Forsvarsforum
Fjellstøtten
Tove Windstad går under jorda for at andre skal få en god dag.
NAVN: Tove Windstad
STILLING: HMS-rådgiver ved Landsdelskommando Nord-Norge
FØDT: 25. august 1958
BOSTED: Fauske i Nordland UTDANNING: Husmorskolen, Handelsskolen, legese-kretærutdanning, utdanning som langtransportsjåfør,
IT-utdanning og HMS-utdanning
SIVIL STATUS: Gift, datter på 20
AKTUELL: En av to sivilt ansatte igjen ved Landsdelskommando Nord-Norge
10 ÅR: Trodde alle hunder kunne bli lavinehunder, og dresserte naboenes bikkjer deretter
20 ÅR: Jobbet som koldtjomfru på Svalbard
30 ÅR: Skjønte at hun kunne få datamaskiner til å gjøre slik hun ville, og ikke omvendt. Jobbet så med IT i Forsvarskommando
Nord-Norge
40 ÅR: Brukte mye tid til å følge opp sin syke mor og datteren på ungdomsskolen
– Kollegene dine sier at du er en av de mest synlige på jobben. At du er en som utmerker deg.
– Det er vel fordi jeg er så stor, det da, sier Tove Windstad (46). Og gir oss en stor latter. Hun må forsere sterk motvind hver dag for å komme seg inn på arbeidsplassen. Det uler rundt ørene våre der vi trasker etter henne gjennom den lange tunnelen mot det hemmelige fjellanlegget på Reitan. Langt inne i moder jord har Landsdelskommando Nord-Norge satt seg.
– Det skal blåse her. Begynner det å brenne der inne, er det her røyken skal ut. Så ikke bry dere om å bruke dette som fluktvei.
HUN FØRER OSS gjennom ganger, opp trapper og ned trapper. Bergveggene tynger mot oss. Det er litt for trangt, litt for lavt under taket. Dette er stedet sola aldri skinner. Men det er bilder på veggene, myke stoler i krokene og grønnplanter som geiper muntert mot det grelle innelyset. Windstads verk.
– Har det hendt at folk har fått hetta her inne?
– Klaustrofobi, mener du? Vi hadde en øvelse her på slutten av 80-tallet. Folk ble stengt inne i anlegget i flere
dager. Ingen mistet vel kontrollen over seg selv, men noen utviklet nokså nervøs oppførsel etter hvert.
– Den kalde krigen er over for lengst. Er det strengt tatt nødvendig at dere skal gå under jorda på dette viset?
– Det er vel mer nødvendig enn noen gang. Trusselbildet har endret seg betraktelig siden den kalde krigen. Nå vet vi ikke lenger hvem fienden er. Windstad gransker oss og hever øyebrynene. De ligner ørnevinger. Når vi
har bedt de som kjenner henne om å karakterisere kvinnen med ett ord, har alle sagt det samme: Bestemt. Tove er
bestemt.
– Det er sant, nikker hun.
– Min bestemthet er både bevisst og ubevisst. Mange vil nok ikke tro det, men jeg var forferdelig sjenert da jeg var ung. Jeg trodde at man må være pågående for å få gjennomslag for det man vil, og tilegnet meg den egenskapen.
Ørnevingene samles i en dyp spiss over neseroten, og blikket festes et sted fjernt forbi kontorveggen og alle plakatene med sjelelig oppbyggelige visdomsord. Carpe diem.
– Kvinner i Forsvaret kan bli ensomme. For å bli hørt og sett i menns bastioner har jeg måttet heve stemmen mer enn ønskelig. Av og til koster det mye. Det burde ikke være slik. Jeg skulle ønske jeg kunne lene meg mer tilbake, ikke være så på hugget. Men jeg har opplevd at jeg må opptre slik for å få autoritet. Dessuten er det jo tidsbesparende å være bestemt. Man får ting gjort.
WINDSTAD BRUKER INGEN av de unødvendige småordene vi kvinner har en tendens til å ty til: «tror», «på en måte», «liksom», «kanskje».
– Det har jeg ikke tenkt over, men det stemmer nok. Jeg er opplært av menn, også i talemåter. Da Windstad var ungjente og jobbet på Svalbard, ble det regnet ut at det lille lokalsamfunnet hadde 85 gram kvinnfolk per mann. Andelen er neppe høyere på Reitan i dag.
