 |
|
børr4.jpg
|
– Mulig det var Alta-aksjonen. Jeg husker at jeg var svært skeptisk til at Forsvaret skulle bistå politiet, sier 64-åringen.
Heftig og begeistret. Det er unektelig noe fugleaktig over den pensjonerte flaggkommandøren. Han lener overkroppen fram – i angrepsposisjon – barten er veltrimmet, øyenbrynene tjufsete og blikket sylskarpt. Han er en ørn – en havørn naturligvis, hans maritime bakgrunn tatt i betraktning. Børresen er sjette generasjons marineoffiser. Brødrene Erik og Anders var månedsløytnanter på hver sin rokanonbåt under slaget ved Hvaler i 1812. Det forplikter. Og som Norges største rovfugl i luften, kan også flaggkommandøren være en håndfull. Kverulant, vil noen kalle ham. Selv beskriver han seg som en entusiast.
– Jeg lar meg lett begeistre, sier han.
– Og så er jeg et arbeidsjern. General Fredrik Bull-Hansen sa en gang at ingenting er så destruktivt som talentløs flid. Jeg har alltid vært opptatt av å basere mine meninger på solid kunnskap, men jeg har av og til inntrykk av at mine meningsmotstandere vil si jeg passer inn i Bull-Hansens beskrivelse.
Engasjert har han alltid vært. Litt egenrådig også. Og provoserende. Tør dere det, sa Børresen da F spurte om han ville la seg portrettere. For han var syvåringen som nektet å svare da læreren stilte et teit spørsmål. Og han var stabsskoleeleven som overrasket lærerne med å være svært kritisk til Natos atomvåpenstrategi – under den kalde krigen. I dag er han forfatter og forsvarsdebattant. Om en drøy måned kommer Forsvarspolitisk utvalg med sine anbefalinger om hva fremtidens forsvar skal være. Børresen, som sitter i utvalget, er ikke redd for å si det han mener. Han har talt forsvarssjefer midt i mot, vil ha norske styrker ut av Afghanistan, ønsker mer militær tilstedeværelse i nordområdene og et nytt landforsvar. «Det er høl i hue å kjøpe Jaguar når det holder med Lada», sa han i fjor og helte knusktørr ved på kampflybålet. Børresens Lada ble et uttrykk. Selv kjører han Citroën.
– Det er bekymringsfullt at for mange i det moderne Norge er forsvar en fjern tanke. Slik bør det ikke være.
– Er forsvarsdebatten slik den er i dag god nok?
– Ikke i det hele tatt. Og det gjør meg fortvilet. Det føles noen ganger som om det handler om hva Jacob Børresen eller Øystein Steiro mener. Det burde vært mange flere aktører på banen og mange flere synspunkter.
Ung bråkebøtte. I disse dager er det en gammel fregatt som drar nytte av Børresens begeistring. KNM Narvik skal bli museum – og den pensjonerte flaggkommandøren leder stiftelsen som har fått én million kroner av Forsvaret for å gjennomføre prosjektet. Nå ligger fregatten til kai ved det gamle marineverftet i Horten – det samme verftet hvor den ble bygget på 60-tallet. I forre messe sitter en framoverlent Børresen. Under sofaen står det «representasjon bayleys» og «representasjon konjakk» på kassene. Det er ikke mange ukene siden fregatten var operativ. Selv var han skipssjef på søsterskipene KNM Oslo og KNM Bergen. Sistnevnte skal nå bli skyteskive. Børresen banner som en sjømann, men sier Bygdø om Bygdøy. Det skulle for så vidt bare mangle, oppvokst som han er i familiens seks mål store tomt i admiral Børresens vei, oppkalt etter hans egen oldefar – admiral Urban Jacob Rasmus Børresen. Sin egen oppvekst beskriver han som bråkete.
– Jeg tok ting lett, og lærte å lese da jeg var fem. Mens jeg leste «Tsarens kurér» av Jules Verne, lærte de andre på skolen alfabetet. Jeg hadde det rett og slett dritkjedelig på folkeskolen. Og fordi jeg kjedet meg, fikk jeg dårlige arbeidsvaner. Jeg var en bråkebøtte – og kom ofte i konflikter.
