Grensen er nådd

Grensekommissæren hilser vennlig med et håndtrykk som klemmer besluttsomt men ikke brutalt.
«Jøkjell», lyder presentasjonen med noe i nærheten av trøndersk trøkk, men med klang av beskjedenhet. Det er nesten så en skulle tro at denne røslige, men godlynte skikkelsen rett og slett har satt på en L først i navnet bare for høflig å slippe andre foran seg i alfabetet.
– Da er vi her.
Oberst Leif-Arne Ljøkjell har tatt oss med til Storskog iført kommissærlue og militært arbeidsantrekk og gjør holdt ved grensegaten i terrenget mens blikket streifer over det russiske vinterlandskapet.
– Her må vi stoppe, men bare knips i vei. Fotoforbudet som var her tidligere, gjelder ikke mer. Jeg har selv vært med på å få skiltene fjernet.

– Har du vært like kjepphøy på grensen bestandig?
– Nei. slett ikke. Da jeg var sjef på en grensestasjon her på slutten av 1970-tallet, lå vi lavt i terrenget og var preget av trusselen fra øst. Likevel, litt kjepphøye var vi. Vi skulle jo stanse eller forsinke sovjetiske styrker om de forsøkte seg. Og det trodde vi for fullt alvor at vi ville klare. Vi lå 25 mann på Korpfjell med utsikt til grensen og trodde de ville komme. Nå i ettertid har mine russiske kolleger og jeg ledd mye av dette. De var jo like overbevist om at Nato ville angripe dem.
– Da du hadde vendt tilbake som kompanisjef noen år senere, var du like nervøs? For det er vel ingen annen forklaring på at du klarte å rive i stykker et kodeark under en øvelse?
– Huff, nei. Jeg dummet meg ut der. Vi var i ferd med å gjennomføre en alarmøvelse, og jeg som var kompanisjef, hadde mottatt konvolutten med det hemmelige innholdet. Tror du ikke jeg klarte å rive i stykker kodearket jeg hadde bruk for idet jeg skulle sprette konvolutten. Vel, det var bare å tilstå overfor staben. Øvelsen måtte vente på at jeg ilte tilbake til kontoret for å pusle sammen papirbitene.
– Hva mer har du utrettet her? Du har jo nå vært grensekommissær i seks år?
– Jeg tror jeg har bidratt til økt forståelse for kommissariatets rolle – både hos lokale og høyere myndigheter. Da jeg startet her, følte jeg at det hele var litt diffust. Samarbeidet på norsk side – mellom oss, politiet og den militære grensevakta – er blitt ryddigere. Men du vet, en slik kommissærrolle er ikke så synlig. Likevel, den er fortsatt viktig fordi russerne legger sånn vekt på den opprinnelige grenseavtalen, forklarer nordmannen, mens østmørket trenger seg vestover på et tidspunkt det sørpå  fortsatt er lyse dagen.  
Grenseobersten, som ikke har hatt ambisjoner om å sikre seg noen generalsgrad før karrieren er slutt, kan takke russerne for at dette i det hele tatt er en offisersstilling.
– Egentlig er det en norsk justissak, men da avtalen om samarbeid ble inngått for 60 år siden, med grensekommissær på begge sider, insisterte Russ­land på at de skulle være militære.

– Har forholdet til russere endret seg de siste årene?
– Ja, jeg synes samarbeidet er blitt mer kollegialt. Selv om vi har diskutert saker der vi har hatt ulikt utgangspunkt, har vi klart å finne løsninger som er gode nok på begge sider. I løpet av et normalår har vi ca 60 møter med russerne, forteller han.
– Noen av utfordringene har vært å få kontrollen på russisk side til å fungere så godt at asylsøkere som opplagt ikke skulle ha sluppet over grensen, faktisk blir møtt med 'njet'. Russerne har ikke noe med Schengen-avtalen å gjøre, men de har likevel begynt å ta mer hensyn til at Norge har denne forpliktelsen.  
Ljøkjell forklarer at hovedhensikten med grenseavtalen mellom Norge og Russland er å unngå spente hendelser og konflikter. Han er ikke i tvil om at dette bidro til å dempe situasjonen i nord under den kalde krigen.
Obersten snur ryggen til grensestolpe 230 og stikker nevene i lommene på en godt gjenknappet feltjakke. Det er ikke kaldt, men det er tilsynelatende den mest behagelige måten å rusle bort til kjøretøyet på.

