Byggherren

Vi sitter i en robust Toyota Land­cruiser. Ute er det åtte-ni minusgrader – i og for seg ikke så kaldt – men vinden kjennes som stiv kuling. Fremfor oss står en rød bom på tvers over veien – eller skal vi kalle det den stivfrosne to spors humpebanen oppover og innover i et absolutt ikke-sted ved en fjellside utenfor Bodø.
Det går oppover, innover, oppover, nedover, oppover, rundt krappe svinger og ned bratte islagte bakker. Så ligger den der: Hytta bygd i 2003 og som har formen mistenkelig lik en sersjantvinkel.
Dette er oberstløytnant John Espen Lien (53) og kona Anne-Grethe Ellingsens paradis på jord. Pent be­liggende ti-femten meter over Elv­fjorden ved Saltstraumen og med Børvasstindende svakt opplyst i ­mørketida.
– Hvem kan ønske seg noe bedre enn dette, utbryter han og tramper ut i 20 cm snø som har blåst sammen i den bratte innkjørselen.

25 minutters kjøring tidligere er vi utenfor hulen i fjellet, den som inneholder Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Arbeidsplassen ligger nærmere hytta enn hva hjemmet i Bodø sentrum gjør. FOH er hjertet som skal vite alt som rører seg i det operative Forsvaret. Det være seg norske soldaters bidrag i Afghanistan, tokt med F-16 langs kysten, Kystvakta eller Grensevakta i nord. Det er mye som skjer til en hver tid. Mye går bra
– og mye kan gå galt.
Senior talsmann John Espen Lien traver inn og ut av fjellet flere ganger om dagen – for å skaffe seg oversikt, innblikk og forståelse for hva som til en hver tid skjer. For det er garantert at flere medier ringer – hver eneste dag.
– Jeg har stor respekt for journalister. De er satt til å gjøre en viktig jobb og søker informasjon — min jobb blir å gi dem den informasjonen vi til enhver tid kan gi, sier Lien.
– Ditt første direktesendte intervju ­husker du vel kanskje godt?
– Det husker jeg nok ikke, vi snakker om tusenvis av intervjuer i de 20 årene som har gått.

Men det er én episode Lien bør huske godt. Sommeren 1994 fikk han og kona huset i Bodø sentrum bygd ut. John Espen tok selv på seg snekkerbeltet for å være handyman for ­snekkernes arbeid i heimen.
Torsdag 4. august 1994 reiste de til Oslo for å kose seg på hotell i en av få frihelger – óg for kanskje å kjøpe en ny sofa.
Fredagen var så vidt blitt til dag, da paret satte kursen for Asko Møbler på Holmen i Asker. På vei dit startet ­kjøret. Mobiltelefonen til John Espen ringte i ett sett. Både den og person­søkeren var utladet før de kom fram til møbelbutikken.
– Meldingen var klar: Kystvakta hadde skutt mot den islandske tråleren Hagangur II. To hull i skroget og en ødelagt motor satte en effektiv stopper for tråleren som nektet å stoppe for inspeksjon etter ulovlig fisking i vernesonen, minnes Lien. Fra tråleren var det dessuten avfyrt hagleskudd da mannskapet fra KV Senja ville om bord.  
Lien måtte improvisere. I lampe­avdelingen inne i møbelforretningen fikk han etablert sitt kontor. Han­ ­lånte en pult, papir, penn og strøm til mobilladeren. Dermed var informasjonssjefen operativ.
– Selvfølgelig burde jeg der og da vært på Reitan. Men slik det ble, måtte jeg håndtere alle mediene fra møbelbutikken. Det ble etter hvert en politisk sak av store dimensjoner.
– Og hvordan gikk det med sofakjøpet?
– Det gikk fint, kona ordnet det.

Episoden i møbelbutikken er på mange måter beskrivende for hva jobben kan bringe fra dag til dag. Enten han pusser tenner, koker egg, spiser middag eller tar en kunsttur til Provence med kona; telefonen kan ­kime og journalistene skal ha sitt. Enkelte dager har henvendelsene vært flere hundre, ja så mange at selv organiserte Lien må ta hjelp av kona for å ­organisere telefonkøen når de ringer ham hjemme. En mobiltelefon og to andre telefoner i huset åpner for det ­totale kaos. Da gjelder det å beholde ­roen, noe han selv og andre om ham, ­sier at han gjør.

