Forsvarsforum
Det nye forsvaret
Jeg synes det er ganske utrolig at en offiser i den øverste ledelse
har denne oppfatningen av vårt forsvar under den kalde krigen.
Av Rolf Eios
Det sikkerhetspolitiske grunnlag
Den første «påstanden» han tar opp er: «Det mangler en sikkerhetspolitisk analyse for å finne ut hva slags forsvar Norge trenger». Han viser her til at forsvarssjefen årlig gir ut en trusselvurdering blant annet i forbindelse med forsvarsbudsjettet – og at den er basert på omfattende analyser, scenariovurderinger og spill med den beste kompetansen vi rår over. Diesen mener at problemet for dem som hevder at analysen mangler, må snarere være
at de ikke liker svarene. Kanskje det. Kanskje er årsaken at man ikke er enig i de slutninger Forsvarsstaben trekker
fra de studier man har foretatt. Kanskje kjenner man ikke nok til de forutsetninger studiene er basert på – eller kanskje man ikke er enig i disse – og dermed ikke i konklusjonene som trekkes. Diesen antyder at «tvilende miljøer» henter sine argumenter fra «nasjonalstatens glansperiode som i Norge ble forsterket av en patriotisk bølge fram mot unionsoppløsningen». Dette var jo voldsomt. Det tyder på at Diesen har gått meget dypt i materien! Jeg tror ikke «tvilerne» har gått tilbake til unionsoppløsningen, men at svarene er mer nærliggende. Imidlertid er jeg selvsagt enig i at «hva som er et godt forsvar i dag må baseres på disiplinerte resonnementer av realpolitisk karakter, tilpasset vår tids økonomi, teknologiske og samfunnsmessige forutsetninger». Jeg vil tillegge: Erfaringer viser at den sikkerhetspolitiske situasjon kan endre seg meget raskt. Hva som kan være et godt forsvar i dag, kan om 10-15 år vise seg å være utilfredsstillende. Planlegging og organisering må ta hensyn til denne usikkerheten.
Forsvarsstrukturen
«Norge kan ikke forsvares av en hær på bare en brigade. Dette er utvilsomt riktig – så langt det rekker (...),» sier Diesen. Men så kommer det: «Poenget er imidlertid at det har ingen norsk hær gjort i nyere tid – heller ikke de berømmelige 13 brigadene med sine veldokumenterte kritiske mangler (...).» Jeg synes det er ganske utrolig at en offiser i den øverste ledelse har denne oppfatningen av vårt forsvar under den kalde krigen. Sannheten er en annen. Målet for vårt forsvar var å etablere en forsvarsterskel høy nok til å unngå krig. Grunnlaget var vår mobiliseringsordning, forhåndslagret materiell i de mest utsatte områder, vårt korps av dyktige reserveoffiserer,
samtrening med våre allierte forsterkninger (der noen var øremerket for innsetning i Norge) og sist, men ikke minst, vår ordning med et totalforsvar.
At det fantes mangler ved enkelte avdelinger er riktig, men planer for rekvisisjon av kjøretøy og materiell var ferdig utarbeidet. Dette siste var lite øvet for å unngå vansker for det sivile samfunn i fred. Våre høyest prioriterte avdelinger hadde i begynnelsen av 80-årene alt kritisk materiell. Det var kanskje ikke alltid det siste og beste på det internasjonale marked, og ønskene var mange. Årsaken var – da som nå – manglende midler til investeringer i Hæren fordi kjøp av blant annet fly tok det meste av midlene. Hærens andel av investeringsmidlene i 1979 var så vidt jeg husker ca 85 millioner kroner. Tross nedskjæringer – også på øvingskapitlene – ble de høyest prioriterte avdelinger innkalt til mobiliseringsøvelser, og flere deltok i samøvelser med allierte styrker der de hevdet
