Forsvarsforum
Hall-ferdig
Hall Fure har ikke bare et uvanlig navn, han er også homofil i Norges mest macho bedrift. Det skal han slutte med nå.
NAVN: Hall Fure.
STILLING: Personelloffiser ved Flo Midt-Norge.
FØDT: 9. oktober 1965.
BOSTED: På flyttefot fra Bodø til Oslo.
UTDANNING: To år med kjemi på NTH, ex. phil, befalsskole og studier i personal- og organisasjonsledelse fra Universitetet
i Tromsø.
SIVIL STATUS: Skilt. Samboer.
AKTUELL: Sentral forkjemper for homofile. Slutter i Forsvaret.
10 ÅR: Lærling hos bygdeslakteren.
20 ÅR: Sa han var homofil, hjemme og blant venner. Kjemistudent ved NTU.
30 ÅR: Var en av de første til å inngå registrert partnerskap.
40 ÅR: Ny start med studier, nytt hjem og nytt syn på livet etter sykdom.
– Hei, vi skal møte Hall Fure. Soldaten i vakta ser på klokka og flytter et spørrende blikk til oss.
– Halv fire? Ja, vel, men hvem er det dere skal treffe da? Ok, la oss få det overstått: Ja, hanheter Hall Fure (39). Som gjerne blir til Hall fire eller full hare. Og så har vi historien om da de slapp forbi køen til et utested i Lillehammer under OL, fordi de bare var to og en Hall. Mannen humrer og øynene krymper til to sprekker i ansiktet. Som to myntinnkast. Og noen har putta på en femmer.
– Jeg er jo bare en Hall. Kan aldri bli mer enn Hall-full, for eksempel. Bare så synd jeg aldri får reise på Hall billett.
HALL HETER HALL FORDI hans far, som leste norrøn mytologi da sønnen kom til verden, fant ut at det var et flott, gammelt navn. Kanskje ikke så rart, siden Hall betyr flat stein og Halls far heter Sten? Det hører med til historien at Halls mor ville at han skulle hete Truls eller Lasse, men fordi hun sendte sin mann til presten for å skrive barnet inn til dåp, ble det altså Hall.
– I dag syns jeg det er fint å hete Hall, det var verre som barn. Men jeg lo høyt for meg selv, en dag jeg kom til å tenke på at kjæresten min heter Bolle til etternavn. Tenk deg det, Hall Bolle! Hall smiler. Streken i ansiktet er egentlig mer en lovnad om et smil, men den får støtte av glimtet i de litt skeive øynene. Virrvarret av kråketær avslører at humor er en viktig del av livet. Og humor kan komme godt med når man er homo i Forsvaret. Selv om samboeren sier at Hall er skikkelig dårlig på å fortelle vitser, har han en solid porsjon.
– Humor er et forsvar. Selvironi fratar folk muligheten til å hetse med deg, for du gjør det jo sjøl.
DU HAR SIKKERT HØRT DET DU også: knekken i håndleddet gjør at homofile har problemer med å bære en AG-3. De kan i hvert fall ikke ta armhevinger. Homoer er svake. Kaptein Hall Fure har vært inne og ute av Forsvaret i sytten år. Han har stort sett jobbet med personell. I løpet av disse årene har de offisielle holdningene gått fra å anse homofili som dimisjonsgrunn til å anse homofili som en privatsak. Begge deler er like feil for Hall.
– Jeg har sett og hørt mye tull i løpet av min tid i Forsvaret. På meg preller vitsene av, men holdningene vitsene forsvarer, fratar unge homofile vernepliktige muligheten til å være seg selv, og til å utvikle seg som voksne i et helt år. Den muligheten har vi ikke lov til å frata dem. Å være homofil er derfor ikke en privatsak, like lite som det er en privatsak å være kvinne eller tilhøre en annen etnisk bakgrunn. Hall skynder seg å si at han ikke vil vite hvem som har sex med hvem, men han syns det er sårt at det fortsatt finnes så mange offiserer av høy rang,som skjuler sin legning.
– Jeg må gå ut i fra at de har tatt bevisste valg, jeg håper bare at de ikke er redde for reaksjonene ved å stå frem. Hvis det er grunnen, håper jeg å være et rollebilde og vise at det går helt fint. Hall er ikke en sånn som stormer barrikadene. Han var over tjue da han tok førstegangstjenesten med befalskurs i Stavern. Han sa ingenting om å være homofil da.
– JEG BEGYNTE IKKE I FORSVARET for å få meg mannfolk, sier Hall. Men mange tenker sånn. For, selv om Hall fant sin kjæreste på en café i Oslo, skal vi ikke stikke under en stol at det er et godt utvalg av menn i Forsvaret. Fornærmelsen ligger selvsagt i antydningen om at bare heterofile menn er i Forsvaret fordi de vil og kan utføre en jobb.
