Forlatt, men ikke alene

TOMME LEILIGHETER: Cirka 2000 leiligheter står igjen etter amerikanerne, men kan ikke legges ut for salg. Det ville ødelagt hele det islandske boligmarkedet.

Seks måneder brukte amerikanerne på å pakke seg hjem. Islendingene trenger atskillig mer tid for å gi Keflavik et nytt innhold. Utfordringen er å etablere ny luftovervåking og redningstjeneste, islendingene må finne noe å bruke basen til og det må skapes permanente arbeidsplasser i distriktet. Litt mer enn et halvt år etter at det amerikanske flagget ble firt for siste gang, er den militære landsbyen fortsatt tom. Men islendingene har mange planer og problemene har slett ikke tårnet seg opp.
– Vi er i gang med et prosjekt for å få til ny virksomhet her, forteller utviklingssjef Kjartan Eriksson i Keflavik Airport Development Corporation (Kadeco), et slags islandsk Skifte Eiendom og Forsvarsbygg.
– Det står igjen cirka 2000 leiligheter etter amerikanerne, men vi kan ikke legge dem ut for salg. Det vil ødelegge hele det islandske boligmarkedet. Vi prøver i stedet å se om vi kan bruke fasilitetene til et internasjonalt universitet, et kunnskapssenter for fornybar energi eller et helse- og rekreasjonssenter. Den blå lagunen ligger ikke altfor langt herfra. Og en del lagerbygg og hangarer inne på flyplassområdet kan egne seg for filmproduksjon.

EIENDOMSMANN: Kjartan Eriksson er utviklingssjef i Islands svar på Skifte Eiendom og Forsvarsbygg.

Noe i gjerdet. Amerikanernes landsby er inngjerdet og inngangen er fortsatt bevoktet, men man aner at det må ha vært strengere kontroll der frem til 30. september i fjor. Langs det asfalterte veinettet på innsiden av gjerdet står fortsatt leskur for ventende busspassasjerer. Skoleelever og de militæres medbrakte ektefeller skulle ikke behøve å trosse islandsk vind og sno i altfor stor grad. I dag lar både bussene og passasjerene vente på seg. I tillegg til de tallrike boligblokkene finnes det skole, kirke, teater, svømmehall og treningsrom. Supermarkedet står der med tomme hyller, men kan lett åpnes igjen om nye varer kommer til. Alle bygningene er nylig pusset opp og står der fortsatt som om det er flunkende nytt – det står til og med et skilt som lokker med «Cheese & Egg» i en hamburgerbar.
– Keflavik er egentlig delt inn i tre soner, forklarer Eriksson. I tillegg til boligområdet har vi selve flyplassen, som selvfølgelig er blitt sivil med internasjonal trafikk. Et tredje område ved rullebanene er avsatt som sikkerhetssone til eventuell militær bruk. Det kan dreie seg om alliert mellomlanding eller aktivitet i forbindelse med øvelser.
– Når vi planlegger ny virksomhet her, har vi vært rundt og sett på andre baser og flyplasser som har mistet det militære nærværet. Schipol i Nederland er et godt eksempel på en vellykket overgang, sier Eriksson.
Han ser blant annet muligheten for at plassen kan bli et knutepunkt for internasjonal flytrafikk.

TAKLER USA-SVIKT: Arni Sigfusson er ordfører i Keflavik og synes innbyggerne har fortjent heltestatus.

