Forsvarsforum

Fredelig ferd

Hovedoppgaven er å frakte soldater for Kfors reaksjonsstyrke. Det er blitt transport, trening, rekognosering og VIP-flygning.

Tips en venn 02.05.2005Et halvt år på overtid i Camp Bondsteel: Fire helikoptre står på bakken klargjort til oppdrag idet den norske styrken benker seg i møterommet. Lukta av amerikansk frokost sitter ennå i uniformene. Kaffekanna i vakta er tømt. Stabssjef Bjørn Benjaminsen ønsker velkommen til morgenbrief. En ny arbeidsdag i en av USAs største militærleirer
utenfor amerikansk jord er i gang.
– Kan noen fortelle meg flyprogrammet for i dag? spør major Benjaminsen. En av pilotene reiser seg.
– Tre VIP-transporter, et annet transportoppdrag og en rekognoseringstur på slutten av dagen.

Ikke brukt
Fem helikoptre – det ene i øyeblikket fraplukket i hangaren – og 80 personer sendte Forsvaret i fjor sommer til Balkan for å transportere personell for Kosovo Force (Kfor). Oppdraget er først og fremst å være i beredskap for Kfors multinasjonale reaksjonsstyrke.
– Det viktigste er at de skal stå til disposisjon for reaksjonsstyrken. Denne kan settes inn hvor som helst i Kosovo, ikke nødvendigvis bare hvis det er bråk, men uansett der hvor de måtte ha et oppdrag å løse, sier kommandørkaptein Thom Knustad, presseoffiser ved Fellesoperativt hovedkvarter som leder alle norske styrker i utlandet. For helikopterbesetningene er det blitt et år med transport, trenings-, rekognoserings- og VIP-turer. Ikke en eneste gang er helikoptrene brukt til å sette inn reaksjonsstyrken. Etter et år med stadig færre konflikter er det i stedet sjefen i Kfor – den franske generalløytnanten Yves de Kermabon – og flere Nato-nasjoners generaler og ministere, som nyter godt av pilotenes ledige timer.
– Kfors reaksjonsstyrke er blitt svært lite brukt i løpet av dette året. Derfor blir vi prioritert til å transportere generaler slik at de får se styrkene og treffe soldatene. I løpet av mars har seks prosent av flytiden gått med til VIPtransporter, det vil si transport av personell på brigaders nivå og oppover. På årsbasis blir i underkant av ti prosent av tiden brukt på denne typen oppdrag, sier oberst John Hukkelås, sjef for de norske styrkene i Kosovo. To
hundre flytimer i måneden har Norge ambisjon om å stille opp med for reaksjonsstyrken.
– Har det egentlig vært nødvendig å ha helikopterstyrken her, Hukkelås?
– Det er som å ha en forsikring. Når vi en gang trenger den, er den virkelig nødvendig.

Hjemme best
I brakkebyen Little Norway synes personellet det er lite utfordrende å fly rundt på VIP-er.
– Mange mener det hadde vært bedre å være hjemme, sier pilot og operativ sjef Ottar Farstad, og låser opp det ene helikopteret.
– Men alle er fornøyd med det norske detasjementet og måten oppdragene utføres på, sier han.
På veien mellom landingsplassen og nordmennenes lille tilholdssted bremser en amerikansk tankbil opp foran et stoppskilt. En bred fotgjengerovergang går tvers over veien til den norske hangaren. Ingenting skal stoppe helikopterbesetningen hvis oppdraget en gang kommer.
– Kfors tilstedeværelse gjør nok at det er rolig her. Men det ligger noe under overflaten. Opptøyene i mars i fjor viste hvor fort ting kan skje. Men når situasjonen er så rolig som nå, blir jo oppdragene deretter, sier major Farstad, og skynder seg å legge til:
– Vi er selvsagt glade for at vi slipper å dra inn i «hotte» situasjoner hver dag. Noen få ganger har imidlertid beredskapen vært høy. I mars fryktet Kfor at kosovoalbanerne ville gjøre opprør da regjeringssjefen ble sendt til krigsforbryterdomstolen i Haag.
– Det blir veldig mye venting, sier Hukkelås om periodene der styrken står i beredskap.

