Gjestgiveren

Selvfølgelig, tenkte vi, ikke rart sjefen for Forsvarets veteransenter utenfor Kongsvinger legger seg i selen når Grete Faremo overrekker kofferten med 43 millioner kroner til rehabilitering av senteret og i tillegg ruller ut to afghanske tepper de siste rett fra gavelageret i departementet.  Skryt fikk han også – for måten han ledet senteret på. Oberstløytnant John Petter Bachke, som vi av noen – og i beste mening – hadde hørt omtalt som kongen på haugen og Kongsvingers forsvarssjef, i og med at han også er kommandant for byens festning og øverste militære myndighet i distriktet. Hvilken mottakelse kan så vi forvente, undrer vi, når vi kjører den siste, lille bakken fra Bæreiavannet og opp til tunet.  Vi har ingen penger i kofferten eller eksotiske tepper i bagasjen. Der kommer han – og sannelig, like hjertelig er gjestesmilet som var det forsvarssjefen som kom.
– Vær velkommen, hilser han, og gir et håndtrykk som ikke levner tvil om at han er sjefen med godt grep, vant til å ta i et tak. Han er usnobbete antrukket i militærstøvler og arbeidsantrekk, trivelig og rund. Ja, ikke så rund, da, men han selv medgir at han burde satt av mer tid til trening.

Trønderdialekten og den beskjedne barten understøtter at han er en likandes fyr og gjør alt for sine besøkende.
– Ja, alle som kommer hit, tar vi imot som gjester. Dette er ikke et behandlingssted, men et sted hvor man møtes, både soldater og familie, til avkobling, rekreasjon eller konferanser, sier mannen som har oppgaver som mest hører hjemme hos en hotelldirektør.
– Ta med en kaffekopp, vi skal ha stabsmøte, dere er hjertelig velkomne.
John Petter Bachke peker mot en kaffekolbe og leder an ned til møterommet i kjelleren. Selv holder han seg til vannflaske. Engasjementet hans gjennom dagen krever væskebalanse.

Er det noe denne mannen har, ifølge kolleger og venner, så er det engasjement, for ikke å snakke om å være idérik og kreativ, inkluderende – og utålmodig. Nå, under stabsmøtet, viser han seg også som lyttende. 8. mai-markeringen, som årets veterandag, er under planlegging. De ansatte får absolutt ord med i laget. Gjestelisten regner de med blir lang.
– Jeg synes det er kjempefint at 8. mai nå er utpekt som veterandag. Det er virkelig på sin plass å hedre alle som har gjort en innsats for Norge, enten med sine bidrag under annen verdenskrig eller innsats ute under norsk flagg i rekken av internasjonale operasjoner.
– Kan det bli for mye minnegudstjeneste og kransenedleggelse på en slik dag?
– Det bør være en blanding av alvor og glede. Det skal være en dag der vi minnes og hedrer de falne og der vi viser omtanke for de skadde. Samtidig må vi tillate oss å vise glede og anerkjennelse overfor dem som har vilje og evne til å påta seg oppdrag for Norge. Derfor har vi i Kongsvinger valgt, i tillegg til det høytidelige, å arrangere en konsert.
– Det kan vel lett bli de eldre veteranene med blå beretter eller symboler fra krigstjeneste som dominerer?
– Vi får nok ikke med alle på veteranmarkering over natten, men jeg håper at de yngre kommer med etter hvert. Det vil være avhengig av hvordan markeringen rundt i landet blir gjennomført. Problemet er vel at begrepet «veteran» antyder at man gjerne er litt opp i årene. Jeg har forsøkt å komme på et annet ord som kunne fungere, men har ikke noen god erstatning.  

