Drivaxel

LANDSTILLITSVALGT: Grenader Axel Sjøstedt.

Grå er verden når en av de første dagene i år smyger seg gjennom Oslos gater, forbi tapre gardister i kalde tåkedotter foran Slottet, opp forbi USAs ambassadefestning og herrer i tidsklemme og frakk. Men der, like bak slottsparken, er en farge i tilværelsen: I rosa genser og hvite tenner står 187 cm konsentrert landstillit klar for å hilse i hånden og ånden. Influensasyk har han vært i hele ferien, men hvem bryr seg? I alle fall ikke Axel Sjøstedt (21).
– Jeg syntes synd på meg selv på julaften, men så tenkte jeg at det er mange som har det mye verre her i verden. Og med det perspektivet gikk det bedre.
– Mange takk for at du stiller opp, du har jo tross alt fortsatt ferie.
– Å, ikke noe problem. Jeg tenker jobb uansett.
Heisen i Akersborg befalsforlegning gjør et rykk, vi er på vei mot femte. Der holder oslogutten fra Nordstrand til, landstillitsvalgt på andre året, Vernepliktsrådets koordinator med ansvar for presse og info, kontakt med Forsvarsdepartementet, Soldataksjonen og nordisk samarbeid. Han holder kurs, lager rapporter, er saksbehandler og har «ørten andre arbeidsoppgaver». Nå åpner han døren til hybelen som han målte opp i centimeter og millimeter da han flyttet inn, og laget en så nitid handleliste for innredning at ethvert pirkebefal ville tatt av seg luen og grått av beundring.

Ingen unnasluntrer. – Hvorfor gjorde du ikke siviltjeneste? Du er absolutt ingen militær type, sier de som kjenner deg?
– Jeg er ikke pasifist. Men jeg hadde nok ikke gjort førstegangstjeneste om den hadde vært frivillig. Men jeg er ingen unnasluntrer.
– Så de som tar siviltjeneste er unnasluntrere?
– Nei, jeg har stor respekt for dem som tar siviltjeneste i stedet for å ljuge på seg en vond fot. Men for meg ville siviltjeneste være å sluntre unna, fordi jeg ville ikke ha nektet av politiske årsaker.
Axels ettroms hybel er effektivt innredet med seng, skap, hyller, stoler, sofa, bord og kontorpult. Det går i sort. På veggen hos den selvoppnevnte «dingsoman» henger en flatskjerm. Datamaskinen på kontorpulten er tilkoplet to skjermer. Her er en Tivoli-radio, iPoder, kameraer.

Eksgardist. – Begynner du ikke snart å bli dimmeklar? Du har vært i uniform siden høsten 2004?
– Man blir ikke dimmeklar i denne jobben. Jeg har for eksempel lyst til å bli ferdig med noen prosjekter som vi er i gang med, sier Axel, som alltid har nye prosjekter.
– Men du kan ikke være landstillitsvalgt hele livet, fortsetter han.
– Er det dumt?
– Nei, det er viktig med en ungdommelig og litt naiv tilnærmelse i denne stillingen. Jeg er i en vurderingsfase om å sitte et år til.
«Er i en vurderingsfase» noterer vi. Sånn snakker den unge mannen. De fem tillitsvalgte i Vernepliktsrådet, der Axel sitter, kan sitte i tre år. Valget avgjøres i mai i år. Om han tar et år til? Durkdrevent sier Axel:
– Jeg vil være litt mystisk rundt akkurat det der.
Så sier han ikke mer. Axel var infanterist i Garden fra høsten 2004, før han begynte som tillitsvalgt for Oslo-området.
– Mistrivdes du i Gardens 1. kompani så du heller ville bli tillitsvalgt?
– Absolutt ikke. Jeg er en stolt eksgardist, og jeg har en stor trang til å stryke uniformen min ofte.
– Hvor ofte?
– Så ofte at den alltid ser nystrøket ut. M98 er lett å holde – stryker den vel en gang i uka. Det er viktig å stryke den godt når den er nyvasket. M2000 og M04 må strykes oftere.

