 |
Det var storms styrke i mediekastene som slo mot sjefen for Forsvarets sikkerhetstjeneste (Fost) på forsommeren. Nå ligger bare avisbunkene igjen
på kontorgulvet med overskrifter og artikler over et enormt antall sider. Det startet allerede i slutten av mars. I løpet
av tre måneder klarte Geir Gade og tjenesten han representerer å utløse rundt 450 artikler og tv-innslag om spekulasjoner
og spørsmål rundt avlytting og overvåkning – og det ved nesten ikke å si et eneste ord. På det verste føltes det for ham som
å stå i en rettssal uten advokat.
Men nå får avisbunken ligge.
Han har tilsynelatende lagt stormen og oppmerksomheten bak seg. Heten fra solen er det som i øyeblikket er mest plagsom og
får den hvite marineskjorten til å virke klam. Han går med faste skritt – uten å kaste et eneste overvåkende blikk rundt seg
– bort fra kontoret og langsmed Akershuskaia, der lukten av sjø vekker minner.
Jippi, vi har knekt Gade-koden. Den tidligere medieordknappe kommandøren åpner seg idet han setter bena på dekket til den
gråmalte minesveiperen M 314 Alta.
– Dette var en god idé. Jo, her føler jeg meg som hjemme, uttrykker han med begeistring, men kan ikke la være å bemerke at
messingskiltene på akterdekket godt kunne vært pusset blanke.
Det var altså en genistrek å avtale intervjuet om bord i søsterfartøyet til en av båtene han startet sin sjefskarrière på.
Derfor er det ingen grunn til å bryte trolldommen nå. Vi lar ham lede an opp på soldekket, som for overlevelsens skyld er
utstyrt med solpresenning. Geir Gade griper hjemmevant fatt i klappstoler og bord og setter det utover som om han er verten.
Skyndsomt setter vi en jordbærkurv på bordet foran ham, som et fristende eple til en myndig lærer.
– Fyr løs, signaliserer han, etter å ha lagt offisersluen fra seg. Han har valgt seg et saftig bær, nappet av hamsen og lent
seg mot stolryggen.
– Hvorfor i all verden stilte du ikke selv opp foran kamera på vårparten da søkelyset ble satt på sikkerhetstjenesten?
– Det var etter en nærmere vurdering. På det tidspunktet var jeg lite klar over hva som var settingen. Jeg var ikke kjent
med at EOS-utvalget hadde lagt ut årsrapporten på nettet, og at det var kritikken mot tjenesten journalisten skulle konsentrere
seg om. (EOS: Etterretning, overvåkning og sikkerhet. Red anm.)
– Har du hatt dårlige medierådgivere?
– Nei, men jeg har bedt om å få en i Forsvarsstaben som kjenner sikkerhetstjenesten og som jeg alltid kan bruke. Vi har ikke
stillingsramme til å holde oss med egen rådgiver, men det burde vi kanskje hatt.
Gade lener seg bakover med en skrallende latter.
– Med kamera og mikrofon opp i ansiktet er det en større utfordring å navigere rundt det du kan si eller ikke av hensyn til
personopplysninger og taushetsplikt.
– Du representerer likevel ingen hemmelig tjeneste?
– Nei, formelt sett er ikke sikkerhetstjenesten i Forsvaret hemmelig, men det er mye vi ikke kan gå ut med uten videre, sier
Fost-sjefen, og gjør det ikke til noen hemmelighet at han aldri har likt å bli uteksaminert muntlig.
Nå sitter han svært så avslappet på dekk med lyden av dunkende båtmoterer som musikk i bakgrunnen og lar ikke kripossiktelse
mot hans avdeling ødelegge idyllen. Sånn sett skal det bli godt at myndighetene kommer til bunns i saken.
Geir Gade har alltid vært tiltrukket av sjø – kanskje påvirket av å ha en hvalskipper fra Sandefjord som bestefar. Han er født i Oslo, men allerede
som liten flyttet familien til Skotfoss ved Skien. Faren skulle lede papirfabrikken der.
Stedet er ingen kystby, men telemarksvassdraget ga en god erstatning. Geir og flere av søsknene var ikke gamle før de prøvde
seg på vannet i seiljoller. Så ivrig ble han at han meldte seg som sjøspeider, og ga seg ikke med det før tenårene var over.
Allerede den gang viste han lederegenskaper.