John Petter Bachke er selv veteran med diverse kontingenter bak seg i Libanon, på Balkan og i Afghanistan.
– Det er en betingelse at vi som jobber her har slik erfaring. De som kommer som våre gjester, skal slippe å føle at ingen vet hva de har vært igjennom. Jeg merker lettelsen hos mange veteraner når det går opp for dem at jeg har vært på flere av de samme stedene som dem selv. Da slapper de av og kan åpne seg når vi snakker sammen.
Det var ikke selvsagt at trondheimsgutten, født i 1958, skulle velge en militær yrkesvei. Riktignok var faren selv offiser, men han nærmest advarte sønnen mot å gå den veien.
– Jeg vurderte jus-utdanning, men drømmen min var egentlig å bli pilot, og jeg søkte opptak på flyskolen. Der lyktes jeg ikke, men på grunn av friluftslivet i Forsvaret syntes jeg det var en god idé i hvert fall å ta befalsskole.
I oppveksten likte ikke John Petter å gå på skolen. Han hadde sans for friluftsliv og fattet interesse for Røde Kors. Han valgte toårig forsøksgymnas i Trondheim, der han fikk ett års yrkesutdanning innenfor kokk- og stuertfaget. Plutselig var det morsomt når han kunne kombinere det praktiske med det teoretiske.  Denne inspirasjonen fikk ham til å søke påbygging til full eksamen artium, språkfaglig studieretning, og han fullførte på ett år der opplegget var to.



«Hotelldirektøren» på Bæreia bekrefter at han fortsatt er glad i å lage mat, men ligger langt unna grytene på Veteransenteret. Hjemme i Narvik, ­derimot, disker han gjerne opp med noe godt.
– Favorittretten er indrefilet av svin. Den snitter jeg opp og fyller med hvitløk, spinat og brie, og surrer bacon rundt. Dessuten setter en skikkelig saus og diverse tilbehør sitt preg på det hele, forteller matentusiasten, og røper at god rødvin hører med både underveis og til måltidet.
Det var en Narviks-jente som skulle bli hans livsledsager. Grethe og John Petter  traff hverandre mens han var troppssjef i Åsegarden ved Harstad, i tredje bataljon i Brigaden i Nord-Norge. Han og en kamerat bevilget seg en helgetur til Narvik. Så var det gjort. Han møtte henne. Bryllupet, derimot, stod ikke før tre år senere.
– Og hvem fridde...?
– Jeg mener bestemt at det var Grethe, men spør du henne, er hun visst ikke enig.
– Er du en tøffelhelt?
Bæreiasjefen, mild i blikket, smiler av spørsmålet, men gir ingen grunn til å tvile på at svaret er ærlig – skjønt vi har ikke spurt kona.
– Tøffelhelt? Nei, absolutt ikke, selv om det er en bestemt dame jeg er gift med. Hun er flink til å ordne opp selv – og må jo det når jeg stadig pendler. Jeg er heller ikke  altfor flink i huset når jeg er hjemme, men tar i noen tunge tak. Det er gjerne oppgaver som har hatt ventestatus til jeg er tilbake.

Han forteller at han er hjemme i Narvik nesten hver helg. Unntakene er spesielle anledninger, slik som markeringen av veterandagen 8. mai. Og denne gangen er det Grethe som tar turen sørover til «hans verden». Det er ikke få arbeidsplasser i For­svaret John Petter Bachke kan skilte med på sin CV. Fra Skjold og Setermoen i nord til Elverum og Kristiansand i sør. Men man aner et forsøk fra Bachkes side på å klamre seg fast til Narvik-distriktet gjennom ulike militære stillinger; rådgiver i ressursorganisasjonen, instruktør og senere stabssjef i HV 15, sjef for operasjon og etterretning og stabssjef for Nord-Hålogaland regiment – også i Narvik.
– Jeg har til og med søkt noen sivile stillinger, blant annet personell­direktør ved sykehuset i distriktet. Jeg var til intervju, men nå i ettertid er jeg glad jeg ikke fikk jobben. Forsvaret er en fantastisk arbeidsgiver. Her får man frihet til å bruke seg selv. Det var Befals­skolen for Hærens sanitet som gav starten til karrieren, og han fulgte opp med å gjennomføre Krigsskolen. Senere ble det både forvaltningsskole og stabsskole i tillegg til en rekke militære kurs. Han har også sivil utdanning innenfor administrasjon og ledelse. Og om ikke det skulle være nok til å rettferdiggjøre hans sjefsposisjon på Bæreia og kommandantstilling på festningen, så har han kurs i hånd­tering av stress og organisasjonsendringer og kurs i emosjonell debrifing.
– Hvor stressende er jobben din nå?
– Jeg kan ikke ha en bedre jobb enn dette, men det er intenst og utfordrende hele tiden. Derfor bruker jeg mye energi underveis. Hovedoppgaven er veteransenteret, men jeg er på Kongsvinger festning en dag i uken. Heldigvis får vi lokal hjelp til noen praktiske oppgaver. Flaggheising, for eksempel, er det Kongsvinger festnings venner som står for. Kommandantoppdraget fungerer bedre enn jeg hadde trodd på forhånd, forteller han, og avviser at han føler seg som noen konge i distriktet.
– Jeg er et militært koordineringspunkt.
Han kom til Bæreia som sjef i 2009, og synes det er en svært meningsfull oppgave.
– Det viktigste vi kan gjøre for veteranene, er å gi dem anerkjennelse og vise dem respekt. Ingen kommer hit for å få noen form for behandling. De er gjester som skal få anledning til å koble av. De som kommer hit, sitter med mange inntrykk fra tjenesten ute.  

