Ern, ern, Roger!

Foto: BJØRN ERIK RYGG LUNDE.

Heldigvis, Roger Jakobsen har ingen hund. Nå sitter sjefen ved Vest-Finnmark Heimevernsdistrikt i garasjen hjemme, over skrevs på sin Yamaha RS Venture TF.
Men scooteren vil ikke starte. Det er fristende å komme med en kommentar. Men nei, vi er for glad i livet.
– Nå burde han være her, sier trebarnsfaren.
De brune øynene til den tettvokste mannen gjør raske bevegelser. Instrumentpanelet, gassen, nøkkelen. Utenfor garasjen ligger Lakselv stille som lyng og venter på vinteren. Nå vrir han om nøkkelen igjen. Ingenting. Jo, der.
Lyden starter under navlen, i lårene, i fotsålene, jager oppover kroppen, og der skrur oberstløytnanten mer på gassen, og nakkehårene reiser seg før et nytt drønn hugger tak og spjærer luften inni ørene. Garasjen rister.
– 120 hester, tusen kubikk! hyler Jakobsen, og blåsvart røyk jager ut av pottene.
Maskinen er en bjørn, HV-sjefen er borte bak blåsvart røyk.
– Har du sett pottene? roper stemmen.
– Det her er noe for han Autofil-Larssen! Tusen kubikk! Null til hundre på en tid du bare kan drømme om! Tusen kubikk! joiker Jakobsen, og gir mer gass:
– Jeg blir nesten religiøs!

Noen timer tidligere. Roger Jakobsen, trebarnsfar, friluftsmenneske og livsnyter, ber oss ta plass ved det runde møtebordet inne på kontoret. Utenfor ligger Garnisonen i Porsanger og glor fra sorte vinduer i tomme bygg. Men her inne på kontoret surrer radioen lavt i bakgrunnen, det lukter kaffe, det bor ennå folk i husa. 
– Jeg er en systematisk fyr, punktlig, vil mange si.
Roger vokste opp i Kvænangen i Troms, med maskinistfar og hjemmeværende mor – og to brødre. De drev med mye rart, bortsett fra å danse på roser.
– Jeg fikk tidlig lære meg hvor kjøttdeigen kom fra, sier Roger, slik som bare en nordlending kan: Stemmen er lav, nesten hviskende, men klar og fylt med spenning, stappet med ord som vil ut. Og blikket skoggerler allerede.
– Jeg har alltid vært glad i det som tikker og lager lyd, begynner han, så blir han stille.
– Jeg måtte bare tenke på om jeg kan bli anmeldt for det jeg skal si.
Men nei: 
– Jeg kjørte mye med tohjulstraktoren hjemme på gården. En dag drev vi og kjørte tørrhøy for naboene – et eldre ektepar der mannen hadde dårlig hjerte, og dessverre også evnen til å blåse seg opp noe jævlig. Men vi hjalp jo hverandre på bygda. Det var lørdag, husker jeg, og vi skulle på fest, broren min og jeg, så vi hadde dårlig tid.
Nå koser Roger seg. Hadde han hatt hale, ville han logret. Oppå hyllen bak ham ligger noen faner innrullet. Da han var i Oslo og fikk dem overlevert av Hans Majestet Kong Harald, oppsto det en pinlig stillhet da Majesteten kom bort til noen offiserer etter seremonien. Jakobsen var blant dem og tenkte fanken, jeg begynner å snakke om laksefiske. 15 minutter etter måtte Kongens følgesmenn trekke med seg Majesteten, som nå var langt inne i fiskingens verden.

Tilbake til hjembygda: Det viste seg at bremsen på traktoren var dårlig, men brødrene tok seg ikke tid til å justere den. «Bare parker traktoren med et av hjulene i en dump», sa broren, og det gjorde de. Men der de stod og lesset på høy, med nabokona på toppen av vogna, vugget traktorhjulet seg sakte, men sikkert opp av hullet.
– Da jeg oppdaget det, var traktoren passert «point of no return». Nu går den på havet med kjerringa på toppen! tenkte jeg.
Gubben med dårlig hjerte bare gispet etter luft, og brødrene holdt pusten. Men lykken ville det annerledes: I stedet for å havne i havet, braste traktoren inn i et naust. Og like etterpå slapp Roger ut clutchen på traktoren, som så mange ganger før, og kom kjørende ut av naustveggen.
– Men kjerringa strøyk ikke på havet, sier Jakobsen, og etter fire sekunder tar han igjen ordet og ansvaret for samtalen:
– Jeg hadde to kilometer til skolen. Når du går på ski i tussmørket gjennom en skog to ganger for dagen, blir du fort kvitt mørkredsel. Derfor sier jeg i dag at det er ikke mye eksotisk å gå på ski.