– Jeg liker utfordringer og har alltid søkt og tatt ansvar. Først som patruljeleder, leder i HV-ungdommen og medlem i russestyret,
men jeg liker ikke at min person er i fokus. Jeg var alltid sjenert og litt redd for jenter som liten.
Da han var tolv og nest eldst i søskenflokken på fem – med to yngre søstre, hadde familien flyttet til Skien. Det var der Geir fullførte
skolegangen og nærmest visste at det var i Sjøforsvaret han ville. Men han bidro selv til at veien mot karrieren som yrkesoffiser
ble lang. Hadde han visst hvilke snarveier han kunne tatt for å komme i Marinen, hadde han neppe reist seg i en fransktime
på gymnaset, sagt takk for seg og mønstret på en frakteskute mellom Oslo og Antwerpen.
– Det var faktisk med fars velsignelse. Han forstod at jeg var skoletrett og sikkert hadde godt av noen måneder til sjøs.
Deretter fullførte jeg reallinjen på gymnaset, men rotet rundt et år i Oslo som jusstudent før jeg kom på rett kurs i Bergen.
Skiensgutten legger ikke skjul på at han på den tiden hadde sans for fest, moro og uteliv, og da han senere traff den seks
år yngre Hilde, som skulle bli hans kone, var det på et russediskotek han tilfeldig dumpet innom.
Realfag er ikke Geir Gades sterke side. Han innrømmer det, som en forklaring på hvorfor han også tok et ekstra år på Sjøkrigsskolen.
Men skippertak, det behersker han til fulle og gikk omsider ut – på operativ linje – som en av de beste kadettene i kullet.
Året var 1980. Rett etter tok han dykkerlederutdanning i Bergen. Den britiske marinen fulgte opp og tok ham inn til minedykkeropplæring
og hadde ham som utvekslingselev på den britiske destroyeren HMS Fife.
– Det var en skikkelig utfordring, for de tok ikke hensyn til språknivået til utlendinger i undervisningen. Men også her tok
jeg tak og fikk gode resultater, sier Gade, som måtte behandles flere døgn i en trykktank etter et oppstigningsuhell. Likevel,
det skremte ham ikke fra å fullføre og fortsette dykkingen.
I så måte viste han seg som litt av en tøffing. Så hadde han også blitt herdet av eldstebroren og hans kamerater. Geir var
bare et drøyt år yngre, men fikk gjennomgå i cowboy- og indianderlek på Skotfoss. Bundet og muligens kneblet i skogen måtte
han stå fanget til utpå kvelden. De større guttene hadde glemt ham da leken var over. Men det har Gade-gutten fortrengt.
Merittlisten hans til sjøs forteller om sjefserfaringer om bord i minerydderne Tana og Teis og mineleggeren Vidar, men han kan ikke skilte
med den store fregattjenesten.
– I to omganger var jeg i tjeneste på Kongeskipet. Siste gang, i 1989, var jeg nestkommanderende og spiste gjerne middag med
kong Olav når han var om bord. Vi fant tonen, og det hendte at vi spilte Maxi-Yatzy på kveldene. Jeg husker ennå at jeg knuste
ham. Kongen førte regnskapet og kastet notatene i bøtta etterpå. Adjutanten var rask til å fjerne dem. De ville vel ikke at
jeg skulle gjemme på et slikt trofé.
Fost-sjefen får et muntert og guttaktig drag over fjeset. Han er nok et konkurransemenneske mer enn en idrettsmann. Og er
faktisk nordisk kadettmester i seiling. Har han satt seg noe i hodet, gjennomfører han det. Det var derfor han gjennom nesten
et år iverksatte marsjtrening så å si hver morgen, før andre var stått opp, med Nijmegenmarsjen som mål. Og han klarte det
– uten gnagsår.
Tilværelsen som seilende offiser tok slutt for unge Gade, slik det er for dem som vil følge karrierestigen.
– Hvor har du trivdes best?
– Etter at jeg kom på land er det vel Situasjonssenteret i Forsvarsstaben som står som et høydepunkt, med de erfaringene jeg
høstet der – og det å kunne være oppdatert på all operativ aktivitet. Det omfattet både Elektron-saken og angrepet på den
norske leiren i Meymaneh. Ellers har jeg nytt tilværelsen i ulike stillinger i utlandet, både i High Wycomb i England, i Sfor-operasjonen
i Bosnia og i det militære Nato-hovedkvarteret SHAPE i Belgia.