– Det er ikke noe å si når folk kommer med sånne argumenter, annet enn å bli like usaklig selv, og det prøver jeg å unngå. Hall smiler igjen. Å være saklig er ikke alltid lett.
– Jeg bruker fleip og humør når ting blir vanskelig, for å lette på stemningen. Men fordi all humor har en undertone av alvor, hender det at jeg tråkker folk på tærne. En gang var det en dame som fikk nok av meg. Hun ble forbanna og tok til tårene. Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet, så jeg har lært å se tegnene nå. Kvinnen er i dag en god venn. Å såre folk er det aller verste Hall vet. Han vil heller strekke seg litt for langt, enn å se noen såret. En dag strakk han seg så langt at han nesten døde.
– JEG BLE LITT SVIMMEL RUNDT juletider for to år siden. Jeg skylte på stress, men ved påsketider holdt jeg på å dette av stolen. Stress var nok medvirkende, men både min far og farfar har hatt problemer med hjertet. Jeg gikk til legen og ble lagt inn akutt for en utblokking av hovedpulsåren til hjertet. På sykehuset sa de at jeg har en medfødt hjertefeil. Utblokkingen gikk ikke så bra, og i juli i fjor ble han operert. Siden har han sett litt annerledes på livet.
– Heller enn å tenke at «det har jeg lyst til en gang» prøver jeg å tenke at «dette skal jeg gjøre nå». Derfor slutter jeg i Forsvaret, nå som engasjementet mitt går ut. Nå skal jeg gjøre noe jeg virkelig vil. Og Hall vil lese historie. Vesteuropeisk middelalderhistorie, av alle ting. Med latin. Planen er å flytte til Italia og åpne hotell. Hall tror studiet vil hjelpe til å skape den rette stemningen, ved å øke kulturforståelsen hans.
– En sommer var vi på ferie i Toscana og hadde med vandrekart. Vi skulle opp på en topp og få litt utsikt. Vi karret oss til 1600 meter over havet, og hva tror du vi fant? En jævla svær eikeskog. Da skjønner man at verden er ikke den samme over alt.
DET KAN MAN GODT SI. Der vi står, på drøye 350 meter over havet, finnes det ingen trær. Her er bare noen forblåste bergarter og litt krøkebærlyng. Utsikten er desto bedre. Havet, Salt-fjorden og Lofotveggen. Bodø by. Her, på Keiservarden, trives han.
– Jeg går hit så ofte jeg kan, minst et par ganger i uka. Jeg elsker å bruke marka, sier Hall, og trekker lungene fulle av lukter.
– Åh, lyng! Lukten av lyng er lukten av barndom for Hall. Den tar ham med tilbake til bærturer med familien, med mormor. Han sitter på mormors fang og kjenner lukten av henne. Mormor, som alltid var der, hvis man slo seg på fjæresteinene eller trengte en brødskive med syltetøy. Og Hall var mormors yndling, akkurat som mormor var Halls yndling. Han tok det hardt da hun døde i 1988.
– Hun fikk diagnosen kreft i januar og døde i mai, det gikk veldig fort. Jeg satt hos henne da hun døde. Det er jeg glad for. Da jeg kom ut fra sykehuset, skinte solen sånn den bare kan skinne i Nord-Norge. Det var utrolig fint. Jeg tenkte at «nå er mormor med meg for alltid».
HUMOR-SKJOLDET SLÅR SPREKKER, og innenfor ser vi spor av den Hall som skriver dikt og erkjenner at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se. Hjemme hos Hall og kjæresten ser vi mer av denne mykere versjonen. Det første som slår oss er vegger fulle av kunst og en stilsikker innredning. Hall og kjæresten er opptatt av hjemmet sitt, de inviterer ofte til middag ved langbordet i mørkt tre og de elsker å lage mat og diskutere – gjerne mens de drikker god vin. Det er kanskje ikke så overraskende, for er ikke alle homofile sånn?
– Jeg er bare meg selv. Jeg har vært homofil siden jeg ble født, men jeg er mye mer enn en homofil. Jeg er jo ikke en jakthomo når jeg går på jakt, eller en forsvarshomo når jeg går på jobb. Å være homofil handler bare om at jeg er forelsket i en av samme kjønn. Øynene er ikke myntinnkast nå. Dette er ikke humor, dette er det samme engasjementet som gjør at Hall ser seg selv som et rollebilde.