Diplomat. I en hylle står et respektabelt utvalg røde og hvite – og noen sterkere saker. Det blir en del tax free-goder i jobben: Hundre reisedøgn i året på den tidligere speideren er ikke uvanlig. Nå lener Axel seg tilbake i sofaen og legger ordene i munnen på seg selv.
– Vi i TMO stiller opp på det meste. Nå, for eksempel, tester jeg boxershortser for Forsvarets logistikkorganinsasjon.
– I dette øyeblikk?
– Ja.
– Og hvordan føles det?
– Ikke så verst, men det er nok ikke denne jeg vil gå for.
Han viser overkanten av shortsen.
– Se her, typisk Forsvaret. Vaskelappen er festet på utsiden, jeg ville hatt den bak, skjult på innsiden. Men det er jo praktisk å ha den foran. Egentlig ser alle boxershortsene ut som om det er bestefedre som er målgruppen, sier Axel, og vrir seg tilbake på plass i sofaen.
Lynraskt har han nøstet opp tråden som ender i spørsmålet om Garden:
– Det er en klisjé, men det er jo en grunn til at klisjeer blir klisjeer: Jeg lærte meg selv å kjenne da jeg var i Garden. I seg selv er det jo veldig viktig å ha vært soldat når en skal tale 10 000 soldaters sak. Og jeg tror spesielt rekrutten på Heistadmoen, og møtet med så mange ulike typer folk, har gjort meg til en bedre kommunikator. Men det er klart, Garden er en veldig tradisjonsorientert avdeling der de har større utfordring med hierarki og mellommenneskelige forhold enn ved andre avdelinger.
– Det var da svært diplomatisk sagt?
– Jeg er diplomatisk anlagt, kommer det kontant fra den tidligere gymnasiasten, som fikk et ekstra sett med nøkler til hele skolen av vaktmesteren da en ny rektor ble tilsatt: Vaktmesteren kjente jo ikke rektoren, men Axel stolte han på.



På gullstol. Ulastelig antrukket, nå i sivil, med stripet skjorte, rosa genser og jeans, oser han av så tillit at han rent billedlig er i ferd med å røyklegge lokalet. Alle mødres svigersønn sier:
– At jeg er diplomatisk anlagt,
passer bra med grunnlaget for Tillitsmannsordningen (TMO), som er en samarbeidsorganisasjon – og ikke et fagforbund.
Programerklæringene og egenreklamen ligger klar på tungespissen. Vi bryter inn:
– Opplevde du noe som gjorde ekstra inntrykk i tjenesten?
– Jeg så syner! Under en nattmarsj på Heistadmoen så jeg en gammel dame som satt på en stubbe.
– Snakket du med henne?
– Nei, men det kunne jeg nok godt ha funnet på.
– Med kontorjobb i Oslo ble det vel ikke flere gamle damer?
– Nei, men vi prøver å komme oss ut og ikke sitte å råtne på kontoret her i Oslo.
– Mer penger og flere studiepoeng til soldatene i år – bæres du ofte på gullstol blant soldatene?
– Nei, men TMO står sterkt blant soldatene. I årets vernepliktsundersøkelse var det bare to prosent av soldatene som mistrivdes. På Haakonsvern og Madla står vi ekstra sterkt. Andre steder fungerer det ikke. Vi kan stille mistillitsforslag og få tillitsvalgte fjernet. Det har skjedd et par ganger i min tid. Noen trenger kanskje et spark bak, og da skal vi gi dem det. Men det må som kjent to til for å danse tango, og det er et befalsansvar at TMO fungerer i avdelingene.

