Den hemmelige hæren

max manus og william boulder.jpg

Forholdet mellom Milorg og SOE (Special Operations Executive) under annen verdenskrig kan inndeles i tre faser. Den første kan
kalles ikke-kollaborasjonsfasen. Denne gjensidige holdningen varte hele 1941 og i store deler av 1942 for den menige motstandsmann. På ledernivå hadde man høyere ambisjoner, og derfor fikk man en periode med sameksistens og til og med samarbeid fra senhøsten 1941 og fremover.  Likevel var det de to siste årene som fullt og helt utgjorde samarbeidsperioden i alle ledd og på alle nivå.

Milorg vokste frem i de første par år etter at sjokket over det tyske angrepet hadde lagt seg.  Organisasjonen ble grunnlagt, inspirert og ledet av nordmenn i Norge, målet var å bygge opp en hemmelig hær på forsiktigste måte, «to go slow and lie low». Målet var forberedelse til innsats i frigjøringen. Da SOE ble etablert i juli 1940, ble organisasjonen straks førende i de britiske forsøk på å begrense det utbytte Tyskland kunne få av Norge. The Scandinavian Section, ledet av Charles Hambro, rekrutterte norske flyktninger, som senere ble norske agenter i Kompani Linge og Shetlandsgjengen. De hadde selvsagt ikke forlatt Norge for å «go slow and lie low».  

SOE-documentet «Norwegian Policy» fra desember 1940 gir et godt bilde av den vekt britene la på Norge. Landet skulle bli «a thorn in the German side». Som et høyeste mål så SOE for seg et folkelig opprør i Norge. Dette kunne bare oppnås dersom man hadde en atskilt SOE-organisasjon i hvert distrikt. SOE var ikke fornøyd med sikkerheten i Milorg, og selvsagt var både Milorgs lederskap og menige deltakere amatører. De måtte lære «the hard lesson of security in the bitter school of experience». Denne prosessen måtte også SOE gjennom, i sin tur selv ansett som amatører av den regulære britiske krigsmaskin.

SOE var Churchills prosjekt, basert på hans ideer om offensiv strategi. Organisasjonens «long term programme» siktet på å bygge opp en hemmelig armé, trent i gerilja og sabotasje for å bistå ved en alliert invasjon. Men for å kunne presentere raske resultatet til the Ministry of Economic Warfare, passet «the short term programme» bedre. Her inngikk raids som «Claymore» mot Lofoten i mars 1941, av britene vurdert som en stor suksess, mens reaksjonen i Norge var preget av de kraftige tyske represaliene.  
Ledelsen i SOE var imidlertid opp­­muntret av suksessen og laget et nytt dokument kalt «Scandinavian Policy», datert april 1941. Her understreket de sitt ønske om å gjøre ting på sin egen måte og få fart på arbeidet med å frigjøre Norge. Her overvurderte man utvilsomt nordmennenes vilje til å slåss mot den tyske okkupasjonen uten hensyn til represalier.
 
Hvorfor var man på norsk side så opptatt av konsekvensene? De norske motstandslederne følte ansvaret som en tung bør. Norge hadde levd i fred i 126 år og var ikke mentalt forberedt på krig. SOE på sin side understreket behovet for en mer aktiv policy – sabotasje, trening, våpendrill – og at Milorg måtte underlegges ordre fra britene. For å unngå videre strid og misforståelser anerkjente regjeringen Milorg i november 1941. SOE responderte raskt med sitt memorandum «Anglo-Norwegian Colla­bo­ration regarding the Military Organi­sation in Norway», adressert til forsvarsminister Oscar Torp. Her uttrykte SOE et ønske om samarbeid med den norske regjeringen og andre norske myndigheter, basert på gjensidig tillit og harmonisk samarbeid mellom britiske og norske motstandsledere i England. Selv om det var åpenbart at denne «mutual confidence» foreløpig ikke eksisterte, grep Torp naturlig nok denne muligheten til å løse problemet. Det var ikke blitt lettere etter at Martin Linge ble drept i raidet mot Måløy i desember 1941, et tungt slag for de unge norske SOE-karene, som nå hadde mistet sin høyt respekterte leder.
Nå skjedde ting raskt på toppnivå. 1. januar 1942 ble en spesiell «Norwegian Section» etablert i SOE for å lede arbeidet i Norge, med oberst J.S. Wilson som sjef. I tillegg resulterte samtalene mellom Hambro og Torp i opprettelsen av den svært viktige Anglo-Norwegian Collaboration Committee (ANCC). For det tredje ble Forsvarets overkommando (FO) etablert den 6. februar, og ti dager senere ble første møte holdt i ANCC, med representanter fra SOE og FO. Til tross for disse organisasjonsmessige forbedringene, fortsatte imidlertid problemene ute i felten. Den åpenbare grunnen var at ikke-kollaborasjonslinjen mellom fotfolket i de to organisasjonene ble opprettholdt.

I det viktige spørsmålet om SOE og Milorgs rolle i gjenerobringen av Norge – noe som var et hovedanliggende i 1942 – leverte SOE sin rapport i april. Samarbeidsviljen ble understreket, men det var likevel nødvendig å opprettholde separate SOE-organisasjoner i distriktene i Norge, uten kontakt med Milorg. Nøkkelformu­leringen her er «certain lines of parallel action». «When the proper time for amalgamation comes», skulle linjene løpe sammen.
I løpet av 1942 førte denne såkalte «parallell action» til flere alvorlige episoder. Milorg-lederne var i ferd med å gi opp. Nye møter på toppnivå ble gjennomført. Resultatet ble et nytt dokument datert 21. september, utgitt av SOE og skrevet av Wilson personlig. Det var intet mindre enn et nytt program kalt «SOE Long Term Policy in Norway». Her oppgav SOE endelig sin uavhengige kurs, innrømte de feil som var begått på begge sider, inkludert «the lines of parallell action». En drastisk revisjon var nødvendig.  

