Fredsduer til løveland

AU-STYRKER: Den afrikanske unionen deler sine militære styrkebidrag inn i fem regioner.

Accra er som en opphetet smøreost. Ghanas hovedstad består stort sett av markedsplasser og landsbyer av blikk, klint jevnt utover et stort område. Her bor 1,7 millioner mennesker. Langs småveiene renner kloakken i åpne grøfter til glede for hunder og høns. Folk er ikke rike, de lever fra dag til dag. Likevel, Ghana er et friskt pust. Landet er pådriver i internasjonale fredsoperasjoner og aktivt for å få på plass den afrikanske beredskapsstyrken som skal stå operativ fra 2010. Ghana er et demokrati i en region der dette ikke er en selvfølge. Sånt forstår man når flyktinger strømmer inn i et land, ikke bort fra det.

SKRALT: – Vi ser etter vennligstilte nasjoner som vil hjelpe oss, sier generalløytnant J. B. Danquah, sjef for forsvarsstaben til det ghanesiske militæret.

Solheim og generalene. I militærleiren «Burma Camp» i Accra har miljø- og utviklingsminister Erik Solheim møte med Ghanas forsvarsminister og hans uniformerte rådgivere. Onde tunger vil muligens si at Solheim er feil statsråd ved bordet. For riktignok har Solheim avtjent sin verneplikt – i luftvernartilleriet – men SV-statsråden er ikke mye til hauk; hans departement sponser heller myke prosjekter innen freds- og demokratibygging. Til nød stiller Solheim med ressurser til å bygge politistrukturer hos Norges «samarbeidspartnere». Dessverre har ikke generalene i Ghana satt seg grundig nok inn i Soria Moria-erklæringen.
– Vi ser etter vennligstilte nasjoner som vil hjelpe oss. Vi sliter med logistikken. Vi lurer på om det er noe område der dere ser at det er mulig å hjelpe oss, enten i form av trening eller utstyr, sier sjefen for forsvarsstaben, generalløytnant J. B. Danquah, til Solheim.

Fattige land. Etter planen skal Den afrikanske union (AU) i 2010 ha fem operative brigader, én fra hver av regionene. Ideen er at Afrikas egen beredskapsstyrke reagerer raskt på konflikt- og krisesituasjoner: at styrken kan slukke branner før noen rekker å si FN-operasjon. Ghana-bidraget skal inn i den vest-afrikanske AU-brigaden.
– Dette arbeidet har vært vanskelig. De fleste landene i det vestlige Afrika er svært, svært fattige. Derfor sliter de med å utstyre mannskapene etter den nødvendige standarden. I de fleste landene har man tilstrekkelig personell. Men for å skape gode væpnede styrker holder det ikke bare med mannskap, det må trenes og utstyres. Det står og faller med utstyr. Og det er bare prat, prat og prat. Slik situasjonen er i dag, vil det faktisk være vanskelig å produsere ett kompani som er velutstyrt. Hvis venner kunne mobilisere og hjelpe oss med utstyr, kunne faktisk hele verden tjene på det, når det kommer til stykket. Og i krisetider: Å ha en styrke klar til å settes inn, det... Vel, dessverre, slik situasjonen er på nåværende tidspunkt, bare prater og håper vi – ja, bare håper – at vi kan ha en innsatsstyrke klar til 2010. Jeg sier det rett ut, jeg er offiser, ikke politiker, sier generalløytnanten.

Diktatorklubben. Da paraplyen Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) ble slått opp i 1963, var det gode kår for den panafrikanske tanken. Alle afrikanske land meldte seg etter hvert inn. Afrikas røster skulle samstemmes slik at resten av verden kunne høre kontinentets interesser. Dette var rett etter kolonimaktenes fall – suverenitet sto høyt på agendaen. Mantraet var å ikke blande seg i suverene staters interne saker. Det ble til at naboer ignorerte Idi Amin i Uganda, Jean Bokassa i Den sentralafrikanske republikk og Macias Nguema i Equatorial Guinea, der de drepte og forbrøt seg mot menneskerettighetene. OAU ble på politisk folkemunne kalt diktatorklubben.

AFRIKAORIENTERT: Miljø- og utviklingsministeren Erik Solheim snakker varmt om å trygge sikkerhet i Afrika, men mener militær støtte er «veldig vanskelig».

