Energibundten

 

NY SJEF: Kate Hansen Bundt er ny generalsekretær i Atlanterhavskomiteen.

Vi møter henne på Akershus festning, ikke på selve dagen, men hun er pen i tøyet – ja, nærmest elegant i sjokoladebrun buksedress og leopardflekket silkeskjerf – og beveger seg stødig på høye, solide hæler.
– Jeg levde i lykkelig uvitenhet om at flaggingen og korpsmusikken i Kongsvinger på nasjonaldagen ikke var for meg. Jeg ble nokså lang i ansiktet da storebroren min røpet, rett før jeg var skolemoden, at det var Norges nasjonaldag, og at jeg slett ikke var noe midtpunkt,  spøker Kate Hansen Bundt, den nye generalsekretæren i Den norske Atlanterhavskomité.
Humøret har hun beholdt. Smil og latter er aldri langt unna, selv i de mest alvorlige europapolitiske utredninger og debatter.

Innenfor murene til Akershus festning er omgivelser hun av flere grunner trives svært godt i. Der fornemmer hun en slags kongsvingerstemning og et historisk sus. Og det er festningsmurene og slottskirken hun elsker å rette blikket mot når Nesoddbåten om morgenen bringer henne inn til Aker brygge. Fra innsiden har hun blitt godt kjent med Forsvarets høgskole, hvor hun har vært både foredragsholder og elev.
– Fordrag har jeg holdt på skolen helt siden 2003, og i fjor var jeg selv elev på sjefskurset. Selv da ble det en leksjon – med mine egne kullkamerater som tilhørere, sier kvinnen som ikke har sjenert seg for å stå i dagsrevy­studio på direkten eller i Urix og forklare utenrikspolitiske sammenhenger i Europa. Da bruker hun ikke bare hender, men hele kroppen, for å formidle budskapet. De som har sett henne, er ikke i tvil om at hun koser seg når hun får dele noe av sin omfattende europakunnskap med andre.

– Jeg har alltid likt historie, og har en egen forkjærlighet for Tyskland og det tidligere Øst-Europa, medgir hun, og beveger seg mot Forsvarsmuseet.
Men historien om henne selv starter altså på Kongsvinger. Der vokste hun opp i en kjøpmannsfamilie og med en nesten ni år eldre bror. Foreldrene hadde en dagligvareforretning der Kate tidlig gjorde en innsats og kunne tjene sine første kroner under varetelling – eller som kassadame og ryddejente. Energien hennes og iveren etter å tjene egne penger førte også til sommerjobb som flaskesorterer for Coca Cola og som stallpasser. Hesteinteressen var stor, og hun fikk testet sin tålmodighet med en stri araber. Hun var i tillegg aktiv i håndball. Den eldre broren bidro på sin måte til at Kate ble herdet og etter hvert kunne tåle en trøkk.
En av episodene startet med at hun pent pyntet i gå-bort-kjole satt bakpå sykkelen til broren. Begge skulle i bursdagsselskap, og Kate hadde den store gaven under armen. Sykkelføreren tok ikke særlig hensyn til det og tråkket i stor fart. Det gikk ikke bedre enn at Kate ramlet av og havnet rett i en søledam. Det kan nok være litt av forklaringen til at den unge kongsvingerpiken senere har foretrukket bukser og buksedrakter fremfor skjørt eller kjole. Skjønt sansen for å pynte seg har hun beholdt, og hun er kanskje blitt mer opptatt av moter i voksen alder, innrømmer hun, mens vi konstaterer med blikket at her glitrer det i øredobber, men mest er det smilet og de intense øynene som dominerer. Men sykkel lot hun seg ikke skremme av etter fallet, noe som tohjulsturen fra Polen til Bulgaria i 1985 sammen med en venninne er et bevis på. En tur som til dels skulle forme henne og få betydning for videre faglige interesser.
Men først skulle hun gjøre seg ferdig med oppveksten.