Unggutten Leif-Arne, som var den nest eldste av fem søsken, hadde slett ikke tenkt seg annet enn vernepliktstjeneste i Forsvaret. Hjemstedet på den tiden var Rindal kommune i Møre- og Romsdal, nærmest på grensen til Sør-Trøndelag. Familien var av lærer- og bondeslekt, men det var forstmann, politi eller psykolog som stod øverste på listen over mulig yrkesvalg. På fritiden var han opptatt av idrett og musikk.
– Jeg var med på Orkdals juniorlag i fotball, sikret meg flere langrennspokaler på vinteren og dyrket lange joggeløp om sommeren, forteller mannen som ble en habil maratonløper.
– Under skolegangen bodde jeg de siste fire årene på hybel og var med på å starte et såkalt shadowband som også spilte dansemusikk.
Hvem skulle trodd det om en oberst som noen i dag vil si er i nærheten av å passe til betegnelsen treg, traust og trofast. De ville antakelig ikke kjent ham igjen fra den tiden da han lot håret vokse så langt det lot seg gjøre uten at faren gjorde alvor av trusler med saksen.
– I klasserommet var jeg ingen mønsterelev, og det var ikke alltid det passet så godt å møte frem på skolen når bandet skulle forberede spilleoppdrag. Men fraværet reddet jeg meg ut av ved å låne mors håndskrift til en unnskyldende melding «hjemmefra», forteller solo- og rytmegitaristen, som bedyrer at han ikke fortsatte på den galeien, men har absolutt beholdt den humoristiske sansen og evnen til spøkefulle påfunn.

Om noen hadde sett ham og hans russiske kollega skritte rundt en symbolsk grensevarde utenfor møtelokalet på norsk side med hånden til lueskyggen som militær hilsen, ville de antagelig tro at dette var en høytidelig handling og en kommissærtradisjon.
– Det er bare tull, men vi hilser og holder en alvorlig maske, humrer obersten.
Da det gikk mot slutten på tolv års allmenn skolegang, fortalte en venn av ham om den nye befalsskolen for infanteriet i Trondheim. Kanskje Leif-Arne også var interessert?
Det var han, og han ble så motivert underveis at Krigsskolen var neste mål. Men først var han gjennom obligatorisk tjeneste både som instruktør ved befalsskolen og nest-troppssjef i 2. bataljon for Brigaden i Nord-Norge. Etter Krigsskolen i 1974 fikk han sin første tjeneste på Høybuktmoen utenfor Kirkenes. Den varte helt frem til 1979, da han dro sørover igjen og ble avdelingsforstander og instruktør ved Krigsskolen på Linderud.

Grensekommissæren holder stødig grep om rattet på tur tilbake til Kirkenes og lar blikket følge veien mens han forteller. Egentlig kunne han nesten kjørt i blinde, han kjenner området som sine egne lommer på feltjakken. For det er Nord-Norge som har erobret hans geografiske hjerte. Men som den balanserte personen han er, som alltid ser en ting fra to kanter, har han tilsynelatende omhyggelig valgt tjenestestedene i nord: Sør-Varanger og Sør-Hålogaland. Og etter oppveksten rett sør for Sør-Trøndelag kunne han med god geo­grafisk samvittighet bosette seg i Nord­land, nærmere bestemt Mosjøen.
– Dette er steder der jeg har likt meg godt, derfor har jeg gjerne søkt meg tilbake, sier mannen, som pendler mellom Kirkenes og Mosjøen sånn omtrent annen hver uke.
– For meg er pendlerlivet en luksustilværelse, og jeg har ikke sett noen grunn til å plage kona altfor mye med mine korte weekend-besøk. Nå får hun meg jo straks hjem på heltid. Da har jeg mye husstell å ta igjen, sier 60-åringen in spe, som nå skal få anledning til å vise hjemmesiden av seg. Han blir jo hvert år minnet om likestilling, selv om det ikke var han som stod på for å få bursdagen i mars erklært som kvinnedag. Og han ser så lyst og likestilt på livet at han ikke nøler med å la kona kjøpe både hus og bil mens han tar tjenesteopphold i utlandet.
Anita traff han for øvrig i Sør-Varanger under den første tjeneste på Høybuktmoen. Det som skulle bli hans svigerfar var på den tiden sjef for kompaniet til troppssjef Ljøkjell.
– Han er vel den som har gitt meg den dårligste tjenesteuttalelsen, noe vi har moret oss mye over senere.