Forsøk på kustus. I 2002 ble sikkerhetssituasjonen i Afrika mer oversiktlig. OAU ble nedlagt og arvtageren, den mer omfattende blekkspruten AU, har allerede begynt operasjoner i land hvor jungelens lov regjerer. Regjeringen i Sudan nektet vestlige FN-styrker adgang til Darfur-provinsen, men fikk vansker med å si nei da AU – som Sudan er medlem av – ville inn. Nylig ble formannen i AU, Tanzanias president Jakaya Mrisho Kikwete, dagens mann i Kenya. Han dro i land forhandlingsløsningen mellom president Mwai Kibaki og opposisjonslederen Raila Odinga. Det kan ha vært trusselen om en AU-operasjon som fikk president Kibaki til å gi fra seg makt. AU viser vilje til å skure Afrikas sorte flekker. Vedtatt politikk er å gripe inn i et medlemsland hvis det er grove forhold i opptakt, som krigsforbrytelser, folkemord andre forbrytelser mot menneskeheten eller fare for at samfunnet bryter sammen. Vil Norge støtte her?

Ro bra, men... Stabsbygget er omringet av høye murer. Solheims kortesje står parkert foran inngangen. Noen vaktsoldater har funnet skygge mellom palmene i oppkjørselen. Inne gjør aircondition jobben sin. Det er likevel småklamt. Forsvarsminister Albert Kan-Dapaah har forklart at det ikke er med onde motiver man vil utstyre styrkene, det er for selvforsvar og evne til å skape sikkerhet i Afrika. Solheim har, som skikken er, skrytt av vertslandet. Sikkerhet er fundamentalt for å skape en fruktbar utvikling og miljø for investeringer. Landet er en ledernasjon både regionalt og globalt, alt dette har Solheim understreket, men:
– For å gi et ærlig svar på et ærlig spørsmål: Direkte militær bistand er veldig vanskelig for oss. Men det er sivile sider av dette, for eksempel Kofi Annan Peace Center, som er mye lettere for oss å støtte, sier statsråden.
Kofi Annan-senteret utdanner personell til sivilt arbeid i operasjonene.

INGEN LØFTER: Solheim diskuterer, men gir ingen løfter. Norges bistandskake fordeles etter rigide regler.

Møtes i døra. Norges bistandskake fordeles etter rigide regler. Bistanden skal oppfylle internasjonale krav, den kan ikke fordeles til militærproduksjon. Andre land, som USA, Storbritannia og Danmark, har egne potter for prosjekter som ikke passer inn i det internasjonale rammeverket for bistanden.
– Veldig få land har bundet all bistanden til OECD-regelverket, slik Norge har gjort, sier seniorrådgiver ved Sikkerhetpolitisk avdeling i Utenriksdepartementet, Haakon Svane.
Han mener at Norge møter seg selv i døra.
– Vi ønsker stabilitet i Afrika, men må si nei til for eksempel Tanzania. De ønsker militær utstyrsstøtte for å sende fredsstyrker til Somalia. Slike krisesituasjoner krever at vi bruker bistandsmidler mer fleksibelt enn i dag, sier han.
Svane jobber med trening av politi og sivile eksperter til afrikanske fredsstyrker.

Løsninger. Norge har flere muligheter:
– Fortsette som før. Beholde en bistandsprofil med utelukkende støtte til sivile prosjekter.
– Jobbe for å myke opp det internasjonale regelverket. Da kan bistand inkludere militærutvikling. Dette er utelukket fra Norges side, i Soria Moria står det at Regjeringen er motstander av løsere regler.
– Bruke penger utenfor OECD-regelverket. Når Regjeringen Soria Moria-målet med bistand tilsvarende én prosent av brutto nasjonalprodukt, står den friere til å bruke penger på andre måter. For tiden tilsvarer bistanden omtrent 0,97–0,98 prosent av BNP.

På gløtt. Da politimotorsykkelen leder konvoien med UD-folk, ambassadefolk, journalister og Erik Solheim ut av det indre perimeter i Camp Burma, har Solheim ikke gitt noen løfter. I intervju med F sier Solheim at muligheten for en ny vurdering etter at bistandsprosenten oppnås, ikke er utelukket.
– Dette har både jeg og Jonas Gahr Støre snakket om tidligere. Anne-Grete Strøm-Erichsen er nok også interessert i dette, sier Solheim, og med det setter han døra på gløtt.

I ACCRA, GHANA: ROBIN RØKKE JOHANSEN rrj@fofo.no

Den afrikanske union (AU)
– Stiftet 9. juli 2002.
– Tok da over medlemmene fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAE), denne ble nedlagt.
– Skal forsterke en positiv utvikling, utrydde fattigdom og befeste Afrikas rolle i den globale økonomien.
– Ett AU-mål er én valuta for
hele Afrika innen 2023.
– I 2004 opprettet AU et sikkerhetsråd som kan iverksette militære operasjoner i medlemslandene hvis det er fare på ferde.
– Blant annet derfor skal AU fra 2010 ha en militær reaksjonsstyrke i beredskap.
Kilde: BBC/NUPI

Obs! Utenriksdepartementet har gitt redaksjonen et stipend som dekker deler av kostnadene knyttet til denne reportasjen. Departementet har ikke lagt føringer for det journalistiske arbeidet.