Brobyggeren

Som nyvalgt styremedlem i Folk og Forsvar,
ble Håkon Lyse våren 1989 invitert til USA av
det amerikanske utenriksdepartementet. Turen
var et ledd i markeringen av Natos 40-års-jubileum.
Mot slutten ble gruppen invitert til å besøke en
tenketank i Washington for å få en helt oppdatert
redegjørelse for den militære og sikkerhetspolitiske
situasjonen.
– Ingen nevnte med ett eneste ord muligheten for
det som skulle skje senere dette året. Ingen av
dem som analyserte situasjonen, forutså den
totale og raske omveltningen.
Vi møter den pensjonerte NHO-direktøren like etter
han er kommet tilbake fra besøk i Ukraina. Lavmælt
og presist – feiende fakter og uoverveide ord er ikke
Folk og Forsvars nylig avgåtte styreleders stil –
formidler han sine inntrykk fra et land som i mange
år var en republikk i Sovjetunionen. I dag gir de
ledende politikerne i landet uttrykk for et sterkt
ønske om medlemskap i EU og Nato.
– Ukraina er utvilsomt et land vi må forholde oss
sterkere til i årene som kommer, sier han.
Det viktigste vi kan lære av historien, skriver
idéhistorikeren Trond Berg Eriksen et sted, er at
når alt en gang har vært annerledes, kan alt også
en gang bli annerledes.

Okkupasjonen. Da tyskerne okkuperte Norge, var
Håkon Lyse tre år gammel. Familien bodde på Stryken,
ved nordgrensen av Nordmarka, hvor hans far
bestyrte Løvenskiolds skoger.
9. april 1940 ble huset fylt av mennesker som hadde
flyktet fra Oslo, men snart måtte de evakuere sammen
med familien Lyse. Først kom de norske styrkene,
ikke lenge etter tyskerne.
– Selv om det selvsagt er begrenset hva en treåring
husker – hva husker man, og hva tror man at man
husker fordi man er blitt det fortalt senere? – sitter
det fremdeles en del minner fra disse skjebnesvangre
aprildagene. Jeg husker hestetransporten til en annen gård,
husker at det var bikkjekaldt, at far måtte hjem for å se til
kyrne.
I 1943 flyttet familien til Sørkedalen. I den vesle bygda
var det bare én nazist, han var lærer ved Sørkedalen skole.
– Senere har jeg tenkt at det ikke kan ha vært helt
enkelt for ham, han var en sympatisk, forsiktig kar.
Håkons far disponerte en rekke koier i Nordmarka,
og selv om barna ikke fikk noen forklaring på
hvorfor de voksne plutselig måtte ut om natta,
sier han:
– Også vi barna fikk en følelse av hva som
skjedde, krigen var hele
tiden bakteppet. Vi kjente de unge guttene som
rømte fra arbeidstjenesten, vi visste hvilke
familier som hadde mistet noen av sine i krigens
innledende fase. Det er klart at disse tidlige
barndomsminnene har preget meg sterkt. Og
da jeg var ferdig med gymnaset, var det helt
naturlig for meg å søke befalsskolen.
Egentlig hadde Håkon Lyse tenkt å følge i farens
fotspor og bli forstmann, men allergi mot barnåler
satte stopper for planene om å jobbe i skogen.
Men med hytte på Stryken har han fremdeles
nærkontakt med barndommens landskap.

Radikalt møte. Håkon Lyse fortsatte i Forsvaret
etter førstegangstjenesten. Det meste av tiden
tjenestegjorde han som velferdsoffiser, en
periode også ved UNEF Hospital i Rafah.
I 1960 begynte Håkon Lyse – med stipend fra
Forsvaret – på Sosialskolen for å lære mer om
personalledelse. Han kom rett fra velferdstjenesten
i Garden, og møtte for første gang et politisk miljø
som han beskriver som ganske radikalt.
– De første ukene følte jeg meg nok noe fremmed
i miljøet – og det var vel også dem blant mine
medstudenter som var noe skeptiske til min militære
bakgrunn. Men det gikk greit etter hvert som vi
ble kjent.
Og han fikk, ville jeg tro, bruk for de egenskaper
som flere har brukt for å karakterisere ham:
omgjengeligheten, store sosiale evner, viljen til å
søke kompromisser.
Håkon Lyse gikk ikke på Sosialskolen for å bli
sosionom, men for å bygge opp kompetansen på
personalarbeid.
– Allerede da hadde jeg klart for meg i hvilken
retning jeg ville gå, når jeg etter hvert skulle
over i det sivile yrkesliv. Jeg har alltid vært
opptatt av menneskelige relasjoner.
– En tid for en gryende utenrikspolitisk opposisjon,
dette, ikke minst dominert av protesten mot atomvåpen?
– Ja, og jeg hadde sympatier i begge leirer.
Atomspøkelset var helt reelt, og selv om jeg alltid
har forsvart det som har vært Natos linje og forsøkt
å skape forståelse for alliansens politikk, har jeg vært
ambivalent. Det er jeg også i forhold til bruk av
atomkraft som energi.

