 |
|
ELSKET OG SAVNET: «Gav livet for landet» står det på Jan Kristian Bjørseths gravstein. Sønnen til Sigrunn Bjørseth ble bare
20 år. Hun får fremdeles støtte fra marineprest Einar Garlid og Sjøforsvaret. Foto: VIDAR HOPE
|
– Da presten her på stedet kom med beskjed
om at Tommy var drept, bannet jeg. Jeg ble
skikkelig sint. Ikke på presten og ikke på Forsvaret,
det var bare en reaksjon jeg fikk, forteller Nils
Rødningsby.
Han mistet sønnen sin i Afghanistan i mai 2004.
Tap av unge soldater i fredstid i Norge skal ikke skje.
Men det hjelper lite: Rasulykken i Vassdalen for tyve år
siden viste et militært apparat med store svakheter
både i forholdet til å ta seg av pårørende og mediene.
Beredskapen i dag, når først tragedien har skjedd, er bedre.
Likevel vet militære ledere at det stadig må øves på å
takle tragedier, enten de skjer på norsk jord, til sjøs eller
i utlandet. Det tyngste en militær avdeling kan oppleve
er å miste en soldat.
Støttelag står klart. Under vinterøvelsen Cold Response,
tester Sjøforsvaret sine apparater rundt en tenkt tragedie.
Øvelsen Samaritan utenfor Bergen avsluttes like før
dødsulykken med stridsvognen i Nord-Norge.
Scenarioet for Samaritan er at minesveipfartøyet
KNM Alta rammes av et terrorangrep utenfor Harstad,
det oppstår brann om bord og besetningen på 18 blir
skadet og må evakueres. Et pårørendesenter på
Haakonsvern i Bergen blir umiddelbart etablert.
Ledelsen i Kysteskadren og Sjøforsvarets støttelag
med leder Leif Tore Michelsen i spissen, plasserer seg
i senteret. De skal ta i mot henvendelser og eventuelt
se til at familie eller nære venner av de involverte blir
tatt hånd om. Et støttelag med psykologer, prester,
leger, sykepleiere og pressekontakter står klart.
 |
|
NYTT MOT: – Uten Einar (Garlid) og resten av Sjøforsvaret vet jeg ikke hvordan vi skulle taklet dette, sier Sigrunn Bjørseth.
Foto: VIDAR HOPE
|
Får støtte. – Støttelaget kom til etter KNM Oslo-forliset
i 1994. Der mistet en offiser livet. Sjøforsvarets støttelag
har senere utviklet seg raskt, sier Michelsen.
Sjefen for minevåpenet, kommandør Geir Flage, har høstet
erfaringer fra flere ulykker – blant annet brannen om bord
i KNM Orkla. Han mener at Forsvaret er på rett vei med
slike støttelag.
– Et skikkelig apparat på land skaper trygghet for alle.
I vår virksomhet må vi regne med at større uhell skjer,
både i krigs- og fredstid. Derfor må vi trene, sier han.
Sigrunn Bjørseth er en av dem som på alvor har opplevd
Sjøforsvarets støttelag. For snart to år siden falt sønnen
hennes i sjøen da han stod skiltvakt utenfor MTB-en KNM
Skarv. Etter ett år i respirator døde sønnen. Familien har
fremdeles kontakt med Sjøforsvarets folk.
– Jeg vet at jeg bare behøver å sende en tekstmelding, så
får jeg den støtten jeg trenger. Uten Sjøforsvaret i ryggen
vet jeg ikke hvordan vi skulle klart oss, sier moren.
Hun har invitert marineprest Einar Garlid hjem til stuen på
Bryne. Garlid har vært en av familiens nærmeste kontakt-
personer etter den tragiske ulykken og gir fortsatt støtte.
 |
|
EGEN ERFARING: Når Wenche og Jan-Erik Ferdinandsen hører om en ulykke, vet de hvordan pårørende føler det.
|
Snakke sammen. Ekteparet Wenche og Jan-Erik Ferdinandsen
mistet datteren Ellen. Hun var i FN-tjeneste i Libanon i 1995,
men omkom i en trafikkulykke på Kypros.