– Din verste rampestrek?
– Det verste jeg har vært med på er da vi sparket stein ned en skrent mot drivhuset til naboen. Drivhuset knuste.
– Fant naboen ut av det?
– Nei.
– Hvor gamle var dere da?
– Åtte-ni. Det var ikke mange hele vinduer igjen.
Da han var tolv ble han sendt til England – til onkelen. Der skulle lille Jacob lære disiplin.
– Det var spanskrør på skolen og vi måtte stå når vi pratet til læreren, forteller han.
14 år gammel reiste Børresen til sjøs.
– Det var en stor opplevelse å tjene penger, drikke øl med de andre på skipet og røke.
Fregatter og champagne. Siden ble det mye sjø på gutten fra Bygdøy. Han tok realskolen, reiste på nytt til sjøs, før han 20 år gammel søkte seg til Sjøforsvaret. Han har regnet ut at han til sammen har tolv års sjøtjeneste – og 37 år i marinen. Store deler av sin operative karriere tilbrakte han på ubåt. Der har han også de beste minnene.
– Å være ubåtsjef er en egotripp av dimensjoner. I ubåten er det én sjef – én som bestemmer alt. Det første toktet – med egen besetning – var helt fantastisk.
Som gammel ubåtsjef har han også et kjærlig forhold til fregatter.
– Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lett etter fregatter i periskopet. Det var dem vi skulle senke, sier Børresen.
Nå gleder han seg til nye fregatter.
– Det blir fabelaktige båter. Jeg er veldig imponert, selv om jeg er litt inhabil. Jeg var jo med på å velge dem, som stabssjef i Sjøforsvarsstaben.
Men, og det er viktig, denne fregatten er ingen champagneløsning. Forsvaret får en veldig bra, men nøktern og realistisk fregatt. Folk i flymiljøet sier at Forsvaret har kjøpt champagnefregatter, og spør: Hvorfor kan ikke vi da kjøpe JSF, som er det beste flyet? Sannheten er at Forsvaret fikk fregattene latterlig billig.
– Billig?
– De gikk langt under markedspris, gitt prisen på fregatter.
– Det har vært spekulert i om Forsvaret må leie ut, eller i verste fall selge en eller to av fregattene.
– Det ser jeg på som komplett latterlig. Når krybben er tom, bites hestene. Slik har det alltid vært. I nominelle kroner er forsvarsbudsjettet det største noensinne, men i reell verdi, og andel av brutto nasjonalprodukt må vi tilbake til mellomkrigsårene for å finne et like lavt budsjett. Disse helvetes champagnefregattene, sier de kreative sjeler da, trenger vi virkelig fem?
Børresens fingre folder seg til knyttede never. Noen ganger slår han også nevene i bordplaten.
– Hvem vil ha fregattene våre? De er skreddersydd for norske, arktiske forhold. Andre nasjoner ønsker fartøy med plass til større besetning.
For ham er et forsvar uten fregatter utenkelig.
– Norge har store forpliktelser i nordområdene – en reell sikkerhetspolitisk utfordring. Polhavet kan bli isfritt, det kan gjøre Norge til et nytt Gibraltar. Uten kampfartøy som kan utøve innflytelse, blir vi, for å sette det på spissen, et slags Litauen eller Latvia. Og Sjøforsvaret en sjømilitær yachtklubb. Forsvaret bør ha større ambisjoner enn som så.
Ikke en tøddel. For Børresen er stikkordet tilstedeværelse. Militær makt er statsmakt, mener han og ønsker seg et forsvar som er synlig i eget land og egne havområder, og som bruker denne tilstedeværelsen til å utøve politisk innflytelse. Til sjøs vil han ha fregatter, i lufta vil han ha kampfly som kan avskjære og på land vil han ha en helt ny struktur: Han vil slå sammen Hæren og Heimevernet.
– Hvorfor skal lille Norge ha to landforsvar som nesten ikke snakker sammen? Det kan vel ikke være fornuftig? Legg ned begge to – og bygg et nytt landforsvar, basert på det beste fra Hæren og det beste fra Heimevernet, sier han. Selv sitter han i det lokale heimevernsrådet i Horten, men beskriver likevel Heimevernet som en merkelig konstruksjon som ble til i kjølvannet av andre verdenskrig.
