Farvel Faryab

PÅ VEI HJEM: En stridsvogn ruller opp på lasteplanet, Tina Floridon Nordtømme viser vei. CV-90-en skal kjøres til Mazar-e-Sharif, så skal den fraktes videre til Norge. Forsvaret skal ikke lenger bruke kapasiteten i Afghanistan.

Hovedoppdraget i Afghanistan er ikke lenger å beskytte og gjenoppbygge. Nå handler det om å gjøre afghanere i stand til å ta over sikkerhetsansvaret selv.

LYDBILDER, MENTORERING:

LYDBILDER, NAD:

LYDBILDER, tur til Almar:

 

Dag 1. Det er morgenen etter id – avslutningen på den store muslimske høytidsperioden. I en knapp uke har store deler av Afghanistan hatt fri, men nå skal Meymaneh våkne til liv igjen. I dag blir det mildvær. Snøen fra i går er i ferd med å smelte, og fjellene som omkranser byen forvandles. De var hvite. Snart er de brune. Kaptein Nils Andreas Devlin blar nedover spillelisten i sitt mobile musikkanlegg. Han stopper, trykker på play. Bob Marley synger: «Take it easy.»
– Ready to leave camp, sier Devlin over sambandssystemet.
Så justerer han opp lyden på Marley og kjører ut av den norske leiren i Faryab provins i Nord-Afghanistan. Klokka er noen minutter på åtte.
– Jammers on, sier Devlin.
Han sikter ikke til Marley, men skrur på funksjonen som blokkerer en del former for kommunikasjon, blant annet fjernstyring av veibomber. Like foran kjører en iveco med latviske soldater. Det er de som bestemmer veien. De kjører sjelden samme rute to ganger etter hverandre.
– Jeg har søkt om å få kjøre selv – uten eskorte. Men jeg får ikke lov. Alle oppdrag utenfor leir skal ha eskorte, sier Devlin.
– Etter at etterretningssjefen ble drept, er det blitt vanskeligere å få eskorte. Mitt oppdrag blir heldigvis prioritert.

MEYMANEH: Nordmenn, latviere, amerikanere, makedonere og svensker holder til i den norskledede leiren. Til sammen teller de drøyt 900.

To uker tidligere. Knut Arild Kvernvik er alene i operasjonssentralen (TOC) i den norske leiren. Det er midt under morgenrapporten. En kjedelig dag på jobb er en god dag, pleier Kvernvik å si. Da har det ikke skjedd noe alvorlig. Nå får han melding om et angrep på en militær kolonne. Så begynner telefonene å ringe. Den afghanske operasjonssentralen varsler om angrep. Vaktmannskaper i tårnene til leiren melder om røyk. Folk i leiren kommer inn i sentralen. Mange har hørt smell. Kvernvik avbryter morgenrapporten. Vakthavende offiser, han som kalles «Battle Captain», kommer inn og på en skjerm i operasjonssentralen – koblet til den store overvåkingsballongen som henger over Meymaneh – kan de se hva som har skjedd: En militær kolonne er angrepet av en selvmordsbomber drøyt en kilometer unna. I kolonnen sitter blant annet etterretningssjefen i provinsen Faryab, Sayed Ahmad Sadat. Nå er det hektisk i den norske leiren. Feltsykehuset stilles til disposisjon, dit kommer blant annet etterretningssjefen. Han sendes videre med helikopter til det tyske feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Der dør han.

«PAPPI»: Hver dag er liaisonoffiser Nils Andreas Devlin ved den regionale operasjonssentralen i Meymaneh by.

Bollywood. – By direct fire: Two police men killed. One police man wounded.
Vi er to uker frem i tid igjen. Devlin og den latviske eskorten har kommet frem til den afghanske operasjonssentralen – den ligger midt i Meymaneh by. Nå holder Devlin morgenrapport. Han leser opp hendelser fra hele Afghanistan. Rapporten vises på prosjektor. I møterommet er politimenn, offiserer, grensepoliti og representanter fra den nasjonale etter­retningstjenesten. Devlin er liaisonoffiser. Hans oppgave er å få operasjonssentralen til å fungere så godt som mulig opp mot den norske leiren.
– Afghanerne er enormt dyktige til å gjenfortelle, men de er ikke vant å føre logg. Powerpoint er ikke viktig i seg selv, men det bidrar til å gjøre rapportene tilgjengelig for alle, forteller han.
– Utfordringen er å få de ulike partene til å jobbe sammen.
Morgenrapporten er ferdig. 14-tommeren som henger fra taket – ved siden av bildet av president Hamid Karzai – er skrudd på. Skjerm­bildet flimrer. Klokken på motsatt vegg går ikke. Etter morgenrapporten pleier Devlin stort sett å holde kurs. Han har sørget for at de får data­undervisning og en innføring i kartlesing. Og så bruker de store deler av arbeidsdagen på å prate.
– Noen ganger sitter vi bare og ser på film. Det er viktig å bli kjent. For å si det sånn, jeg har sett en del Bollywood-filmer, sier han.
Devlin deler ut en flaske tabascosaus. Den er populær. I tillegg har han skrevet ut bilder som er tatt mens han har vært der. Afghanerne blar.
– Pappi!
En av de afghanske offiserene peker på et bilde av seg selv og Devlin. Han spør om han kan få en kopi.
– Hehe. De har fått med seg at ungene mine kaller meg det, sier Devlin.

 