For riktig å understreke anerkjennelse pønsket Bachke & Co på Bæreia ut en designet minnemynt. Den tildeles bare veteraner som kommer til senteret, og bare sjefen sjøl eller en betrodd stedfortreder får lov til å gi den. Mynten, med inskripsjonen «Aner­kjennelse og respekt», er blitt satt pris på, har han fått høre. Selv høstet han sine første utenlandserfaringer under FN-tjeneste i Unifil i Libanon. Året var 1982. Bachke hadde knapt vært i området en uke da den israelske invasjonen satte inn.
– Vi ble beordret i stilling, og jeg må innrømme at jeg var skikkelig redd.
Han bruker ikke ordet pissredd, men beskrivelsen hans uttrykker at det var sånn det var.
– Da vi så fikk kommandoen «Gaupe» – altså å gå i dekning i tilfluktsrom, da ble redselen borte, og jeg avfant meg med den truende situasjonen. Det overrasket meg hvor rolig jeg ble. Hendelsen opplevde jeg ikke som traumatisk, men jeg har stor forståelse for at mange får reaksjoner etter lignende episoder. I Libanon var det enkelte vi i saniteten måtte ta spesielt vare på.
Da Bachke meldte seg til tjenesten i Unifil for snart 30 år siden, var det mest av eventyrlyst. Senere har han stilt opp for å ta sin del av belastningen blant yrkesoffiserene. Han og kona har snakket mye om disse oppdragene. Selv synes han det har fungert bedre enn fryktet. Sønnen, derimot, hadde liten sans for at han reiste.
– Jeg har aldri vært midt oppe i noen trefninger. I Kosovo var tjenesten svært rolig. I Kabuls gater i Afghanistan kunne vi mer føle frykt. Det var ikke særlig hyggelig etter angrepet mot nordmennene i Meymaneh i 2006 å høre – selv for oss i Kabul – at det var utlovet fem kilo gull for å drepe nordmenn.
Han har selv opplevd snev av den ­følelsen det er å være trygt i Norge på permisjon, men likevel ha en ubevisst frykt i seg. En forlatt bil på en veistrekning utløste alarmklokker før han ­sekunder senere var tilbake i norsk ­virkelighet.
– Gjøres det nok for veteranene i dag?
– Jeg synes vi er på rett vei, men vi kommer neppe så langt noen gang at vi kan si oss ferdige. Det at vi fikk åpnet dette veteransenteret, er et skritt på veien. Som arbeidsgiver må Forsvaret ha en aktiv rolle for å følge opp veteranene, men det må bare være ett helsevesen i landet.
– Hva er hovedutfordringen nå?
– Det er å markedsføre på en skikkelig måte hvilke tilbud som finnes for veteraner. Det viktigste Forsvaret kan gjøre er å lose dem som trenger det frem til det riktige hjelpeapparatet. Noen trenger Nav-hjelp, noen psykolog eller sosionom. Derfor er det eneste ­riktige å sørge for at veteraner bare trenger å banke på én dør i Forsvaret for å komme videre.
– Og hvor finner de den?
– Nærmest nå er Forsvarets veteranadministrasjon, men det er planer og arbeid i gang for å få til noe mer.  

