Austlid og Krigskorset

AUSTLIDS OPPREISNING: 70 år etter fikk Eiliv Austlid Krigskorset med sverd. Lars Reiermark forklarer hvorfor det var riktig. Foto: ARNE FLAATEN

Austlids oppdrag var å sikre den norske regjering som var på vei til Åndalsnes. Under utførelsen av dette oppdraget kom han og hans avdeling i kamp og kaptein Austlid falt sammen med de fleste av sine menn. I ettertid har det vært uklarhet omkring både oppdraget og måten det ble utført på. Dette førte til at kaptein Austlid og hans menn ikke fikk den ære og oppmerksomhet de burde ha hatt. At saken nå er brakt til avslutning ved at kaptein Austlid tildeles Krigskorset med sverd gleder både meg og andre, bare synd at det tok så lang tid. Min teori har hele tiden vært at det ikke har vært noen uklarhet omkring oppdraget verken fra kaptein Austlids side og heller ikke fra troppssjefene eller avdelingen, og at kaptein Austlid handlet ut fra to forutsetninger, oppdraget gitt ham av general Ruge og tilgjengelige etterretninger. Det vil jeg forklare her.

Oppdraget. Kaptein Austlid handlet på en ren militær ordre da han satte avdelingen i marsj nordover, uavhengig av hva statsråd Trygve Lie senere måtte ha uttalt. Etter hans avdeling fulgte en rekke sivile biler med blant annet medlemmer av regjeringen. Derfor pekte også mitraljøsene bakover, nettopp for å kunne
gi ilddekning til de etterfølgende bilene hvis kolonnen ble angrepet av tyske fly. Til selve utførelsen er det flere vitner. Under togreisen fra Hamar til Dovre orienterte kaptein Austlid troppsjefene, fenrikene Arvik J. Hagen og Jon Floden, om oppdraget. Kaptein Austlid hadde sine ordre direkte fra general Ruge, i følge utsagn fra fenrik Floden.
 
Utførelsen. Fordi det var tvil om hvor fienden befant seg, meldte Austlid seg på telefon til bataljonen hvor han fikk major Ivar Navelsaker i tale. Austlid ga først melding om hvem han var, hvor han var og hvilket oppdrag han hadde. Dette er bekreftet av major Ivar Navelsaker i hans egen rapport inntatt i bokverket «Krigen i Norge» av O. Munthe-Kaas. Dernest ba Austlid om å få siste etterretninger. I krigsdagboken for IR 11 heter det:
«Kaptein Sandnes melder at hans folk er trykket tilbake med noen sårede. Melding til kaptein Austlid på Dovre om at vi er kastet tilbake og tar ny stilling ved Dombås».
Det er min påstand at denne rapporten var årsaken til at kaptein Austlid disponerte slik han gjorde. Sverre Storholt, som var soldat under Austlid, beskriver utviklingen, men tar feil når han anfører at Trygve Lie var den som ga Austlid hans oppdrag. Oppdraget var alt gitt kaptein Austlid av general Ruge, men det visste ikke Storholt og derfor har han i ettertid trodd at formuleringen som fulgte etter møtet med Lie var en «ordre». Det er selvsagt ikke tilfellet. Samme feil gjør forfatteren og jounalisten Minda Flatum i 1986 og forfatteren Egil M. Kristiansen i 1988. Det er flere årsaker til det. Soldat Storholt er uskyldig, han har i ettertid fortalt det han trodde skjedde, men som han ikke visste. De som derimot visste, nemlig troppssjefene, ble ikke hørt og heller ikke trodd. Det burde de ha blitt, fordi de begge tidligere var blitt orientering om oppdraget og fenrik Floden visste også om oppdraget i detalj.

Gjennomføringen. Austlid handlet derfor som han gjorde fordi han hadde grunn til å stole på de etterretninger han hadde fått fra bataljonen, men her har så misforståelsen skjedd mellom Navelsaker og Austlid – like som den skjedde mellom Egil M. Kristiansen og meg.
Det er høyst sannsynlig at Austlid oppfattet Navelsaker feil fordi Navelsaker ikke opplyste Austlid om hvorvidt det kunne tenkes å være slik rett og slett fordi man ikke hadde opplysninger om hvorvidt meldingen var bekreftet eller ubekreftet. Man kan ikke bebreide Austlid for dette, det er avgiveren som plikter å sørge for at mottakeren hadde oppfattet ham korrekt. Tenkt om han hadde sagt, «Og så har vi ennå ikke fått bekreftet hvor langt ned i dalen tyskerne er, det er mulig at de kan være ved Hagavolden, så pass på». Det sa han ikke, og vi sitter igjen med et bilde av at Navelsaker ikke var nøye nok med de etterretninger han ga. Det gir også svaret på hvorfor det heller ikke ble vektlagt overfor Munthe-Kaas i 1945, og hvorfor Egil M. Kristiansen både i sin bok fra 1988 og senere spekulerer på hvorfor Navelsaker ikke gjorde noe mer.

Konklusjon. Jeg tror det var akkurat slik det var. Jeg kan tilføye ytterligere som viser at Kristiansen selv har vært nær ved å snuble over det som antagelig er sannheten om Austlid-kompaniets skjebne. I sluttkapitlet i sin bok «Mangelfull historie» skriver han at opplysningene han (Austlid) fikk av Navelsaker «ga grunn til å tro at tyskerne befant seg flere kilometer lenger nord enn hva tilfellet var». Derfor bør nå alt snakk opphøre om at kaptein Austlid hadde seg selv å takke for sin skjebne. Vi har her å gjøre med en uforferdet norsk offiser som faller under et viktig oppdrag på grunn av en taktisk situasjon som han antagelig ville ha unngått hvis de etterretninger han ba om og som han også fikk, hadde vært fullstendige og riktige. Hvorfor saken ble behandlet som den ble, også i 1945, gir seg selv:
* Krigen var slutt og saken var avsluttet.
* Navelsaker hadde sin egen karriere å tenke på, og Austlid var død.
* Siden Munthe-Kaas ikke hadde noe å bemerke, så var det heller ingen grunn til å rippe opp i denne gamle historien, med andre ord ble Austlid avskrevet på krigens alter.
Kynisk, men antakelig sant.

Lars Reiermark