internasjonale operasjoner på. Men vi skulle gjerne hatt lengre tid på å forberede oss. De traurige opplevelsene vi gjennomgikk har vi jobbet bevisst med, men det vil
statistisk kanskje være rart om ikke noen av våre 180 likevel kan slite litt i ettertid, sier Haande, som var midlertidig major i Afghanistan.
Seleksjonen som gjøres i dag, kombinert med stressmestringsteamets arbeid underveis og ved dimisjon samt andre tiltak, får Haande til å tro at seinskader forebygges godt. Dagens krigsskoleutdanning er også bevisst disse utfordringene slik at befalet kan fange opp signaler. Mandatet for oppdraget i Afghanistan var også i orden, slik at mannskapene var fornøyd med både politisk oppbacking og medieomtalen hjemme, opplyser Haande.
Overlege Anne Kari Rom, som leder stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner i Forsvarets sanitet (FSAN), er overbevist om at det forebyggende arbeidet er mye bedre i dag enn for få år siden:
- Det er ikke automatikk i at det oppstår psykiske skader. Trening, samhold og lederskap er avgjørende, samt støtte og oppfølging. De forebyggende tiltakene virker nærmest som vaksine, påpeker hun.
Ifølge forskriftene er Forsvarets medisinske ansvar etter endt tjeneste ute begrenset til at personellet blir vist til rette i det sivile helsevesen, men at Forsvaret bistår med sin spesielle kompetanse.
Åpner poliklinikk
I disse dager åpner FSAN en militærmedisinsk poliklinikk for dem med stressrelaterte seinskader. Den skal bli et sentralt kontaktpunkt som kan behandle pasienter, men også henvise dem til rette instans.
- Med det nye tilbudet på Akershus festning får vi et bedre ettervern ved at veteranene får et konkret holdepunkt. Hovedproblemet for mange er at de faller mellom alle stoler og ikke får relevant hjelp i det sivile helsevesen, sier brigader Dag Hjelle, sjef for medisinsk
avdeling i FSAN.
Psykiatrien i Forsvaret gjennomgår også en endring ved at det sentrale stressmestringsteamet til sommeren erstattes av flere regionale team tuftet på mentalhygienelagene. Løsninga skal gi rotasjon i tjenestemønsteret og en bedre utnyttelse av ressursene, selv om det ikke blir mange nye stillinger totalt.
- Vi mennesker har forskjellig tåleevne. Sterke opplevelser kan gi psykiske virkninger med et sett av symptomer. Posttraumatiske lidelser kan være depresjoner, angst, nervøsitet og søvnløshet. Noen «medisinerer» seg selv med rusmidler, sier Hjelle.
Etter 1991 har det ikke vært noen store undersøkelser på omfanget av seinskader i Norge. Men med det nye helseregisteret og det nye digitale helsenettet ønsker man å få et bedre bilde av situasjonen.
- Den enkeltes trening, selektering og hvor tøff tjenesten er, vil være avgjørende for hvor mange som kan få problemer i ettertid. Vi innleder også et ettårig prøveprosjekt som går på det faglige innholdet for å avgjøre hva som skal ligge til grunn for diagnostikk og behandling, og vi setter dette i system med andre lands erfaringer, sier Dag Hjelle.
Befalsansvar
På den nye poliklinikken i Oslo vil det være i alt 23 stillinger. I tillegg til kliniske oppgaver, vil de også se nærmere på dem som bør vurderes i forhold til trygderettigheter.
- Vi vil også etablere et eget råd, men utrederne kan gjerne sitte andre steder i landet. Problemet er at det sivile helsevesenet har mangelfull kompetanse og et svakt tilbud på dette feltet. Det er tross alt et ikke ubetydelig antall mennesker som ikke får god behandling, innrømmer oberstløytnant Pål Herlofsen, sjef for den nye poliklinikken.
Han antar at tre prosent av de som har vært ute i internasjonal tjeneste får psykiske lidelser. Og befalet har et stort ansvar, selv om de ikke skal være psykologer.
- Offiserene er godt utdannet og skal være i stand til å gjenkjenne symptomene på stress, og skal jobbe både forebyggende, ivaretagende og avklarende. Soldatene blir bedre av å bruke de ressursene som troppen selv har, selv om vi ikke skal fraskrive oss ansvar.
Herlofsen klassifiserer reaksjonene i tre: Det vanlige stresset som kommer like etter en traumatisk hendelse, videre den posttraumatiske stressforstyrrelse over tid, og i verste fall kan det oppstå en varig personlighetsendring.
- De såkalte seinskadene kommer ikke lenge etterpå. De er der hele tida, men de undertrykkes eller mestres til å begynne med, sier psykiater Herlofsen, som planlegger en større undersøkelse av veteranhelsa.