– If you can´t beat them, join them, kommer det lakonisk fra den nå voksne kvinnen. Hun har lært at det ikke hjelper å hinte hvis du vil ha en mann til å skjønne hva du mener. Han tar ikke et hint.
– Men jeg liker omgangsformen menn har seg i mellom. Jeg vil heller ha en umiddelbar overhøvling enn en langvarig trykkende stemning. I enkeltsaker har jeg følt meg overkjørt på bakgrunn av mitt kjønn. Da våkner kamplysten.
Windstad kan eksplodere. Vennene hennes er vant til at med Tove diskuterer man så fillene fyker. Og hun må
ha håndfaste bevis lagt på bordet for å innrømme at hun tar feil.
– Jeg husker ikke sist jeg tok feil. Men så har jeg ikke så god hukommelse heller.
STABEISTET ER ANSVARLIG for helse, miljø og sikkerhet (HMS) på forsvarsanlegget. Det hun før mente så ut som innsiden av et mentalsykehus har fått bibliotek, massasjestoler, treningssenter, lysbehandling for mørketidstrøtte
og «stillerom», der de ansatte mellom eksotiske planter kan studere akvarium til lyden av rennende vann og myk musikk. En stor kontrast til brannsenteret vi også får se. Rommet er som tatt ut av en scene fra dataspillet Tomb Raider, der actionheltinnen Lara Croft svinger seg mellom stålstillaser og vaiere, i sin kamp for det gode. Windstad har kanskje en annen stil og framgangsmåte, men hennes motivasjon står ikke mye tilbake for Crofts. Nære medarbeidere kan ikke få fullrost henne nok. Hun har tatt initiativ på vegne av hele hovedkvarteret, sier de. Windstad er effektiv, handlekraftig og har en enorm arbeidskapasitet. På Reitan jobber totalt 300 mennesker. Landsdelskommandoen har 66 ansatte. Windstad har et og annet å si og påpeke til de fleste vi treffer på visningsrunden hun gir oss i fjellanlegget. «Skal nå den treningssykkelen stå der med ødelagt pedal?» er spørsmålet til soldaten med ansvar for den slags. Hun flirer litt av seg selv. – Har du ikke eget kontor? sier mine nærmeste kolleger når de blir lei av meg.
– Blander du deg i for mye?
– Det kan godt være at noen synes det. Men jeg er ikke slik at jeg bare går rundt og påpeker feil. Jeg prøver å være konstruktiv når jeg finner noe å sette fingeren på. Min rolle er å være rådgiver og pådriver, ikke bare en som kommer med pålegg. Riktignok har det skjedd også, men da har liv og helse stått i fare.
LIV OG HELSE synes å være noe hun alltid har engasjert seg i. Hun er mangeårig medlem i Røde Kors Hjelpekorps.
– Jeg har ikke prøvd narkotika, men jeg kan tenke meg at det gir noe av den samme følelsen som det å være i
Røde Kors. Man blir avhengig. Følelsen av å gjøre en forskjell gjør at man blir værende i organisasjonen. Man vokser som gruppemedlem og som menneske. Og det er et adrenalinkick å delta i en redningsoperasjon, selv om man må være oppe til fem om morgenen.
– Er ikke det en litt egoistisk motivasjonsfaktor?
– Da håper jeg vi får flere slike egoister. Det går flere historier om Windstads innsats i hjelpekorpset. Under en fellesøvelse for politiet, sykehuset og Røde Kors, presterte hun å jage en lege bort fra det som var scenariet for en stor togulykke.
– Alle fra sykehuset, portører og hjelpepleiere inkludert, hadde like hvite frakker. Da det sto på som verst var det en kar som bare så på det hele. «Skal du være så tafatt, mann?» sa jeg og satte ham i gang med bårebæring. Etter en stund kom overlegen bort og ville vite hvorfor den andre legen gikk der og bar framfor å gjøre jobben sin. Windstad ler så ørnevingene vibrerer i panna. Men blir straks alvorlig igjen.
– Det er ikke alltid det er øvelse. Noe av det første jeg var med på i hjelpekorpset, var å lete etter en tiåring som forsvant i fjellet. Etter tre uker visste vi at det ikke lenger var liv vi lette etter. Jeg gikk sammen med faren hans. Man kan si jeg fikk forståelse for de pårørende da. Først langt utpå våren ble gutten funnet. Det var rart å
se lettelsen hos faren. Men han hadde vel for lengst innfunnet seg med at sønnen var død.