Skånsom utvikling. Kadeco eies av regjeringen, og har gitt prosjektet et mandat som sier at området skal gjøres sivilt og med fortjeneste. Alle inntektene skal rett inn i prosjektet, men ny virksomhet skal ha minst mulig negativ effekt på naboområdet, forteller Eriksson og rasler med nøkkelknippet under omvisningen.
Snaue ti minutters kjøring unna sitter ordfører Arni Sigfusson i rådhuset i den sivile Keflavik-landsbyen. Der er lokalbefolkningen kommet tilbake til hverdagen. Ordføreren er også involvert i prosjektet som skal avverge negative effekter.
– Det viktigste som har skjedd blant islendingene her, er at de klarte å tenke positivt. Amerikanernes tilbaketrekking berørte 900 lokalt ansatte, men den islandske stat klarte å få 200 av dem inn i nye jobber, blant annet på flyplassen, forteller ordføreren. Han påpeker at de 700 jobbene som ikke ble erstattet, utgjorde det største antallet tapte arbeidsplasser i Islands historie. Folk fikk et halvt års ventelønn, men de slo seg heldigvis ikke til ro med å vente og se hva regjeringen ville gjøre med dem. De aller fleste fant seg midlertidige jobber, men til dårligere betaling. I så måte er ikke problemene løst, men vi har unngått en katastrofe.
– Situasjonen ble taklet så bra at da fjernsynet hadde sin årskavalkade, ble ikke det opprinnelige tapet av jobber nevnt  i det hele tatt, sier Arni Sigfusson og går så langt som  å beskrive egen lokalbefolkning som helter.

Søkte råd. Ordføreren har også tillit til de planene som Kadeco jobber med.
– Jeg var med på å vurdere hvordan vi kunne utnytte boligdelen av basen, og vi var inne på tanken om å etablere et sentralt fengsel her. Men da vi forhørte oss i Tyskland, Japan og USA om erfaringer med nedlagte baser, ble vi sterkt advart. En slik drift ville virke negativt på hele området.
Ordføreren forteller at forholdet til amerikanerne har vært bra hele tiden og det ble heller ingen hatstemning da de, som siden 1951 hadde utgjort Islands forsvars- og sikkerhetsgaranti, plutselig ville trekke seg.
– Det kom egentlig ikke som en overraskelse. Det har vel ligget en nedtrapping i kortene de siste ti årene. Men det var overraskende hvor raskt det gikk, og at de forsvant helt. Jeg trodde de ville bruke minst to år på operasjonen.
I landsbybildet er det slett ikke noe tomrom etter amerikanerne. Dagliglivet er som hentet fra en hvilken som helst småby der folk har nok med seg og sitt. Det lyser av aktivitet fra butikkvinduene i hovedgaten. Inne i en frisørsalong to kvartaler fra rådhuset klippes det både kort i nakken og langt ved ørene.
– Vi hadde noe besøk i salongen, særlig av amerikanske offisersfruer, men vi savner dem egentlig ikke, sier damen med saks, som ikke tror prosjektene som ordføreren og andre skisserer, blir til over natten. Men forandringene på basen har ikke ført til at hun mister nattesøvnen.

MILITÆRT NÆRVÆR: Et poeng for islendingene er å vise at det fortsatt pågår militær aktivitet i deres område. Derfor tar de imot med åpne armer alle allierte, slik som det tyske transportflyet, og lar dem benytte det som er blitt rene islandske fasiliteter.

Ny tid. Det var i mars i fjor at varselet om fraflytting kom. 30. september hadde de siste lukket seg ut. Fridthor Eydal, historikeren og informasjonssjefen på Keflavik internasjonale flyplass, bekrefter at det har eksistert en nedtrappingsplan for basen i mange år. Allerede i 1994 var det en betydelig forandring i operasjonene. Basen var drevet av marinen og hensikten var å holde øye med russisk ubåttrafikk, blant annet ved hjelp av maritime overvåkningsfly. Samtidig var amerikanske jagerfly til stede for å gi Island luftromsbeskyttelse. Så ble det bestemt at kampskvadronene skulle bort. Oppgavene skulle ivaretas gjennom å sende fly som patruljerte fra tid til annen. Fra 2003, da det var tydelig at russiske ubåter ikke lenger trafikkerte disse farvannene, opphørte behovet for P3C Orion-fly.
– Dette var det siste året vi så et slikt fly på basen, forteller Eydal, og forklarer at da tapte den amerikanske marinen interesse for å være til stede. Bare kampflyene skulle være igjen for å vokte luftrommet. Luftforsvaret overtok i 2005. Men allerede året etter kom avgjørelsen om nedleggelse, forklarer Eydal og påpeker videre:
– Det islandske utenriksdepartementet har hele tiden hatt basen som sitt anliggende og vil fortsatt ha kontroll med det som er avsatt til sikkerhetssone for militær bruk. Men flyplassansvaret for øvrig skal overføres til samferdselsdepartementet.