Golf-syndromet
Amerikanerne, som har flere hundre tusener krigsveteraner med traumer, har et eget departement og flere sykehus som tar seg av veteranene. En forskningsstudie fra det militære Walter Reed-instituttet i Washington D.C. konkluderer med at én av seks soldater i Irak trolig vil få posttraumatiske lidelser. Det er tall som er nesten like
ille som i Vietnam-krigen.
En uavhengig britisk undersøkelse fra Golfkrigen viser ifølge tidsskiftet New Scientist at 6000 britiske krigsveteraner lider av Golf-syndromet. Men det britiske forsvarsdepartementet godkjenner ikke diagnosen, selv om de har innrømmet krigspensjoner og at disse veteranene har dobbelt så mange sykdomssymptomer som andre soldater.
- De åndelige kostnadene av å være i kamp er store, sier feltprest Kyrre Klevberg, som nå tjenestegjør ved grensevakten i Sør-Varanger.
Han tilbrakte fjoråret på et veteransykehus i Portland i USA, og fikk studere utallige skjebner på nært hold.
Pastoral omsorg
Major Klevberg mener feltpresten har en viktig preventiv rolle både før, under og etter et oppdrag i utlandet. En amerikansk offiser i Irak gikk så langt som å si at feltpresten er den mest verdifulle allierte, fordi presten kan følge avdelingen, være der skoen trykker og fungere som utblåsningsventil og moralsk støtte når følelsene bygger seg opp. Presten er en «ufarlig» person utenfor kommandolinja som er til å stole på. Slik er det også i Norge.
- Det store flertallet av våre mannskaper ute klarer seg bra og utvikler seg på positivt vis, men det fratar oss ikke ansvaret for å jobbe med dem som har vært gjennom tunge traumatiske opplevelser. Slike traumer kan true følelsen av trygghet i årevis.
Konsekvensene for livskvaliteten kan bli dramatiske, blant annet ødelegges ofte de nærmeste medmenneskelige relasjonene. For noen er det enkelthendelser som kan gi overlevende en skyldfølelse. En del av dette er reell skyld som veteranene trenger hjelp til å komme til rette med.
- Jeg tror mye kan utrettes med pastoral omsorg, sier Klevberg, som mener Forsvarets ansvar for veteranene bør strekke seg til hver og en er fullstendig justert tilbake til et sivilt liv.
Forkjørsrett
Oberst Per Victor Nygaard på Terningmoen, som er koordinator for det norske bidraget til Nato Responce Force og kontingentsjef hvis det blir utkalt, tar steget videre:
- Livslang oppfølging bør være en del av Forsvarets familiepolitikk. Det heter jo at alle skal ha det samme tilbudet i samfunnet, og prioritering kan være en het potet. Men det er tragisk å se Bæreia-saka og at vi ikke har oppfølging for å ivareta den lille prosenten som får problemer. Kanskje kan den nye poliklinikken være en begynnelse. For det er ikke bare de fra annen verdenskrig som har rett til å kalle seg krigsveteraner.
Fakta:
VETERANER
- Over 100 000 norske soldater har tjenestegjort
i utlandet siden annen verdenskrig.
- For tiden deltar omlag 600 personer i internasjonale
operasjoner, flesteparten i Afghanistan.
- Budsjettet for utenlandstjeneste er i år på
ca. 800 millioner kroner.
- FN-veteranenes landsforbund har nesten
8000 medlemmer og kameratgrupper 44 steder
i landet. Kameratstøttetelefonen (nummer
800 48 500) hadde 186 oppkallinger i jula 2004.
- www.veterannett.com er et uavhengig treffsted
for veteraner.
- Bæreia krigsinvalidehjem har vært brukt som
et rimelig feriested for veteraner, ifjor omlag
1100 døgn, seminarer medregnet. Stedet ligger i
Kongsvinger og er nå overdratt til Landsforeningen
for hjerte- og lungesyke.
- Krigshospitalkassen av 1679 kan yte økonomisk
førstehjelp til veteraner, og herfra utdeles
ut om lag 300 000 kroner årlig.
- Grønt nummer 800 30 445 er en krisetelefon
for veteraner og personell i Forsvaret.
Kilder: FD og FNVLF
TØFT SYN. Mange
norske soldater fikk
erfare de katastrofale
konsekvensene av
Srebrenica-massakren.
Her noen av de som
måtte flykte da
serbiske styrker i juli
1995 angrep den
bosniske byen, som var
erklært sikker sone.
Over 8000 bosniere
ble henrettet.
FOTO: NICK SHARP/SCANPIX/REUTERS
TO SELVMORD. Først omkom en lastebilsjåfør i Mostardalen i samme
Bosnia-kontingent som Jostein Sørflaten. I ettertid har to troppskamerater
tatt livet sitt.
FOTO: TORBJØRN LØVLAND