Talsmann. Axel har funnet frem en karaffel med vann – og glass. Han tar seg en talerslurk. De blå øynene, det rettskårne ansiktet, det avslappede blikket, og ikke minst, lovordene fra gud og hvermann om denne tvillingen, i astrologisk forstand, med store behov for å tenke, vite og kommunisere – gjør at vi ikke kan annet enn å tro på ham.
– Noen mener at det er på tide at talsmenn i Forsvaret forteller hvordan ting virkelig er og slutter å male alt så rosenrødt?
– Det er viktigere å samarbeide internt i Forsvaret enn å skrike høyt i VG. Men jeg er flink til å nyansere, og jeg er klar og ærlig når jeg sier noe. For eksempel når studentene for en liten tid tilbake ble kalt inn og måtte avbryte studieåret.  Det var et premieeksempel på dårlig kommunikasjon mellom Forsvaret og samfunnet.
Axel bøyer seg en anelse frem:
– Om det er noe jeg vil bli husket for fra min tid i TMO, sier han, som om livet selv snart var passé – så er det for at vi ser Forsvaret, samfunnet og den enkelte soldat i sammenheng. Det er en betingelse for at Forsvaret skal løse oppgavene sine på en god måte.
Modellen blir i TMO og engere kretser kalt Sjøstedt-modellen. Han fortsetter:
– Kompensasjonen for vernepliktige er ikke bra nok. Vi må opp på 160 kroner i dagpenger og 30 000 kroner i dimmepenger. Men økonomi er ikke alt. Vi har for eksempel 1000 soldater i støttefunksjoner. Det blir feil. Jeg møtte for en stund siden en postsoldat på Haakonsvern. Han sorterte post og trivdes ikke med det. På Kolsås er det en som sitter og skrur sammen og fra hverandre kontormøbler. Dette er flaut for Forsvaret, som selv må forsvare vernepliktens legitimitet. 

Perfeksjonist. Det finnes knapt en krok i Forsvaret tillitsmannen ikke har stukket inn sitt lyse hode i.
– På Huseby hadde vi en sersjant som var litt voldelig. På skytebanen var det en soldat som fyrte av to skudd i stedet for ett, og sersjanten sparket til ham i hodet så han fikk
nesen i kolben og begynte å blø. Soldaten sa ikke noe, av autoritetsfrykt, tenker jeg. Og da vi hadde sluttet orden, var det ikke uvanlig å bli slått i bakhodet, om man ikke husket hviletakten før man satte geværkolben i bakken. Denne typen ting hender nok fortsatt. Som 19-åring blir du ganske forskrekket over at sånt kan skje i dette årtusenet. Forsvaret står for stille på slike områder.
– Soldatrefs, øl i messa, allmenn verneplikt, dimmepenger... Er det noen bunn i deg for hva du kan ta imot av problemstillinger?
– Nei, det er ikke noe bunn i meg. Men det er stunder hvor jeg kjenner at nå er det litt mye, rett og slett. Mamma sa til meg da jeg ble syk nå i julen, at det kanskje er et signal om at jeg jobber for mye. Det er jo kjipt å bli utbrent når man er 25. Noen blir det. Men jeg er verken spesielt flink til å si nei eller å lytte til kroppen.
– Og så går du alltid sist fra kontoret?
– Ja, jeg gjør kanskje det?
– Delegere er du ingen mester i?
– Nei, det får bli et nyttårsforsett. Jeg er en perfeksjonist.
– Ikke så lett å bare legge fra seg, kanskje?
– Nei, men det hjelper nok å være bevisst på problemet. Men det kommer nok til å forfølge meg resten av livet. Samtidig gir det jo mening og energi, å skape noe, å utrette noe – å fylle tiden med å gjøre noe bra.
– Hender det at du ikke gjør noe som helst?

Hjemme. Axel blir stille. Det går litt vann i rørene på toalettet, der en mann nettopp var inne med rene håndklær, kanskje den samme som vasker hybelen til grenader Sjøstedt.
– Ja. Jeg liker å ligge i senga og se på en DVD. Men det er på hytta i Vassfaret at jeg virkelig slapper av.
I villaen på Nordstrand satt en enda yngre utgave av Axel på gutterommet og slappet av, det vil si fylte hjernen med finurlig dataspråk og skjermen med websider – sider laget på bestilling fra ulike bedrifter.
– Du var dataprogrammerer av rang ved fylte 13. Har du noen gang ansett deg selv som nerd?
– Jeg har ikke noen problemer med det begrepet. Men det kommer an på hvordan du definerer det. Ja, jeg har hatt en interesse for data, men jeg har ikke buret meg inne. Men jeg må si jeg er blitt mer glad i mennesker etter denne jobben her. Egentlig er jeg mer i villrede om hva jeg vil bli nå enn noen gang. En drøm er å starte noe for meg selv, noe teknisk, lage noe, skape noe sammen med andre. Men jeg stresser ikke med karriere. Det pleier å gå seg til, sier Axel, og ramser opp studiesteder som NTNU i Trondheim – der ingeniørfaren gikk – og Handelshøyskolen i Bergen.