– Samme dag som vi mottok dødsbudskapet, fikk vi komme
til Onsrud, der ledelsen for FN-tjenesten holdt til. Vi ble møtt
med stor forståelse og fikk hjelp til å komme i kontakt med
Ellens avdeling i Libanon. Bare det at vi fikk bestemme, var
helt avgjørende, forteller faren.
– Når det tragiske skjer at en soldat mister livet, er det viktig
at Forsvaret og de pårørende snakker sammen og finner ut
hvordan oppfølgingen bør være. Det forklarer sjef for Kontor
for psykiatri og stressmestring i Forsvaret Jon Reichelt.
 |
|
UNIFIL-JENTE: En minnebok etter datteren er noen av det kjæreste foreldrene til Ellen Ferdinandsen sitter igjen med.
|
Noe å tilby. – Det er ingen enkel oppskrift på hvordan dette
bør takles, men Forsvaret må komme inn med tilbud om hjelp.
Det må gjøres klart at det militære apparatet har noe å tilby,
mener psykiater og major Reichelt.
Seniorprest i Hæren, Kåre Grumstad, synes det er aller viktigst
å gi raskt beskjed om et dødsfall og at informasjon om hendelsen
er korrekt.
– I dag kan rykter og delvis informasjon hurtig spre seg gjennom
tekstmeldinger og e-post, selv fra operasjonsområder langt unna,
forklarer han.
Dersom pårørende ønsker det, synes han at Forsvaret skal
strekke seg svært langt for å sørge for en besøksreise til
utlandet, hvis det var der det tragiske skjedde.
Latter og gråt. Det opplevde nettopp foreldrene til Ellen
Ferdinandsen. Og etter å ha sett ulykkesstedet på Kypros,
ble de tatt med til Ellens avdeling i Libanon.
Der hadde vi en fin tid og ble kjent med kollegene til datteren
vår. Vi klarte å slappe av og kunne le og gråte sammen med
dem, forteller de.
Tilbake i Norge ble de tatt godt hånd om av Forsvaret,
forteller de.
– Vi er blitt invitert med på forskjellige tilstelninger.
Samtidig har Forsvaret vært diskré. For oss ble det en
riktig balanse.
Pårørende er i en sårbar fase når de mottar et dødsbudskap
om tapet av en sønn, datter eller ektefelle. Psykiater Jon
Reichelt råder dem som opplever sjokk og sorgreaksjoner
til å lytte til følelsene og være ærlige med seg selv.
– Bruk venner og familie, men gå gjerne en tur alene,
dersom det føles riktig, sier han, og vet at det kan være
ulik oppfatning om hvor mye kontakt pårørende vil ha
med Forsvaret.
Selv er han tilhenger av at familien i stor grad klarer seg
med støtte fra eget nettverk – familie, venner og prest på
hjemstedet.
– Men Forsvaret må ikke vike unna.
To omkom. På øvelse Samaritan får pårørendesenteret
beskjed om at to personer har omkommet i eksplosjonen
på KNM Alta. Nå planlegges det i minste detalj hvordan
mottakelsen av kistene skal foregå når flyet med de to
lander på Flesland. Samtidig trøstes de pårørende i senteret.
– En slik øvelse som dette er på grensen av hva støttelaget
kan håndtere. Men vi kan strekke på organisasjonen og hente
inn eksperter også fra andre avdelinger i Forsvaret, forklarer
Leif Tore Michelsen.
Bygger bro. – Det har skjedd store forandringer med måten
en militær avdeling takler dødsfall på, fortellere seniorprest
Kåre Grumstad.
– Før var det om å gjøre å få den omkomne fortest mulig bort
fra avdelingen. En leir i en utenlandsoperasjon ble raskt preget
av et dødsfall.
– Nå ser vi annerledes på det og ønsker å gi en soldat som er
drept en verdig avskjed og et skikkelig farvel på stedet. Og i
dag våger vi å snakke om sorg, forteller Grumstad.
Han har lang erfaring fra ulike oppdrag i utlandet og ser
hvordan holdningene og rutinene i Forsvaret har endret seg.
