Den lengste dagen

KNELER: Gardist Fredrik Christopher Gihle Karlsen på den amerikanske kirkegården ved Omaha Beach i Normandie.Foto: ERLING EIKLI

Ovenfor Omaha-Beach står lange rekker med marmorkors som en taus påminnelse for ettertiden. 6. juni 1944 stormet soldater i land på stranden nedenfor. Gjennomvåte og sjøsyke deltok de i historiens største landgangsoperasjon. En hendelse som for alltid vil være kjent som «Den lengste dagen». Denne delen av historien kjenner de fleste. Færre er nok klar over at på listen over dem som mistet livet på D-dagen, finner man også 31 norske navn.

MOT LAND: Militærhistoriske fartøyer fra hele Europa dukket opp under markeringen av D-dagen. Foto: ERLING EIKLI

KNM Svenner. – Jeg var med å redde norske sjømenn fra den første båten som ble senket under invasjonen, forteller David Cottrell (85).
Den tidligere skytteren fra den britiske marinen løfter champagneglasset så det klirrer i medaljene. De vernepliktige soldatene Vegard Grøtt og Aleksander Anderssen fra Sjøforsvaret følger oppmerksomt med på den dramatiske historien om KNM Svenner.

Tyske torpedobåter. I de skummende bølgene i den engelske kanalen seilte den norske jageren inn i grålysningen mot strendene i Normandie 6. juni 1944. På HMS Swift ser skytter David Cottrell over mot sitt norske søsterskip som pløyer seg gjennom det opprørte havet. De har kommet seg nær kysten og kan høre dumpe drønn fra eksplosjoner og brølet av flymotorer på den mørke himmelen. Alt ser ut til å gå etter planene da tyske torpedobåter dukker opp i horisonten.
– De tyske båtene rakk å sende flere torpedoer mot oss før de flyktet avgårde med halen mellom beina, forteller Cottrell, og tar en slurk champagne.
– Målet må ha vært de store slagskipene. Torpedoen bommet på skipet vårt med noen få meter og forandret retning før den rammet Svenner i maskinrommet. Det var en tilfeldighet som gjorde at akkurat Svenner ble truffet, forteller han.

FORTALTE OM KRIGEN: David Cottrell forteller Aleksander Anderssen (t.v.) og Vegard Grøtt om skjebnen til KNM Svenner. Foto: ERLING EIKLI

Reddet 78 mann. Eksplosjonen var så voldsom at den løftet hele skipet som deretter knakk i to. Skipet sank i løpet av noen minutter og sjøen var full av mennesker, som kavet i bølgene og det iskalde vannet.
– Kapteinen på skipet vårt hadde fått ordre om at det var strengt forbudt å stoppe for å ta opp overlevende. Men han valgte å ignorere ordren og slo av motoren da vi kjørte gjennom området hvor sjøfolkene lå i vannet. Jeg var selv med på å hale om bord forfrosne norske sjømenn. Enkelte av dem omfavnet oss og gråt da vi fikk dem opp fra vannet. På denne måten fikk vi reddet omlag 78 mann, forteller Cottrell, og stryker det grå skjegget.

MINNESTUND: Ved det norske monumentet i landsbyen Villons-les-Boissons var det en høytidelig seremoni hvor ambassadør Tarald Brautaset (nummer fire fra høyre) og forsvars­attaché Per Svartefoss (helt til høyre) deltok. Foto: ERLING EIKLI

Kjempet for friheten. I den vesle landsbyen Sainte-Mère-Èglise vaier det amerikanske flagget i gatene. Fortauene er fullpakket med folk kledd i uniformer tilhørende den 101. luftbårne divisjon og i gatene ruller fortsatt gamle militærkjøretøy. På små gatekafeer utveksler veteraner, med tunge medaljer på brystet, historier fra krigen. I strålende sol viser Normandie seg fra sin beste side.
– Her i Normandie er historien i høyeste grad levende, forteller Martin Smidt på torget foran den lokale kirken.
– Denne turen er en unik mulighet for oss vernepliktige til å snakke med personer som faktisk deltok under invasjonen, sier korporalen fra Bodø flystasjon.
– Dette er historie som aldri må glemmes. Derfor er det viktig å skape oppmerksomhet rundt veteranene som kjempet for den friheten vi nyter godt av i dag, forteller han.