Lederguru. Etter han forlot Forsvaret i 1965,
var Håkon Lyse personalsjef i Elkem i syv år.
Han ble – som så mange ledere i hans generasjon
– sterkt preget av sitt møte med den etter hvert
nokså kontroversielle amerikanske ledelseskonsulenten
George Kenning, som kom til Norge første gang
som så å si en del av Marshall-hjelpen.
– På den tiden var Kenning den store guruen, og
jeg fikk mye ut av den tette kontakten med ham;
han hjalp også lederne i Elkem til å danne seg en
felles oppfatning av hva vi ville med konsernet.
Hans spissformulerte teser var omstridte, men
de var formulert i den hensikt å skape debatt og
var etter min oppfatning en stimulerende motvekt i
en tid hvor det var mye psykologi, tente lys og
rødvin. Han provoserte frem nyttige diskusjoner
og refleksjoner. Men mange av mine kolleger,
som hadde helt andre ideer om ledelse, mobbet
meg for dette.
George Kennings mest omstridte teser var
forenkelt sagt at en dyktig leder kan lede hva
som helst, hans krav om total lojalitet til
organisasjonen, og hans noe kommandopregede
og hierarkiske syn på samarbeidsrelasjoner.
– Hva har vært din egen styrke som leder?
– De tilbakemeldinger jeg har fått, tyder på at
jeg har vært mer en samarbeidets mann enn
en konfliktskaper. I tillegg er det veldig artig å
ha vært med på å utvikle medarbeidere som har
gjort det godt, som er havnet i ledende posisjoner.
Jeg tror at det er en helt nødvendig egenskap at en
leder er opptatt av at medarbeiderne får utnyttet
sine evner maksimalt. Å lede dreier seg om å nå
resultater gjennom andre mennesker. En leder
er også avhengig av hele tiden å tilegne seg ny
kompetanse.


Grå eminense. Fra Elkem ble Håkon Lyse headhuntet
til en nyopprettet avdeling i Reksten-rederiene på
Fjøsanger. Den aldrende Bergens-
rederen stod på høyden av sin makt – og, som det
snart skulle vise seg, på kanten av det økonomiske
stupet – og hadde store planer. Ikke bare ville han
bli verdens ledende tankreder, han hadde satt Aker
i gang med å bygge en rekke supertankere tidlig på
1970-tallet; Reksten ville også ha sitt eget verft på
Hanøytangen. Prosjektet kom så langt at den svære
flytedokken ble sprengt ut. Dessuten ville Reksten
bygge et hotell på Bryggen. Håkon Lyse skulle
forberede rekrutteringen av folk til disse prosjektene.
– Det var en spennende utfordring, men så kom
oljekrisen i 1973, og disse storslåtte planene havnet
etter hvert i en skuff. For meg ble det mindre og
mindre å gjøre. Jeg var to år på Fjøsanger uten å
hilse på Hilmar Reksten, enda jeg var med i direksjonen.
Han var en grå eminense, satt på sitt kontor og
styrte virksomheten gjennom sine sønner. Hilmar
Reksten var en meget sammensatt person, han
behandlet sine sjøfolk fantastisk, men – som det
som senere ble hetende Reksten-saken viste –
hadde han også andre sider…

Rigid organisasjon. Håkon Lyse begynte som
organisasjonsdirektør i Norsk Arbeidsgiverforening
(NAF) i 1975, og hadde klare og konkrete tanker om
å bryte ned skillene i det mange oppfattet som en
rigid organisasjon – med temmelig vanntette skott
mellom avdelingene.
– Det var ikke lett å komme utenfra med ideer om
hva som burde gjøres for å omskape NAF til en
sammensveiset og moderne organisasjon. Tiden
var ikke moden for å bryte ned skillene, det var
først da Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
ble opprettet i 1989 – etter at NAF, Norges
Industriforbund og Norges Håndverkerforbund
vedtok å gå sammen – at de store endringene
skjedde, og NHO er blitt en moderne organisasjon,
sterkt preget av den unge generasjon.
Og det var som representant for NHO at Håkon
Lyse kom inn i styret for Folk og Forsvar i 1989;
han var styreleder de siste ti årene frem til
årsmøtet i februar 2006. Nyorienteringen som
organisasjonen, med sin klart definerte rolle i
den kalde krigens dager, har måttet gå gjennom,
har representert store – og kontinuerlige –
utfordringer.
– Jeg har alltid vært opptatt av forsvars- og
sikkerhetspolitikk, og det har vært et privilegium
å få jobbe med slike spørsmål gjennom Folk og
Forsvar.
Selv om han nå er gått ut av styret, er
pensjonisttilværelsen travel. Han jobber et par dager
i uken i Frimurerlosjen («losjemedlemsskapet har
gitt meg anledning til personlig utvikling og til
å tenke over livet»), er aktiv i Lions og driver
som håndverker for en av sønnene, som har
kjøpt et gammelt hus.
– Der er det masse å gjøre. Jeg synes det er
morsomt.
Og han gleder seg over å ha blitt morfar.
– Jeg har mer tid nå enn da jeg selv var far,
jeg var sikkert for travel. Vi fikk muligheter
fordi vi hadde hjemmeværende ektefeller, slik
er det ikke lenger – og jeg må si at jeg er
imponert over de unge i dag.

