Forsvarsforum

Brunos mørke historie

Bruno-bunkeren i Laksevåg brukes daglig av norske ubåter. Ikke alle vet at flere hundre sivile mistet livet da allierte fly bombet anlegget under krigen.

Tips en venn1.12.2004 Nå forteller historiker Halvor Sperbund mer om hendelsene. Denne måneden gir han ut boka «Brennpunkt Westküste», som handler om de mange høydramatiske hendelsene langs vestlandskysten og i Bergen i siste del av
annen verdenskrig fra oktober 1944, med stor vekt på de tre bombeangrepene på Laksevåg: 4. og 29. oktober 1944, og 12. januar 1945.
– Det går an å ha to tanker i hodet samtidig: Bombingen var militært vellykket, men ble en tragedie for sivilbefolkningen, mener Sperbund. Før den første skoletimen var slutt på Holen skole 4. oktober 1944, lå 61 barn døde under ruinene. På elleve minutter ble det sluppet 1432 bomber. Det kostet 193 sivile livet. Dette var den største sivile katastrofen i Norge under annen verdenskrig, og altså forårsaket av de allierte. Bergensområde tysk bastion
Forfatteren understreker Bergen-områdets betydning for tyskerne etter at de allierte erobret franskekysten:
Storparten av den tyske ubåtflåten ble trukket mot Festung Norwegen. På Laksevåg bygget 2500 østeuropeiske
krigsfanger på den gigantiske ubåtbunkeren Bruno, og på det tyske verkstedet kunne 10-20 ubåter repareres samtidig. Men de alliertes bombeskvadroner hadde nå ledig kapasitet, og blikket ble rettet mot Norge.
De allierte flygerne skrev «successful» i sine rapporter etter endt tokt. Sperbund gir dem rett i at bombingen var militært vellykket, selv om bare sju bomber traff Bruno, og prellet av:
– De allierte visste at bomber på 250-500 kilo ikke kunne trenge gjennom. Derfor satset de mest på å ramme infrastrukturen rundt. Den tyske admiralen Schrader beskriver selv alvorlige skader i sine dagboknotater. På grunn av ødeleggelsene ble kapasiteten for ubåtreparasjoner vesentlig redusert. Det var nok det verste for tyskerne.

Fastklemt i timevis
Trygve Guldbrandsen, forfatter av boka «Oppvekst i krig», opplevde bombingen som sjuendeklassing ved Holen skole. Ti over ni gikk flyalarmen, men det var de vant til.
– Først hørte vi dumpe drønn langt ute, som kom stadig nærmere. Plutselig kom det et skarpt, blått lys. Jeg lå på gulvet, med et bord over meg, og oppå det var det stein og bjelker. Begravd i ruinene hørte han hvinene fra nye bomber, han så lynglimt og hørte brak fra nedslagene.
– Jeg skjønte at jeg kunne komme til å dø. Jeg og en gutt fra en annen klasse ba sammen og lovte at vi skulle bli
snille gutter bare vi slapp fra dette her! Han hadde problemer med å få puste. Kalkstøv fylte rommet, og det
var nære på at de overlevende barna ble kvelt av luftmangel. Etter flere timer fikk redningsmannskapene tungt
løfteutstyr: Trygve kunne reddes ut. Tre av klassekameratene ble drept. Guldbrandsen tror han er en av få som har levd et liv uten psykiske skader etter bombingen.
– Mange følte seg sveket, fordi det var de allierte. De sterke følelsene ble lukket inne: Kritikk var ensbetydende
med at en sympatiserte med tyskerne. Han finner ingen unnskyldning for det de allierte gjorde.
– Hvis de først fant ut at ubåtbunkeren måtte bombes, burde de allerede første gangen spandert eliteflygere for å få større presisjon, og dessuten gjennomført angrepet i lavere høyde.

INGEBJØRG JENSEN

BOMBEBOK. Historiker Halvor Sperbund kommer med bok om de tre allierte bombeangrepene på Laksevåg i 1944–45. FOTO: INGEBJØRG JENSEN
TRAGEDIE. Holen skole ble kløyvd i to. To gutteklasser som befant seg i den sørligste enden av bygningen, ble utslettet. ARKIVFOTO: LAKSEVÅG KULTURHISTORISKE FORENING
BYGD OPP. Bruno-bunkeren (det grå anlegget på høyre side) står nesten like hel i dag som da den ble bygd. Holen skole (den hvite bygningen med teglsteinstak til venstre for fotgjengerfeltet) ligger også på samme sted som da området ble bombet. FOTO: INGEBJØRG JENSEN