Både SOE og FO utstedte nå direktiver som skulle sikre gode forbindelser på alle nivåer. Initiativ, planlegging, utdanning av agenter og instruktører, transport og forsyninger skulle ivaretas av SOE i samarbeid med FO. Milorg skulle i det store og hele sørge for å skaffe folk. Når det gjaldt motstandspolicy, skulle dette være ANCCs ansvar, mens de daglige problemer i Norge skulle løses av Milorg-lederne.
Det er dekning for å si at ikke-kollaborasjonsperioden i felten og samarbeid på toppnivå gikk over i fullt samarbeid på alle nivåer fra begynnelsen av 1943 og utover.  Kontakten mellom Oslo og London ble forbedret, etterfulgt av en bedre forståelse mellom Sentral­ledelsen i Milorg (SL), FO og SOE, i sine respektive roller.

En viktig faktor i denne pågående prosessen var Milorg egen avgjørelse når det gjaldt organisasjonens fremtidige karakter. SL ga i januar 1943 et uforbeholdent svar til FO i London: Milorg ønsket våpen, faktisk var hele organisasjonens eksistens avhengig av dette. Denne aksept av krigens realiteter og den militære motstands karakter gjorde det lettere for Milorg å tilpasse seg britisk aktivitet og å verdsette SOEs nye policy om samarbeid i felten. 
I denne perioden intensiverte SOE sin sabotasjeaktivitet, og Milorg ble sakte men sikkert trukket inn. Linge-agenter ble sluppet i nærheten av målet og gjennomførte aksjoner, ofte ved hjelp av Milorg. Tre målgrupper ble angrepet: skip, krigsviktig industri og jernbane. Fra årsskiftet 1943/44 måtte den felles britisk-norske motstand tilpasse seg rammeverket til the Supreme Headquarters of the Allied European Forces. Visse mål ble tillatt å angripe, og tallrike aksjoner ble gjennomført. I mellomtiden vokste Milorg både i styrke og antall. For­syninger, utstyr, instruktører og trening ble skaffet av SOE og FO i London. Det var en voldsom omfattende operasjon når man tar Norges topografi og klima med i betrakting. Særlig siste året økte flyslippene enormt. Parallelt økte gradvis Milorgs potensielle styrke.

Nøkkelordene når det gjelder SOE og Milorgs hovedmål det siste året er beskyttelse mot tysk ødeleggelse av kommunikasjoner, transport, industri, havner, etc. i tilfelle en tysk tilbaketrekning under kamp på linje med den brente jords taktikk brukt i Finnmark høsten 1944. Milorg etablerte også noen få baser – grupper med håndplukkede menn i leirer godt gjemt i skog og fjell, klare til å bistå ved frigjøringen. Ledere og instruktører var Linge-karer fra SOE. Da Milorg våren 1945 kunne mønstre cirka 40 000 mann, ganske bra utstyrt og godt disiplinert, var dette ikke minst et resultat av det fruktbare samarbeid med SOE, som i sin tur hadde til disposisjon noen av de beste eksemplarer av norsk ungdom.

Det er på tide å konkludere. Min hovedtese er at selv om Milorg og SOE hadde samme mål, hadde begge organisasjonene i utgangspunktet en innebygget mangel på realisme som var nødt til å skape problemer. Milorg skulle være en hemmelig armé uten våpen, noe som må sies å være ganske spesielt. SOE skulle på sin side bygge opp en hemmelig armé, som i utgangspunktet gjorde det nødvendig ikke å tiltrekke seg tysk oppmerksomhet – helt i tråd med Milorgs filosofi. Men samtidig skulle dette kombineres med offensive aksjoner som ville føre til det stikk motsatte, nemlig en intens tysk oppmerksomhet, som – logisk nok – var akkurat det Milorg ønsket å unngå. Denne motsigelsen er hovedgrunnen til kalamitetene i første halvdel av krigen. Imidlertid modererte begge organisasjonene seg og justerte sin policy til realitetens verden – Milorg til krigens realitet og SOE til virkelighetens Norge – det være seg norsk mentalitet, topografi eller klima.

La meg avslutte med å understreke graden av oppnådd suksess gjennom å sitere fra den britiske historiker William MacKenzies bok «The Secret History of SOE», skrevet i 1948, men ikke utgitt før i 2000. Hadde man kun hatt Frankrike og Balkan å vise til, ville det ha gitt «et deprimerende bilde av motstandskamp og av resultatene av SOEs arbeid på det politiske området», sier han. Norge, som han kaller «det gunstigste eksemplet av alle», gjør at han likevel konkluderer med at SOE tross alt hadde livets rett: «Den norske blanding av fritt initiativ og sosial solidaritet hvilte på gamle forhold som ikke skyldes SOE, og SOE kan bare roses for ikke å ha forkludret dette.»

Innsenderen
■ Førsteamanuensis Arnfinn Moland er
leder for Norges hjemmefrontmuseum.