Forsvarsforum
Arven etter Japans biologiske krigføring
Etter femti år med fortielse er det på høy tid med oppgjør i Øst-Asia, men i dette oppgjøret bør også den amerikanske okkupasjonsmaktens
rolle avdekkes.
Av Jon Vegar Hugaas
Lærerakademi Bachelor- og masterstudier i samme by.
DET ANSPENTE FORHOLDET mellom Kina og Japan skaper bekymringer like til topps i internasjonale organer. Spenning har det alltid vært mellom de to asiatiske land, men det tilspisset seg tidligere i år i forbindelse med godkjenningen av en ny lærebok i Japan som tonet ned japanernes brutale militaristiske fremferd i Øst- og Sørøst-Asia i første halvdel av forrige århundre. Vedtaket om å godkjenne den aktuelle læreboken utløste demonstrasjoner i Kina, selv om kontroversen ikke er ny, verken i Kina eller Japan. Også tidligere forsøk på å pynte på historien har møtt motstand både eksternt og internt.
AT MILITARISMEN FØR OG UNDER andre verdenskrig utløser vonde minner også for mange japanere, er det ingen tvil om. Mange japanere opplevde kapitulasjonen og de alliertes okkupasjon i 1945 og de påfølgende årene som en frigjøring og tenker med gru på militaristenes styre. Alt som kan assosieres med militarismen møter sterke protester i Japan. Et eksempel på dette er de sterke reaksjonene gjeninnføringen av nasjonalsangen og flagghilsenen i seremonier i skolen har utløst. Dette har vært så betent at lærere og rektorer har tatt sine liv i protest-selvmord, såkalte «sunshi». Den siste tiden har keiseren tatt til orde for at hyllesten til disse nasjonale symbolene bør være valgfri.
BLANT KINESERE FLEST RÅDER den oppfatning at Japan offisielt aldri har beklaget sin militaristiske fremferd i årene før og under andre verdenskrig. Dette er også en utbredt oppfatning internasjonalt, men medfører dog ikke riktighet så lenge man snakker om militarismen generelt. I 1995 beklaget daværende statsminister Tomiichi Murayama at Japan gjennom kolonialismen og militarismen hadde forårsaket enorm ødeleggelse og lidelse for mennesker i de asiatiske landene. Beklagelsen har siden vært gjentatt 17 ganger. Kinesiske myndigheter ser seg imidlertid godt tjent med det rådende inntrykk blant sine innbyggere. En felles ytre fiende er ikke å forakte – den kan forhindre at folket innser at deres største undertrykker i virkeligheten er deres egen statsmakt. Også internasjonalt er det viktig for kinesiske myndigheter å bevare inntrykket av Japan som tidligere militær aggressor uten tilbøyelighet til anger og oppgjør. Mye tyder på at det siste årets tilspisning har vært intet mindre enn en scene i et storpolitisk spill om innflytelse i Asia. Det er ikke tilfeldig at dette skjer samtidig med at Japan prøver å få fast sete i Sikkerhetsrådet.
NÅ KAN MAN SAKTENS SPØRRE om Japan virkelig har tatt et oppgjør med sin fortid når utdannelsesministeriet har så lav terskel for å godkjenne bøker som underslår deler av sannheten om landets militære aggresjon. Vel så interessant er det imidlertid å spørre hvorfor oppgjøret med egen fortid er så halvhjertet og ikke minst hvorfor det kommer så sent. En avgjørende viktig nøkkel til forståelsen av Japans rolle i etterkrigstiden, er den amerikanske innflytelsen og det faktum at den kalde krigen allerede var i gang i Asia før den varme krigen var over. 60 år etter Hiroshima og Nagasaki er det en kjensgjerning at beslutningen om å bruke atombomben var motivert av ønsket om å forhindre russisk innblanding i den endelige beseiringen av Japan og de rettigheter som dette ville gi bolsjevikene ved fordelingen av det politiske krigsbyttet. En snarlig japansk kapitulasjon ville forhindre at dette skjedde og atombomben ble vurdert som beste middel i så henseende. Lignende hensyn lå til grunn for at det i Japan aldri kom til noe rettsoppgjør av den type og omfang verden ble vitne til i Nürnberg, til tross for at japanernes overgrep i mange henseende var grovere enn nazistenes.
MEDISINSKE EKSPERIMENTER og biologisk krigføring spiller en sentral rolle i de overgrep og brudd på krigens folkerett som japanerne stod ansvarlig for i Asia i årene før og under andre verdenskrig. Rundt 1900 hadde Japan status som det land i verden som var kommet lengst i forebyggende defensiv militær medisin. Før den russisk-japanske krigen (1904-1905) var «den usynlige fiende» (sykdom, infeksjoner mm.) ansvarlig for to tredeler av alle dødsfall i krig generelt. Satsingen på forebyggende militær medisin spilte derfor en avgjørende rolle i krigen mot Russland, hvor japanerne reduserte sine tapstall betraktelig gjennom bekjempelse av den usynlige fiende. Den russisk-japanske krigen fikk også ord på seg for å være en oppvisning i militær etikk, siden japanske saniteten ikke bare tok seg av sine egne syke men endog helbredet fiendens soldater og sendte dem tilbake til sine styrker. Japan fant det således naturlig å undertegne Genèvekonvensjonen i 1925. Gradvis ble imidlertid dette gode forbildet tilsmusset, de defensive intensjoner glemt og den allerede ervervede kunnskap lagt til grunn for en ny og grusom form for krigføring.