– Hvis det at jeg er meg selv kan hjelpe noen, så stiller jeg gjerne opp som rollebilde. Men jeg vil aldri gå med på å spille en rolle, jeg er meg. Jeg stilte opp på soldataksjonen i Bodin leir i fjor og fortalte om hvordan det er å være homofil i Forsvaret. Jeg fortalte dem at «det er omtrent fem prosent homofile i befolkningen. Det vil si at femten av dere er homofile.» Alle så seg rundt. Stillheten i salen da jeg var ferdig, var herlig. Den sa meg at jeg hadde gitt dem noe å tenke på.
HALLS HÅP ER AT FLERE KAN få et liv i Forsvaret tilnærmet likt hans eget.
– Bare én gang har jeg fått en negativ kommentar om legningen min. En av mine tidligere sjefer ville ha seg frabedt «sånn homseprat» i sin avdeling. Heller ikke utenfor Forsvaret har det vært særlig vanskelig. Det handler nok mest om at Hall har det bra med å være den han er, og han er åpen. Ikke bare om sin legning, skal vi tro de som står ham nærmest.
– Hall er altfor åpen, sier søstera hans, Heidi Fure Andreassen.
– Han hadde hatt godt av å kunne holde på noen tanker, men de gangene han prøver, ser folk rett igjennom ham. Som da han, etter å ha grudd seg en god stund, bestemte seg for å fortelle foreldrene at han er homofil.
– «Det var på tide at du sa det», sa mamma, og så ba hun meg om å være forsiktig. Dette var i 1985, og det var mye snakk om homofili og aids. Hadde jeg kunnet, ville jeg valgt foreldrene mine om igjen. Hall vokste opp innerst i en fjord like nord for Bodø. Bygda Nordfold er omringet av høye fjell og åpent hav. En god barndom, som for det meste ble tilbrakt i fjæra, på svabergene og i skogen.
– Når jeg besøker foreldrene mine, reiser jeg ikke hjem. Hjemme er der jeg bor. Nordfold er for innestengt til at jeg kan føle meg hjemme der. Mine røtter er i kystlandskapet, i det åpne landskapet. Jeg har ikke behov for noe i ryggen, verken fysisk eller psykisk.
DET ER NOK LIKEVEL GODT å ha både samboer og familie, de gangene folk valser rett inn i hans åpne sjel.
– Det har hendt at det jeg forteller folk blir brukt mot meg i ettertid. Men jeg får ikke til å reservere meg. Hvis kjemien stemmer, gir jeg alt. Så blir jeg såra når folk skuffer meg. Det kan også forklare hvorfor Hall og kjæresten Ronny fortsatt bare er kjærester, etter elleve år. Hall har blitt skuffet før.
– Vi har tenkt at vi må bli kjent først, sier Hall, og smiler streksmilet. – Dessuten har Ronny sagt at han vil gifte seg med noen som ikke har vært gift før. Hall innehar nemlig en av de mer tvilsomme «rekorder» i Norge, han er den første homofile som ble skilt. Det skjedde i februar 1994, et halvt år etter at partnerskapsloven ble innført.
– Jeg var også en av de første til å inngå homofilt partnerskap, men da vi ville skille oss et knapt halvår etter, ble de litt sure på meg i departementet. Papirene for slike skilsmisser var ikkeklare enda. Jo, humor kan brukes til så mangt. Bare noen måneder etter skilsmissen, traff han Ronny.
– Når jeg så Ronny, gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før: Jeg ga telefonnummeret mitt til en fremmed. Etter kort tid var vi et par. Vi var vel aldri stormende forelsket, men vi har noe dypt og godt sammen. Med felles planer for fremtiden, er det vel ikke så viktig med papirer på at man hører sammen. Men hva med barn?
– Ronny vil gjerne ha barn, men jeg vil ikke adoptere. Jeg er ikke imot at homofile adopterer, jeg tror bare ikke det er noe for meg. Men det er sårt å tenke på at det ikke skal komme noen etter meg, som kan videreføre mine verdier. Derfor vurderer vi for tiden om det kan være noe for oss å bli fosterforeldre. Vi har i alle fall veldig mye å gi.
SOLA OVER HAVNA I BODØ skinner slik sola bare kan skinne i Nord-Norge. Hall og Ronny sitter på verandaen og spiser nyinnkjøpte reker til et glass Grüner Veltlinger. Snart er en epoke over. Forsvarshomoen skal bli studenthomo i en alder av førti.
– Det kan jo hende jeg hiver meg på studentaksjonen, som skal ha noen innslag om homofili. Selv om det er andre ting som opptar meg mer enn at jeg er homo, ser jeg at det betyr mye når noen kan stå frem og sette ord på homofili. Hall smiler. Hall-smilet.
EVA HØYDALSVIK
ARNE FLAATEN (FOTO)