Men ute i friluft er Roger – og familien.
– Den eldste var ikke mer enn ni år da han overnattet ute, alene i telt – midt på vinteren. Det var like ved Nedrevann her, sier Roger, og peker mot vannet som ligger like ved garnisonen.
– Hva sa mor til det?
– Mor var litt engstelig. Så vi dro ut og la oss i telt på motsatt side av vannet. Det var kaldt òg, 20 grader. Jeg ble selvfølgelig kommandert ut klokken syv morgenen etter for å se om det var liv, sier Roger.
Kona traff han på Nordreisa.
– Hun er 42, sier Roger, uten at vi har spurt.
– I sin beste alder, altså?
– Hun har alltid vært i sin beste alder.
Roger var sersjant på Skjold. Det var 1. april 1984.
– Jeg bruker å si at det har ikke vært noen spøk.
Det var dans på lokalet, i Oksfjordhamn grendehus. Et sted du fikk kjøpt pølse, Solo og halve kopper med kaffe.
– Og der stod hun. Mørk, litt mystisk, eksotisk. Og jeg var solbrun og så lyst på livet. Dessuten hadde jeg bil, og sjåfør. Vi kompiser hadde en regel: Den som hadde hatt lappen under ett år, skulle være sjåfør. Så utenfor lokalet hadde jeg en Ford Taunus 2,0 GXL med 150 hester og vinyltak, sier Jakobsen, og en gammel film ruller over øynene hans.
– Og da hun så Forden, var hun solgt?
– Hun var nok solgt før bilen ble beskuet.
Anne-Karin hadde nettopp fått seg jobb som billakkerer, intet annet, og Roger skulle begynne på Krigsskolen i Oslo.
– Etter jeg hadde vært i Oslo i 14 dager, sto hun på døra mi, en fredag ettermiddag. Formiddagen etter hadde hun fått seg jobb. Da har du en sterk vilje, sier Roger, kattemyk i blikket.
 

2007_10_16_Roger_Jacobsen_112II.jpg

– Hvordan er egentlig nordlendingen?
– Furet og værbitt, glad i landsdelen sin. Ganske kontant i det han sier. Han er real, rett på sak. Og så snakker han ofte i store ord, med store bokstaver, sier Roger, som selv har samisk tippoldemor som var sentral i Kautokeino-opprøret i 1852.
– Kjenner du deg igjen i beskrivelsen?
– Ja.
– Jeg husker jeg som HV-sjef oppdaget at det var flyttet en halv million fra budsjettet mitt. Det ville jeg jo ikke ha noe av, så jeg ringte med en gang for å få tak i rette vedkommende. Men han var ikke å få tak i, så jeg vandret oppover i næringskjeden, som jeg kaller det. Til slutt endte jeg hos sjefen for drift i HV-staben, en kommandør. Jeg forklarte hvem jeg egentlig skulle ha tak i, og at «jeg skulle faen meg ha knekt fingrene på ham!» Med en gang jeg hadde sagt det, slo det meg at jeg hadde jo aldri snakket med denne nytilsatte kommandøren før. Jeg måtte ta en loop og forklare at det jo ikke var helt bokstavelig…
– Ideelt med en nordlendings lynne i Forsvaret, der klar og tydelig er etterspurt?
– Nja, du risikerer i alle fall å bli husket i enkelte fora.
– Hva med din karriere, er du kommet dit du ville?
Jakobsen tenker.
– Ja, etter hvert har det blitt viktigere å trives. Jeg har vært kompanisjef, vært med på å bygge opp Jegerbataljonen, vært i internasjonale operasjoner på Balkan. Som løytnant er du veldig ivrig til å bli kaptein, og major. Det er en modningsprosess. Nå er det viktigst å trives, og å jobbe med mennesker. Det å ha vært gjennom mye omstilling, det er en erfaring jeg ønsker å dele med andre, å gi noe til kommende ledere.
– Nå har du sittet i tre år som sjef her, og det spøker igjen for nedleggelse. Hva tenker du om fremtiden?
– Jeg har alltid sagt at jeg må vurdere min situasjon til enhver tid, det er min rett som menneske. Det sa jeg også under opptaket på krigsskolen. Og jeg er fortsatt i Forsvaret, jeg trives her.

Litt tid renner forbi.
– Jeg er på toppen av næringskjeden lokalt her i Forsvaret, stillingen er tidsbegrenset og jeg må uansett bytte jobb snart. At vi går mot en ny periode med pendling, det har vi innstilt oss på hjemme på privaten. 
Karrieren i uniform startet på Evjemoen.
– Jeg så for dårlig til å komme inn på gevær/mitraljøse, men å lede bombekasterild, med mye større ødeleggelse, det var helt greit! Etterpå havnet jeg på Skjold, i en tropp og en leir der befalet stilte opp for hverandre.
En dag lurte sjefen på om unge Jakobsen ville søke Krigsskolen, opptakspapiret til kjemistudier på NTH kunne gå i søpla, det samme med tanken om å bli lærer, som han var et år som ung mann ved Kjækan skole i hjembygda Kvænangen.
– Du må være dum om du sier nei til lønnet skolegang og garanti for å få jobb, sa jeg til meg selv.
Men dum er ikke Roger Jakobsen.
– Jeg er analyserende.
– Og rastløs.
– Rastløs, ja, men også livsnyter.
Ifølge nære kilder er han en ener i å sette til livs laks, reinsdyr, kongekrabbe – det hele med  god vin til.
– Jeg liker godt «å skryte og lyge» i godt lag.

1. mai 2001 raste livet sammen for Jakobsen. Han styrtet i gulvet, spydde som en gris.
Det viste seg at han hadde fått virus på balansenerven. 
– 14 dager brukte jeg bare på å konsentrere meg for å klare å gå, mens jeg holdt meg fast i vegger og stoler. Det var en skikkelig trøkk i livet. Legene sa at dette kunne gå over fort, ta lang tid, eller aldri gå over. Det kunne komme tilbakefall. Kona var engstelig, ungene likeså. I løpet av denne tiden hadde jeg god tid til å tenke. Da skjønte jeg: Du må gjøre ting mens du kan. En uke etter at jeg ble frisk, kjøpte jeg meg motorsykkel. Jeg hadde hatt sykkellappen siden jeg var 18, men andre ting hadde alltid kommet foran når jeg ville kjøpe sykkel.
En kveld Jakobsen satt i et svært utendørs boblebad sammen med kona og noen venner – de hadde utsikt over Tromsøysundet og flammende nordlys, og litt sprudlevann i årene – var det noen som foreslo å krysse USA på Harley. Diplomene fra turen henger i glass og ramme midt på stueveggen.
– Jeg tror det er viktig å se ting fra et annet perspektiv, da oppdager du noe nytt. Slutte å bekymre seg om det man skal betale og det man ikke har gjort, men leve i nuet, være glad og et helt menneske. Det er nemlig fort gjort at ting blir rutine, at horisonten din blir smalere.
– Kontrastene i livet er viktig, det gjør mennesket rikt, hvisker Roger, med nordnorsk eventyr i røsten. 
– Jeg tenkte mye på det da jeg lå og furtet og var syk. Uten kontrastene blir verden klar, men den blir jævla smal. Jeg tror jeg er blitt flinkere til ikke å bekymre meg så mye, tenker ikke så mye over hvor mange øvelser vi har råd til, bilen til sønnen, snøscooteren hans i tusen deler på garasjegulvet. Glem det der! Finn heller ut om laksen biter!

– Jeg er alltid interessert i å høre hva nye mennesker sier. Interessant å vite hvordan man oppfattes av andre. Som sjef vil jeg gjerne spille andre god, dytte og dra litt for å oppnå felles resultater.
– Er det nok takhøyde i Forsvaret for å si i fra? Har du blitt irettesatt av undersåtter?
– Det har hendt. Ansatte kan komme inn til meg å si at «det du sa her i går, var ikke lurt». Slikt tar jeg som en tillitserklæring.
Rogersen kunne ha gjort det godt som prest, tenker vi. Bare han hadde vært kristen.
– Noe du angrer på i livet?
– Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort. Nei, jeg klarer ikke å bruke energi på å angre.
For noen år siden syntes Jakobsen at juleferingen var blitt for konvensjonell, han ble rastløs av det. Etter noe mekling og modning av tanken, har familien de to siste årene dratt opp på en hytte, uten strøm, uten vann, uten mobildekning. Og i Finnmark er det mørkt i jula: Bare to timer i døgnet er det antydning til et blått skjær over himmelen.
– Det ble en kanonsuksess. Vi spilte kort, terning, snakket sammen. Det er jo da historiene fra gamle dager kommer frem. På julaften satt vi der i raggstrømper, hodelykt og stilongs, og selvsagt, far i huset også med rødt slips.
– Og vi så på stjernehimmelen. Og det var mektig, altså. Du ser ikke stjernehimmelen skikkelig i lyset fra en by. Helt svart, var det, og et teppe av stjerner. Vi talte fem satelitter som krysset over himmelen, samtidig.
Jakobsen lener seg litt fremover bordet. Nå hvisker han inne i kontoret i bygningen som heter «Stallo». Det er samisk og betyr troll:
– Den jula gjorde godt for familien Jakobsen, altså. Det er jo da ungene spør: Hva gjorde du da du var liten? Og det er i slike stille stunder en har tid til å fortelle, stunder der det gode liv knekker opp hverdagen.

ARE MØSTER OTTESEN amo@fofo.no
Foto: BJØRN ERIK RYGG LUNDE

Fakta:
Navn: Roger Jakobsen.
Født: 17. juli 1963 i Kvænangen, Nord-Troms.
Stilling: Distriktssjef ved Vest-Finnmark Heimevernsdistrikt.
Sivil status: Gift med Anne-Karin fra Nordreisa, tre sønner på 14, 16 og 19 år.
Milepæler:
10 år: Fanget fire kilos laks på 12 grams Toby.
20 år: Første ordentlige jobb, som lærer ved Kjækan skole i Nord-Troms.
30 år: Familien blir fem, vi er komplett.
40 år: Kjøpte motorsykkel.