Dowlatabad. Rett etter klokka elleve forlater tre iveco-er sandstøvet i Meymaneh. De kjører ut på den asfalterte ringveien – hovedveien som binder store deler av Afghanistan sammen. Det er lørdag, men en helt vanlig dag på jobben for de norske soldatene i Meymaneh. Helg finnes ikke. De har rolig start på fredager – den muslimske bønnedagen. Ellers jobber de hele tiden. Det er til sammen drøyt 500 norske soldater i Afghanistan. Mer enn 300 er stasjonert i Meymaneh, men de har ansvar for hele Faryab. Der driver de en PRT (Provincial Reconstruction Team). I leiren forberedes en kolonne som skal frakte stridsvogner, og snart setter helikoptermiljøet i gang en av tre ukentlige øvelser. I Almar har Forsvaret et lag på oppdrag – det er tre mil mot vest. Og i Dowlatabad – syv mil nord for Meymaneh – gir militærpoliti råd. Der har Forsvaret også et sanitetslag. De skal bistå under opprettelsen av lokale vaktlag. Det er dit de tre kjøretøyene er på vei. I en av bilene sitter PRT-sjef Lars Huse. Den lille kolonnen passerer en landsby. De senker farten. Husene av leire virker enkle, men flere har parabolantenne på taket. I hovedgaten sitter menn og drikker te. En kvinne i burkha leier på en liten gutt. De snur seg ikke selv om kraftige kjøretøy kjører forbi. Huse har med seg adjutant, tolk og et latvisk livvaktlag. Latvierne følger ham overalt. PRT-sjefen er nemlig et mål i seg selv. I Dowlatabad ble det i går meldt om en mulig veibombe – ved en politipost. Latviske eksperter har allerede vært på stedet og uskadeliggjort den.
– Min største bekymring er veibomber, innrømmer oberst Huse.
– Men de fleste bombene vi finner, blir vi tipset om. Det er positivt. Det viser at også sivilbefolkningen er lei. Mange sier at det er farlig her, men vi er nødt til å operere der opprørerne er. Da kommer vi også i kamphandlinger. Jeg mener at vi ser en positiv utvikling i Faryab, selv om trusselsituasjonen er alvorlig. Vi ser mer trafikk langs ringveien, og i Meymaneh by bygges nye hus. Ja, der reises det glassfasader.

VINTERLAND: I vintermånedene skifter Afghanistan stadig farge. Over Faryab er et Bell-helikopter på øvelse.

Operasjon øvelse. – Scramble, scramble, sier en sprakete kvinnestemme igjen og igjen, avbrutt av noen pipelyder. Lydene kommer fra kommunikasjonsenhetene i helikopterhangaren i leiren. Klokka er halv to. Mens noen klargjør og ruller ut helikoptrene, møter pilotene og helsepersonellet i operasjonssentralen. En mann skal være skutt i brystet. Han er delvis bevisst, har store smerter og pusteproblemer. Og han må evakueres. Målet er at de skal være i luften innen et kvarter. I dag tar det en halvtime. Unnskyldningen er at det bare er øvelse, og at mannskapet er ferskt. Sikringshelikopteret letter først. To menn sitter med hvert sitt gatling maskingevær, klare til å besvare eventuelle trusler med til sammen hundre skudd i sekundet. Like etter letter det medisinske helikopteret. Etter 20 minutter i luften er det nesten tilbake til utgangspunktet, ved enden av flystripa. Mens sikringshelikopteret sirkler rundt med en radius på noen hundre meter, lander evakueringshelikopteret på avtalt hentested, som er markert med en røykgranat.
Hans Erik hopper ut med en tom båre. Han er medic og en av fire som alltid er i helikopteret, i tillegg til piloten, systemoperatøren og anestesisykepleieren. Fire soldater kommer bærende med pasienten. De legger ham inn i helikopteret. Det hele er over i løpet av få sekunder, og helikopteret letter igjen. Med én gang de er i luften, starter Hans Erik og kollegaen med å undersøke pasienten og koble til medisinsk utstyr. Han vil gi så nøyaktig informasjon som mulig til legene som venter ved sykehuset i leiren.
– Den største forskjellen mellom å jobbe i Norge og her er hva slags skader man kan forvente seg. Og så er det selvfølgelig sikkerhetssituasjonen, sier Hans Erik.
I Norge jobber han som ambulansesjåfør.

FRIVILLIG: Abdul Manofe melder seg til vakttjeneste i Dowlatabad. Han er en av 200 nye sivile sikkerhetsvakter.

Vaktlaget. – Sønnene mine er her, sier Abdul Manofe.
I Dowlatabad står 38-åringen i kø. Han har elleve barn. De to eldste, Rahimullah (22) og Naqibullah (20), står lenger bak i den samme køen. De er blant de første som verver seg for å bli medlemmer i Dowlatabads vaktlag. På den lokale politistasjonen registrerer amerikanske soldater søkerne. Soldatene skanner øyne, tar fingeravtrykk og intervjuer. Slik skal de sile ut de som ikke egner seg eller har onde hensikter. Så stiller Manofe og sønnene på rekke sammen med drøyt ti andre afghanere. Habibboahman Oraz er viseguvernør i Dowlatabad og leder arbeidet med å opprette vaktlaget – dette er et sivilt afghansk initiativ, men med internasjonal støtte. Oraz leser høyt og mennene gjentar eden, før de ønskes lykke til og vips, så er de sikkerhetsvakter lønnet av det amerikanske forsvar.
– Jeg ønsker å gjøre Dowlatabad tryggere, sier Manofe.
– I tillegg er det en godt betalt jobb.
Hver måned vil han få 150 amerikanske dollar i lønn – hvis det ikke har vært noen hendelser i den delen av Dowlatabad han skal vokte. Hvis noe skjer, reduseres lønnen. For noen måneder siden ble samme opplegg innført like sør for Meymaneh. Erfaringene derfra er gode.
– Det folk spør om, er om de vil få betalt i tide. Det forstår jeg. Mange er fattige. De trenger pengene, sier Oraz.
– Stadig flere reiser til Iran for å jobbe. Får ikke folk lønn kan det hende at de drar dit i stedet. Da står vi uten sikkerhetsvakter. Eller kanskje noen lar seg bruke av Taliban. De kan bli truet til å gjøre det, eller Taliban kan prøve å infiltrere opplegget vårt.

PÅ OPPDRAG: Lars Huse (i midten) er i Dowlatabad for å få med seg opprettelsen av lokale vaktlag. Til høyre viseguvernør Habibboahman Oraz.

Politimannens historie. – Der borte bor 18 opprørere. I nabolandsbyen vet vi om én.
Kaptein Rolf Torgals står i borgen på en liten politipost like nord for Dowlatabad. Posten ligger langs ringveien. Han peker vestover, mot en liten landsby på den andre siden av dalen – halvannen kilometer unna. Torgals leder et norsk militærpolitilag. De skal gi råd. Det er den nye primæroppgaven til det norske forsvaret i Afghanistan: å mentorere. I den lille politiposten er Lars Huse kommet på besøk. Klokka er snart fire. PRT-sjefen har tilbrakt store deler av dagen i Dowlatabad-området. Han var med på opprettelsen av nye vaktlag. Så gikk han fra det ene møtet til det andre, først med guvernøren, så politisjefen. Og nå skal han prate med den lokale sjefen på politiposten. Nytt møte, ny kopp te. Huse spør, Abdul svarer.
– Vår oppgave er å gjøre det trygt å reise på ringveien. Tidligere stoppet Taliban kjøretøy litt lenger nord. De krevde inn skatter. Det gjør de ikke lenger, sier Abdul.
– Har dere blitt angrepet her? spør Huse.
– Nei. Denne posten har vi hatt i halvannet år. Den forrige posten vår ble angrepet av Taliban. Det er to år siden.
– Kommer det kjøretøyer fra den andre siden av dalen?
– Det kommer noen motorsykler. Ser vi en motorsykkel om natten, skyter vi et varselskudd. Hvis de flykter, vet vi at de er opprørere.
De snakker om etniske skillelinjer. De er viktige i Afghanistan. De som bor på den andre siden av dalen, er pashtunere. De støtter Taliban, forklarer Abdul. Politistyrkene derimot består stort sett av usbekere og turkmenere.
– Vi hadde to pashtunere i politistyrken for noen år siden, men de sluttet. Vi tror Taliban tvang dem, sier Abdul.
Så forteller han sin historie. De var fire som ble kidnappet av Taliban, men klarte å flykte. Han jobbet som grensepoliti den gang. Seks Taliban-soldater skulle passe på dem, fem ble drept. Det ble også en av de fire som flyktet.
– Her er vi mot Taliban alle sammen, sier Abdul og gliser.

TRANSPORTGJENGEN: Tina Floridon Nordtømme fester CV-90-en til lasteplanet. Jørgen Rysstad hjelper til.

Redder alle. – Det jeg husker best, er at jeg var med på å redde en Taliban-soldat, sier Tina Floridon Nordtømme.
I leiren i Meymaneh står hun på et lasteplan og dirigerer. Opp ruller en 28 tonn tung stridsvogn. CV-90-en er en av seks som skal fraktes til Norge. Forsvaret skal ikke bruke dem i Afghanistan lenger. I morgen tidlig kjøres to til Mazar-e-Sharif, turen tar drøyt syv timer. Nordtømme fester kjettinger og sørger for at stridsvognen står støtt.
– Vi ble skutt på og skjøt tilbake. En Taliban-soldat ble såret. Vi var flere som behandlet ham. Det glemmer jeg ikke. Men vi gjorde jo bare det vi hadde trent på.

I kamp. – Vi fikk tidlig vist hva soldatene er gode for, sier Lars Huse.
Han forteller om den samme operasjonen.
– Opprørere var i ferd med å få fotfeste. Vi skulle gå inn med afghanske sikkerhetsstyrker og sørge for at det ikke skjedde. Fienden var i et kompleks hulesystem. De afghanske soldatene ville gå opp til hulene med en gang. Vi ville vente. Vi ble likevel med – etter å ha tatt en risikovurdering. Vi kom i harde kamper. Vi gikk opp en skråning, mot en fiende som var godt beskyttet. De skjøt på oss – vi skjøt tilbake. Så gikk vi ned til landsbyen. Fienden ble igjen i hulene, vi begynte å prate med lokalbefolkningen i stedet. Vi overtalte de eldste i landsbyen til å gå opp til fienden og tilby dem å overgi seg. Fienden nektet, men vi fikk befolkningen på vår side. Dette skjedde like etter at vi ble skutt på. Vi hadde adrenalin i kroppen så det holdt. Vi hadde mistet en afghansk soldat. Likevel klarte vi å ha en myk tilnærming til situasjonen. Hvor får du tak i soldater som er i stand til det? Så fortsatte vi kampene og tok etter hvert kontroll over hulene. Men vi forlot ikke landsbyen da kampene var over. Vi ga førstehjelp. Vi hjalp dem å sette opp et lokalt vaktlag. Det var en fin operasjon. Vi viste at vi var profesjonelle. At vi var villige til å ta risiko sammen med afghanerne. Og at vi var i stand til å gi gode råd og god støtte, forteller han.
Det er ti år siden de første norske soldatene kom til Afghanistan. De var del av amerikanernes operasjon Enduring Freedom. Så ga FN sitt sikringsoppdrag og de internasjonale sikkerhetsstyrkene (ISAF) ble opprettet, først for Kabul, så for hele Afghanistan. I 2004 dro nordmennene nordover, til Meymaneh i Faryab og Mazar-e-Sharif i Balkh. Siden den gang har Forsvaret hatt 17 kontingenter i Meymaneh og 20 i Mazar-e-Sharif. Drøyt 7000 norske soldater har vært i Afghanistan. Lars Huse leder PRT-17. PRT-18 blir den siste, for i løpet av det neste året skal Forsvaret ut av Faryab. Og før 2014 forlater Forsvaret også Mazar-e-Sharif.
– Hvis vi følger den planen som er satt, så mener jeg at Faryab vil være i stand til å ta over ansvaret for egen sikkerhet i god tid før 2014, sier Huse.
– Det betyr ikke at det vil være trygt her. Det er heller ikke målet. Målet er at afghanske sikkerhetsstyrker skal være i stand til å ivareta egen sikkerhet. Jeg er ikke i tvil om at det vil være hendelser i Afghanistan også etter 2014.

MENTORSJEF: Terje Alvsaker holder en kjapp morgenrapport for de andre mentorene. Så venter nye møter.

Dag 2. – Sjefen kommer!
I møterommet til den afghanske brigadestaben spretter afghanske offiserer og norske, svenske, tyske og finske mentorer opp i rett. Inn kommer brigadesjef Noor Mohammad Hamid. I hælene hans er oberst Terje Alvsaker. De er i Camp Griffin, også det i Meymaneh. Her ligger en amerikansk og en afghansk leir ved siden av hverandre. Det norskledede mentorbidraget, som består av totalt 30 personer, holder til i den amerikanske leiren. I møterommet holdes en kort morgenrapport. Så venter nye møter. Mentorene prater med «sine» offiserer.
– Shalam, sier kaptein Rolf Anders Moe, holder hånden til brystet og bukker.
Kaptein Lutfullah, som jobber med planlegging i den afghanske brigaden, gjør det samme.
De setter seg på et nytt møterom. De snakker om id. Moe lurer på hvordan det går med sønnen. Han har vært i en motorsykkelulykke. Bra, sier Lutfullah. Han blir helt frisk. Så går de over til å snakke fag.
– Jeg dro hit fordi jeg ville jobbe med afghanere, sier Moe.
– Jeg opplever at det er meningsfullt. For få dager siden var det fem soldater som ble drept i kamper mot Taliban. Da er det ok å vite at vi er her for å gjøre området mer stabilt og sikkert.

HÅND I HÅND: – Det er første gang han har tatt hånda mi, sier kaptein Rolf Anders Moe om kaptein Lutfullah, som han er mentor for

Kardemomme By. – Å reise til Afghanistan er som å komme til en annen planet, sier oberst Terje Alvsaker.
– Vi har med norske soldater ned hit som sjåfører. Før vi dro, sa jeg: Nå forlater vi Kardemomme By. Når vi lander, er vi i en krigslignende tilstand.
Alvsaker er mentor for brigadesjefen. Han er også sjef for det flernasjonale mentorbidraget.
– Finnene har satt opp en badstue her. Brigadesjefen pleier å bli med i badstuen. Han er en veldig fin fyr. Reflektert, godt skolert og erfaren, sier Alvsaker.
Han følger den afghanske brigadesjefen tett. For noen uker siden dro Mohammad Hamid til Gowhrmach. Da var Alvsaker med – selv om kjøretøyene de reiste i på langt nær er like sikre som kjøretøyene norske soldater bruker.
– Hvordan vurderer du sikkerhetsbildet i Faryab?
– Det er spent. I flere områder, som Gowhrmach, Almar og Dowlatabad, er det store utfordringer. Der er veibombetrusselen signifikant. I tillegg er konfliktbildet sammensatt. Vi slåss ikke bare mot Taliban. Vi møter andre opprørere. Klaner. Og kommer inn i lokale maktkamper.
– Vil afghanerne være i stand til å ta over sikkerheten når de internasjonale styrkene drar?
– Anstrengelsen med å få den afghanske hæren opp på et tilstrekkelig nivå er formidabel. Jeg opplever at veldig mye handler om å komme seg ut av Afghanistan på en best mulig måte. Exit-strategien er «time driven». Den burde heller vært «condition based», sier han.
Alvsaker mener at Afghanistan er et stort lerret å bleke. Altfor mange kan verken lese eller skrive, og folk på bakken opplever at de ikke ser resultater. I tillegg er korrupsjon et stort problem, også i det afghanske forsvaret.  
– Det er ødeleggende.
– Hva kan dere gjøre med det?
– Vi kan påpeke, men det er afghanerne selv som må ta styringen, sier han.
Det afghanske forsvaret mangler viktig infrastruktur, mener Alvsaker. Til Faryab kommer snart nye soldater, men de har ikke noe sted å plassere dem. Og i Gowhrmach skal det opprettes en base som skal sørge for at arbeidet med å asfaltere ringveien kan fortsette. Soldatene står snart klare, men det gjør ikke basen.
– Afghanerne er på hælene, sier Alvsaker.
– Det som er viktig, er at vi ikke legger til grunn vår vestlige måte å tenke på. Nå må den afghanske hæren ta mer ansvar selv. De må forstå at de snart står på egne ben.

SIKKERHETSRÅDET: Hver søndag møter Lars Huse i sikkerhetsrådet i Faryab. Der er også Toralv Nordbø fra Utenriksdepartementet. Foto: PAAL RAVNAAS.

Sikkerhetsrådet. Noen timer senere er Alvsaker og Mohammad hos provinsguvernøren – midt i Meymaneh by. Der er også PRT-sjef Lars Huse. Hver søndag er det møte i sikkerhetsrådet. Ved siden av det obligatoriske bildet av Karzai henger et bilde av Mohammed Zahir Shah, kongen som ble styrtet i 1973. Provinsguvernøren mangler, men viseguvernøren leder møtet. Politisjefen i provinsen er på plass, det er også den nye etterretningssjefen og sjefen for grensepolitiet. Sjefen for de amerikanske styrkene i Faryab deltar. Sammen går de gjennom ukens hendelser. De diskuterer fremtidige operasjoner.
– Dette er det beste eksemplet på at det går fremover i Faryab, sier Huse etterpå.
– Det er her operasjonene vedtas. Vi gjør ingen­ting uten at sikkerhetsrådet gir beskjed om det.

LANDSBYKJØRING: Fenrik Tina Floridon Nordtømme manøvrerer lastebilen mot politistasjonen i landsbyen Almar. Jørgen Rysstad holder utkikk fra luka.

Almar. Tre mil mot vest er en kolonne på fire kjøretøy på vei gjennom landsbyen Almar. Tina Floridon Nordtømme ratter selvsikkert en svær lastebil – med henger – mellom folk, kjerrer, mopeder, sykler, dyr og biler. Oppe i luken står Jørgen Rysstad med hjelm og MG3 og vinker til menneskene de passerer. Med i kolonnen er – som vanlig – to iveco-er med latviske soldater og en sisu med et sanitetslag. På hengeren står syv sekshjulinger som har vært på service. De skal leveres til MOT-laget som holder til i landsbyen. Dette er et transportoppdrag de norske soldatene har gjort mange ganger før. Men de må være skjerpet. Selv om den er liten, er det en stadig fare for veibomber eller bakholdsangrep. Og trafikkregler er så å si fraværende. Man kan møte unger nede i tiårsalderen bak rattet. Skal noen kjøre forbi, og det kommer en bil imot, er det ikke snakk om å bremse ned; nei, her bare blinker de med lysene for å vise at de vil frem.

PÅ PLASS: – Vi bruker primært sekshjulingene for å komme oss rundt og prate med folk i ansvarsområdet vårt, sier sersjant Lars Petter Brumoen.

– Jo da, det skal gå, roper sersjant Lars Petter Brumoen fra MOT Kilo.
Han har satt seg på en sekshjuling og kjører den ned fra tilhengeren.
Politistasjonen i Almar er en såkalt «forward operating base» (FOB). I en uke eller to i strekk bor de norske soldatene her. De bruker sekshjulingene for å komme seg rundt.
– Vi reiser rundt i distriktet, prater med folk og viser tilstedeværelse. Av og til har de noe interessant å si, andre ganger ikke, sier Brumoen.
MOT Kilo har også ansvaret for å følge opp politistyrken i landsbyen.
– Vi følger med på at de gjør de riktige tingene, og motiverer politisjefen til å prioritere viktige saker. Når han spør om støtte, gjør vi det vi kan for å etterkomme ønsket, sier Trond Friise, sjef for MOT Kilo, og tygger på et ferskt nanbrød fra den lokale bakeren.