Politisk anlagt. – Det ryktes at du liker deg bedre i maktens korridorer enn i rekruttskolenes ganger?
– Det er lettere å snakke med forsvarsministeren eller forsvarssjefen. Der sitter vi over et møtebord, med en agenda. Da har jeg stålkontroll.
– Stålkontroll?
– Ja.
–  Andre er bedre enn meg til småprating. Jeg er litt mer overordnet og politisk anlagt. Vi har tatt personlighetstester i Vernepliktsrådet.  Jeg er «introvert intuisjon med følelse». Det betyr visstnok at jeg får energi av å være alene.
– Er det sånn at du slår på tråden til Diesen eller Strøm-Erichsen når det passer deg?
– Ja, nesten. Det er ikke mange dager siden statsråden ringte. Vi diskuterte rekruttering av kvinner til Forsvaret. Men når jeg slår på tråden, er det alltid til militærassistentene først. Kanskje er det overraskende for noen at jeg sier at Diesen tar TMO seriøst, men det gjør han. Det var han som foreslo at vi skulle møtes formelt minst en gang i kvartalet. Han noterer flere A4-sider under hvert møte, og vi sitter alltid over tiden.
Fryd fester seg i blikket:
– Vi kan også rusle rundt på Stortinget og si det vi vil. Det er positivt at verneplikten står sterkt på Stortinget, men rasjonalen bak er jeg ikke alltid så sikker på. Dessverre er det mange på Stortinget som ikke vet så mye om Forsvaret.
– Du sier på Forsvarets hjemmeside at «det videre arbeidet med Forsvarsstudie 07 blir veldig spennende». Nå begynner vel 21-åringen å bli yrkesskadet?
– Men forsvarsstudien er spennende! Og vi i TMO trenger ikke skrive hundre siders analyse – vi bidrar bare med våre refleksjoner. Jeg kjenner meg veldig privilegert; ikke mange 21-åringer får anledning til å ta del i utformingen av Forsvaret.
– Føler du deg bråmoden?
– Jeg er et søkende vesen, noen vil si at jeg er moden, men jeg føler meg på samme planet som mine jevnaldrende venner!

Ingen sprell. – Nå snakker jeg jo om ting jeg har tenkt grundig gjennom. Det er derfor jeg kanskje kan virke litt høytidelig. Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg som alle andre på min alder. Bruker tid på venner. Glad i en tur på byen. Vi i TMO er mennesker vi og!
– Har du sikret deg godbiter fra nyttårssalget – shoppegal som du er?
– Nei, ikke ennå. Men jeg skal når jeg nå blir ordentlig frisk. Jeg er jo en kremmer, kjøper aldri noe til full pris.
Fremtidens mann for Forsvarets materiellinvesteringer, tenker vi.
– Har du noen gang sett en hel fotballkamp?
– Ja, har sett en hel fotballkamp. Har aldri hatt oversikt over tippeligaen. Jeg er definitivt ingen sportsidiot. Men jeg har spilt fotball og tennis. Har aldri vært spesielt god, men ikke dårlig heller.
Fotografen ved siden av Axel legger et øyeblikk bort kameraet:
– Hva er det verste sprellet du noen gang  har funnet på?
– Noe må jeg ha for meg selv, kommer det fra Axel, og antyder toppdiplomatisk et avvæpnende smil, før hybelmøtet med den villavoksne mannen er over.
Ute på gaten går tankene tilbake til kvelden før intervjuet:
En ringerunde til venner og kjente av den unge broileren er over for mange timer siden. Men nå ringer telefonen. Klokken er 23.05. En ung kvinnestemme sier:
– Hei, du snakket med meg tidligere i dag. Du, jeg kan ikke huske at Axel har gjort noe slemt noen gang.
Hun har tenkt seg om i fire timer – og kjent Axel siden barnehagen. 

ARE MØSTER OTTESEN post@fofo.no
Foto: KAI NYGAARD kn@fofo.no


Navn: Axel Sjøstedt
Født: 30. mai 1985 i Oslo
Aktuell: Landstillitsvalgt.
Milepæler:
10 år: Fotball med gutta på løkka. Roligdans til Celine Dion – Think Twice og All-4-One – I Swear med jentene.
15 år: En liten stund siden min første øl. En liten stund til min første store kjærlighet.
20 år: Fikk vernedyktighetsmedaljen. Flyttet ut fra mamma og pappa.