I huset i Bodø sentrum er det lagt vekt på kunst. Det har konas jobb som ­lektor og bidragsyter til Den kulturelle skolesekken bidratt til. Anne-Grethes interesse for kunst har smittet over
på ektemannen. Det er kunst på ­veggene, på bordet og på kjøkkenet – eller kommandosentralen – som Lien liker å kalle den store kjøkkenøya i den åpne løsningen.
– Jeg får vel understreke at jeg ikke er øverstkommanderende der, sier han og sikter til matlagingen i hjemmet. Han hjelper heller til, lik det han gjorde da han bidro ved å hjelpe kona til å lage kunstplakatene «Skulpturer i Bodø» og den noe mer spesielle «Dører i Bodø» – en bildesamling av interessante inngangsdører fra Bodø-samfunnet.
Lien er også webansvarlig for kunsthuset Galleri Bodøgaard. Kunsten har gitt ekteparet venner og gode opplevelser.
Gode venner er vel kanskje å ta i når vi beskriver naboene da hans store interesse for trommer ble realisert for to år siden. For da den da 52 år gamle Lien bar inn et trommesett i kjellerstua,  var det lyden naboen reagerte på. Beskjeden lå i postkassa: «Nå er det nok!» Løsningen lå i et digitalt trommesett med hodetelefoner i tillegg.

Lyden forstyrrer derimot ingen i Messe 2 inne på Bodø hovedflystasjon en søndag i desember.
Bak trommene sitter John Espen Lien. Den faste søndagsøvingen med bandet er i gang.
Det går i coverlåter. Det er det som er gruppas sterke side. Det er John Lennon,  Blues Brothers og Eric Clapton. Eller coverlåter fra «nyere» artister. «Sweet home Chicagoooooo», synger Lien, og hamrer løs på trommesettet. Lien kan sine saker der han i bakgrunnen – som i informasjonssjefsjobben – ser ut til å ha full kontroll over situasjonen.
Han er født i Levanger, men flyttet til Beiarn utenfor Bodø tre år gammel fordi faren John Lien fikk jobb som ­distriktslege. Under lek med da sju år gamle John Espen utenfor huset, døde faren av hjerneslag
– Det ble en total omveltning i fam­ilien vår. Søsteren min var ni år, jeg var sju og broren min var nyfødt. Familien flyttet til Bærum, nærmere tanter og onkler.
Det var i ung alder han la grunnlaget for trommekarrieren. Fra han var åtte år spilte han i Eikeli skolekorps, deretter i Stabæk janitsjar som han til og med spilte inn en vinylplate med. Da han ble noe eldre var det jazzband som gjaldt, og en stund var det flere band på lokale kneiper og barer i Oslo som fikk tjenester av unge Liens ferdigheter på slagverket.
– Ikke det beste å gjøre ut fra alderen min da, men det var veldig gøy, erindrer Lien, og tenker tilbake på spillejobben  med Riverboat Jazzband som gikk i vasken på grunn av en dobbeltbooking. Baren de skulle spille på syntes synd på de knapt 18 år gamle gutta. Plasteret på såret over tapt spillejobb ble gratis øl. Det ble noen glass.
Høydepunktet var opptreden på Saga kino for 1200 tilskuere sammen med artister som Inger Lise Rypdal og Jens Book Jensen, med påfølgende ros i VG.
–«Bookern» var vel ikke helt min stil, men det var en artig erfaring, sier Lien og humrer.

Det var faktisk trommene som fikk Lien inn i Forsvaret. Janitsjar, jazzband, storband og trommelærer i flere skolekorps tok for mye tid, og Lien fant ut at han nå måtte ta tak og få seg utdanning. Snart  satte han seg på skolebenken i det som het Forsvarets gymnas i Halden med påfølgende befalsskole i Luftforsvaret i Stavern.
– Jeg husker gymnaset i Halden med stor glede, det var en veldig spesiell og god skole. Vi hadde et høyt karaktersnitt sammenlignet med landsgjennomsnittet. Det var en drømmesituasjon for lærerne, motivasjonen blant oss elever var stor, erindrer han.
De hadde tvungen lekselesing – også på lørdager – og et inspiserende befal som passet på dem. Ble det oppdaget at noen ikke hadde lest på leksene, ble de truet med å måtte slutte. Det var det ingen som ville.
Lien tilbrakte årene 1975 til 1977 i Halden.