– Historieinteressen startet blant annet med at jeg fikk lytte til de voksne når de fortalte om opplevelser fra krigen. Faren min deltok som grenselos i hjemtraktene. Det var svært spennende å sitte lørdagskvelder i stuen når han og en kamerat gjenoppfrisket minner. I tillegg var jeg svært glad i å lese – den gang alt fra Snorre til Hardyguttene, forteller hun, og rynker på nesen av spørsmål om Nancy Drew – alias Frøken Detektiv.
– Nei, jeg hadde mer sans for guttene, sier hun med latter.
Hun og broren er ennå ikke enige om hvem som egentlig er rettmessig eier til bokserien om Hardy-brødrene, men bøkene står hos ham.

– Jeg hadde på et tidspunkt tenkt at barna også skulle bli kjent med detektivene, men etter å ha bladd i noen titler i voksen alder, skjønte jeg at de var sørgelig foreldet og en anelse rasistiske.  
Hun er selv forfatter av bøker og har bidratt til antologier, men da av det seriøse slaget med blant annet Europa, sikkerhetspolitikk, tysk samling og norsk EU-nei som tema. Listen over rapporter og større fagartikler innenfor det samme feltet er imponerende lang. Nok til å rydde enhver tvil av veien om å være kvalifisert til å lede den anerkjente Atlanterhavskomiteen.
Ikke minst har hun relevant og solid utdanning og yrkeserfaring. Etter at hun fullførte økonomisk linje innenfor samfunnsfag på Kongsvinger videregående skole, har hun studert historie, statsvitenskap og øststatskunnskaper på Universitet i Oslo. Etter historiestudier på Humboldt-universitetet i Øst-Berlin, før muren falt, fullførte hun hovedoppgave i Oslo og kunne skilte med tittelen statsviter, for ikke å si cand. polit.
– Men det var ikke innlysende at du skulle bli statsviter?
– Nei, jeg luktet litt på noe innenfor helsevesenet. Jeg hadde vært «au pair» i Sveits og kom tilbake med planer om å utdanne meg til fysioterapeut. Men jeg skjønte raskt, etter å ha jobbet på et sykehus, at det var ikke mitt interessefelt. I stedet ble det studier på universitetet. Og det var da en venninne og jeg fant ut at vi ville ta en pause fra teorien og se Øst-Europa med egne øyne. En slump penger jeg hadde arvet, gjorde det mulig. Med sykler og oppakning ferget vi over til Polen og startet turen som etter planen skulle ende i Istanbul. Vi kom til Sofia i Bulgaria etter flere måneder og fant deretter ut at nok var nok. Da hadde vi tråkket oss 4000 km rundt i Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Ungarn  og Romania. Det var fattige områder vi syklet gjennom, og det var ikke alltid like lett å få kjøpt mat. Men turen gjorde et sterkt inntrykk og vekket min interesse for denne delen av Europa, forteller hun, mens øynene lyser av fortelleriver.

Hun og venninnen vekket uten tvil oppsikt på Balkan der de i sommervarmen gjerne tråkket etapper bare ikledt bikini. Kate medgir at de fikk en del kommentarer slengt etter seg.
Det var senere i studietiden i Øst-Berlin at Kate traff sin første mann.
– Vi bodde under kummerlige forhold i Øst-Berlin. Han forsøkte i 1988 å rømme over muren, men ble stoppet og fengslet. Rett før muren falt ble han kjøpt fri av vesttyske styresmakter. Revolusjonshøsten 1989 bodde vi begge i Vest-Berlin. I oktober måtte jeg hjem for å tjene penger. Da Muren falt 9. november, satt jeg i Oslo og fikk bare med meg den første euforien over telefon. Deretter flyttet vi til Norge.
– Hvilke forventninger har du til Atlanterhavskomiteen?
– Jeg er ennå ydmyk og nysgjerrig og kommer til å følge et råd jeg har fått: Bruk litt tid! Så jeg kommer ikke til å sette i gang med å omkalfatre umiddelbart. Jeg kjenner organisasjonen godt fra før. Det er mye bra å bygge videre på, men en viss fornying vil nok følge. Det vil blant annet være viktig for meg å nå flere unge. Vi håper å få gjennomsnittsalderen på seminardeltakerne lavere, sier hun, men er rask med å bedyre at hun setter stor pris på den eldre garde av menn som gjerne fyller stolradene under møtene. De vil ikke være mindre velkomne under hennes ledelse.
– Og hvordan blir din rolle i komiteen – litt sekretær og mye general, eller…?
– Så langt, siden jeg tiltrådte 1. april, mest sekretær for å komme på plass. Men jeg håper jeg kan være mer av en general etter hvert – rent faglig, altså, legger hun skyndsomt til.

Hun forklarer at Den norske Atlanter­havskomité, som ble startet i 1955, er en liten organisasjon med ideen om å formidle kunnskap om euro-atlantisk fellesskap. Adjektivet transatlantisk har hun elegant byttet ut.
– Vi kan ikke konkurrere med de store instituttene, som har større budsjetter. Men vi skal være en møteplass der sivile og militære, byråkrater og forskere kan komme og treffe aktører – alt fra ambassadører og politikere til aktive militære sjefer og feltarbeidere.
Atlanterhavskomiteen er også i fagmiljøene kjent for å arrangere, sammen med Folk og Forsvar, studieturer til blant annet Nato-hovedkvarteret i Brussel.
– Nå vil vi begynne å møte EU og EU-delegasjonen der. Jeg håper også at vi kan besøke flere viktige hovedsteder for å få vite hvordan det tenkes i Paris, London, Berlin og Warszawa.

PÅ PLASS: Kate Hansen Bundt.

– Du hisser deg ikke opp over norsk utenforskap i EU?
– Forestillingen om at alle våre politiske utfordringer blir løst bare vi blir medlem av EU, den har ikke jeg. I Norge tror jeg at enkelte misforstår. De ser ikke at det i unionen foregår en kamp om mektige nasjonale interesser hver dag. Dermed ville vi ikke kunne slutte å tenke selv eller kjempe for egeninteresser om vi ble EU-medlem. Ulempen nå er at det er vanskeligere å få andre i tale. Likevel, vi er jo med på mange områder: Schengen-samarbeid og forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid.
Lederen for Atlanterhavs­komiteen, som nærmest er programforpliktet til å tale varmt for Nato, ser ikke lenger på EU som noen trussel mot den vestlige forsvarsalliansen. Det som ville bekymret henne, var om USA skulle trekke seg fra Nato.
– Nato er avhengig av USA, på grunn av deres lederskap og ressurser. I EU vil det alltid være maktkamp mellom de store medlemslandene. Det svekker handlekraften.

Den ferske generalsekretæren ble tidligere i år invitert med i regjeringens utvalg for utredning av Norges avtaler med EU. Også i den forrige Stoltenberg-regjeringen, frem til 2009, var hun med i et lignende utvalg, den gang skulle hun være rådgiver innenfor sikkerhetspolitikk og nedrustning.
– Hva om noen regjering inviterte deg inn som en mer politisk medspiller?
– Jeg er ikke medlem av noe parti, men man skal ikke utelukke noe her i livet. Egentlig synes jeg synd på ­politikerne. De starter ut med store idealer, men så viser det seg at det er ­lite rom til å få til store endringer. Men jeg beundrer dem for tålmodigheten. De må stadig reagere på forsider av tabloidene eller på nettet, det gjør dem reaktive i stedet for proaktive. Da hadde Einar Gerhardsens generasjon det lettere, sier hun.
På museet har vi funnet oss et beskjedent kafébord i en krok. Hun nøyer seg med et glass vann, men øser av sin tålmodighet. Om den energiske kvinnen kaster blikk på klokken, er det helt umerkelig.
– Bare spør i vei, sier hun oppmuntrende.

Den nye generalsekretæren er også opptatt av å inkludere Russland i internasjonalt samarbeid, men vet ikke om Nato er det beste alternativet i den forbindelse.
Men spør henne – og du vil få svar, om delelinjeløsningen mellom Norge og Russland.
– Gjett om jeg jublet. Det var fantastisk! Jeg ropte høyt i lokalet vårt: Kom dere ut av kontorene, dette må dere være vitne til. Vi satte på tv-en og så på undertegningen. Hadde jeg hatt champagne, skulle jeg servert det da.
Kate nekter ikke for at hun gjerne smaker den sprudlende drikken eller rødvin i godt lag, og hun er ikke den første som bryter opp en lystig kveld, innrømmer hun.
Derimot er hun ikke redd for å være blant de første til å ta en utfordring. Derfor kan hun skilte med diplom etter nakenbad på Bjørnøya; der hun også måtte bevitne at blant andre tidligere forsvarsminister Bjørn Tore Godal, den gang ambassadør i Berlin, oppfylte diplomkravene uten en tråd i isvannet.
– Bade i kaldt vann, pytt, jeg er da vokst opp ved Glomma.