Men kjæresteforholdet holdt han såpass skjult i lang tid at få forstod at noe var på gang. Selv kong Harald, daværende kronprins, trodde den unge adjutanten hans bløffet da kaptein Ljøkjell meldte seg singel til slottsmiddagsinvitasjonen. Det var på begynnelsen av 80-tallet at han pendlet mellom Krigsskolen og Slottet og vekslet på å være militær støtte for kronprinsen. Men den kongelige skal, ved en annen anledning, ha blitt imponert over adjutantens løpeferdigheter etter resultatene fra Oslo Maraton.
– Kanskje kan jeg takke Hans Maje­stet for min interesse for internasjonal tjeneste. Det var sammen med ham jeg fikk mine første erfaringer i utlandet. Jeg fulgte ham under flere representasjonsoppdrag, ikke minst ved statsoverhodebegravelser. Det var så jeg spøkefullt ble omtalt som begravelsesadjutanten.
Kronprinsen lærte meg faktisk noen triks jeg har tatt med videre. Som adjutant var jeg ikke alltid sikker på hva som var riktig oppførsel. Da var det beroligende å høre: «Spiller ingen rolle. Bare finn på noe. Det er ingen andre som vet hvordan du skal te deg likevel.»



– Senere er det blitt tjeneste både i Midtøsten, på Balkan og i Afghanistan. I tillegg har jeg vært med på CFE-inspeksjoner, den avtalte kontrollen med våpenlagrene og konvensjonelle styrker mellom Nato og tidligere østblokkland.
– Og senioroffiserens tanker om tilstanden i det norske forsvaret?
– Jeg forstår slankingen, som har pågått i flere omganger. Det måtte en opprydding til, men jeg synes det har vært gjort altfor radikalt. Selv om jeg støtter deltakelsen i internasjonale operasjoner, mener jeg at vi bør skreddersy det norske forsvaret mer etter våre interesser i nære områder. Vi må ha en militær størrelse som signaliserer styrke og forsvarsvilje. Sånn sett har jeg mer sans for den finske linjen, der de har beholdt soldater i et stort antall, røper mannen som har levd et militært yrkesliv gjennom 40 år og med halvparten av tiden under den kalde krigen.
– Jeg er jo klar over at jeg har holdninger som kanskje er i ferd med å gå ut på dato. Når jeg ser tilbake, har det vært mest interessant å jobbe i Forsvaret etter at den kalde krigen tok slutt. I kaldkrigstiden var det enkle løsninger, så ble utfordringene mer nyansert og det har vært flere muligheter til variert tjeneste, forklarer Ljøkjell.
– Jeg liker meg best der jeg kan konsentrere meg om å jobbe med folk rundt meg og ikke i høye staber med strategier øverst på planen.

Grensekommissæren er tilbake i hovedkvarteret i Kirkenes, en tømmerbygning etter tyskerne i 1945. På innsiden fornemmes en lun atmosfære av trivsel. Sjefen strør noen hyggelige ord rundt seg til medarbeiderne, som alle er sivile. Her hersker ingen streng militær disiplin. Og tilbudet fra en av dem om kaffeservering fremstår som ekte kollegial vennlighet.
Sjefskontoret er imponerende ryddig. Ingen papirbunker dekker det rene skrivebordet, men det overrasker ikke når det går gjetord om hans ordenssans og evne til å kvitte seg med alt som ikke er nyttig der og da. Men det er vel slike vaner yrkesoffiserer med stadig beordringer legger seg til. Unntaket er det velbrukte treningstøyet, skistøvler og joggesko.

Tilfeldighetene vil at Leif-Arne Ljøkjell kom til verden samme år som Nato så dagens lys. Men det ligger ikke an til noen felles 60-årsfeiring til våren. Den pensjonsmodne obersten har stor tro på at alliansen har en fremtid, men han advarer nærmest mot å gå for langt med utvidelsen.
– Nato bør ta hensyn til russiske interesser i det som betegnes som Russlands bakgård. Hvis alliansen skal utvides mer østover, bør det være gjennom en såpass lang prosess at det inkluderer russerne, uttaler offiseren som var i Afghanistan lenge før Nato overtok Isaf-ledelsen der. Ljøkjell var den første norske kontingentsjefen og var de første månedene  i Kandahar sammen med spesialstyrken og norske eksplosivryddere.
– Det var en spesiell stemning å komme dit. De norske spesialsoldatene viste seg som en uhyre proff styrke, og jeg var imponert over innsatsen til minerydderne.
– Hvilke sjanser har Nato for å lykkes i Afghanistan?
– Jeg skal ikke utrope meg til noen afghanistanekspert, men tidligere har det aldri vært noen som har klart å få kontroll. Det må i hvert fall være nok soldater der. Våre styrker har så langt gjort det som kunne forventes, og jeg støtter at Norge er med videre. Vi kan ikke gi oss nå, mener den tidligere kontingentsjefen, som brukte joggeskoene flittig i leiren utenfor Kabul i 2002. Nær hundre mil klarte han å tilbakelegge i støvet på innsiden av gjerdene før han satte kurs for Norge igjen og gjorde seg klar til rollen som grensekommissær.