21 år gammel ble han sersjant på rekruttskolen i Bodin leir og fungerte som nestkommanderende i en tropp. Lien steg i gradene.
Kona traff John Espen i slalåmbakken. Daværende løytnant Lien kom i fint driv nedover bakken, med skiene samlet som proffene gjorde det i 1984 og med farmors anorakk, fløyelsnikkers og selbustrømper.
– Det funka bra! smiler Lien, og sikter til at Anne-Grethe likte det hun så i bakken.
Ett år etter flyttet Anne-Grethe, hennes adopterte sønn Marius fra Colombia og løytnanten sammen i huset de fortsatt bor i. Det ble mange skiopplevelser, både på bortover- og nedoverski i tida som kom. Slalåminteressen smittet fort over på Marius, sønnen som tidlig ble veldig viktig for Lien. Da Marius var sju satte han utfor svartløypa i Norefjell – med en skrekkblandet far på slep.
– Ja, jeg er far til Marius, og Marius sier pappa til meg. Det er helt naturlig for oss begge, forteller Lien. Han får skryt av kona for å ha stilt opp på en fantastisk måte for Marius, både gjennom en haug av forskjellige idretter og som trener og frivillig opp gjennom årene. Og slikt nært vennskap og oppfølging betaler seg jo i form av glade og takknemlige barn. Slik var det også da Marius ba pappa møte på Gardermoen etter 50-årsfesten for to år siden. Vel fremme ante pappaen intet da billett videre til Amsterdam og U2-konsert sto for døren.
– Min beste konsertopplevelse, i tillegg til Frank Zappa på Kalvøya i ‘73.



Lien fortsatte sin militære karriere med å ta Krigsskolen. Han ble troppssjef, etter hvert rekruttskolesjef og batterisjef i Bodin leir frem til han var 30. Videre ble det stabsskole og deretter Oslo med midlertidig jobb som major i Forsvarets overkommando i tre år. Da han kom tilbake til Bodø ble han operasjonsoffiser i luftvernbataljonen.
Og så, plutselig – noen mente Lien passet som informasjonssjef i nord:
– Etter Vassdalen innså Forsvaret at jobben krever mye av personen i stillingen. Til tross for god og allsidig bakgrunn innså jeg fort at jeg likevel hadde mye å lære – ikke minst om de andre forsvarsgrenene. Det var derfor viktig å møte gode kolleger med stor kompetanse innen sine fagfelt, sier oberstløytnanten.
Siden 1991 har han mer eller mindre bodd i og rett utenfor hulen i fjellet på Reitan, bare avbrutt av jobb i Luftforsvarsstaben og Personellstaben i Oslo. Stabsskole 1 ble gjennomført  i 1986 og videreutdanning  (Stabsskole 2) på Forsvarsakademiet  i København i 1997-1998. Familien fulgte med både til Oslo og København. Et årsstudium i statsvitenskap er det også blitt tid til ved siden av jobben.

John Espen Lien har jobbet som ­informasjonssjef på Reitan for til sammen ti øverstkommanderende. Ingen andre i Forsvaret kan se til­bake på så lang tjenestetid som ­informasjonssjef.
Siden starten med generalløytnant Dagfinn Danielsen som sjef i 1991 har tidene forandret seg veldig.
– Vi måtte følge med utviklingen i media. Det var helt avgjørende å kommunisere riktig. Den gangen brukte vi faks til å sende pressemeldinger. Stakkars det mediet som var sist på lista. Før var det deadlines, trykketider og så var det stilt på telefonen. I dag er det deadline døgnet rundt, med nettaviser, nyhetskanaler og morgensendinger.  
– I dag er det flere som kan ta ansvar for mediehåndteringen – det er helt nødvendig, sier Lien. På 90-tallet figurerte han høyt på skattelistene på grunn av alle vakttilleggene.
Han snakker om Forsvaret som ansvarlig etat, som må dobbeltsjekke all informasjon før de kan bekrefte eller gå ut med informasjonen. Mediene kan forholde seg til rykter, det kan ikke Forsvaret.
– Det kan være en utfordring av og til, men jeg har en god dialog med mediene. De viser forståelse når vi ber dem holde på saken de har til vi har kvalitetssikret opplysningene. Spesielt gjelder det når pårørende må varsles. Her opptrer mediene stort sett veldig ansvarlig, sier Lien og klør seg i skjegget han har hatt i mange år.
– Er mediene våkne nok?
– Dessverre har det vært en utvikling i en del redaksjoner i retning av at de ikke har råd til å ha ekspertise. Forsvarssektoren er så spesiell at det krever mye kunnskap.
Jobben har gjort Lien godt kjent, både lokalt og ­nasjonalt.