På land ble etterretning og sikkerhet Gades spesialområde, og det er ikke få kurs – av kortere eller lengre varighet – han
har gjennomført både hjemme og ute. På det som het Stabsskole to på begynnelsen av 90-tallet ble han uteksaminert som beste
elev, med psykologisk krigføring som fordypning. Senere ble han selv instruktør ved skolen.
Minesveiperen Alta duver nesten umerkelig i havnebassenget. Ingen grunn til å sette sjøbein her, men så er heller ikke fortøyningen kastet.
En real båttur får barnebarnet til en hvalskipper ta senere med sin egen 35 fots seiler sammen med kona, der hun svært båtvant
tar seg av seilføringen og han navigerer.
Nei, nå må han – etter enda noen jordbær – finne seg i å bli dratt ut i Fost-minefeltet igjen.
– Det var ikke særlig positivt om sikkerhetstjenesten i EOS-rapporten, med uttrykt bekymring og påstand om liten bevissthet
i tjenesten!
– Nei, jeg er overrasket over hvor mye kritikk vi får. Jeg synes det mangler nyanser i rapporten. Vi har jo vært inspisert
to–tre ganger i året. Men det kan jo være at det fortoner seg som om vi ikke har fokus på det utvalget er mest opptatt av,
nemlig den enkeltes rettighet og personvern. Vi er opptatt av god sikkerhet, men det er ikke nødvendigvis en motsetning her.
– Har du kontroll over virksomheten?
– Ja, det har jeg, men man er nødt til å gi folk tillit. De som sitter på Jørstadmoen, har på forhånd blant annet hatt etikkopplæring
og blitt undervist av personell i min avdeling. Så ingen skal kunne si at de ikke vet. Sikkerhetstjenesten skal bare overvåke
datatrafikken. Hvis det er grunn til å reagere, skal dette bare meldes videre.
– Hvilket innblikk har du i hverdagen der?
– Rent teknisk har jeg liten faglig innsikt. Min styrke er sikkerhetsforvaltning, og jeg liker å være oppdatert på detaljer.
Jeg kjenner problemstillingene når jeg snakker med Forsvarets ledelse. Den teknologiske utviklingen har vært krevende. Vi
skal bekjempe eventuelle inntrengere på nettet i såkalt Cyber Warfare. Nato har også stilt krav til hvilken kapasitet vi skal
ha i datanettverksforsvar, forteller Gade.
Kort fortalt nevner Fost-sjefen at tjenesten har én ting for øye: sikkerhet for Forsvarets virksomhet. Det er alfa og omega
å ha informasjonsfortrinn og teknologioverlegenhet. Hvis ikke blir Forsvarets operative handlingsrom redusert. Uvedkommende
må ikke få tilgang på militære data.
– Ikke minst er dette alvorlig under våre operasjoner i Afghanistan, forklarer han og røper at det også var noe av bakgrunnen
for varslingen om aktivitet fra en ekstern bruker.
– På grunn av spesielle ip-adresser og måten maskinene var koblet sammen på, så det for oss ut som om maskinene stod i Afghanistan.
Inntil misforståelsen var oppklart, ville det – etter min mening – vært uansvarlig av hensyn til sikkerheten ikke å reagere
på aktiviteten, sier Gade, som også har ansvar for all sikkerhetsklarering av personell i Forsvaret.
Men da er det først og fremst i klagesaker han selv blir involvert.
På hjemmebane er Geir Gade lite data-aktiv. Du finner ham ikke på Facebook eller Twitter.
– Men du har tre døtre som er tastaturoperatører. Har du dem under oppsikt?
– Jeg har fortalt dem at jeg kan se alt de foretar seg. De tror meg nok ikke – og det er bare bløff, skratter kommandøren,
som i sin tid sjarmerte sin kommende kone med humor – mest av det lune slaget. Noen stand-up-komiker er han ikke.
Det var altså på et diskotek i Bergen de to traff hverandre første gang. Tilfeldighetene arrangerte et gjensyn på et marineball.
Geir Gade hadde satt som betingelse for å møte at en underordnet skaffet ham kvinnelig følge. Overraskelsen var stor da han
gjenkjente diskodamen. Men frieriet fra Gade kom ikke før noe senere – per telefon fra Tyskland.
– Jeg fikk nærmest kniven på strupen om å takke ja til en jobb i Oslo da jeg var på reise. Jeg måtte bare spørre om hun ville
flytte med meg fra Bergen.