GODE TIDER: Informasjonssjef Fridthor Eydal priser seg lykkelig for at tilbaketrekkingen skjedde under et økonomisk oppsving på Island.

Gapet blir fylt. Inne i Reykjavik møter vi Bergdis Ellertsdottir og Jon Egill Egilsson fra utenriksdepartementet. De er begge ambassadører; Ellertsdottir er leder for hele den sikkerhetspolitiske fløy, og Egilsson er direktør for forsvarsavdelingen, og i så måte den eneste sivile forsvarssjefen innenfor Nato.
– Vi er opptatt av at gapet som oppstod da amerikanerne forsvant, blir fylt. Vi ble bekymret da de dro, men skjønte at nå fikk vi en anledning til å finne ut hva vi vil, hva vi trenger og hva vi vil bruke penger på. Og det mest naturlige er å samarbeide med venner i nærheten, sier Ellertsdottir, og viser til den nye intensjonsavtalen mellom Norge og Island.
– Det var en utfordring da amerikanerne dro, men nå ser vi det som en viktig oppgave å takle den nye situasjonen. Primært må luftforsvaret erstattes. Der ser vi for oss å få forståelse innenfor alliansen, blandt de allierte, først og fremst fra våre naboer. Vi ser frem til et godt samarbeid med Danmark og Norge, også innenfor kystovervåkning, kontroll med luftrommet og styrking av redningstjenesten, forklarer Ellertsdottir.
Islendingene ønsker å få Nato til å utføre såkalt air-policing, der alliansen bidrar til overvåkning av luftrom.
– Poenget for oss er å vise at det fortsatt pågår aktivitet i våre områder, så ingen blir forledet til å tro at det er fritt frem for å ta seg til rette, forklarer Ellertsdottir.

TENKEr SELV: Bergdis Ellertsdottir og Jon Egill Egilsson fra Utenriksdepartementet på Island ser at amerikanernes tilbaketrekking har gitt dem mulighet til å tenke nytt og bli mer bevisst egen sikkerhet og forsvar. Nå håper de at intensjonsavtalen om samarbeid med Norge skal bli positiv for begge parter.

Gyldig avtale. Selv om amerikanerne har forlatt Keflavik og Island, gjelder fortsatt forsvarsavtalen fra 1951. Dersom Island skulle havne i krise eller krig, har USA forpliktet seg til å gripe inn.
– Men i fredstid må vi selv finne måter å sikre oss på, for eksempel mot terror. Derfor er det opprettet en egen spesialstyrke i politiet, forteller Egilsson.
– Vi er sårbare, men føler ikke at vi er spesielt utsatt. Befolkningen har aldri vært opptatt av å diskutere forsvar og sikkerhet. Og vi må medgi at det har sviktet med informasjon på dette området. De som mener at vi burde ha vårt eget forsvar, utgjør et så lite mindretall at det ikke er aktuelt.
– Vi skal gå til innkjøp av fire-fem redningshelikopter. Planen er å gjøre det i samarbeid med Norge. Men våre helikopter vil tilhøre kystvakten og justisdepartementet, forteller Jon Egill Egilsson.