Den gode og kjappe replikk er et kjennetegn ved kongsvingerjenta. Etter at hennes historieinteresse i oppveksten hadde kvalifisert henne for omviserjobb på festningen der, nølte hun ikke med å dele kunnskaper med de besøkende. En svensk turist hadde lagt merke til noen spesielle kroker i taket over gangveien. Den unge guiden kikket opp på krokene, som ikke lenger var utstyrt med gamle, vakre lykter, la ansiktet i alvorlige folder og svarte kjapt:
«Det var der de hengte svenskene.»
– Og hva synes du om at svenskene har kvittet seg med verneplikten?
– Det gir god grunn til refleksjon når både Sverige og en rekke andre land går over til bare profesjonelle styrker. Vi bør spørre oss: Vil de som skal forvalte dette i fremtiden tenke annerledes enn land med verneplikt? Vil helproffe avdelinger få andre oppgaver og bli brukt til andre typer oppdrag. Vil det bli lettere å føre krig?
Statsviteren håper at Atlanter­havs­komiteen kan bidra til diskusjoner rundt denne typen spørsmål – bruken av militærmakt.

– Du viser til noe utenriksminister Jonas Gahr Støre  uttalte nylig: «Nato er blitt en kommunikasjonsutfordring mellom generasjoner.»  Hva ligger i det?
– De som i dag er 15 eller 20 år, er ikke vokst opp med et Nato som hadde en tydelig fiende, nemlig Sovjetunionen og Warszawapakten. For de yngre er Nato bare en militærallianse som sender soldater til Balkan og Afghanistan. De ser ikke poenget med en allianse uten den tydelige motparten. Vår utfordring er å formidle det verdifellesskapet som ligger i Nato, at alliansen er et viktig politisk verktøy. Det gir mulighet til å integrere og påvirke politisk ledelse i de landene som ikke var like nær oss under den kalde krigen.

Hadde ikke nesoddfruens nakenbad allerede vært nevnt tidligere i intervjuet, hadde det vært fristende å la ordet «kald» utløse et elegant temaskifte til Nordområdene. I stedet lar vi henne snakke seg varm om Tyskland og Frankrike, og balansen mellom disse to EU-stormaktene.
– Hvis de ikke er på talefot, da stanser veldig mye opp. Er de altfor gode venner, da skapes motallianser, ikke minst hisser Polen seg opp, forklarer hun. Tysklands Angela Merkel har hun stor respekt for, men misunner henne ikke Hellas-utfordringene. I spillet om euroens fremtid skimtes EUs akilleshæl: Europas nasjonale mangfold.
Og der stopper vi generalsekretæren og tillater oss å bli mer personfokusert. En elegant medaljong smykker halsgropen. Den vårgule blusen avslører et tekkelig v-snitt – ikke helt á la Merkel, men nok til å slå an tonen til en avslutning: Kate står i studio i NRK rett før sending. En tekniker har oppgaven med å feste mikrofonen på brystet. Det blir mye fomling. Teknikeren ser ikke helt hvordan han skal gripe det an. Da lyder det spontant fra hun som tripper etter å komme i gang:
«Bare forsyn deg!»

JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Navn: Kate Hansen Bundt
Født: 1962
Sted: Kongsvinger
Sivil status: Gift med Trygve, ­tvillingpar fra ­tidligere ekteskap
Aktuell: Ny generalsekretær i Den norske Atlanter­havskomité

 

MILEPÆLER
10 ÅR: Skolepike, håndballspiller og hestejente – med mye tid på Skansgården.
20 ÅR: Au Pair i Sveits, hadde fysioterapi i tankene,
men begynte med historie­studier på Blindern.
30 ÅR: Avsluttet ­hovedfag og var ­stipendiat på Norsk utenrikspolitisk ­institutt.
40 ÅR: Bosatt på Nesodden. Jobbet i Europaprogrammet. Hadde fått tvillingpar – gutt og jente, og var opptatt av barna.