DET ER SJELDEN hun mister fatningen i pressede situasjoner, får vi vite. En av hennes beste venner har bare sett det
én gang, da hennes kolleger i hjelpekorpset på svarte natta satte egne liv i fare for å berge en tysker som hadde forvillet seg opp i en fjellside. Windstad holdt på å gå fra konseptene da hun så dette fra bakkenivå. Inntil stedets lensmann fikk panikk. Da samlet hun seg for å roe ham.
– Jeg er som regel avbalansert når ting står på. Men jeg kan gråte og være sint etterpå. Imidlertid er jeg sikker på
at vi trenger frivillige redningsarbeidere. Jeg tror ikke på et samfunn der alt skal betales for. Windstad har sørget for å få tre hjertestartere inn i fjellanlegget. I tillegg har et titalls medarbeidere fått lære å bruke dem. Hun forventer at folk bruker velværerommene hun har fått i stand, og hun forventer at ledelsen ikke rynker på nesa når soldatene ligger rett ut i massasjestolene når tjenesten tillater det. Windstad vil ikke henge med på det stadig økende stresset
vi utsetter oss for. Hun forteller om en arbeidsplass hun hadde besøkt, der de hadde etablert «hatetime». Én time i uka satte de seg ned og bare klagde. Over jobben, seg selv og hverandre. Poenget var ikke nødvendigvis å få orden på alt som irriterte dem, men rett og slett bare å få ut frustrasjon. I den øvrige tiden skulle ikke dette være tema.
– Dette syntes jeg var en utmerket idé, så lenge det ikke tar overhånd. Vi trenger slike pustehull. Kvinner er nok
mye flinkere enn menn til å unne seg litt klagetid. Menn tror gjerne at dersom de får andres problemer presentert,
så må de løse dem. Sin egen mann forteller Windstad lite om. Vi får faktisk vite mer om bikkja. Men hun og partneren har i alle fall vært gift siden de var unge. Han jobber i el-verket.
– Så det er høy spenning, gliser hun.
NOE SPENNING har det vært gjennom årene i Forsvaret også. Fram til 2003 jobbet hun med IT for Forsvarets logistikkorganisasjon.
– Jeg fikk sjokk da de fjernet stillingen min. Virkelig. Og tenkte at nå var det på tide å komme seg ut av denne
institusjonen. Jeg var så vidt innom politiet, men de har det jo ikke noe bedre der enn i Forsvaret. En god kollega anbefalte meg å utdanne meg innen HMS. Der kom det til å bli behov for folk, mente han. Så jeg gjorde det. Kollegaen fikk rett. Ikke lenge etter ble det opprettet en HMS-stilling på Reitan, og Windstad ble oppfordret til å søke. Hun tvilte.
– Men så oppdaget jeg at mine nye sjefer hadde visjoner og vyer. De så meg og hørte på mine ideer. Jeg trenger det. Å slåss for meg selv, særlig når det gjelder personlige ting, finner jeg tungt. Jeg er opplært til ikke å være selvopptatt, men jeg prøver å gjøre noe med det. HMS-lederen har nå begynt å ta kurs i ulike metoder for tankeprogrammering.
– Det handler egentlig bare om å se egne behov, se forskjellen på lyst og må. Vi er så opptatt av kravene vi tror stilles til oss, og vi kan bli utbrente hvis vi ikke får god nok tilbakemelding på jobben vi gjør. Jeg er opptatt av å se når dette skjer, både hos andre og hos meg selv. Windstads telefon ringer. Hun sjekker displayet.
– Han der kan vente. Jeg er blitt flink til å skille ut hvilke oppgaver som er viktige og ikke. Ingen dør om jeg en dag ikke rekker det jeg tror jeg må. Hun følger oss ut gjennom korridorene med palmene, opp og ned alle trappene der det hilses på kolleger til høyre og venstre, til den lange fjelltunnelen som leder oss mot dagslyset. Hun hever ørnevingene og munnvikene. Hun går først. Og hun har vinden i ryggen denne gangen.
LINDA STØLEN
ARNE FLAATEN (FOTO)