PÅ HØYDEN: Denne posten hjalp Forsvaret de afghanske politimennene med å bygge. Nå har nordmennene kommet på besøk.

Dag 3. Ny dag, nye oppdrag. For to dager siden var Forsvarets militærpolitilag i Dowlatabad. Nå er de på vei til Jar Qala, to mil nordvest for Meymaneh.
– Hva jeg ser etter? Høydedrag. Og potensielle selvmordsbombere, sier Petter Jensen.
Han er skytter på en dingo. Han styrer det som ligner en joystick. Blikket er hele tiden festet på en skjerm. Våpenet står på taket. Kjøretøyet til Jensen er bakerst i en kolonne på tre. Hans oppgave er å følge med på det som skjer bak dem.
De norske soldatene har vært ofte i Jar Qala-området de siste månedene. De kjenner også politimennene de skal møte godt. I sommer var de i kamper sammen, ved Russian Hill – drøyt en mil lenger nord. Posten som politimennene drev ble angrepet av Taliban. De måtte flykte. Så bygde de en ny post sammen med de norske soldatene.
– Vi hadde 13 treff i bilen vår, sier Jensen, og tenker på kampene.
Vognfører Joachim Kolle hadde fem treff i bilen sin. Den første dagen varte kampene fem timer. Dagen etter varte de 16.
– Hvor nære var det?
– Det var snakk om centimetere. Det var veldig nære, for veldig mange. Det var ild med RPG. Maskingevær. Folk som var på bakken la seg bak stillinger og opplevde at kuler føk forbi ansiktet.
– Den beste følelsen var å komme tilbake til leiren. Kjøkkenet holdt åpent. De serverte mat, og da slo det oss at vi ikke hadde spist på 24 timer.
– Hva tenker du på mens det pågår?
– Du tenker ikke. Du gjør det du har trent på. Det er når du kommer inn i leir og får dusjet det av deg, at du begynner å tenke. At det siger inn: Fy flate, det var litt av et «run». Og denne gangen tenkte i alle fall jeg: Det er bra folk vi har med ut.

SKYTEØVELSE: Tre soldater har satt ut blinker, drøyt en kilometer i retning vest. Snart starter øvelsen.

På høyden. Den nye posten ligger på en høyde, rett ovenfor Jar Qala. En afghansk politimann lærer Joachim Kolle å telle til ti på farsi.
– Shalam, sier kaptein Rolf Torgals, sjef for militærpolitilaget, og hilser på den lokale politisjefen, Abdul Bouron.
Afghaneren har glassøye fra krigen mot Sovjetunionen på 80-tallet og skal være skutt på 17 ganger. Han ser ut som han er godt over 60, men når vi spør, svarer han 48. De går inn i det lille rommet som fungerer som sovesal, oppholdsrom og kjøkken. Drøyt ti afghanere bor til en hver tid på posten. Nå er taket lekk. De mangler materiell, forteller Bouron. Torgals er bekymret. Det er snø i luften, og det kan bli en lang vinter. Afghanske soldater serverer te. Så snakker de om om Mullah Alem, en lokal Taliban-leder. Hvor er han nå?
– Før var det mange Taliban-soldater i området, forteller Bouron.
– Seks Taliban-ledere bodde her, men nå er de forsvunnet. Jeg tror ikke de kommer tilbake. De er ikke velkomne. Lokalbefolkningen er lei dem. Det som er viktig er at vi klarer å holde trykket oppe, at vi ikke gir dem muligheten til få fotfeste i området igjen. Det er en del opprørere her, men de er ikke Taliban, selv om de noen ganger kaller seg det. De er tyver.
Nordmennene er der hele dagen. De holder kurs i vedlikehold av våpen og skal egentlig gå patrulje, men så begynner det å snø. Da dropper de patruljen.

 

NORSK-AFGHANSK: En afghansk politimann får prøve norske våpen, Joachim Kolle instruerer. Bak følger politisjef Abdul Bouron med.

Det er ingen som er ute i gatene likevel. Nå skal de ha skyteøvelse. Det er de norske soldatene nødt til å gjøre, helst en gang hver måned. Det skyldes to ting. For det første, må de holde ferdighetene ved like. For det andre, er de nødt til å rullere ammunisjon med jevne mellomrom. Den får til tider svært tøff behandling mens de er i Afghanistan. Derfor bruker de opp det de har, så de kan få nytt.
– Mini-mi og MG. 12,7 fra kjøretøy. Mør. Noen spørsmål?
Torgals ramser opp noe av det de skal skyte med. Våpnene er lagt ut mellom to dingo-er. Soldatene er klare. De har forflyttet seg et par hundre meter, til en høyde ovenfor kommandoposten. Her har nordmennene øvd før. Det er en knapp kilometer bort til en annen høyde. Dit går tre soldater for å sette opp blinker. Samtidig skal de sjekke at det ikke er mennesker og dyr i området. En saueflokk beiter på en høyde lenger sør, men de er utenfor fare. Så starter øvelsen. De afghanske politimennene er med, og noen av dem får også prøveskyte.
– Dette er viktig sosialt. Det er en fin måte å bli bedre kjent på, sier Torgals.
Det snør mer. Snøen blander seg med tomhylser. Afghanerne plukker hylsene. Det er avtalt på forhånd.
– De får solgt dem på markedet. Kiloprisen er fem dollar. I dag vil jeg tro de plukker 30 kilo. De pengene kommer godt med, sier han.
Dette er tredje gang Torgals er i Afghanistan. Det er første gang han er mentor.
– Det jeg husker best, er alle de lange samtalene på kveldene, når vi har overnattet hos de afghanske politimennene. Da har vi snakket om alt mulig, også religion. Det er ikke tabu, selv om det ikke er noe du spøker med. Når det er sagt, jeg er overrasket over humoren. Noen av vitsene de forteller, er veldig grove, sier han.

TE PÅ TEPPET: Kaptein Rolf Torgals snakker med Abdul Bouron. Det lille rommet brukes til alt mulig, men nå er taket lekk.