seg meget godt i sammenlikning med disse. Man har all grunn til å være stolte over de norske avdelingers opptreden. Såvel soldatene som befal (i hovedsak reservebefal) holdt mål. Vi er mange som har merket oss at det fra enkelte hold i den senere tid har vært reist kritikk – og brukt nedsettende omtale av våre tidligere mobavdelinger. Deres uttalelser har gjerne kommet i forbindelse med «det nye Forsvaret» – og for å framheve at dette er/vil bli så mye bedre enn det vi hadde under den kalde krigen. Det er ikke mulig å foreta en slik sammenlikning. Den internasjonale situasjon da og nå er ikke den samme. Trusselen er ikke den samme. Allianseforholdene har endret seg. Den teknologiske utvikling har gått videre osv. Det finnes ingen felles måleenhet. Man kan imidlertid slå fast at Norge – og Nato – ikke ble utsatt for angrep. Man hadde oppnådd å etablere et troverdig forsvar innen Nato. Vårt forsvar var også troverdig sett fra en mulig angripers side. Det var troverdig hos våre alliansepartnere, og det var troverdig innen vår egen befolkning. Vår regjering beholdt sin handlefrihet. Vårt forsvar løste sin oppgave. Den negative omtalen av våre mobavdelinger har ført til en viss bitterhet hos det befal som var stadig tjenestegjørende den gangen og som virkelig arbeidet for å få mest mulig forsvar ut av hver krone på budsjettet. Den har ført til bitterhet hos reservebefal som føler at deres innsats under utdannelse og repøvelser ikke er verdsatt i dag. Dette er meget beklagelig fordi reservebefalet var selve grunnlaget for våre mobiliseringsoppsetninger, og de fortjener ros og anerkjennelse for sin innsats. Det samme gjelder innsatsen fra våre mobsoldaters side. Jeg tror imidlertid at det er alminnelig enighet blant «den gamle garde» at tiden nå er inne for en omorganisering/modernisering av vårt forsvar. Jeg har tilgode å møte noen som så det som en realistisk mulighet å omorganisere alle de 13 brigadene. Uenigheten om/skepsisen til den nye forsvarsstruktur grunner seg derfor ikke om nødvendigheten av å omorganisere, men men hvordan den kommer til utførelse. I våre tidligere forsvarsordninger har man lagt betydelig vekt på å beholde et balansertforsvar, dvs en balanse forsvarsgrenene imellom. Hensikten med denne balansen var ikke minst å gi vår regjering muligheten til å fatte selvstendige politiske beslutninger – uten å måtte avvente reaksjoner fra andre eller våre avhengige av andre. Denne balansen har man ikke i den nye strukturen. For å kunne vurdere Hærens styrker i den nye strukturen burde man selvsagt ha vært kjent med de omfattende analyser, scenariovurderinger o.l. som er foretatt. Jeg har full forståelse for at dette ikke kan la seg gjøre. Imidlertid kunne det være meget interessant å se på en enkel situasjon der Hærens eneste brigade erdeployert eksempelvis til Midtøsten (med altsitt materiell) – og det så oppstår en kritisk situasjon her hjemme der militær innsetting er nødvendig. Hva har man da å spille på? HV? Nyinnkalte styrker (hvilke)? Diesen sier imidlertid i sine svar «Nærvær av styrker uten reellstridsevne er meget gjennomsiktig, og har derfor heller ikke noen forebyggende effekt påmotparten. Dermed innebærer det også en uetisk eksponering av militære styrker for en risiko de ikke er utrustet for å møte.» Jeg er helt enig. Det er ikke bare uetisk; det er uansvarlig. Spørsmålet om forsvar av vårt nasjonale område i denne situasjonen står derfor ubesvart.
I Stprp nr 1 (2003-2004) berører man problemet. Her sier man at «risikoen for et konvensjonelt angrep på Norge og Nato er i dag sværtliten og antas å bli det på kort, midlere og lengre sikt. Samtidig har fremveksten av mer grenseløse sikkerhetsutfordringer som kan truenorsk og kollektiv sikkerhet økt. Dette innebærer at Forsvarets rolle knyttet til konvensjonelt kollektivt forsvar ikke er like fremtredende som tidligere. Likefullt må Forsvaret opprettholde en basis for en eventuell mobilisering oggjenoppbygging av nødvendig militær stridsevne, itilfelle en ny direkte konvensjonell trussel mot norskterritorium skulle oppstå på lang sikt» (min utheving).