Nå arrangerer man for eksempel minnestund i leiren og lar
de nærmeste soldatene være med som bårebærere.
– Soldatene kan også bidra til å bygge bro over avstanden
mellom operasjonsområdet og hjemstedet. De kan fortelle
fra tjenesten, vise bilder og video.
– Vi syntes det var godt å få kisten med sønnen vår til Norge,
og har aldri følt behov for å komme ned til Afghanistan for å
se der tragedien skjedde eller besøke leiren der han bodde.
 |
|
MINNEBILDE: Kristin og Nils Rødningsby visste at sønnen hadde et risikofylt yrke, men det var et sjokk å få meldingen om sønnens
dødsfall i Afghanistan. Bildet av Tommy i stuen hjelper dem til å holde minnet om ham levende.
|
Orket ikke å være med. – Men det var godt å få besøke
Telemark bataljon på Rena, det var jo der han hørte til. Vi
har også satt stor pris på støtten fra en pårørendekontakt i
Forsvaret, forteller Kristin og Nils Rødningsby,
foreldrene til Tommy Rødningsby.
Seremonien på Gardermoen, da kisten kom til Norge, gjorde
inntrykk – både med forsvarsminister og forsvarssjef til stede,
forteller moren. Men da det senere skulle være en medalje-
seremoni på Rena, orket ikke hun å være med.
Psykiater Jon Reichelt sier at det tidligere var vanlig å
forberede de sørgende på at de skulle gjennom ulike faser
i sorgen.
– Men jeg opplevde at det mer ble en tvangstrøye, det at
de i perioder skulle føle sinne, apati, tomhet, bebreidelser
og lignende. Fra Forsvarets side er det viktig å lytte til
eventuell kritikk og bebreidelser. Hvis jeg møter pårørende
som er sinte, da vil jeg høre på det og tåle det. Men vil
prøve å rette opp misforståelser.
 |
|
MINNEBILDE: Kristin og Nils Rødningsby visste at sønnen hadde et risikofylt yrke, men det var et sjokk å få meldingen om sønnens
dødsfall i Afghanistan. Bildet av Tommy i stuen hjelper dem til å holde minnet om ham levende.
|
Vassdal-ulykken. Solrun og Asbjørn Haukedalen har ikke
mye pent å si om Forsvarets første håndtering av rasulykken
i Vassdalen for 20 år siden. De mistet sin eldste sønn, men
ble ikke varslet før tolv timer senere.
– Da var det presten som kom med dødsbudskapet. Vi fikk
ikke en offisiell melding fra Forsvaret før etter fire dager.
Det var på formiddagen onsdag 5. mars i 1986 ulykken
skjedde i Vass-
dalen i Troms. 16 soldater omkom.
– Jeg kom hjem kl 17 og hadde hørt om en ulykke, men
kunne ikke tro at den rammet sønnen vår blant over
tusen soldater i Nord-Norge, forteller Asbjørn.
Beskjed på tv. Solrun var mer engstelig. Det hadde hun
allerede vært på forhånd fordi det var gått flere ras i nord.
Dagsrevyen klokken 19:30 meldte at det handlet om et
ingeniørkompani, og det var 31 soldater savnet. Da rednings-
aksjonen var i gang, ble det meldt at overlevende kom til å ringe
hjem. Hos Haukedalen var telefonen helt taus.
– Det burde vært gitt beskjed direkte til oss om at Bjørn Oddvar
var blant de savnede. Vi kunne vært spart for å få de første
opplysningene gjennom tv.
Dagen etter forsøkte de å ringe til leiren i Nord-Norge for
å få vite mer, men ble nærmest avvist. Søndag ble de
kontaktet og fikk vite at de ville bli tatt med nordover.
– Da begynte Forsvarets håndtering å bli noe bedre. Vi
ble hentet i bil og kjørt til et chartret fly. På Bardufoss
var det godt organisert. Der fikk vi stille spørsmål.
Minnehøytideligheten med alle kistene var fin.