Senere har hun fulgt ham til to tjenestesteder i utlandet.
 |
Det ringer i mobiltelefonen. Sjøoffiseren kaster et blikk på displayet, ser unnskyldende opp og åpner dekselet: «Det er Gade, jeg ringer tilbake.»
Det er først når han må kikke på en medbragt utskrift at brillene kommer frem. Selvfølgelig i gullinnfatning. Harry Potter-fasongen på dem er mer overraskende. Hans barndomshelter var jo Davy Crockett, Hjortefot og kaptein Miki.
– Hvordan var du som ungdom på 70-tallet – en snobb eller hippie?
– Ingen av delene, vil jeg si. Hvis jeg skal beskrive meg selv på den tiden, så må det være som idealist. Jeg var opptatt av rettferdighet. Jeg hadde blant annet lest Leon Uris’ beretninger og følte med jødenes skjebne under krigen. Jeg ville gjerne dratt til en kibbutz i Israel. Jeg leste mye historie – og gjør det fortsatt – og reagerte også på hvordan indianerne var blitt behandlet i Amerika, og jeg var forarget over hvordan spanjolene ødela inka-kulturen og at befolkningen på Hawaii ble påtvunget kristendom.
– Hvor idealistisk er du i dag?
– Jeg er fortsatt opptatt av rettferdighet og blir opprørt over all korrupsjonen som råder i mange land.
Rettferdigheten gir seg også utslag for dem som skal sikkerhetsklareres. Han lar gjerne nåde gå for rett overfor unge mennesker som viser at de er til å stole på i dag, selv om de har en og annen tabbe hengende ved seg fra tidligere.
Kommandør Gade har ennå noen år igjen før han kan henge bort uniformen, men har ingen klare forestillinger om hva de skal inneholde, dersom han skulle forlate Fost. Han er likevel ikke fremmed for mer utenlandstjeneste. Selv ikke tjeneste i Afghanistan skremmer ham. Ellers innser han at stillinger på kommandørnivå ikke vokser på trær. Hadde han, da det var aktuelt i 2007, fått tilbud om attachéstilling i Stockholm eller London, hadde det ikke vært nei i hans munn. En plutselig øvre aldersgrense for å søke, satte en stopper for det.
– Hva kan vi forvente fra din munn om Forsvaret når du henger bort uniformen?
– Ingen ting. Jeg føler ikke behov for å komme med kritikk. Tvert i mot, jeg synes det vi gjør er riktig. Det er lagt opp slik at egne, norske behov for et forsvar blir dekket. Jeg er imponert over det forsvarssjef Diesen har fått til, og det er ikke riktig at Forsvaret selv skal si hvor stort det skal være. Nå har politikerne måttet ta ansvar.
– Skulle jeg vurdert yrkesvei på nytt, hadde jeg valgt det samme, sier gutten fra Skien som har en liten drøm om et småbruk i godt voksen alder – der han kan dyrke frukt og grønnsaker.
Noen jordomseiling med båten sin kommer slett ikke på tale. Da han i fjor fulgte en venn over Atlanteren i en havseiler fra Island til USA, skjønte han at det ikke var denslags sjøliv han higet etter.
– Seilturen var både spennede og utfordrende, men tenker at det nok ikke er min greie stadig å krysse slike store havstrekninger som tidsfordriv.
Intervjuet er over, men jordbærkurven er slett ikke tom. Gade er ingen grådig mann. Derimot får han det grådig travelt. Sjefsansvaret krever enda noen skippertak på land.
JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
Navn: Geir Gade
Født: 1954
Sted: Oslo
Sivil status:
Gift med Hilde,
tre døtre: Katrine (19), Kamilla (17)
og Mette (11)
Aktuell:
Sjef for Forsvarets sikkerhetstjeneste, som har fått en siktelse mot seg
MILEPÆLER
10 ÅR: Skolegutt på Skotfoss, der faren var direktør på papirfabrikken, og skjønte egentlig ikke hvorfor han ikke kunne gå i 1.
mai-tog.
20 ÅR: Fulgte forelesninger på Universitetet i Oslo, 1. avdeling jus, uten å vite om det var det han ville.
30 ÅR: Var i sjøtjeneste og ble sjef på minesveiper. Ennå ugift.
40 ÅR: Skipsoffiser i operasjonsstaben i Forsvarets overkommando, med ansvar for anløp av fremmede fartøyer.
50 ÅR: Nato-stilling i SHAPE i Belgia, innenfor etterretning.
Skriv ut
Tips en venn