– Ja, men det er drama, alvorlige hendelser og ulykker som får mest oppmerksomhet, sier Lien, og nevner Kursk-saken som et eksempel: På en dag hadde hovedkvarteret 400 mediehenvendelser.
– CNN, BBC, internasjonale medier og presse lokalt. Det var en enorm internasjonal interesse, forteller han.
– Så du har vært på internasjonal tv?
– Svært mye. Jeg har til og med fått tilbakemeldinger om at jeg snakker utrolig godt spansk og tysk. Vi blir jo dubbet i de landene, humrer Lien – som også har vært med i japansk frokost-tv.
– Det var ganske komisk da japansk tv ringte og lurte på om dette var «militæly hellkvaltel», sier Lien.  Episoden han sikter til, var da det private rakettskytefeltet på Andøya sendte i været en rakett det russiske Forsvaret ikke hadde fått meg seg at skulle komme.
– Det gikk rykter i media om at Boris Jeltsin hadde åpnet atomkofferten sin. Når sånne rykter når verdenspressen, blir vi plutselig verdens midtpunkt. Selv om det ikke var vårt ansvar hjalp vi til med å få fakta på bordet fra rakettskytefeltet, forteller Lien.

– Norge har vært i Afghanistan i ti år, men du har ikke vært der ennå?
– Det stemmer det. Foreløpig har det ikke vært mulig.
– Medietrykket har vel økt med dette oppdraget?
– Jeg forstår at interessen er stor for vår rolle der. Nå er vi i en situasjon hvor det skytes mot våre mannskaper. Det preger oss alle, også meg som informasjonsansvarlig, erkjenner Lien.
Det er selvfølgelig også ekstra krevende når mine kolleger kjenner de som er drept eller såret på oppdrag i Afghanistan, sier Lien.
– Utenlandsoppdragene er jo en annen dimensjon enn hva vi driver med til vanlig i Norge. «Operasjon Norge» er en kontinuerlig pågående operasjon, havområdene er sju ganger landområdene og har veldig store verdier. Det skal nyetablerte FOH på Reitan ta seg av 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Her gjøres det viktige oppgaver hver eneste dag, så du kan si vi har nok å ­gjøre her.
Lien blir av flere beskrevet som en svært etterrettelig og kunnskapsrik  person. En som ikke tåler juks og fanteri, en som er bunn ærlig i alt han foretar seg. Enkelte mener han faktisk ikke ­ville klart å jukse i Ludo en gang.
– Jeg misliker sterkt uærlighet, juksemakere, folk som bløffer eller har skjulte agendaer og lurer seg fram i tilværelsen. Det er selvfølgelig svært viktig å være etterrettelig, ærlig og aldri lyve i den jobben jeg har. Dette er prinsipper som bør være en rettesnor for alle ansatte i Forsvaret. På samme måte er det viktig at mine medarbeidere og sjefer har de samme leveregler, fastslår Lien.

Tilbake utenfor hytta ved Børvass­tindene har ørene våre begynte å stivne i vindkastene og åtte-ni minusgrader. Selv om det er kaldt og ufyselig forteller John Espen om gleden ved arbeidet og opplevelsene med sin kjære, om arkitekttegningen som kom ut av konas tegninger, om trappene ned til naustet, om han, kona og Marius’ interesse for golf, og om freden og roen der ute ved fjorden, en nødvendighet som avkobling fra en travel hverdag.
– Hva gjør du om tre år?
– Nei, det vet jeg ikke ennå, men jeg har garantert en god del prosjekter på gang. Vi er en engasjert familie med interesser og venner, også over landegrensene. Jeg er ikke bekymret for å gå kjedelige tider i møte.

Vi tipper han drar seg sakte tilbake, ­koser seg på hytta med kona, familie
og venner. Kikker på Børvasstindene, fisker en torsk eller kveite og nyter ­livet, midnattssola eller mørketida. Kanskje han slår litt på trommene en sen søndagskveld etter å ha studert ny kunst i Bodø eller lytter til jazzmusikk og reiser med kona som han omtaler som ­«kjæresten».  
Eller hva, John Espen?

Paal Ravnaas pr@fofo.no
Foto: Arne Flaaten

 

Fakta
John Espen Lien
Født: 30. juni 1957
Sted: Bodø
Sivil status: Gift
Aktuell: Startet som informasjonssjef i Forsvaret for 20 år siden.

 

MILEPÆLER
10 ÅR: Bor i Bærum. Har kjøpt hoppski av nabogutten for 10 kr og tryner i lille Fossumbakken.
20 ÅR: Brevandrings­kurs
i Jotunheimen, ­sommerjobb på Svartisen, får øynene opp for Nord-Norge.  Begynner på befalsskolen i Stavern.
30 ÅR: Ferdig med Stabsskole 1 og batterisjef i luftvern­bataljonen i Bodø.
40 ÅR: Forsvars­akademiet i Køben­havn. Et flott år med mange opplevelser for meg og familien.
50 ÅR: Sjef for Leder­støtteavdelingen og informasjonssjef ved Landsdels­kommando Nord-Norge.