I dag forstår ikke Solrun at hun og mannen var så
passive da de hadde fått dødsbudskapet.
 |
|
ØVELSE: Marineprest Elisabeth Løvlien ledet en andakt da øvelse Samaritan ble avsluttet på Flesland. 50 personer møtte frem
i hangaren for å markere slutten.
|
Brev til ministeren. – Vi skulle ha stått på mer og
forlangt å få komme nordover mye raskere.
Både foreldreparet og deres to yngre sønner har hatt
mange tunge stunder, men de føler ingen bitterhet mot
Forsvaret i dag. Men da pårørende til å begynne med
ikke var invitert til ti-årsmarkeringen, protesterte de.
Faren skrev til forsvarsminister Jørgen Kosmo.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. Alle fikk komme.
– 20-årsmarkeringen i år var god, synes Haukedalen,
som setter stor pris på museet og minnerommet etter
ulykken, der det alltid er tent 16 levende lys.
Spør du pårørende om hvordan de opplever Forsvarets
håndtering etter en dødsulykke, får du ulike svar – alt
etter hva du spør om, forklarer feltprost Arne Svilosen.
– Jeg tror det er få som klager på hvordan Forsvaret
stiller opp og støtter den første tiden. Noe annet er
hvis de blir spurt om sikkerheten er ivaretatt, og
om skyld og ansvar i forhold til det som har skjedd.
Foreldre som «låner ut» sin sønn eller datter til
militær samfunnstjeneste et år, har nok ulike erfaringer
om hvor godt Forsvaret har tatt vare på dem, forteller
oberst Svilosen.
 |
|
VONDE MINNER: Asbjørn Haukedalen og hans kone Solrun glemmer ikke påkjenningen det var å få vite om rasulykken i Vassdalen
for 20 år siden. Her peker faren på bilde av sønnens kiste.
|
Påkjenning. Selv om pårørende og nær familie av en
omkommet nærmest har førsteretten på oppfølging,
kan påkjenningene være store også for medsoldater i
avdelingen.
Landstillitsvalgt for soldatene, Per Kristian Krohn, tror
det er vanskelig å vite om alle som trenger hjelp virkelig
får det. Han mener at svært mange andre enn pårørende
og eventuelt overlevende er følelsesmessig berørt og har
behov for ulike typer oppfølging:
– Soldater som har vært til stede eller tilhører en
avdeling der det har skjedd en alvorlig ulykke, trenger
all den hjelp de kan få.
I Bergen er Øvelse Samaritan over.
Åtte timer senere mister Forsvaret to soldater.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
VIDAR HOPE vh@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN af@fofo.no
HANDLINGSPLAN VED DØDSFALL
- Militær sjef varsler Fellesoperativt hovedkvarter,
som sørger for at pårørende varsles. Dette skjer
gjennom politi samt lokal og militær prest. - Den omkomne tas hånd om.
- Sorgarbeid i militær avdeling.
- Etterforskning og undersøkelseskommisjon.
- Minnestund.
- Hjemsendelse av kiste.
- Seremoni, normalt på Gardermoen militære flystasjon.
- Forsvaret eskorterer båren til familiens hjemsted.
- Omsorg for familien blant annet gjennom pårørendekontakt.
- Familien tilbys reise om det skjer i utlandet.
Kilde: Pårørendesenter, Terningmoen
ØVELSE SAMARITAN
- En gang i året arrangerer Fellesoperativt hovedkvarter øvelse Samaritan, en øvelse på å håndtere større ulykker i internasjonale operasjoner.
- Øvelsen går på rullering mellom forsvarsgrenene. På årets øvelse ble Sjøforsvarets personell utsatt for et havari i en internasjonal operasjon.
- Den interne forsvarsøvelsen har pågått siden 2000 og involverer store deler av Forsvarets kriseapparat.
- Spesielt blir de administrerende forvaltende avdelingene i Forsvaret (AFA) testet ut under øvelsen. Pårørendekontakt og støtte og omsorg til pårørende blir prioritert.
- Under årets øvelse Samaritan ble flere representanter fra Røde Kors tatt inn som pårørendemarkører.
Skriv ut
Tips en venn