Hva ligger i begrepet «lang sikt»? Det er ikkedefinert. Hvor lang tid vil det ta å gjenoppbygge en nødvendig militær stridsevne? Dette erheller ikke berørt i proposisjonen. Det er ikke enkelt å gi noe svar på dette spørsmålet. Men
spørsmålet er meget viktig og bør utredes i forbindelse med Forsvarsstabens utredning. En gjenoppbygging av en reell stridsevne vil ta tid, og man er vel ikke langt fra om man gjetter på 12-15 år. Med andre ord dersom «lang sikt» skulle være år 2020 så bør man snarest sette i gang! (Saken gjøres ikke enklere ved atde fleste militære etablissementer er avhendetog befalsstyrken er betydelig redusert.) Hva er så årsaken til at vi er kommet i denne
vanskelige situasjonen? Jeg tror forklaringen ligger i den meget ambisiøse utenrikspolitikk man har ført over lengre tid («best i klassen»-syndromet). Høyest prioritet i våre forsvarsforberedelser har som følge av dette blitt gitt til styrken somkan settes inn ved kritiske situasjoner utenforNorge, mens forsvar av norsk territorium er skjøvet i bakgrunnen. Det er også vanskelig å se at fregattanskaffelsen – og sist nå anskaffelse av nye MTB-er – kan forsvare sin plass iden nye situasjon og innen de fastlagte rammer. Men her passer det vel med det gamle ordet
«Båten har gått»!
Å bevare freden på Nordkalotten kan være meget viktig for å hindre at en kritisk situasjonellers i Europa kan komme ut av kontroll. Vi burde derfor snu på prioritetene.
Verneplikten
Diesen mener at «det har aldri vært påvist noen statistisk sammenheng mellom forsvarsvilje og en altomfattende verneplikt». Andre mener at det er en klar sammenheng – selv om den ikke skulle være statistisk påvist. Jeg mener at verneplikten er meget viktig – og kan som eksempel vise til den store oppslutningen det har vært til forskjellige veteranorganisasjoner. Siden vi står foran en stor omlegging av vår forsvarsstruktur som vil ha en betydelig innvirkning på praktiseringen av verneplikten, er det på tide at sammenhengen mellom forsvarsvilje og verneplikt blir vurdert. Vi bør derfor sette ned et utvalg med oppgave å klarlegge problemstillingen, slik at en har et bedre grunnlag for «synsingen».
Politikere uten verneplikt
Svært ofte har man ønsket at våre politikere hadde en mer allsidig bakgrunn og erfaring. Så også verneplikten. Jeg er imidlertid mer bekymret over den økende historieløshet som preger mange synspunkter – ikke bare hos politikere, men også blant andre.
Befalsordning og -utdannelse
Diesen uttaler «Befalsskolene har aldri vært noen ren befalsutdannelse». Jeg vet ikke hva han sikter til med «ren befalsutdannelse». Det har vært en tolv måneder. befalsutdannelse der de grunnleggende soldatferdigheter har vært integrert. Man kan ikke si som Diesen at elevene kun har hatt tre måneder befalsutdannelse og ni måneder vanlig soldatopplæring. At den nye ordning som er beskrevet i MFU skal bli så mye billigere og bedre, gjenstår å se. Jeg stiller meg meget tvilende til det.
Avdelingsbefal. Aldersgrense 35 år
Diesen mener at man har forsømt å ta vare på « (...) mange av dem som ikke nødvendigvis er tiltrukket av en krigsskole spekket av differensialligninger, uregelmessige verb og mer teoretiske militære fag – etterfulgt av raske avansement bort fra de tingene de kan og interesserer seg for». Diesen kan umulig ha satt seg inn i krigsskolenes utdanningsprogrammer før han kom med denne uttalelsen. Jeg trodde først det var ment som en spøk – i tilfelle var den meget upassende. Imidlertid fremgår det videre av hans uttalelse at dette brukes som et argument for omleggingen av befalsordningen – med innføring av en annen type kontraktsbefal med 35 års aldersgrense. Den «nye» ordningen minner om den tidligere ordning med åremålsbefal. Man burde ha studert hvordan den virket – og hvilke erfaringer man da hadde med ordningen. Som kjent ble Forsvaret pålagt av de politiske myndigheter å yrkestilsette de som var på åremål. Ordningen ble ikke betraktet som sosialt akseptabel.
Avslutning
Som det burde fremgå av mine kommentarer er det flere sider ved «det nye Forsvar» som burde gis en nærmere vurdering. Dersom man ønsker en debatt om en ny ordning, vil jeg sterkt anbefale at når man markedsfører denne, viser respekt for det personell – yrkestilsatt og reservebefal – som arbeidet lojalt under den tidligere ordning
– og som oppnådde under den daværende situasjon å skape et troverdig forsvar, tross mange begrensninger, ikke minst økonomisk.
Generalløytnant (p) R. Eios har blant annet vært generalinspektør for Hæren, stabssjef ved Forsvarets overkommando og sjef for Militærmisjonen i Brussel.
