Fred uten FN

BESKYTTELSE: En av Fiji-bataljonens utposter får besøk av sjefen for MFOs operasjoner, oberst Roar Laugerud (fremst med skuddsikker vest). Han kan med selvsyn se at egyptiske arbeidere får på plass elementer til beskyttelsestiltak i det som kan være et utsatt område.

Altså er det ikke noen lyseblå bereter å se når vakten i hovedporten til leiren i nord hever bommen og to av nordmennene bringer oss innenfor sikkerhetsgjerdet i det flate landskapet. Rustrød må fargen til den flernasjonale styrken nærmest betegnes som, en nyanse som står godt til ørkenfargene i en del av omgivelsen.
Sinai-halvøya, en stor del av den er i ørkenformat, er cirka 60 000 kmµ i utbredelse. Derfor er det ikke overraskende at kjøreturen fra Kairo til hovedkvarteret i nordøst tok fire og en halv time – og langt fra i lusefart.
Så fort Suezkanalen var passert, var man inne i den første av fire fredsavtalesoner. Sone C var målet. Ved byen El Gorah, et stykke sør for Middel­havs­kysten, ligger leiren, som internasjonalt heter North Camp, og er den ene av to hovedbaser for den flernasjonale styrken MFO, Multinational Force and Observers. Den andre ligger i sør, South Camp ved Sharm el Sheik.
– Vær velkommen til verdens mest spesielle fredsbevarende gjeng, lyder oberst Roar Laugeruds hilsen, sjefen for operasjoner og nummer tre på rangstigen blant alle uniformerte. Han støttes av major og liaisonoffiser Guri Aune i karakteristikken av tjenesten.

TURISTFRITT: Strendene langs Middelhavet i Nord-Sinai kan virke forlokkende, men oberst Roar Laugerud (t.v.), den egyptiske liaisonen Safwan og en newzealandsk offiser kan ta stedet i øyesyn uten forstyrrelser fra andre.

Multinasjonalt. Laugerud forteller at det unike ved MFO er som følger – og følg godt med: Sinai er delt inn i fire fredssoner. De militære fredsbevarerne, fra tolv forskjellige nasjoner, får bare være i C. Der kan de se, men ikke røre. De kan ikke gripe inn overfor noen, men kan varsle det som skjer. Sonen går fra Middelhavet i nord til Rødehavet i sør. Der har den internasjonale styrken utplassert tre bataljoner for å markere tilstedeværelse; Fiji-soldater i nord, colombianere i midtbeltet og amerikanere i sør. De som er sivile observatører, og det er bare 14 amerikanere, kan reise rundt i alle soner, men ikke helt etter eget forgodtbefinnende. De har med seg egyptere eller israelere når en slags vareopptelling av partenes våpen og soldater skal gjennomføres et par ganger hver måned – hovedsakelig i sone A, B eller D.

Nordleiren. – Vår sone skal være helt uten egyptiske soldater. Der er det bare sivilt politi som har ansvar for lov og orden, forklarer oberst Laugerud.
Sone D er israelsk område, en tynn tarm fra Gaza til Akababukten, cirka tre kilometer bredt.
North Camp er en leir med flere hundre soldater. De er i stor grad støtteapparat for bataljonene og holder hjulene i gang med vedlikehold og logistikk. Liaison-offiserene holder også til her, men tar sine tørn ved grenseoverganger og holder kontakten med egyptiske og israelske samarbeidspartnere.
Den norske obersten sørger også for å komme mye rundt i bataljonene for å holde seg orientert.