Konsensusbygger. I løpet av de ti årene Håkon
Lyse ledet arbeidet, har det ikke vært én avstemming
i Folk og Forsvars styre.
– Jeg er opptatt av å forene synspunkter og kan
nok karakteriseres som konsensussøkende. Jeg har
aldri vært redd for å forlenge et møte eller utsette
en sak for å finne frem til enighet.     
Folk og Forsvar ble opprettet i 1951 på bakgrunn av
et enstemmig stortings ønske om å styrke
kontakten mellom Forsvaret og det norske folk.
Oppgaven var og er å spre saklig opplysning om
forsvars- og sikkerhetspolitikken Stortinget vedtar.
I dag har Folk og Forsvar 75 medlemsorganisasjoner –
og spennvidden er stor fra edru arbeidere til frivillige
skyttere, fra eldre høyrekvinner til senterungdom, fra
skogeiere til FN-veteraner. På den sivile siden dominerer
tunge aktører som LO, NHO og Norges Idrettsforbund
sammen med politiske organisasjoner som «slutter
opp om landets forsvars- og sikkerhetspolitikk». En
rekke andre medlemsorganisasjoner har sitt utspring
i de militæres egne rekker.
– Er det noen organisasjoner du har savnet?
– Ja, AUF. Vi skulle gjerne hatt dem med, men
det er aldri blitt enighet i organisasjonen om å melde
seg inn, selv om vår nåværende statsminister visst
nok gjorde et forsøk da han var AUF-leder. Vi har
likevel god kontakt med organisasjonen.
– Hvordan forklarer du den store og stabile
oppslutningen om Forsvaret – i den siste meningsmålingen
dere gjennomførte, svarte over 90 prosent ja på
spørsmålet om Norge trenger et militært forsvar?
– Jeg vet ikke om jeg kan gi noe fullgodt svar på
dette. Når det gjelder den eldre garde, som fikk
formet sin oppfatning under siste verdenskrig, er
svaret nokså opplagt, men det blir forholdsvis færre
av dem etter hvert. Den allmenne verneplikten har
hatt stor betydning for holdningsdannelsen hos de
unge; de som har avtjent verneplikt er gjennomgående
positive til Forsvaret, og det skal bli interessant å se
om holdningen hos de unge endrer seg etter som
stadig færre gjør militærtjeneste. Men viktigst er
kanskje at selv om trusselbildet er et annet enn
under den kalde krigen, er behovet for trygghet det
samme.

Fremdeles relevant? Folk og Forsvar ble dannet i
en spesiell historisk epoke – med en klart definert
oppgave i totalforsvarskonseptet.
– Er organisasjonen fremdeles relevant?
– Det spørsmålet har vi selvsagt stilt oss selv. Og
svaret er ja. Jeg vil våge den påstand at var Folk
og Forsvar viktig i startfasen, er organisasjonen
minst like viktig i dag, kanskje viktigere enn den
var midt under den kalde krigen. Behovet for
informasjon, ikke minst til ungdommen, i en meget
sammensatt og utfordrende internasjonal situasjon,
er meget stort. I dag er det langt flere aktører som
påvirker trusselbildet.
– De store omstillingene Forsvaret har gjennomgått
de siste årene har skapt stor debatt. Hvordan har
Folk og Forsvar håndtert denne debatten?
– At trusselbildet i dag er et helt annet enn under
den kalde krigen, må selvsagt få konsekvenser for
Forsvarets struktur og organisasjon. Men vår oppgave
har vært å informere, ikke å polemisere. Når det
gjelder debatten om størrelsen på det fremtidige
forsvaret i Norge, er det kanskje grunn til å minne
om forskjellen på å barbere seg og å skjære av seg
haken. Landet må ha et forsvar om noe skulle skje.
Av og til har det vært fristende å kaste seg ut i
debatten, men det har ikke vært min rolle.
– Nå står du fritt til å si det du vil?
– Etter en tid, kanskje.
 
JOHN STANGHELLE post@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN


Navn: Håkon Lyse.
Født: 3. april 1937.
Stilling: Pensjonert NHO-direktør.
Utdannelse: Realartium, Befalsutdannelse,
Sosialhøgskolen, Fagstudier i Norge og USA,
Lederutdannelse ved Institutt för Företaksledning
(Handelshögskolen i Stockholm).
Aktuell: Avtroppende styreleder i Folk og Forsvar

MILEPÆLER:
10 år: Elev ved Sørkedalen skole
20 år: Infanteriets Befalsskole
30 år: Personalsjef i Elkem
40 år: Aministrasjonsdirektør i NAF (senere NHO).
Ble i denne stillingen til han ble pensjonist.