– Jeg kommer sikkert til å få kjeft nå, men jeg sier det likevel, sier han og tar en liten pustepause, løfter overkroppen, før han lener seg fram – og igjen er i angrepsposisjon:
– Med all respekt å melde, den viktigste betydningen av motstandsbevegelsen var den moralske – etter krigen. Vi fikk noe å være stolt av. Før 1942 var det få som trodde Tyskland ville tape krigen, det var også få som gjorde motstand. Det var mot slutten av krigen at folk strømmet til. Jeg vil våge den påstand at den norske hjemmefronten ikke bidro en tøddel til de alliertes seier – eller til å frigjøre Norge.
Vil ha soldatene hjem. I fjor skrev Børresen under på et opprop om å hente de norske soldatene hjem fra Afghanistan. Han beskriver operasjonen som feilslått.
– Isolert sett gjør de norske soldatene en glitrende jobb, men de er ledd i en større operasjon som ikke fungerer så bra, mener han og kaller det et eksempel på klassisk orientalisme.
– Her bygger vi et bilde av et samfunn slik vi vil at det skal være – uten å ta innover oss at Afghanistan aldri har vært et land med en sterk sentralmakt.
Børresen tror det norske bidraget i Afghanistan i bunn og grunn handler om Nato.
– Nato har satt en operasjon med minimale utsikter til suksess som lakmustesten på sin relevans og handlekraft. Dersom Nato mislykkes, vil det svekke alliansen.
Han vil at Norge skal jobbe for mer realistiske mål innad i Nato. På den måten kan man etter hvert trekke seg ut – med æren i behold. Den pensjonerte flaggkommandøren er mer positiv til å sende ingeniørsoldater til Sudan.
– Operasjonen er i mindre grad preget av skjulte agendaer og i større grad basert på de lokales premisser. Hovedtyngden av soldatene kommer fra afrikanske land. I tillegg ser jeg på FN som viktigere for Norge enn Nato.
– Hvorfor det?
– Fordi Norge kanskje er verdens mest FN-avhengige land. Som småstat er vi helt avhengig av stormaktenes respekt for krigsforbudet i FN-pakten. Og som kyststat er vår rikdom og velstand avhengig av de samme stormaktenes respekt for FNs traktater, sier Børresen og tenker spesielt på FNs tredje havrettskommisjon. Den slår fast hvilke deler av de nordlige havområdene som tilhører Norge.
– Å bidra til at FN-operasjonen i Sudan lykkes handler ikke om idealisme, men knallhard realpolitikk.
 |
|
børr5.jpg
|
– Vi hadde heldigvis mye å gjøre med kongehuset, da slottet var under oppussing. Det var artig, sier han, og skryter også av samarbeidet med stiftelsen Akershus festning for kunst og kultur. Men egentlig hadde han en admiral i magen – en drøm om å bli som sin oldefar. Og hadde lykken stått Børresen bi, hadde han blitt det – og ikke kulturkommandant til utstilling for turistene. I 1997 ble han foreslått som ny admiral av sine kolleger i Sjøforsvaret, men daværende forsvarssjef Sigurd Frisvold satte foten ned.
– Jeg var for gammel, ble jeg fortalt. Jeg var ikke enig den gang, men jeg er det i dag. Det var for mange som ble utnevnt til admiral rett før de gikk av med pensjon. Sjøforsvaret trengte admiraler som kunne ta over toppstillingene i Forsvaret. Det var også derfor jeg søkte førtidspensjonering. Jeg satt i en stilling som en framtidig admiral burde ha. Dessuten ble jeg nok betraktet som kontroversiell.
I dag bryr Børresen seg mindre om gullet på skuldra.
– Tenk alt jeg hadde gått glipp av, hvis jeg hadde blitt værende, sier han med et glis. Et kjapt blikk på cv-en viser at «pensjonisttilværelsen» har gitt seks fagbokutgivelser. I tillegg har han funnet sitt hjem.