Lokalt opprør. Det er midt i november, og vi følger ham ut av leiren. Fire kjøretøyer er stilt opp i kolonne. Av sikkerhetsgrunner blir vi utstyrt med skuddsikre vester og hjelm. En egyptisk «forbindelsesoffiser» følger med.
– Vi føler oss ikke truet, men situasjonen er til tider ustabil, forklarer Laugerud.
En snau kilometer utenfor leiren passerer vi noen mindre bygninger på høyre side av veien. De er forlatt.  Stedet ser herjet ut, og obersten kan fortelle at her holdt sivilt, egyptisk politi til – inntil lokalbefolkning raserte stedet tidligere i år. Etter at president Mubarak ble styrtet og myndighetene ble svekket, tok beduin­stammer seg til rette og jaget politiet både her og andre steder i Sinai ut av området.

SIT-RAP: Korporal Aviuta Raba fra Fiji-øyene gir en situasjonsrapport fra OP 1-J for den norske sjefen for operasjoner. En fiji-soldat peker ut på kartet.

Unngår konfrontasjon. Når vi kjører videre langs landeveien og gjennom landsbyer, møtes vi av vinkende barn. Håpet deres er at de skal få vann eller godterier, men det tar ingen i MFO sjansen på.
– Vi kan like gjerne treffe barn som kaster steiner, og vi har altså ikke myndighet til å gjøre noe. Heller ikke om vi er vitne til alvorligere ting eller skyting blant lokalbefolkningen, og det forekommer, sier nordmannen.
Selv om Sinai-halvøya, og spesielt MFO-sonen, ligger langt unna begivenhetenes sentrum i Kairo når demonstrasjoner står på som verst, er det absolutt ringvirkninger å spore.
– Vi merker det på lokalbefolkningen. De lar noe av frustrasjonen gå ut over oss i mangel av offentlige myndigheter å hisse seg opp overfor, forklarer fijianeren Aviuta Raba, sjef for utestasjon «OP 1 - Juliet».
Han har sluppet kolonnen fra hovedkvarteret inn på det trange området med observasjonstårn og noen småhus til forlegning, bad og kjøkken. Men ikke uten grundig sjekk av identitet og de hvite kjøretøyene.
– Jeg føler at vi er trygge her, men vi hører skyting av og til. Så vi observerer og rapporterer, forteller han.
De fem fra Fijibat roterer mellom bataljonens hovedkvarter og utpostene hver annen måned. Hele tjenesten i Sinai varer ett år av gangen, og korporal Raba vet ikke om han skal tilbake. Fijis forsvar består nemlig av ett regiment. En bataljon er hjemme, en i Irak og en i Sinai.
Oberst Laugerud tar en inspeksjonsrunde og konstaterer at vindusglasset i observasjonstårnet bør skiftes. Han forhører seg også om andre mangler og får høre at mobilt bredbånd ikke fungerer. Det oppmuntrer han til å få orden på. Det er viktig med soldater som trives og er motivert for jobben, mener nordmannen.

Lang historie. Bakgrunnen for oppdraget er fredsavtalen mellom statsminister Menahim Begin fra Israel og president Anwar Sadat fra Egypt i 1978. For dette fikk de Nobels fredspris. Han som hadde regien for avtalen, var den amerikanske presidenten Jimmy Carter, som stilte landstedet Camp David til rådighet for forhandlinger og endelig undertegning i 1979. Forut for dette hadde seksdagerskrigen utspilt seg i 1967, da Israel fikk kontroll over hele Sinai. Seks år senere skulle Egypt, sammen med Syria, ta Israel på senga – både i Sinai og på Golanhøyden. Under den jødiske høytiden Yom Kippur slo araberne til. Likevel endte det med at Israel fortsatt stod med kontroll over Sinai frem til fredsavtalen. Da FN skulle opprette fredsstyrke for å overvåke avtalen, ble dette stanset i Sikker­hetsrådet. Amerikanerne tok derfor initiativ til å opprette en Ikke-FN-styrke i 1981. Avtalen har ingen tidsbegrensning for når MFO skal opphøre. Det er opp til partene.

