Forsvarsforum

General Fleischer: tragedie og myte

På bakgrunn av lesernes interesse for artikkelen om dokumentarfilmen om general Carl Gustav Fleischer har vi bedt forsker Kjetil Skogrand om å skrive en kronikk om Fleischer. Generalens skjebne er en av norsk forsvarshistories største personlige tragedier, mener artikkelforfatteren.

Tips en venn 02.05.2005GENERAL CARL GUSTAV FLEISCHERS skjebne er en av norsk forsvarshistories største personlige tragedier. Under felttoget var hans innsats sentral for gjenerobringen av Narvik. Deretter fulgte han konge og regjering til Storbritannia og ble sjef for Hæren. Da regjeringen gjenopprettet Forsvarets overkommando i 1942, ble imidlertid ikke Fleischer utnevnt til forsvarssjef. Han endte livet for egen hånd i Canada i desember samme år.

FLEISCHERS EVNER SOM FELTHERRE har aldri vært trukket i tvil. Han iverksatte et energisk og effektivt forsvar i Nord-Norge i samarbeid med allierte styrker, og for første gang ble tyskerne drevet på rettrett. Imidlertid finnes det to konkurrerende bilder av Fleischers virke i eksil. Det ene bildet dominerer faghistoriske framstillinger. Her beskrives
Fleischer som en stiv og udiplomatisk hæroffiser av den gamle skole. Han mislyktes i å etablere et godt samarbeid med britene, og han klarte heller ikke å samarbeide med norske politiske myndigheter. De egenskapene som hadde gjort ham til en god hærfører under felttoget, var ikke de som trengtes for å lede den videre norske krigsinnsatsen.

EN DEL KRETSER har imidlertid ment at Fleischer i 1942 ble urettmessig skjøvet ut av en ynkelig og pasifistisk regjering. General Torkel Hovlands Fleischer-biografi fra år 2000 reflekterer denne tradisjonen. For Fleischers engasjerte tilhengerskare dreier det seg imidlertid om mer enn en embetsutnevnelse under krigen. Generalen er blitt et symbolsk samlingspunkt i kampen for et sterkt forsvar og står som eksempel på fagmilitær handlekraft i kontrast til regjeringens vakling i aprildagene 1940. Slik blir han et forbilde for unge offiserer. Fleischers skjebne er også blitt benyttet som illustrasjon på ubetimelig politisk innblanding i fagmilitære spørsmål.

SIDEN FLEISCHER PÅ DENNE MÅTEN er blitt et ikon og symbol, er det lett å miste den historiske personen Fleischer av syne. Her følger en sammenlikning mellom faghistoriske framstillinger og Fleischer-forsvarernes syn på generalens skjebne etter felttoget. Historikere beskriver hvordan det raskt etter ankomsten til Storbritannia oppsto uoverensstemmelser mellom Fleischer og regjeringen i synet på oppbyggingen av norske eksilstyrker. Fleischer ville prioritere hærstyrker. I samsvar med det britiske synet mente han dessuten at norske styrker burde brukes til nålestikk-aksjoner mot mål i det okkuperte Norge. London-regjeringen fryktet på sin side de hjemlige reaksjonene dersom raids langs norskekysten medførte brutale tyske represalier. Hjemmefrontens ledelse tok også avstand fra begrensede aksjoner på norsk jord. I første omgang valgte derfor regjeringen å prioritere sjø- og luftstyrker som kunne delta i den allierte krigføringen.

FLEISCHERS FORSVARERE tegner et annet bilde. Det hevdes at regjeringen avviste Fleischers syn fordi den ikke ønsket å slåss. Nå, 65 år etter, er det vanskelig å spekulere i konsekvensene dersom Fleischer hadde fått gjennomslag. Stadige strandhogg langs norskekysten ville sannsynligvis medført store sivile tap. Dessuten er det vanskelig å se at dette ville framskyndet en alliert seier i særlig grad. Uansett står det klart at regjeringen var stilt overfor svært vanskelige valg. Når det gjelder regjeringens prioritering mellom forsvarsgrenene, er det klart at sjø- og luftmilitær innsats er mindre personellintensivt enn hæroperasjoner. Marinestyrker og flyavdelinger var dessuten sterkt etterspurt av de allierte. Siden mannskaper var et knapphetsgode i eksil, valgte London-regjeringen å legge vekt på slike enheter, i samsvar med Marinens tilråding. Regjeringens veivalg kan selvsagt diskuteres, men det kan ikke være tvil om at valget var basert på en rasjonell avveining.

SAMARBEIDSFORHOLDET MELLOM Fleischer og regjeringen ble stadig dårligere, og da stillingen som forsvarssjef skulle gjenopprettes i 1942, falt valget på en annen enn Fleischer. Blant Fleischers forsvarere blir forbigåelsen
forklart med et omfattende komplott. Motivet var, ifølge Hovlands bok, at de følte seg truet av generalens enestående dyktighet og integritet. Generalen ble presset ut av «smålige og middelmådige menn». Gang på gang er konspirasjonen for å felle Fleischer blitt presentert for offentligheten som en angivelig «avsløring». I avgraderte offentlige arkiver finnes det imidlertid intet som kan underbygge denne teorien. Derimot finnes det en mer prosaisk og åpenbar forklaring på utelukkelsen: Fleischer og regjeringen var uenige om den overordnede krigspolitiske strategi. Fleischers syn møtte dessuten motstand i andre deler av Forsvaret. I en krig er det påkrevd at regjering
og forsvarsledelse står sammen om slike spørsmål. Meningsforskjellene mellom Fleischer og regjeringen er altså tilstrekkelige for å forklare hvorfor han ikke ble utpekt til forsvarssjef. Avgjørelsen kan heller ikke ses som eksempel på ukonstitusjonelt maktmisbruk. Regjeringen utpeker forsvarssjefen. Slik må det være i et demokratisk samfunn.

INGEN KAN FRATA GENERAL Fleischer posisjonen som helten fra Narvik. Men det er ingen grunn til å konstruere fantasifulle teorier for å forklare hvorfor han senere ikke ble forsvarssjef i London. 



ANNEN VERDENSKRIG. Carl August Fleischer (midten) i samtale med kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i
Skottland under annen verdenskrig. FOTO: NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM

Kjetil Skogrand er forsker ved Institutt for forsvarsstudier og forfatter av bind 4 i Norsk forsvarshistorie.