Forsvarsforum
Analogien til sprikende staur
Offisersandelen i Hæren ser tilsynelatende ut som en homogen masse som det skulle være mulig å lede mot felles mål, men så
feil kan man altså ta.
Av oberstløytnant Sturla Bangstad
I REGI AV PROGRAM JUPITER ble den nye Hæren født. Fra og med 1. januar 2004 etablerte generalispektøren i Hæren to styringslinjer – Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK) og Hærens styrker (HSTY). Dette skjedde samtidig med at balansert målstyring ble innført. Dreiningen mot en gripbar innsatsstruktur er i gang, og grunnlaget er, ut fra min vurdering, etablert for å unngå sprikende staur! Offisersandelen i Hæren ser tilsynelatende ut som en homogen masse som det skulle være mulig å lede mot felles mål, men så feil kan man altså ta. Likevel – ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart at man står litt forvirret tilbake. Meningsforskjellene er påtagelig. Hvem har vel ikke hørt dette: «å lede en flokk med offiserer er langt mer krevende enn å lede en militær avdeling.»
JEG HAR MANG EN GANG REFLEKTERT over dette – hvorfor er det slik? Etter nøye gjennomtenkning har jeg kommet til den konklusjon at vi som offiserer ofte misforstår hva som ligger i begrepet medbestemmelse. I tillegg skal vi være så demokratiske i vårt system at vi tillater diskusjoner i etterkant av beslutninger som er tatt. Dette er, etter min vurdering, en form for medbestemmelse som ikke tjener til noe eller for noen! Medbestemmelse dreier seg derimot om å involvere de ansatte i beslutningsprosessene, ved å motivere til diskusjon, motta innspill og lytte til råd. Når beslutningen er tatt, bør vi som offiserer slutte opp om denne. Slik er det dessverre ikke i Forsvaret og i Hæren, og jeg spør meg: hvorfor? Svaret er selvsagt sammensatt. En gammel venn av meg, en britisk liaisonoffiser ved tidligere Distriktskommando Nord-Norge, svarte en gang følgende på spørsmålet mitt om hva han ville ha endret ved det norske Forsvaret: «Jeg ville gjeninnført gradssystemet.» Jeg har stor sympati for, og er enig med min venn i hans svar, og mitt utgangspunkt er at vi bør starte med det – å gjeninnføre gradssystemet!
DET GJENSTÅR MYE ARBEID I Å LEGGE til rette for større klarhet i ansvar og myndighet nedover i rekkene. For å kunne gjennomføre dette, er det viktig at man på alle nivåer er tro mot den overordnede grensesnittsavklaringen som er gjort. I hovedsak dreier dette seg om at TRADOK skal ha sitt fokus på konsept- og doktrine-, samt struktur- og personellutvikling. HSTY skal på sin side produsere kampklare avdelinger. Denne ansvarsfordelingen angir klart hvem som har ansvaret for hva, hvem som leder an, hvem som støtter og hvem som blir støttet. Det som bryter med denne logiske tankegangen, og som gjør hverdagen unødvendig komplisert, er organiseringen av fagsjefene og befalsskolen under HSTY. Dersom man velger å lytte til dem som har «skoen på» i våre avdelinger, kommer det ganske entydige svar på at tiden ikke strekker til og at kravet om operativ leveranse skyver ivaretakelsen av fagkompetanse og befalsutdanning ut til siden. Dersom vi ikke skal miste uunnværlig kompetanse, bør denne ordningen opphøre snarest ved at fagsjefer med øremerkede fagstillinger legges til ett felles hærkompetansesenter under TRADOK. Tilsvarende styringsmessige grep bør gjøres med befalsskolen. På denne måten kan hver og en fokusere på sine primæroppgaver, og det skapes et forståelig grensesnitt mellom TRADOK og HSTY.
PÅ LIK LINJE MED FLERE ANDRE STATLIGE institusjoner har Forsvaret gjennomført en serie reformer (New public management-tankegangen) fra 1980-tallet og helt frem til i dag. En kan spørre seg om det har vært verdt strevet, og om initiativene har vært tuftet på et rasjonelt behov for å bedre verktøyene for styring, eller om det ligger en ren symbolverdi bak reformene (her skal vi jammen vise oss handlekraftige, moderne og fleksible). Kanskje hadde vi ingen reelle valg? Uansett tror jeg det er fornuftig å evaluere denne perioden for å unngå å gå i de samme fellene i fremtiden! En forutsetning for å kunne gjøre de riktige tingene rett, er at den enkelte arbeidstaker forstår sin plass i organisasjonen. Tradisjonelt sett har ikke dette vært et problem i den gamle «hierarkiske » Hæren, men etter at man startet å eksperimentere med nye organissjonsformer (les matriseorganisering), er det blitt tilnærmet umulig å vite hvem man skal forholde seg til og hvem som har ansvar for hva. Dette, sammen med innføringen av nye og ufullstendige EDB-baserte styringssystemer, har ført til store problemer i forvaltningen av arbeidsgiveransvaret, hvor det å gjennomføre medarbeidersamtaler, skrive tjenesteuttalelser, oppfølging av sykemeldte samt forvaltning av ressurser er blitt en tilnærmet umulig kunst.