Nødvendig innsats. – Oberst Roar Laugerud, er det behov for MFO i dag – etter snart 30 år?
– Det er det, og partene ønsker at styrken skal fortsette. Det gir en trygghet på begge sider. Det skjer faktisk noen brudd på fredsavtalen fra tid til annen. For eksempel har Egypt sendt pansrete kjøretøy til det nordøstlige hjørnet mot Gaza og Israel, i strid med avtalen. Begrunnelsen er å skape sikkerhet og ha kontroll med en spent situasjon. Da er vi mellommenn og kan få motparten til å forstå og godta bruddet, forklarer oberst Laugerud.

SAMARBEID: Major Guri Aune er en av de norske liaisonoffiserene. Her samarbeider hun med major Angel Riveros fra Colombia om et vaktskifte i North Camp.

Språkproblemer. Selv om nordmannen tilhører den militære MFO-ledelsen på stedet, har han så å si ingen kontakt med partene. Det er jobben til de sivile observatørene og til forbindelsesoffiserene, såkalt liaisoner. Det er bare styrkesjefen som har møte på generalsnivå med Egypt og Israel.
– De utfordringene ledelsen for den militære delen av MFO føler på kroppen, er blant annet interne språkproblemer. De colombianske soldatene kan i mange tilfeller ikke engelsk. Det skaper også uro at det stadig skjer rotasjoner. Annenhver måned er det rotasjoner, noen kommer og noen reiser, forteller stabssjef oberst Monty L. Willoughby.
Likevel, han synes at styrken fungerer, og at de soldatene som tross alt kommer for å gjøre en innsats, er dyktige når de kommer i gang. Soldatene har bedre kompetanse nå fordi mange stadig er ute i internasjonale oppdrag, sier han.

Inngir tillit. Lederen for amerikanerne som utgjør de sivile observatørene, Norm Rudd, forteller at gjennom sine stadige inspeksjoner vet de hvor alle de militære enhetene til de to partene befinner seg.
– Egypterne kan for eksempel ha opp til 22 000 soldater og 480 panservogner i sone A. Men det er en utfordring når de drar ut på øvelse. Da må vi selv finne ut hvor de er.
Selv om de bare er 14 personer, synes han at bemanningen er tilstrekkelig.
Han mener at det ikke er et nederlag at fredsstyrken må være til stede etter 30 år.
– Det at vi er her gir mer tillit mellom partene, sier Norm Rudd.

SIKKERT: Oberst Roar Laugerud betrakter omgivelsene fra en trygg plass innenfor en av observasjonspostene ved stranden til Middelhavet.

Framtidshåp. De fire kjøretøyene i MFO-kolonnen er kommet til Middel­havet. Ved en høyde parkeres bilene i kolonnen og det er mulig å se blant annet Rafah og grensen til Israel. Offiserene i følget peker og forteller om de utallige tunnelene som graves fra Gaza og inn i Egypt for å kunne smugle varer og fylle noe av behovet for for­syninger hos palestinerne.
Bølgene slår innover stranden og roper etter surfere og badeturister. Området har stort potensial for å konkurrere både med fransk riviera og andre ferieherligheter.

JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN



Multinational Force & Observers (MFO)
■ Opprettet 25 april 1982
■ Hovedkontor: Roma
■ Deltakerland: Australia, Canada, Colombia, Fiji, Frankrike, Italia, New Zealand, Norge, Tsjekkia, Ungarn, Uruguay, USA.
■ Personell i Sinai: totalt 2325, av dem er 1656 i uniform. Liaison­offiserer utgjør 16 personer på majorsnivå. To er nordmenn.
■ Sivile observatører: 14 amerikanere.
■ Finansiering: Budsjettåret 2012: 75 millioner US dollar. Norsk UD gir utviklingspenger til den sivile delen av MFO.
■ Fire avtalesoner; A, B, C og D – med størst begrensning for partene i MFOs sone C.
■ Disponerer: To fly, åtte heli­kopter, tre patruljebåter.