Angrep. I TOC-en, operasjonssentralen i PRT-leiren, er major Morten Hanstad vakthavende offiser. Han får inn en melding fra den afghanske operasjonssentralen: En grensepost er angrepet på Russian Hill. Hanstad må vurdere hva de skal gjøre. Det er 40 minutter siden angrepet skal ha funnet sted. Han ber om mer informasjon. Hvor mange er de? Samtidig sjekker han hvilke styrker han har i området. Militærpolitiet i Jar Qala er nærmest. De er drøyt en mil unna. Hanstad kaller dem opp på sambandet.
– TOC til alle kjøretøyer. Det har vært en hendelse på Russian Hill.
I Jar Qala er militærpolitilaget i ferd med å reise tilbake til leiren.
– 1 klar til tjeneste, svarer sjåføren i det ene kjøretøyet.
Så melder også de andre sjåførene at de er klare, men det kommer ingen nye meldinger.
– 1 til TOC. Da kjører vi tilbake til leiren.

Tommel opp. – I dag morges var det dårlig stemning i landsbyene vi passerte, sier Torgals.
Han har samlet laget sitt til gjennomgang. De er tilbake i leiren.
– Da vi kjørte hjem, var det flere som viste tommelen opp. Det er bra. Det viser at de setter pris på at vi er der. At vi har en øvelse, blir lagt merke til. Også av fienden, sier han.
Et lite steinkast unna – på kontoret sitt – går PRT-sjef Lars Huse bort til et stort kart.
– I sommer kunne vi kjøre hit før vi kom i kamp, sier han, og holder fingeren på et punkt like nord for Meymaneh. Så drar han fingeren i en sirkel, over områdene mot nordvest og sør før han lander i Dowlatabad i nord.
– Nå kan vi operere over store deler av provinsen. Vi opplever at situasjonen er mer stabil. Vi ser det spesielt i områder der vi har hatt styrker over tid. Da går trusselnivået ned. Det viser at det er viktig å være til stede. Jeg har ingen tro på å kjøre en tur og rydde opp i situasjoner og så reise tilbake til leiren.
– For fire-fem år siden gikk norske styrker patruljer i gatene. Nå kjører dere pansrede kjøretøyer. Er ikke det et tegn på at trusselbildet er blitt verre?
– Nei, jeg kan sende ut en fotpatrulje hvis jeg vil. Men guvernøren ønsker en militærfri by, derfor gjør vi det ikke. Politiet har ansvaret for sikkerheten i Meymaneh. Vi bidrar ved behov. Vi går derimot patruljer i andre byer som vi opererer i.
– I 2012 skal norske styrker i større grad stå for vakthold. Er det en form for nedtrapping?
– Nei, vi er satt til å gjøre en jobb, som vi trener på hjemme. Er det kjedelig å stå i vakttårn? Nei. Det er avgjørende for PRT-en, og det er ingen B-jobb. PRT-en skal fortsatt drive operasjoner ute. Det som er nytt, er at det i større grad er latviere som skal drive dem. Fordelen er at vi avlaster store deler av Hæren.

KVELDS-JAM: I baren Eagle’s Nest i leiren i Meymaneh spiller tre amerikanere og en nordmann coverlåter.

Jam. I baren i leiren er det «jam session». Tre amerikanere og en nordmann spiller og synger. En ny dag i Meymaneh nærmer seg slutten. Michael bruker bare fornavn, han gjør om teksten litt:

On the road again
On the road again
I can’t wait till I’m leaving Afghanistan
(Yeah, roper en i baren som hører på)
I can’t wait to get on the road again

I 2013 skal det ikke lenger være internasjonale soldater i Meymaneh leir. Michael synger litt Jonny Cash. Så avslutter han med «Take me Home».

Soldatene i PRT-17 kom hjem før jul. Nå er en ny kontingent på plass. Det blir den siste norske PRT-en i Afghanistan.

I afghanistan: OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
CHRISTIAN NØRSTEBØ cn@fofo.no

 

Afghanistan

President: Hamid Karzai
Innbyggere: 29 835 392 (2011)
Areal: 652 230 kvadratkilometer
Offisielt språk: Pashto, dari
Etniske grupper: Pashtunere (42%), tadsjikere (27%), hazarere (9%), usbekere (9%)

Forsvaret i Afghanistan

■ PRT-en i Meymaneh (Provincial Reconstruction Team) er Forsvarets stabiliseringsstyrke i
Afghanistan. PRT-en skal støtte den afghanske hæren og afghansk politi med opprørsbekjempelse. PRT-en ble etablert i 2004 av Storbritannia, men Norge overtok ledelsen i 2005. Den består også av en større latvisk enhet, samt kirurgiske team fra Makedonia og USA. Luftforsvarets helikopterbidrag er del av PRT-en. Det har ansvaret for medisinsk evakuering av norske, afghanske og internasjonale sikkerhetsstyrker.
■ I Meymaneh leder også Norge et flernasjonalt mentorlag (Operation Mentoring Liaison Team).
■ I Mazar-e-Sharif i Balkh provins holder den norske kontingentstaben og nasjonalt støtteelement til. Forsvaret stiller også offiserer i Regionkommando Nord.
■ Ved hovedkvarteret til de internasjonale styrkene i Kabul jobber norske stabsoffiserer. Forsvaret har også et bidrag ved den internasjonale flyplassen i Kabul.
■ Norge har offiserer ved ANA Signal School i Kabul og ANA Engineer school i Mazar-e-Sharif.
■ Norge har tidligere stilt med blant annet mineryddere, spesialstyrker, stabsoffiserer, eksplosivryddere, transportfly, F-16 fly, Movecon, Sivilt-militært samarbeid, medisinsk enhet, vakt og sikring, brann- og havarivernlag, kampavdelinger i politidistrikter, Battle Group-ledelse, feltsykehus og flyplassledelse.
■ Ti norske soldater har mistet livet i de ti årene Forsvaret har vært i Afghanistan.
■ Den norske innsatsen i Afghanistan er delt i tre: sikkerhet, styresett og utvikling. Forsvaret har ansvaret for sikkerhetsarbeidet. Norges innsats skiller seg derfor fra flere av samarbeidslandene (som for eksempel Tyskland og USA). Der står militære styrker i større grad også for utviklingssatsingen.

