Forsvarsforum
Finnmark – utfordringenes land
Det er 60 år siden et av krigens drama fant sted i vårt nordligste fylke, på tvers av offisiell norsk historie. I dag er regionen
et foregangsområde på mange felt.
Av Ivan Kristoffersen
DET VIKTIGSTE EKSEMPLET på dette er Finnmarks skjebne under annen verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge. Landet, fra Finnmark og sørover, ble frigjort da de tyske styrker i Norge overga seg som en følge av Tysklands kapitulasjon i maidagene 1945. I Finnmark skjedde det i en annen rekkefølge. Der kom russiske styrker fra Den røde hær over grensa til Sør-Varanger i oktoberdagene 1944 og fordrev de tyske bataljonene sørover med et særdeles dramatisk utfall for befolkningen. Store deler av Finnmark og Nord-Troms ble brent og ødelagt av de tyske soldatene. Samtidig ble befolkningen tvangsevakuert etter ordre fra Adolf Hitler. Finnmarkinger i tusentall ble stuvet sammen som kveg i rommene på fiskebåter og sendt sørover til fremmede steder. Bak dem lå branntomtene og ruinene av kirker og fiskebruk, av hjem og skoler.
FINNMARKS FRIGJØRING begynte som en katastrofe og endte opp som en politisk og militær seier. Russiske styrker kom som angripere og trakk seg tilbake som befriere for deler av fylket. Mange mennesker, både barn og voksne, var stukket til fjells for å unngå å bli ofret for Führerbefehl. Med russernes inntog kom flyktningene fram fra båthvelvene, jordgammene og gruvegangene i Sør-Varanger. En generasjon finnmarkinger er fortsatt førstehånds kilde til de spontane følelsene i møtet mellom en lutfattig, forkommen befolkning og soldatene fra Den røde hær.
OGSÅ TIDA ETTER KRIGEN gjorde Finnmark annerledes. Josef Stalin festet grepet om Øst-Europa helt fram til Vest-Tyskland. Finland, som hadde stått på tyskernes side under annen verdenskrig, måtte tilpasse sin utenrikspolitikk til det nære naboskapet til Sovjetunionen i etterkrigstida. Men i Finnmark ble landet overlatt til en norsk militær styrke som ble sendt over fra England. I april 1945 sto norske styrker ved grensa til Troms. Deler av Finnmark, sterkt nedslitt av tyskernes herjinger, var befridd av russerne.
PERIODEN ETTER KRIGEN innledes med gjenreisingen av det avsvidde landet i Finnmark og Nord-Troms. Så snart de tyske styrkene hadde kapitulert stormet mange finnmarkinger nordover til de gamle boplassene. De startet gjenreisingen med bare nevene i forakt for arkitekter og offentlige planleggere som gjerne ville være med og bestemme over den nye bebyggelsen.
MED KRIGSHANDLINGENES SLUTT og Europas deling tok den kalde krigen til. Framfor naboskap ble de gamle allierte fra kampen mot nazismen til bitre motstandere. Norge og Sovjetunionen gikk hver sin vei innenfor etterkrigstidas militære blokkdannelser. På den ene side Nato, den vestlige forsvarsallianse i stor grad dominert av USA. På den annen side Warszawapakten, i sin helhet dominert av den annen supermakt med atomvåpen. Det var et gammelt norsk russisk samkvem som tok veien inn i den kalde krigen og stivnet til med de internasjonale frostriene. I nordområdene satte russere og amerikanere inn verdens mest avanserte våpensystemer, plassert på ubåter. I Arktis, tett opp til Finnmark, skulle tredje verdenskrig utkjempes, selv om konflikten brøt ut andre steder i verden. Samtidig lå Finnmark tilbaketrukket innen for den vestlige forsvarsallianse. Norsk sikkerhetspolitikk hadde to målsettinger: Det skulle ikke være atomvåpen på norsk jord, og allierte øvelser i Nato-regi skulle ikke finne sted nord og øst for Lyngenfjorden i Troms.
NORSK LAVPROFIL hadde til formål ikke å provosere russerne i nord og ikke å utfordre Finlands vanskelige stilling i forholdet til Sovjetunionen. Tross en formidabel styrkeoppbygging i nord ble nordområdene et internasjonalt forbilde på militær tilbakeholdenhet. Den militære betydningen av Arktis var stor. Ingen sivile initiativ fant sted under tyngden av militære strategiske interesser, bare med ett unntak. I midten av 1970-årene innledet Norge og Sovjetunionen et fiskerisamarbeid om ressursene i Barentshavet. To land med vidt forskjellige samfunnssystemer, lukket inne bak to uforsonlige militære allianser, møtte hverandre i et fredelig samarbeid om ressursene i havet. Også på andre områder skrev Finnmark sin egen historie. I 1980-årene startet det opprøret som styrket det samiske samfunnet. Begivenhetene førte til opprettelse av Sametinget i 1989. Det har utløst et av de viktigste spørsmål i moderne tid: Hvilke rettigheter har samene til land og vann, på bakgrunn av de forpliktelser Norge har gitt i forholdet til urbefolkningen?
