Forsvarsvilje og -evne

 

ER FOR FÅ: Skribenten mener Forsvaret må styrkes betraktelig. Arkivfoto: TORBJØRN KJOSVOLD/FMS

Forsvarssjefen har i F9 gitt til kjenne sitt syn på krigen i Georgia i forhold til det norske forsvar. Etter nesten 40 år i folkeforsvaret – også kalt invasjonsforsvaret – i Norge oppnår jeg varierte refleksjoner av det som uttales. På vesentlige punkter er mitt syn helt sammenfallende med generalens, mens andre punkter synes å være særdeles mangelfullt  dokumentert – i alle fall offentlig. Alle tidligere doktriner i henhold til Krigsskolens løsninger på  «blått ark», som i hovedsak går på å utplassere til dels overvektige personer i lendet for dermed å danne en forsvarslinje som i det vesentligste baseres på ildkraften fra AG 3, Mitr 3 og M72 med ett og annet Carl Gustav «løpende rundt» – fastholdes selvfølgelig som nærmere 30-årskrigen enn dagens virkelighet. Dersom dette er begrunnelsen for relaterte uttalelser om kjøttvekten, så er jeg helt enig.

Men forsvarsvilje har intet med våpen, ildkraft og  egenferdigheter å gjøre. Forsvarsvilje er noe som oppstår i den enkelte persons hjerne på en slik måte at personen ser seg rundt etter hjelpemidler for å hindre en inntrenger. Dette er på mange måter ganske likt den holdningen  etablerte brann- og havariavdelinger rundt om i det ganske land må ha. Vilje til å slukke brann må også følges opp med en del utstyr og hjelpemidler. Kampen om ressurser, som vann, energi og mat er iverksatt av flere store aktører – som Russland og Tyrkia  med flere. Med frisk erindring om de baltiske staters forhold til Russland, forholdet mellom Kroatia og Serbia, Bosnia og Kosovo kan mange trolig huske kampanjer i Finnmark tidlig i 1970-årene med «Finnmark ut av Norge», innbrudd i militære hovedkvarter i Narvik og kampen om naturen. Vi kan lett komme i samme situasjon som serbere var i vårt forhold til Russland. En profesjonell vurdering av situasjonen bør også omfatte den utviklingen vi ser i enkelte grupperinger hos vår store nabo og aldri glemme at disse ser Norge øverst på kartet som en del av det lendet som gir adgang til isfrie havner. Under oppbygging av forsvaret av de baltiske land ble det oppklart at det var reelle planer om å overta Sverige, Norge og Finland med luftlandsettinger, innmarsj over landjorda og landganger langs svenskekysten til Østersjøen. Nå bor det kanskje ikke så mange russere her, men i Finnmark er det blitt en del. Den russiske interesse for nordområdene er i alle fall tydelig og dette omfatter også Svalbard. Viljen til ekspansjon synes å være gjenskapt i det russiske folket.

Det kan være at forsvarssjefen har ressurser jeg ikke kjenner noe til, men antallet soldater kan ikke være stort. Et hvert moderne forsvarssystem krever spesialtrente soldater. Etter mitt syn trengs det nå aktive og unge bataljonsstridsgrupper – hver på cirka 1500 personer – i Finnmark, i Midt-Norge, på Sør-Vestlandet og på Østlandet. Disse stridsgruppene må være luftbårne med optimal helikopterbasert ildstøtte og kunne settes inn på fire timers varsel. Norge bør snarest inndeles i fem forsvarsregioner hvor denne innsatsstyrken danner den første kontakten med en eventuell inntrenger. Lokale HV-avdelinger basert på alminnelig verneplikt, må så betjene raskt etablerte «ild-kjøkken» med evne til å stanse inntregning over land og fra luft ved bruk av bakke/luft rakettsystemer. Norges beste allierte er for tiden det norske lendet. Vi må videre gjenutvikle evnen til å føre «fri strid». Videre bør det raskt søkes et samarbeid med Finland og Sverige hva angår forsvar av landområdene, forsvar av det suverene luftrommet og kystforsvaret langs norskekysten og Østersjøen. Den moderne staten bør kunne se forsvaret av innbyggere sammen med andre hovedformål. Disse aktive innsatsbataljoner for forsvar av norsk område, bør også kunne benyttes i politioppgaver blant annet langs Norges grenser.

Dette koster selvfølgelig en del penger. Med mellom 2000 og 4000 milliarder kroner på bok bør ikke dette bekymre oss i dagens situasjon. Nå er det noen som vil ha krig  – igjen, og vi er en del av dette scenarioet uansett hva vi mener. Norge er faktisk involvert i krig pr i dag. Derfor blir jeg bekymret når både forsvarsministeren og forsvarssjefen fremholder det gode samarbeidet som eksisterer mellom Norge og Russland. Det nevnes ikke med ett ord endringer i den hjelpen Norge vil være avhengig av dersom landet utsettes for direkte angrep. Natos evne og vilje til å forsvare ett av verdens rikeste land som har lagt ned invasjonsforsvaret sitt – totalt. Korriger meg gjerne. Parolen «Aldri mer 1940» må ikke bli omgjort til «Denne gangen gjør vi ingen ting».

Bjørn Grytøyr
Pensjonert offiser