Sugende tyngdekraft
– Her er det øvelse, øvelse, øvelse! roper detasjementssjef Morten Kufaas til pilotene som avslappet kommer inn i operasjonsrommet. Et av helikoptrene har landet ute i terrenget for å spille nedskutt. Alvorlige bøyer kollegene i «Little Norway» seg over kart og satelittbilder for å finne flyruta. Noen oppklarende minutter senere stormer de mot Bellmaskinen med den nyankomne vaktstyrken i hælene. Etter å ha vært på basen en uke, skal soldatene nå trenes
i å komme seg inn og ut av helikopteret. Sekkene lempes. Innhoppingen går på noen sekunder, og den mørkegrønne
maskinen stiger til værs. Hovedporten – hvor amerikanske vakter er klare til å forsvare leiren mot enhver som prøver seg – blir som hullet i et vepsebol idet Kosovos vårgrønne landskap åpner seg.
– Hvis du følger den dalen der, har du en bra kurs. Systemoperatøren, som ikke vil fremstå med navn, fordyper hjelmhodet i kartet som om han skulle hete Phil Mills. Piloten «Petter Solberg» snerter nesten tretoppene.
– Over den kulen. Nei. Det var det ikke, sier systemoperatøren. «Solberg» legger over så tyngdekraften suger i setet. En bondekone på bakken vinker fra toppen av en tømmerstabel. Skogskledde åser kommer til syne.
– Der er en hjort. Den er iallfall større enn et rådyr, kommenterer piloten til sidemannen, og setter maskinen på bakken.

Farlig rutine
Vakstyrken hopper ut med femti kilo utstyr. Åskammen er full av muldvarphull. Det mineklarerte området sikres før de beveger seg mot de «nedskutte» pilotene.
– Vi rykker ut hvis et helikopter blir skutt ned. Og det har skjedd at helikoptrene må lande et sted på grunn av teknisk feil. Da må vi også ut, sier kaptein Geir Frode Brenne, leder for vaktstyrken. Hans lag er i Kosovo for å beskytte norsk personell og materiell – samt besøkende i Little Norway.
– Vi har mer eskorteoppdrag på landeveien. Helikoptrene har en del VIPeskorte som ikke vi er med på. Utenlandske offiserer har med seg egne livvakter, dessverre for oss! sier Brenne. Dermed blir det desto mer tid til trening i et Kosovo som er blitt roligere siden Brenne for fem år siden var der i det pansrede ingeniørkompaniet. Den største faren er rutinespøkelset ved trening og atter trening, mener han.
– Første og andre gang kan det være spennende, men det blir jo rutine til slutt. Samtidig må man være på tå hev.
For mye rutinepreg gjør at man blir ukonsentrert. Det blir utfordringen etter hvert.

82 millioner
Kontingentsjef Hukkelås ønsker ikke å vurdere verdien av oppholdet i Kosovo opp mot de 82 millionene som er budsjettert. Det overlater han til politikerne.
– Men det som iallfall er klart er at folk trives og føler at jobben har vært meningsfull. Spesielt i mars var vi veldig
spent på hvordan kosovoalbanerne ville reagere, sier Hukkelås, og sikter til tiden da et av oppdragene ble å frakte
Idriz Balaj, en av de tiltalte ved krigsforbryterdomstolen i Haag, fra fengselet til flyplassen i Pristina.