PROBLEMET FORSTERKES AV VÅR STREBEN etter å holde oss innenfor gjeldende årsverksrammer (et unaturlig styringsparameter). Personellgevinster blir sågar tatt ut før de nye systemene har vist seg å virke stabilt! På det praktiske planet betyr dette at verdifulle service- og støtteapparat er blitt borte. Med dette har også nødvendig kontinuitet forsvunnet. Men jobben må fortsatt gjøres; søppelbøtta må tømmes, Lease-Plan-bilene må ha service, fly må bestilles, klasserom må klargjøres,kaffe må kokes, telefonlister må oppdateres. Av hvem? Jo, av de som skal utdanne våre lag og tropper, følge sikkerhetsreglementet, drive våpenskoleog befalsskole, reise i utenlandstjeneste, ta vare på familien – den moderne offiseren! Nei – gjeninnfør klare styringslinjer, kontroll og støtte – la offiseren gjøre det han/hun erutdannet til!
NILS ARNE EGGEN BRUKER UTTRYKKET «å spille hverandre god» i boken «Godfoten». Jeg tror vi kan lære mye av dette. Oppstarten på samarbeidet mellom HSTY og TRADOK var lovende. Nå som krybba er tom, biteshestene, og det er viktigere enn noensinne å ikke skape en illusjon om rosenrød idyll, hvor samarbeidet kun kommer til uttrykk i fine festtaler. Forholdet mellom HSTY og TRADOK må pleies grundig og kontinuerlig. Dette først og fremst gjennom involvering og samhandling, som bidrar til gjensidig forståelse av hverandres utfordringer og problemer. Å spille hverandre god betyr å anerkjenne hverandres kompetansebehov, herunder å etablere et system som sikrer kompetanseflyt mellom miljøene. Hertror jeg at vi har en spesiell utfordring. Dersom vi skal lykkes må HSTY i større grad motivere for viktigheten av å tjenestegjøre i TRADOK etter gjennomført operativ tjeneste. Som eksempel bør det bli rutine at avtroppende kompani/eskadron/batteri- og bataljonssjefer fortsetter utviklingen av kamp, taktisk støtte, logistikk og ledelsessystemer i TRADOK. En noe mer planmessig utnyttelse av den enkelte offiser er dessuten god familiepolitikk!
DEN OPPGAVEN SOM ETTER MITT skjønn er den mest komplekse i forhold til å samle Hæren, er knyttet til utformingen av en visjon. En hærvisjon som angir retning og fart i det langsiktige tidsperspektivet (her definert som perioden etter 2008), vil kunne bidra til ro i rekkene. Den vanskelige og nødvendige kunsten, blir å involvere fagmiljøene i og utenfor Hæren før det tas en endelige beslutning (å lytte litt mer skader vel ingen). Innholdet i visjonen er viktig, og bør som et minimum angi hvilke strukturelementer og systemer som skal søkes etablert og eventuelt fjernet. For at dette ikke skal bli ren ønsketenkning, må man her ta utgangspunkt i hva som er merkantilt tigjengelig til hvilken tid (her kommer fagmiljøene og ekspertene sterkt inn i bildet). Visjonen må også beskrive/definere hærens ambisjon med NbF, og bør utformes i takt med den pågående utviklingen blant våre nærmeste allierte, i henhold til Nordsjøstrategien (Tyskland, Nederland, England, Danmark og USA). Her blir vi kanskje tvunget, på grunn av vårt beskjedne volum og utredningskapasitet, til å prioritere.
PÅ BAKGRUNN AV VISJONEN bør det bare utvikles nødvendige funksjonelle konsepter (manøverkonsept, konsept for ledelsesstøtte, konsept for logistikkstøtte og konsept for taktisk støtte irammen av NbF), hvor det ikke finnes relevante Nato-konsept (les: vi bør i større grad utnytte gode nok produkter som andre har utviklet). Utfallet av krigsspill med disse konseptene bør kunne gi et godt grunnlag for eksperimenteringsinitiativ og materiellanskaffelser. På denne måten skapes det en ledestjerne som Hærens offiserer kan slutte opp om. Antallet og omfanget av omkamper blir dermed redusert, og Hæren vil fremstå som en samlet enhet. Staurene er samlet?
RO I REKKENE. En hærvisjon som angir retning og fart i det langsiktige tidsperspektivet, vil kunne bidra til ro i rekkene, skriver artikkelforfatteren. ARKIVFOTO: TORGEIR HAUGAARD/FMS
Oberstløytnant Sturla Bangstad er liasonoffiser i Heeresamt i Köln i Tyskland (tilsvarer norske TRADOK). Han har tidligere vært sjef for taktikkseksjonen ved Hærens kampskole og sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge.