Det er seks år siden han satte seg i sjefsstolen. Nå sitter han og rugger litt på setet. Kanskje litt utålmodig. Men hendene er foldet og den hvite luggen i pannen og smilerynkene rundt øynene holder seg på plass. Sånn sett er det lite som røper hvor mye han egentlig klør i fingrene etter å komme seg hjem til Mosjøen og stemme sin seks strengs Fender Stratocaster med Vox AC 30-forsterker i kjelleren. Familiebandet The Base­ment Bandits har mye på spilleplanen for 2009. Men han tror ikke at han kommer til å øve inn noen solopartier med gitaren på nakken, slik som i ungdomstiden.
Da legger han mer vekt på å kunne dyrke sin interesse for krigshistorie. Så ofte han kan setter han seg ned og fordyper seg i historiske detaljer kombinert med geografiske fakta. Blant annet forsøker han å få en bedre forståelse av hva norske frontkjempere på tysk side var med på under annen verdenskrig og hva som var drivkraften deres.
– Hva har vært din drivkraft gjennom 40 år, og hvordan vil du bli husket?
– Drivkraften har rett og slett vært å kunne trives og jeg vil gjerne bli husket som en «godkar», men også som en tolerant og seriøs person. Betegnelsen A4-menneske håper jeg ikke noen finner passer på meg, sier han, som slo til med opptreden i Libanon da han var bataljonssjef og fremførte gamle protestviser med Unifils øverste sjef som tilhører.
Han er også offiseren som demonstrerte ulydighet ved å nekte å levere pistolen sin da alle mobiliseringsvåpen skulle samles inn.
– Jeg var regimentssjef på den tiden og var uenig i at offiserer ikke fikk beholde sine mob-våpen. Da jeg fikk trusler om refselse, besinnet jeg meg. Dessuten, jeg har aldri vært noen storskytter, selv om jeg føler meg sterkt knyttet til AG3. Vi kom begge inn i Forsvaret i 1969. Nå er vi på vei ut.

Ett av minnene han kan ta med fra Sør-Varanger er innlemmelsen i garnisonens Varg-orden. Det er en utmerkelse som han fikk for sin oppfinnsomhet under en av sine tidligere GSV-perioder. Og det er neppe den episoden som er Ljøkjells beste søknad for å bli husket som seriøs. Han og en kollega skulle skaffe juletrær til avdelingen. Men på lille julaften i Kirkenes var det bare ett grantre igjen å oppdrive. Løsningen ble å ta det med til leiren, finne en sirkelsag og dele treet på langs. Halvdelene ble spikret opp på en vegg på hvert sitt rom. Ringen rundt de pyntede juletrærne måtte selvfølgelig ledes gjennom et vindu for å gjøre juletregangen fullkommen.
Da skal vi heller la tvilen komme ham til gode i møtet mellom ulike representanter for myndighetene i nord. Tromsøs politisjef Truls Fyhn spurte grensekommissæren ved møtets slutt om de hadde et motto eller en grensevisjon.
– Ja, hva skulle jeg gjøre? Si som sant var og melde pass? Nei, da datt det ut av meg:
«Jo. Det får være grenser».

JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Navn: Leif-Arne Ljøkjell.
Født: 1949.
Bor: Mosjøen.
Sivil status: Gift og har to barn.
Aktuell: Går av som grensekommissær etter seks år. 

MILEPÆLER
10 år: Rindaling og aktiv skolegutt med idrett og langrenn som interesser.
20 år: Befalsskole i Trondheim, ungkar og spellemann.
30 år: Krigsskoleinstruktør i Oslo og maraton­løper.
40 år: Mosjøenbeboer og deltaker i totalforsvarsplanlegging.
50 år: Var med på nedlegging av Sør-Hålogaland regiment og deltok i internasjonal tjeneste i Bosnia.