Halvt år maks
– Ett år her går på bekostning av treninga hjemme. På Rygge er det planlagt en spesialstyrke-enhet med seks helikoptre. Vi får trent mindre spesialoperasjoner mens vi er her. Og det vi gjør er ikke veldig relevant opp mot den rollen vi er tiltenkt på Rygge, sier pilot Farstad. Han sitter i skinnsofaen ved kaffebaren. I bakgrunnen svirrer norsk tv. Resten av dagen skal han holde seg på bakken.
– Det eneste som ikke er bra med å være her, er at vi ikke er hjemme, sier han. Stortingets beslutning før jul om å beholde helikopterstyrken i Kosovo et halvt år til – frem til 15. juni – håper han ble gjort etter en grundig vurdering.
Signaler om ulempene ved å være i Kosovo mener han at politikerne har fått.
– Vi gjør det vi får beskjed om.
Samtidig informerer vi om de konsekvenser det får og håper at avgjørelser blir tatt med nok informasjon tilstede,
sier Farstad, og tenker ikke bare på at den nye spesialstyrken på Rygge blir kraftig forsinket.
– Vi er dimensjonert for seks måneder. Det bør være maks tid ute. Og det må gå to år til neste gang vi skal ut. For folk som har vært mye ute, blir det en stor belastning. Mange blir mer borte enn de burde vært, spesielt småbarnsforeldrene. Selv har han nettopp kommet tilbake til Kosovo etter turnusens seks uker hjemme. Eller hjemme og hjemme: I et lite helikoptermiljø måtte han ta sin del av jobben med to og en halv uke på øvelse «Battle Griffin».
– Det har ikke blitt så mange netter med kona den første halvdelen av 2005, kan du si.

– Dreper familieliv
Med en utsikt som om det skulle vært på Rygge eller Bardufoss står flymekaniker Ola Dahl i hangaren. Pusseskinnet
er dynket i white spirit. Helikopteret er  ribbet for utstyr. 300 timer i luften krever ettersyn, og løytnant Dahl har ansvaret for halebommen. Stillaset dirrer idet han gnikker på rotoren.
– Det er ikke vi som lider. Det er familien, sier mekanikeren. Selv har han vært i Kosovo helt siden i fjor sommer – bare avbrutt av leave.
– Vi har seks ukers rullering for dem som vil. Det er få personer i flyteknikermiljøet, noe som gjør at vi har stor belastning på vår faggruppe.
– Nå blir det to år hjemme og så ut igjen?
– Får se om jeg tar en sivil jobb, muligens i Nordsjøen, hvor de iallfall får en del fri for å være lenge borte.

Ikke forlengelse
– Ett år går, men nå er det naturlig å reise hjem til Norge. Vi får gjøre oss klar til ny innsats ved neste korsvei, sier detasjementssjef Kufaas. I pilotdress leder han vei over brosteinene som binder Little Norway sammen. Hangaren, røykerommet, sjefskontorene og operasjonsrommet ligger alle i ring rundt plassen. Kufaas går ut av porten, over veien og bort til et av de fire helikoptrene. Sjefen sjøl, generalløytnant Yves de Kermabon, skal ut på tur, og detasjementssjef Kufaas skal fly.
– Timeplanen hans er travel. Men når han legger beslag på oss, så balanserer han det på en imponerende måte, og
bruker oss flittig når det er fornuftig, sier oberstløytnant Kufaas. For et par måneder siden foreslo Kermabon at hans piloter skulle forlenge oppholdet i Kosovo utover juni. Det har Norge sagt nei til. Om den norske styrken erstattes er ennå ikke klart.
– Nå har vi stått ut det avtalte tidsrommet. Det er grunnen til at Norge ikke vil forlenge oppholdet.

ELLING SVELA
ARNE FLAATEN (FOTO)

NØDLANDING. For den nyankomne vaktstyrken er det trening og atter trening. Hvis et helikopter blir skutt ned, må de rykke ut.
PUSSIG. Flymekaniker Ola Dahl har til enhver tid et av helikoptrene på ettersyn. – Litt kjedelig å se innsiden av hangaren et år, sier han.
HELLER HJEMME. – Det er mange som mener det hadde vært bedre å være hjemme, sier pilot og operativ sjef Ottar Farstad like på utsiden av Little Norway.
SLIT. Oberst John Hukkelås ser at folk blir slitne av å være borte så lenge, men mener året i Kosovo har vært meningsfullt.
SNART HJEMREISE. – Nå er det naturlig å reise hjem til Norge, sier detasjementssjef Morten Kufaas. 15. juni er oppdraget til den norske helikopterstyrken over.