– Som offiser flyttet jeg 18 ganger. Jeg har bodd i tjenesteleilighet hele livet, og det er mine kolleger som har blitt mine venner. Da jeg pensjonerte meg, kjøpte vi der vi hadde råd. Det var stort sett tilfeldigheter som ville ha det til at det ble Horten, men det viste seg raskt at her kryr det av pensjonerte marineoffiserer. Her har vi det virkelig hyggelig.
Forventer ingenting. Havørnen har senket sin guard. Vi har forlatt forre messe og den gamle fregatten. Nå står vi på kaia og speider utover Oslofjorden. Børresen forteller at det fremtidige museet skal sveises igjen og rengjøres. Hvor fregatten skal ligge, er enda ikke bestemt. Det er to muligheter, begge på Karljohansvern i Horten: Stjertebukta, hvor det en gang var befalsskole eller utenfor Marinemuseet. Forsvarsstaben bestemmer, sier Børresen, som etter at han førtidspensjonerte seg også har prøvd seg som politiker – i kommunestyret i Horten. Han vil ikke ut med hvilket alternativ han foretrekker, men drømmer om at KNM Narvik skal bli noe mer enn en trøtt museumsfregatt. Derfor vil han gjøre noe så atypisk for en politiker på
venstresiden som å fri til næringslivet: Hva med et kurs- og konferansesenter ombord?
– Men det begynner å haste med å finne sted til fregatten. Vi kan ligge ved det gamle verftet fram til oktober. Da er det ikke plass til oss lenger.
Da Jacob Børresen i 2005 ble spurt om hvilke forventninger han hadde til Forsvarsstudien 07, svarte han: «Mer av det samme, det vil si ingenting». Like etterpå takket han ja til å sitte i de folkevalgtes motstykke: Forsvarspolitisk utvalg. Han har fortsatt liten tro på at forsvarsstudien blir viktig.
– Virkeligheten vil innhente den.
– Hvor viktig blir Forsvarspolitisk utvalg?
– Dersom utvalget klarer å komme med en bredt forankret og relevant forståelse av hva Forsvaret skal være, så kan den ha et lengre liv. Men den kan også bli en flopp.
Radikale Børresen. I store deler av sitt liv hadde han seilbåt.
– Savner du den?
Det er stille.
– Det bestemmer jeg selv, sier han til slutt.
– Hvis jeg vil, så kan jeg selvsagt si at jeg savner den. Og det var en artig periode – det er klart – men jeg har lagt det bak meg.
Man kan ane at en lett begeistring er i ferd med å bruse i flaggkommandøren.
– Det viktigste for meg er at jeg trives der jeg er. Livet skal være gøy. Og jeg har vært med på uhorvelig mye moro i Forsvaret.
Nå bobler Børresen.
– Har du blitt roligere med årene?
– Det er ikke så mange rampestreker igjen hvertfall. Jeg har blitt mer samfunnsbevisst, er det ikke det det heter?
– Ser du på deg selv som konservativ?
– Jeg kan nok oppfattes slik. Men jeg føler meg mest hjemme på venstresiden i Arbeiderpartiet. Nylig tok jeg en valgtest på Internett. Den sa faktisk at jeg burde stemme SV.
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ROBIN RØKKE JOHANSEN
Navn: Jacob Børresen
Alder: 64
Sivil stilling: Gift med Guri. Fra tidligere ekteskap har de tilsammen syv barn.
Aktuell: Pensjonert flaggkommandør og kontroversiell forsvarsdebattant. Gjør i disse dager om KNM Narvik til museum og sitter i Forsvarspolitisk utvalg.
MILEPÆLER
10 ÅR:
Umulig urokråke på Bygdøy. Hadde indianerleir på Kontiki-museet og fortalte turistene på Fram-museet vanvittige røverhistorier om livet om bord.
20 ÅR: Kadett i første klasse på Sjøkrigsskolen i Bergen.
30 ÅR: Kom stolt hjem fra ubåtsjefskurs i Storbritannia.
40 ÅR: Militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst.
50 ÅR: Sjef for Trøndelag sjøforsvarsdistrikt, reduserte budsjettet med 25 prosent uten at noen merket endringene.
60 ÅR: Seniorrådgiver for Europaprogrammet, bosatt i Horten.
Skriv ut
Tips en venn