Forsvarsforum
Blair - en skipper uten kurs
Ingen er lenger i tvil om at Tony Blair kan ri av enhver storm. Verre er det at han nå anses for å være en skipper helt uten
kurs.
Av Reidar Mide Solberg
DET ER OVERRASKENDE og uforklarlige elementer ved Tony Blairs karakterfall. Labour kan nemlig vise til gode resultater under hans regjeringstid. Helse- og skolepolitikken er reformert, det er mer politi i gatene og aller viktigst: Storbritannia har fått fart på økonomien. Dette anerkjenner også britene. Mange anser vårens valg som et valg mellom et styringsdyktig og hyklersk arbeiderparti eller et handlingslammet og visjonsløst konservativt parti. Da er det ikke overraskende at de fleste ventes å gi Tony Blair fornyet tillit. Men det betyr ikke at britene stoler på statsministeren sin. Tvert imot er det stadig flere som uttrykker forakt for Tony Blairs politiske karriere. Britene trodde på Blair fordi han hadde visjoner, ideer og prinsipper. Skuffelsen og irritasjonen blir desto større når de mener han har mistet all ryggrad og er blitt nok en politiker som tviholder på makta. Tony Blair er fullt innforstått med fallet på popularitetsbørsen og gjør nå alt for å sikre ettermælet og gjenvinne den tapte æren. Derfor har han satt i gang et høyt spill – på flere fronter.
FOR DET FØRSTE må han takle en pågående kamp i sitt eget parti. Tony Blair har nemlig en løs kanon på eget dekk – den mektige finansministeren Gordon Brown. De to ligger i konstant stillingskrig om både politikk og makt. Brown er EU-skeptiker og mer sosialistisk orientert enn den reformvillige EU-entusiasten Blair. I tillegg skal Brown for lengst
ha blitt lovet overtakelse av Labour-makta. Jo lenger Blair har sittet i statsministerstolen, jo mer forbannet er Brown og hans tilhengere blitt. Nå ser leirene ut til å ha gitt opp en endelig forsoning. I stedet regner man med at Blair snart må ta et endelig valg: enten sparke Brown fra den innflytelsesrike finansministerposten eller varsle sin avgang når valget er vunnet og overlate makten til Brown. Den andre store utfordringen gjelder Storbritannias forhold til Europa. Blair har slett ikke lykkes i sitt ambisiøse prosjekt om å knytte britene nærmere EU – tvert imot er landet mer EU-fiendtlig enn noensinne. Neste år blir det trolig folkeavstemning om EU-konstitusjonen. Ettersom Blair kalkulerer
med at de fleste briter tross alt ønsker å være en del av EU, er målet å fremstille voteringen som et valg for eller mot
Storbritannias plass i Europa. Men Blair vil for all del unngå å gå inn i historien som statslederen som i praksis brakte
Storbritannia ut av EU. Så hva hvis folket viser ham fingeren og stemmer ned grunnloven?
KAMPEN MOT BROWN og for EU blir imidlertid trivialiteter i forhold til det virkelige håret i den ellers velsmakende Labour-suppen. Tony Blairs største troverdighetsproblem er nemlig den nære alliansen med George W. Bush. De
fleste briter kan ikke forstå hvorfor Blair valgte å støtte USA-presidenten, og aksepterer ikke at statsministeren brakte Storbritannia til krig basert på løgner og feilaktig etterretning. Og enda verre for Blairs vedkommende – britene glemmer ikke. Hver dag er mediene fulle av kommentarer, analyser, etterlatte foreldre og sinte soldater med
ett enkelt spørsmål: Hvorfor tok du oss til krig i Irak? Tony Blair forsøker å løse problemet med favorittresepten sin – han prøver å ri to hester samtidig. På den ene siden støtter Blair lojalt opp om George W. Bush og nekter for at krigen i Irak ble startet på feil grunnlag. På den andre siden forsøker han på diskret vis å distansere seg fra USAs utenrikspolitikk. Senest skjedde dette ved at Blair tok avstand fra bombing av Iran, samtidig som han har stilt seg bak EUs diplomatiske framstøt overfor Irans atomvåpenprogram.
TONY BLAIR HAR SNART STYRT like lenge som Margaret Thatcher, og er fullt innforstått med at statministerkarrieren går mot slutten. Men han har også lært en historielekse av Thatcher, som ble felt av sitt eget parti. Blair forsøker derfor å beholde regien over egen avgang fordi han vet at historien – ikke samtida – feller de viktigste dommene over politikere. Blair vil helst ikke snakke om Gordon Brown, britisk EU-skepsis og problemer i Irak, men heller klistre navnet sitt til banebrytende reformer og historisk viktige beslutninger. Han vil slippe å lese i barnebarnas leksikon at han var statsministeren som ville så mye, men som ble offer for egen maktsyke. Til syvende og sist er Tony Blair et vanlig menneske. Han er rett og slett ærekjær som statsledere flest.
SKYGGER HVERANDRE. De fleste briter kan ikke forstå hvorfor Blair valgte å støtte USA-presidenten. Og enda verre – britene glemmer ikke, skriver artikkelforfatter Reidar Mide Solberg.
Reidar Mide Solberg er stipendiat i London for Den norske Atlanterhavskomité. Han vil i en serie kronikker ta for seg sentrale spørsmål i europeisk politikk.