AUTOGRAF: Innehaveren av Café C47, Ellwood Von Seibold, kikker over skulderen på den norske veteranen Wilhelm Mohr som signerer en flydel. Kaptein Martin Thu Tesli og brigader Per Egil Rygg følger interessert med i bakgrunnen. Foto: ERLING EIKLI

Første som landet. En av nordmennene som tok en aktiv del i invasjonen for 65 år siden, var sjef for den norske 332-skvadronen, Wilhelm Mohr. Skvadronen var stasjonert ved kysten av den engelske kanal og skulle sørge for luftstøtte under invasjonen.
– Jeg husker svært godt natten før ­
D-dagen, forteller han.
– Det var et voldsomt brøl av flymotorer, og da jeg så opp på himmelen, var den fullstendig dekket av fly med kurs mot Normandie. Mange tauet på glidere fulle av soldater som skulle landsettes langt inne på fiendens territorium. For mange av dem skulle jo dette vise seg å være deres siste operasjon, forteller han ettertenksomt.

NORSK TROPP: På kort varsel stilte kadetter og vernepliktige opp i en parade i Berniéres sur Mer, sammen med Fremmedlegionen. Foto: SVEIN ARSTAD

Hellands plass. Den norske 332-skvadronen deltok aktivt under invasjonen ved å angripe tyske bakkestyrker.
– Denne jobben gjorde de så effektivt at troppene bare kunne forflytte seg i ly av nattemørket, forteller Mohr.
En av flygerne som deltok i disse farefulle oppdragene, var Johannes Helland. Enken Astrid var med på turen til Normandie. I en liten landsby som lå i operasjonsområdet til 332-skvadronen avduket hun en kobberplate som skal pryde en plass som bærer løytnant Hellands navn.
– Flyet til Johannes ble truffet da han gikk inn for landing, og han var kanskje den aller første allierte piloten som landet på fransk jord, forteller hun.

HELLANDS PLASS: Platen som skal henge på løytnant Hellands plass i Villons-les-Boissons, avdukes ved Astrid Helland og tidligere sjef for ­ 332-skvadronen, Wilhelm Mohr (t.v.). Foto: ERLING EIKLI

«Høyde 112». Fra en liten høyde, omlag 25 kilometer fra landgangsstrendene, strekker gylne kornåkere og valmuer seg i alle retninger så langt øyet kan se. Her og der blir det monotone landskapet brutt av treklynger og små franske landsbyer. Det er nesten umulig å tenke seg at på de svakt skrånende jordene mistet tusenvis av soldater livet i kampene for å dominere terrenget rundt «høyde 112».
For første gang deltok også kadetter fra krigsskolene i Fs veteranprosjekt. Philip Matlary fra Krigsskolen på Linderud hadde i likhet med de andre kadettene fått i oppgave å fortelle om enkelte av operasjonene under invasjonen i 1944. Nå står han og peker utover landskapet og forklarer om kampene for å erobre høyden.
– Helt enestående. Jeg har lært mer om D-dagen på denne turen enn jeg visste da jeg deltok selv for 65 år siden, sier Trygve Bendixen fra handelsflåten med et smil.
– Det har ikke vært noen kommunikasjonsproblemer til tross for den store aldersforskjellen, forteller Matlary.
– Det at alle har en militær bakgrunn gjør at samtalene veldig sjelden stopper opp. For oss kadetter er det verdifullt å kunne snakke med folk som har deltatt i slike operasjoner. Det setter ting i perspektiv å vite at enkelte av veteranene var på vår alder da de måtte ut i strid. Dessverre er det nok altfor få som kjenner denne historien i Norge, legger han til.
Det som overrasket ham mest, var hvor oppegående veteranene er.
– En av de eldste på turen fortalte meg at han fortsatt jogger. Og han er godt over 90, forteller Matlary med et smil.

I NORMANDIE: SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
ERLING EIKLI (foto)

 

LÆRTE AV HVERANDRE: Philip Matlary og Bertel Bjørvik foran kirken i Sainte-Mère-Église. I bakgrunnen henger en dukke i en fallskjerm til minne om de amerikanske fallskjermjegerne som erobret landsbyen. Foto: ERLING EIKLI

■ I år er det 65 år siden ­
D-dagen. I forbindelse med Forsvarets forums veteranprosjekt 2009 ble 22 norske krigsveteraner, kadetter og vernepliktige invitert til Normandie for å markere
jubileet.