Døren til Bachkes kontor åpnes for­siktig etter lett banking. Ingen av medarbeiderne på Bæreia har problemer med å finne den døren. En liten sjefs­avgjørelse er forventet. Han ser unnskyldende på oss og snur seg mot hodet i åpningen. Uten å nøle gir han svar, snur seg tilbake og fortsetter tanke­rekken:
– I tillegg til døren må det være nettverk som fanger opp veteraner som har gitt opp å finne frem. Her kommer lokallagene inn. Der finner man sterkt samhold blant dem som har vært ute.
– Bør det åpnes flere Bæreia-sentre rundt om i landet?
– Nei, i hvert fall ikke foreløpig. Jeg tror det fungerer bra med faste treffsteder gjennom lokallagene. Det viktige er at de som kommer hjem, får tid til å lande. Lettest er det nok for dem som hører til i Forsvaret her hjemme. Det er verre for dem som går til et sivilt miljø der få forstår hva det vil si å ha vært med på en internasjonal operasjon.
Rådet hans til kommende veteraner er at de må avsette tid til å finne tilbake til hverdagen i Norge, men gjerne holde kontakt med kolleger fra tjenesten.
Det som en gang var Krigsinvalide­hjemmet utenfor Kongsvinger, er i dag et forholdsvis moderne sted med treningsrom, basseng, dataspill, bibliotek, biljardrom, kjempeflatskjerm og det nyeste: lekerom for barn – når familier er med. Bæreiasjefen selv føler for tiden behov for alenetid når arbeidsdagen er over. Da tar han gjerne kamera fatt, går ut i naturen og fotograferer innenfor temaet lys, mørke og vann. Han føler ikke behov for å ha mennesker på bildene. Kanskje det er derfor han heller ikke har behov for å være på Facebook og samle venner der.
– Nei, det er ikke noe for meg privat, men Forsvarets veteransenter er der, sier han, og forteller at mange bruker dette kontaktpunktet til å etterlyse bilder fra Libanon eller som debattforum.

Da oberstløytnanten fikk jobben som sjef for senteret for to år siden, var det uten tidsbegrensning, det vil si: Han var nærmest forpliktet til å avstå fra å søke noe annet før etter tre år.
– Det er ikke et problem. Det er lett å være sjef her, og jeg har ingen ønsker om å slutte. Men jeg blir bare så lenge jeg kan levere noe som sjef. I første omgang skal jeg se renoveringen av stedet fullført – senhøstes 2013.
Da skal Faremo-pengene ha gjort stedet enda mer attraktivt. Mye av den gamle bygningsmassen skal rives for å gjøre plass til tidsriktige overnattingsfløyer og gi flere sengeplasser, forteller han.
En annen grunn for å slutte kan være at trønderen slipper opp for «ord for dagen». Personellet hans på Bæreia kan underskrive på at de blir velsignet med daglige doser visdom fra sjefen. Resitering var noe han begynte med allerede som stabssjef i HV.
«Et smil er et lys i sjelens vindu som forteller at hjertet er på plass», kan det lyde underfundig, eller mer utålmodig og bedende:  
«Gi meg sinnsro til å godta det jeg ­ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan og visdom til å forstå forskjellen.»

JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Navn: John Petter Bachke
Født: 20. august 1958
Sted: Trondheim
Sivil status: Gift med Grethe Akselsen Bachke, én voksen sønn
Aktuell: Veterandag 8. mai og sjef for Forsvarets veteransenter

MILEPÆLER
10 ÅR: Bor i Trondheim, går på Nidarvoll skole. Er småvilter og deltar i skolefotball uten å lykkes med det. Begynner heller med slalåm.
20 ÅR: Drømmer om å bli flyger og forsøker seg på opptak. Blir i stedet befalsskole og med aspirantperiode på Lahaugmoen. Plikttjeneste på Andøya.
30 ÅR: Gift og bor i militær leilighet på Setermoen. Sanitetstroppssjef. Stort øyeblikk å bli pappa til en gutt.
40 ÅR: Går på stabsskole og blir sjef for operasjon og etterretning i Nord-Hålogaland regiment i Narvik. Bor i eget hus i byen.
50 ÅR: Personellsjef i Tradok i Elverum. Pendler mellom Narvik og Sør-Norge.