Visste du?
Det norske helikopterbidraget har siden 2008 gjennomført 215 evakueringsoppdrag hvor totalt 239 pasienter har blitt evakuert. 54 av de evakuerte har vært norske.

 

– Vi har ikke tid
– Jeg har forstått at Norge ønsker å flytte fokus for mentoreringsarbeidet over på korpsnivå. Det er jeg uenig i. Vi har ikke nok tid. Hvis vi skal endre kurs, er jeg redd vi ikke får noen effekt ut av arbeidet vårt. Det er fortsatt mye som gjenstår i brigaden. Bruk heller den tiden vi har igjen her, sier oberst Terje Alvsaker, sjef for det norskledede mentorlaget.
En brigade er en større militæravdeling, mens et korps er på et høyere nivå – og består av to eller flere divisjoner. Forsvarsminister Espen Barth Eide forsvarer avgjørelsen om å flytte mentoreringsarbeidet.
– Vi må forholde oss til at før 2014 skal de afghanske sikkerhetsstyrkene være ferdig opplært – på brigadenivå, men også på korpsnivå. Derfor må vi videre. Vi må lenger opp inæringskjeden. Og det er grenser for hvor lenge du kan si at du er under opplæring. Noen ganger må vi si oss ferdige, sier han.

 

FREM­TIDEN: – Etter 2014 er ikke Afghanistan lenger Forsvarets viktigste utenlandsoperasjon, sier forsvarsminister Espen Barth Eide.

– Vil være en støttespiller etter 2014

– Vi vet veldig godt at vi ikke etterlater et paradis. Og vi har på langt nær løst Afghanistans problemer. Det vi håper, er at vi etterlater et Afghanistan som er i stand til å ta hånd om utfordringene sine på egen hånd, sier Espen Barth Eide.
Han tok over som forsvarsminister i november i fjor. Kort tid etter dro han til Afghanistan. Der skisserte han rammene for den norske exit-strategien. For ti år etter at Forsvaret kom til Afghanistan, er man nå i full gang med neste tiårsperiode. For det internasjonale samfunn vil den handle mer om utvikling og styresett – og mindre om sikkerhet. Sikkerheten skal nemlig afghanerne overta selv. Det første skrittet er Forsvaret allerede i ferd med å ta. I løpet av 2012 skal soldatene ut av Meymaneh. Så, før 2014, skal også Forsvaret forlate Mazar-e-Sharif.
– Vi vil være en støttespiller – også etter 2014. Det kan for eksempel være aktuelt å stille med instruktører. En annen mulighet er at vi kan drive med forsvarsreform, det har vi gjort med hell andre steder. I tillegg er vi nødt til å finne en måte å finansiere de afghanske sikkerhetsstyrkene på. Men etter 2014 er ikke Afghanistan lenger Forsvarets viktigste utenlandsoperasjon. Det vil bli et svært lite oppdrag. Og det vil vi merke allerede neste år. Da blir styrken halvparten så stor som den er nå.
– Betyr det at Forsvaret allerede har begynt nedtrappingen?
– Nedtrappingen begynner i 2013. Det vi holder på med nå, er omstilling. PRT-en som er i Meymaneh – PRT-18 – blir den siste av sitt slag. Fra og med sommeren vil styrken hete Transition Task Force. Det skyldes at vi har et helt annet oppdrag. Vi driver ikke lenger med beskyttelse og gjenoppbygging, nå skal vi forberede afghanerne på å ta over.
– Forsvaret har vært åtte år i Faryab – hva sitter Faryab igjen med når Forsvaret har reist?
– Jeg håper afghanere flest sitter igjen med inntrykk av at vi var til stede i en periode hvor landet gikk fra det totale kaos til noe mer orden. Og det er ikke viktig for oss at det er masse norske flagg her når vi reiser. Afghanerne overtar den norske leiren. Den blir vår gave, men afghanerne må selv bestemme hva de vil bruke den til. Den kan bli militærleir, eller gjøres om til for eksempel høgskole. I afghansk målestokk er det uansett en imponerende bygningsmasse. Men det er viktig å huske på at noen av de valgene de tar i fremtiden, vil være annerledes enn de valgene vi hadde tatt for dem. Det må vi akseptere. Vi kan sette visse forutsetninger, men vi kan ikke undergrave poenget med afghansk eierskap.
– Hva mener du er den største utfordringen for å lykkes i Afghanistan på sikt?
– Pakistan, det dårlige forholdet mellom Afghanistan og Pakistan og det dårlige forholdet mellom Pakistan og vesten. Afghanistan er Pakistans lillebror. Jeg er redd for at utfordringene i Pakistan vil smitte over på Afghanistan. Det vi kan bidra til, er å gjøre Afghanistan mindre avhengig av Pakistan. På mange måter – og spesielt sammenlignet med andre land i regionen – gjør Afghanistan det bra. Landet holder for eksempel regulære valg. Problemet er at viktige grupper opplever at de blir holdt utenfor. Det gjelder blant annet et flertall av pashtunerne, de støtter i stor grad Taliban. Norge har i mange år sagt at det internasjonale samfunn må forhandle med Taliban. Det ble lenge sett på som rart, men nå er selv USA åpne om at de har gjort det over tid.

 

 

ETTER 2014: – Vi kan ikke gjennomføre ti års oppbygging og så trekke oss ut, sier kontingentsjef Ingrid Gjerde.

 