HVOR KOM DEN KALDE KRIGEN FRA og hvor ble den av? Mange mennesker stilte seg det spørsmålet i 1990-årene etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991. I løpet av få år ble alt snudd på hodet. Nye initiativ fant veien i et område som i mange tiår hadde vært tilstoppet av militære hensyn. Finnmarkingene var de første til å oppfange de nye signalene. De kom i Mikhail Gorbatsjovs tale i Murmansk i 1987. I god tid før noen andre hadde tenkt liknende tanker mante Sovjetunionens siste president til samarbeid mellom nasjonene på den nordlige halvkule og han påla sine admiraler og generaler å vise måtehold. I det norske utenrikspolitiske miljø ble de nye signalene også fanget opp – til på begynne med meget motstrebende – men etter hvert som et nytt stykke norsk utenrikspolitikk. I 1993 trakk utenriksminister Thorvald Stoltenberg i gang Barentsregionen i et samarbeid mellom Russland og alle de nordiske land. Stoltenberg hadde utvilsomt en rev bak øret. Han ville sukre pillen for skeptiske nordlendinger i forsøket på å få Norge med i EU. Men flertallet av finnmarkinger stemte nei i 1994, slik de også gjorde ved folkeavstemningen i 1972. Dermed gikk EU ut av det politiske veivalget, mens Barentsregionen tok form som et norsk nærområde. Det var et stykke utenrikspolitikk som ble delegert til lokale og regionale politikere, sangkor, dansegrupper, turister og delegasjoner fra kultur og næringsliv.
TI ÅR ETTER opprettelsen av Barentsregionen er området fortsatt preget av store sosiale og økonomiske forskjeller mellom befolkningene i Nordvest-Russland og de mer velstående borgerne i de nordiske land. Ikke alt har lykkes i handel og økonomi. Men en erfaring står som en påle i det fargerike samlivet i nord: Kultur kan være et viktig bidrag til utenrikspolitikken også som internasjonal konfliktløser.
FINNMARK ER ET FOREGANGSOMRÅDE på mange områder. I dette fylket må Norge finne løsningen på et rettighetsproblem i forholdet mellom samer og storsamfunn. Kanskje vil den ordningen Norge finner danne mønster
for løsningen av etniske konflikter i mange andre land? Om kort tid blir Finnmark energileverandør til USA og Europa fra gassproduksjonen på Melkøya og de store investeringer Statoil gjør i Snøhvitfeltet. I de fiskerike havområdene står en av verdens store utfordringer for tur: Å sikre det marine miljø mot forurensning fra olje- og gassproduksjon i den russiske del av sokkelen og muligens også fra norsk sokkel.
FINNMARK ER UTFORDRINGENES LAND. Samtidig er veien til Russland åpnet på ny. Det er et sluk av historie gjennom 60 år. I oktober 1944 innledet russerne angrepet mot de tyske styrkene i Finnmark. Noen uker senere var russerne nådd Tana bru, som tyskerne hadde etterlatt seg i ruiner. Der stanset soldatene fra Den røde hær. Langsomt ble landet gitt til de norske styrkene som kom fra England under ledelse av daværende oberst Arne Dahl. Det gikk lang tid før Finnmarks frigjøring ble akseptert av de fintfølende nesene som skrev norsk krigshistorie med vinklingen fra de alliertes krigsinnsats. I løpet av få måneder var Norge og Sovjetunionen blitt motpoler i det internasjonale samfunn. Mistenksomhet og overvåking bredte seg i de stengte grenseområdene østpå. Unge menn fra Finnmark hadde flyktet fra tyskerne til Murmansk og gått inn i de russiske styrkene for å være med i kampen om Norge. Men
etterkrigsårene levnet de norske partisanene liten ære. Mange av dem ble overvåket, delvis forfulgt av norske myndigheter som mente at de knapt var å stole på i forholdet til Sovjetunionen.
MEN LANGSOMT DEMRET DET for nasjonen. 16. august 1982 kom kong Olav til fiskeværet Kiberg og innviet partisanmonumentet, reist til minne om finnmarkingenes krigsinnsats. Ti år senere, 3. april 1992, sto kong Harald ved partisanmonumentet i Kiberg og holdt den berømte talen der han takket partisanerne for innsatsen i frigjøringen av Norge. Det var en lang vei, fylt av fordommer og uvitenhet. Men ett år før grensene til Russland ble åpnet i Barentsregionen, skjedde det: Finnmark ble tatt med som en viktig del av historien om Norge.
-
Ivan Kristoffersen har vært statssekretær for Arbeiderpartiet (1979-1981) og sjefredaktør i Nordlys (1982-1997). Han er i dag kommentator og spaltist for en rekke publikasjoner.
FRIGJØRINGEN. Etter russernes frigjøring kunne flyktningene komme fram fra gruvegangene i Finnmark.
FOTO: VIA NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM
