– Men geriljagrupper og bander ødelegger det positive bildet fordi de i stor grad kan herje fritt i den østlige delen, forklarer stipendiat Randi Solhjell, som nylig har besøkt landet.
– Myndighetene klarer ikke å holde kontroll i de ufremkommelige områdene i landet med enorme avstander. Hele republikken Kongo-Kinshasa er omtrent like stor som Vest-Europa,
sier hun, og tror at en velutbygget infrastruktur med blant annet veier og strøm vil kunne ta opp til 50 år.
I dag er landet knyttet sammen med få veier, elvetrafikk og noen flyruter. Regjeringshæren og politiet er samtidig lite organisert og dårlig motivert. Ikke minst på grunn av lave lønninger. Dermed blir ikke folks sikkerhet ivaretatt.
Og i tillegg til infrastrukturen, er det en ødelagt økonomi og gruppers brutale overgrep mot sivilbefolkning som skaper krisen i Kongo.
Maktkamp. Landet har store naturressurser og alle forutsetninger for
å bli et velstående land, men blant annet økte priser har gitt større forskjeller i levestandard.
Landets rikdom kommer ikke folk til gode.
– Det største problemet er flyktningstrømmen etter folkemordene i Rwanda i 1994. Over to millioner hutuer flyktet inn i Kongo. Folkemordet i Rwanda har i stor grad fortsatt på kongolesisk jord. Dette skaper fortsatt uro og er kilde til etniske motsetninger, forklarer Solhjell, som synes det er vanskelig å se ideologiske motiv hos geriljagruppene.
– Det er mest en kamp om makt og posisjoner, sier hun.
Kong Leopold. I forbindelse med den nye konstitusjonen ble det i 2006 innført flere lover som blant annet skulle sørge for likhet mellom kjønnene og respekt for menneskerettighetene. Men rettsapparatet fungerer i liten grad, forklarer Nupi-stipendiaten. Når landet er havnet i dette uføret, skyldes det forhistorien. Kong Leopold av Belgia anekterte først landet som sin eiendom på 1880-tallet. Senere overtok belgiske myndigheter ansvaret for Belgisk Kongo. I 1960 ble koloniriket nærmest uten forvarsel overlatt til seg selv. Uavhengigheten førte til opprør i hæren og en av provinsene erklærte seg selvstendig. Midt i alt dette måtte FN inn med fredsbevarende styrker. I 1965 overtok hærsjefen Joseph Mobutu styringen og ga landet navnet Zaire.
– Han styrte landet som en privatstat og ville ikke ha infrastruktur som kunne brukes mot ham i en konflikt.
Tiltak. I 1998 brøt det ut krig i Kongo. Opprørere støttet av Uganda, Rwanda og Burundi kjempet mot regjeringen, som på sin side hadde støtte fra Angola, Namibia, Tsjad og Zimbabwe. Først i 2002 ble en fredsavtale undertegnet. Men uro og kamper har vedvart.
– Det som må bli løsningen er en rekke tiltak for å hjelpe befolkningen, sier Randi Solhjell og fortsetter:
– Illegale styrker må avvæpnes og trekkes ut, jobb og utdanning må prioriteres. Folk må få lønn for arbeidet. Et statsapparat må utvikles. Det må ryddes opp blant regjeringshær og politi, og flyktninger fra Rwanda må integreres.
Men utfordringene for myndighetene er å nå ut til folk med hjelp og informasjon. Samtidig er mange rammet av malaria og feilernæring.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
Den demokratiske republikken Kongo:
Folketall: 62,66 millioner
Størrelse: 2 345 409 km2
Styringsform: Republikk
Partene: Nasjonalhæren (FARDC), politi (PNC) og FN-styrken MONUC skal få kontroll med et utall grupper og opprørere; Rwanda-frigjøringsstyrken
FDLR, Mayi Mayi (kongolesere som bekjemper styrker fra naboland), Rasta (nærmest kriminelle hutuer) samt en rekke andre lokale-
og multietniske grupper.
Konflikt:
1960-64 Opprør og kamper i kjølvannet av selvstendighet.
1961-64: FN-styrker på plass, bl.a. med norske soldater.
1965: Hærsjef Joseph Mobutu tok kontroll og døpte landet Zaire
1996: Frigjøringsstyrken AFDL, ledet av Laurent Kabila, startet krig mot regimet.
1997: Kabilas tropper inntok hovedstaden Kinshasa og Mobutu flyktet (og døde).
Nytt navn på landet: Den demokratiske republikken Kongo.
1998: Opprørere, med støtte fra naboland, gikk til krig.
2001: L. Kabila ble myrdet. Sønnen Joseph ble president, men krigen fortsatte.
2002: Fredsavtale i desember, men uro og kamper fortsatte.
2003: FN-styrken MONUC ble etablert.
2005: Folkeavstemning om ny konstitusjon, og presidentvalg året etter.
Skriv ut
Tips en venn