– Ingen enkle løsninger i Afghanistan

– Koalisjonen som gikk inn i Afghanistan i 2001, kom med den hensikt å styrte Taliban-regimet – og unngå at landet skulle være et rede for internasjonal terrorisme. Den satte blant annet inn store militære ressurser. Nå har vi bygget en afghansk hær og politistyrke som skal gjøre det mulig for afghanerne å ta ansvar for sikkerheten selv, sier kontingentsjef Ingrid Gjerde.
Hun sitter i Mazar-e-Sharif, seks timers kjøring nordøst for Meymaneh. Der holder kontingentstaben og logistikkenhetene til de norske styrkene til.
– Men det er fortsatt mye som gjenstår. Det internasjonale samfunn kan ikke gjennomføre ti års oppbygging og så trekke seg brått ut. Vi må bidra med veiledning og økonomisk støtte i lang tid fremover, også etter 2014, sier oberst Gjerde og innrømmer:
– Vi opplever et press på klokka.
– Er det positivt?
– Både ja og nei. Det tvinger afghanerne til å ta ansvar. Men vi kan ikke tro at vi skal rydde opp i alle utfordringer i Afghanistan og oppnå stabilitet etter norsk målestokk.
– Hva er fred etter afghansk målestokk?
– At de lovlige valgte myndighetene har reell mulighet til å styre. Og at innbyggernes sikkerhet er rimelig ivaretatt. Jeg er overbevist om at det fortsatt vil være opprørsgrupper og Taliban-sympatisører som skaper utfordringer også etter at de internasjonale styrkene har dratt hjem. Grunnlaget for at vi er i Afghanistan, er ikke å ivareta kvinners rettigheter eller å bekjempe fattigdom, selv om dette også er av betydning for å skape et stabilt samfunn. Hovedgrunnen er å unngå at Afghanistan igjen blir et rede for internasjonal terrorisme.
– Er det fortsatt hovedmålsettingen?
– Ja. Av og til kan de mange uttalte ambisjonene for det internasjonale samfunns innsats virke forvirrende, men jeg er veldig tydelig på det overfor soldatene våre. Man må tåle noen stammekonflikter, så lenge vi oppnår et stabilt regime som kan håndtere de større sikkerhetsutfordringene. Jeg tror ikke vi har løst Afghanistans utfordringer i de ti årene vi har vært her. Jeg tror heller ikke det er noen enkle løsninger for Afghanistan.
– Er det tryggere i Nord-Afghanistan nå enn da dere kom hit?
– Ja, i deler av Nord-Afghanistan er det tryggere. Men vi har områder med betydelige sikkerhetsutfordringer. Det vesentlige nå er at afghanerne selv blir i stand til å håndtere dem.
– Debatten hjemme handler i stor grad om Forsvaret har lykkes?
– Det er en viktig debatt, men jeg synes den er noe ensidig. Forsvaret har vært her i ti år – vi bør i større grad delta i diskusjonen. Jeg synes mye av det positive som er oppnådd, underkommuniseres. I Meymaneh ser vi en rivende utvikling når det gjelder næringsliv, administrasjon, sikkerhetsstyrker og skolegang. Det er tegn på at det går fremover. Men vi skal være ærlige og innrømme at det tar tid. Min store bekymring? Det er lønninger. Den afghanske hæren og politiet består nå av 300 000 soldater. Det internasjonale samfunnet bidrar til lønnen deres, men hva skjer hvis det internasjonale samfunn kutter kraftig i den økonomiske støtten til Afghanistan? Da har man soldater med våpen som i verste fall kan kjøpes av en lokal krigsherre. Derfor er det svært viktig at vi følger opp Afghanistan også etter 2014.

 

Kartlegger psykiske plager

Forsvaret prøver å få oversikt over den mentale helsen til soldatene som har vært i Afghanistan.

– Hensikten er å finne ut hvor mange som har fått psykiske skader etter tjeneste i Afghanistan. Det er første gang vi sender ut et spørreskjema til samtlige norske soldater i en utenlandsmisjon. På denne måten håper vi å få konkrete svar på hvordan det står til med den mentale helsen blant disse veteranene, forteller Forsvarets sjefpsykiater Jon Reichelt.
I starten av februar vil et spørreskjema sendes ut til 7200 personer som har tjenestegjort i Afghanistan i årene 2001-2011. Målet er å samle inn konkrete tall som gjelder norske forhold. Så langt har Reichelt i stor grad måtte basere seg på statistikk fra utlandet.
– Fra USA og Storbritannia har undersøkelser vist at en svært høy andel veteraner sliter psykisk. Det er likevel en forventning om at de norske tallene vil ligge en god del lavere. Grunnen til dette er at vi har gode rutiner for seleksjon, opptrening og ivaretakelse etter endt tjeneste. Men hvor effektivt dette har vært, vil vi forhåpentlig snart vite mer om, sier Reichelt.
Han understreker derfor betydningen av at så mange som mulig tar seg tid til å fylle ut spørreskjemaet. Også de som føler seg helt friske. Foruten å kartlegge psykiske skader og rusproblemer er man også ute etter hvilke positive erfaringer veteranene har tatt med seg videre.
– Vi som arbeider med dette får tilgang til anonymiserte data. Vi kan derfor ikke knytte resultatene til enkeltpersoner. Man kan derfor svare helt ærlig uten å tenke på at dette kan få konsekvenser av noen som helst art, sier Reichelt.
– Vi ser blant annet på om det er en sammenheng mellom oppdragenes hyppighet og psykiske lidelser. Enkelte har jo vært ute opp til åtte-ni ganger, sier Sverre Hougsnæs som er prosjektleder for Afghanistan-undersøkelsen.
– Det er viktig at politikere får vite hvordan det går når man sender nordmenn i krigen. Ikke bare hvor mange som blir drept og skadet fysisk, men også de skadene som ikke kan sees utenpå, sier Reichelt.
Når alle data er bearbeidet vil rapporten leveres til Forsvarsdepartementet høsten 2012.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no 

– På godt og vondt
– Hovedhensikten med denne undersøkelsen er å finne ut hvordan folk har det i etterkant av tjenesten i Afghanistan. På godt og vondt. Da er det viktig å ikke bare fokusere på de psykiske lidelsene. Min erfaring er at det går veldig bra med de aller fleste, sier generalmajor Robert Mood (bildet).
Sjefen for Forsvarets veterantjeneste tror resultatene fra undersøkelsen vil bli brukt aktivt.
– Vi har en unik mulighet til å få en fullstendig oversikt over Afghanistan-veteranene. Derfor oppfordrer jeg alle på det sterkeste til å gi ærlige og direkte tilbakemeldinger på undersøkelsen. Dette blir et viktig verktøy for Forsvaret. Resultatene vil bli brukt når vi utformer informasjonstiltak, utdanningsopplegg og rådgivning i fremtiden, forteller han.
Selv er Mood godt kjent med kontrastene mellom operasjoner utenlands og livet hjemme i Norge. Han mener gjensynstreff er et av de mest effektive tiltakene for å forebygge senskader.
– Mange knytter veldig sterke bånd under oppdrag i utlandet. Derfor er det Forsvarets utfordring å legge til rette for møteplasser for veteraner. Vi vet at dette har stor betydning for å redusere risikoen for psykiske senskader, sier Mood.