MYE Å FYLLE: Amerikanernes dykkeforbud i det tomme svømmebassenget skal ikke hindre islendingene i å komme til bunns i spørsmålet om hvordan fylle tomrommet etter gjestene. Og det skal litt mer til enn det helt åpenbare, å fylle bassenget med vann.

Sovepute. Stedfortredende sjefredaktør i det islandske Morgenbladet, Olafur Stephensen, bekrefter Islands unnfallenhet med tanke på egen sikkerhet.
– Island har hele tiden vært redd for å gi amerikanerne nedleggingsargumenter, men regjeringen burde vist interesse for forsvarstemaer tidligere, sier han.
Lenge var det tydelig at ingenting i Keflavik var innrettet mot nye trusler, men Island turte ikke foreslå endringer. Dette var tilfelle helt siden 1994.
– Derimot engasjerte vi oss i fredsbevaring, fordi det ikke forstyrret amerikanerne. Vi trodde det ville blidgjøre dem. Selv Irak-støtte ble vi med på av hensyn til USA, sier Stephensen og påpeker:
– Nå ønsker utenriksministeren en mykere islandsk fredsbevaring.
Han forteller at det ikke ble godt mottatt hjemme da det ble kjent at halvmilitære islandsk personell var med i Afghanistan. Island har en styrke på 50 personer ute i internasjonale operasjoner. De deltar sammen med andre land, iført uniform, men med det islandske flagg på ermet.
– Da amerikanerne begynte å trekke seg ut av Keflavik, ønsket Morgenbladet at regjeringen tok mer forsvarsinitiativ. Derfor dro jeg selv til Norge og Danmark og snakket med politisk og militær ledelse. Inntrykket mitt i Norge var at der hadde man allerede tanker om et norsk-islandsk samarbeid.
Ifølge den norske ambassadøren i Reykjavik, Guttorm A. Vik, var Stephensens artikkel med på å vekke islendingene, men redaktøren spår flere utfordringer i tiden fremover.
– Vi trenger ikke bare overvåkningskapasitet. Vi trenger informasjonsutveksling, og da må vi ha etterretnings- og analysekompetanse. Noe av dette kan vårt personell få gjennom samarbeid og opplæring i blant annet Norge, tror Stephensen.

IDEDUGNADSTID: Tomrommet innenfor gjerdene til Keflavik-basen med boliger og fritidstilbud må fylles. Et område på nær 51 kvadratkilometer skulle gi plass til mer enn standup-komikk i et leskur.

Startpunkt. Statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet i Oslo sier at intensjonsavtalen som nå er undertegnet bare er startpunktet for flere formelle samtaler mellom Norge og Island.
– Og jeg vil understreke at det er Island som har føringen i dette. Mest aktuelt vil det være med redningssamarbeid. Og det kan bli mer aktivitet lenger vest for våre P3 Orion maritime overvåkningsfly. Vi vil også delta på øvelser som viser interesse for islandske områder sammen med andre Nato-allierte. Men det er ikke snakk om permanent å stasjonere F-16-fly der, påpeker han.
Når det er spørsmål om hva Norge kan få igjen, peker Barth Eide blant annet på betydningen av en redningsoperasjon. Der kan samarbeid føre til at man sparer tid.
– Og det kan være av gjensidig interesse å få flere allierte til å ha fokus på det som skjer i våre områder, sier han, og ønsker ikke å stikke under en stol at Norge og Island også har noen uavklarte spørsmål seg imellom.

I KEFLAVIK: JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Intensjonsavtale mellom Norge og Island
Avtalen (undertegnet 26. april 2007) omfatter blant annet:
– Økte konsultasjoner om sikkerhetspolitikk
– Videreføring av kontakt innenfor sikkerhetstjeneste
– Opplæring av islandsk personell i luftovervåkning og           
    ledelse
– Samarbeid mellom hovedredningssentralene i landene
– Kurs i Forsvaret for islandsk personell
– Mulig samarbeid mellom justisdepartementene
– Island skal gi vertslandsstøtte