DEN MILITÆRE ENHETEN UNIT 371 UNDER ledelse av general Ishii Shiro forvandlet den defensive og forebyggende militære medisinske tradisjonen i Japan til et redskap for eksperimentell offensiv medisinsk og biologisk krigføring som var basert på bruk av menneskelige forskningsobjekter i stor skala. Forskningen gikk særlig på fire områder: kolera, pest, epidemisk hemoragisk feber (dvs. sykdommer av lignende type som ebola), og frostskader. Den virksomhet som her var satt i system viker ikke tilbake for nazi-legenes eksperimenter i ondskap, men i motsetning til de ugjerningene som ble begått av nazistene, ble de japanske medisinske eksperimentene ikke avdekket for offentligheten og straffet av det internasjonale samfunn. Bortsett fra russernes lille rettsoppgjør i desember 1949 like nord for Vladivostok, hvor tolv medlemmer av Unit 371 ble dømt for brudd på krigens folkerett, fant det ikke sted noe rettsoppgjør. De som var ansvarlig på høyere plan spaserte videre til kremjobber i etterkrigstidens medisinske fagmiljø. Dette kunne skje så smertefritt, bl.a. fordi skillet mellom militær og sivil medisinsk ekspertise under krigen hadde vært høyst flytende, men også fordi de sentrale aktørene satt på informasjon av stor interesse for okkupasjonsmakten. Til tross for at Unit 371 involverte i overkant av 20 000 individer på aktørsiden, med tette bånd til de medisinske fakultetene ved landets eliteuniversiteter, forble det en godt bevart «hemmelighet» i årene etter krigen. Sentrale aktører sverget hverandre taushet, og okkupasjonsmakten ville forhindre at kunnskap om forskningsresultatene lekket ut.
I DAG BEGYNNER VIRKSOMHETEN til Unit 371 å bli godt dokumentert. Den er imidlertid ennå ikke anerkjent som faktum av japanske myndigheter. Til det er blant annet frykten for erstatningssøksmål fra ofre og deres pårørende for stor, og presset fra amerikanske myndigheter for sterkt. Amerikanerne ønsker ikke at denne kunnskapen skal bli offentlig anerkjent fordi de da blir svar skyldig på flere ubehagelige spørsmål. Sannheten er imidlertid at okkupasjonsmakten overtok den kunnskap om biologisk krigføring som var frembrakt av Unit 371. De sentrale aktørene bak enhetens overgrep mot menneskeheten kjøpte seg til frihet og posisjon ved å overlate forskningsmaterialet og resultatene av forskningen til de amerikanske styrkene. Den amerikanske presidenten godkjente hestehandelen og forskningsvirksomheten ble så videreført av U.S. Army Unit 406. Bakteriologiske våpen utviklet av japanerne skal angivelig ha vært brukt av amerikanerne i Koreakrigen.
DEN AMERIKANSKE okkupasjonsmaktens behov for å sikre at japanernes avanserte kunnskap om biologisk krigføring ikke falt i gale hender, var altså en avgjørende årsak til at det ikke kom til noe virkelig rettsoppgjør i Japan. Den kalde krigen var begynt allerede før den varme krigen var avsluttet, og i Japan var USA alene om å diktere vilkårene. Hovedmålet var å holde russerne ute – sannheten måtte vike for andre interesser. Et rettsoppgjør ville medføre at kunnskapen om bakteriologiske våpen og krigføring ble allment kjent – også for den nye fienden. Koreakrigen viste med all tydelighet at Japans fiender under andre verdenskrig – Kina, Russland og USA – selv var blitt fiender seg imellom, mens Japan på sin side, nå var blitt USAs lydige medspiller. Under slike vilkår kan det ikke ha vært lett å ta et oppgjør med fortiden, og det er således ikke tilfeldig at den offisielle unnskyldingen fra japanske myndigheters side kom først i 1995 – et par år etter at den kalde krigen var avviklet.
KINESISKE MYNDIGHETER KALLER til oppgjør i Øst-Asia. Etter femti år med fortielse er det på høy tid med oppgjør, men i dette oppgjøret bør også den amerikanske okkupasjonsmaktens rolle avdekkes. Dette synes rett og rimelig, ikke minst med tanke på den aggressive krigføring som føres av amerikanerne i dag, et annet sted i Asia – i en krig som hadde sin begrunnelse nettopp i den potensielle trussel biologiske og andre masseødeleggelsesvåpen utgjør.
TAUST. Amerikanerne ønsker ikke at kunnskapen om Unit 371 skal bli offentlig anerkjent fordi de da blir svar skyldig på flere ubehagelige spørsmål, mener artikkelforfatteren. FOTO: SCANPIX
