Forsvarsforum

Her blir det liv

Aldri har det blåst mer ved Forsvarets musikkorps Nord-Norge. Fra nyttår overtar Ole Edvard Antonsen som sjefdirigent.

Tips en venn 18.11.2005Jeg har ikke landa ennå. Verdensstjernen Ole Edvard Antonsen (43) har stjerner i øynene og håret får ikke til å sitte stille på hodet hans. For to år siden fikk han en baksetetur med en F-16 i Bodø, mot at han spilte en gratiskonsert med Forsvarets Musikkorps Nord-Norge. Det gjorde han gjerne. – Det var guttedrømmen som ble oppfylt. Bortsett fra å bli far, er den turen det største jeg har opplevd!

Olé
Akkurat det sier ikke så rent lite for en fyr som får 20 000 tilskuere til å messe «Olé, Olé, Olé!» nesten hver kveld i en og en halv måned, under den europeiske musikkfestivalen Nokia Night of the Proms, i 1999. Denne karen har fått prestisjetunge musikkpriser, han har vært solist med velkjente orkestre som BBCs symfoniorkester, Berlin filharmoniske orkester og Kioi Sinfonietta i Tokyo, og han har spilt med berømte artister som Lisa Stansfield, Level 42 og Wet Wet Wet. I tillegg har Antonsen over 60 plateutgivelser bak seg, hvorav åtte er hans egne. Få Norske artister har lignende meritter, men veldig mange av dem opptrer oftere i Se og Hør. Trompetist Ole Edvard Antonsen er verdensstjerne i det skjulte. En uke er han solist for Edmonton symfoniorkester i Calgary, Canada, i Francis Winspear Centre for Music med plass til 1840 gjester, en annen uke skal han være solist og dirigent for Forsvarets musikkorps Trøndelag (FMKT), også kjent som Divisjonsmusikken. De spiller for 150 gjester i Orkanger kulturhus.

Nedtrykt
– Bruk luft! Jeg vil se at dere fraserer! Sjefdirigentdebutanten gjentar sitt mantra for n-te gang. Det er øvelse for kveldens konsert, og Antonsen må stadig avbryte sin gestikulering for å få musikerne til å bruke mer luft. Han har overtatt en gjeng musikanter som er vant til å leve i usikkerhet. Det synes på spillestilen; de 28 divisjonsmusikerne sitter litt sammensunkne i stolene med oppmerksomheten rettet mot notene foran seg.
– Det er helt vanlig at musikere blir litt for opptatt av å lese musikk, da må jeg jobbe for å få dem til å løfte blikket, sier Antonsen, og viser lederegenskaper ved å legge vekt på sin egen rolle. Det betyr ikke at han ikke ser at noe må skje også i Divisjonsmusikken. – Første gang jeg dirigerte FMKT møtte jeg en litt nedtrykt gjeng. Jeg sa til dem at «det låter som dere ser ut». Når mottoet er «Vi skal begeistre publikum!» må man være begeistret sjøl. Det er tydelig at vi har en vei å gå, sier han, men legger til at han heldigvis har å gjøre med et av Norges beste korps, så potensialet er stort. Og Antonsen vil noe stort.

For talentfull?
Sist gang Antonsen ville noe stort, sa han opp jobben sin.
– Jeg hadde fast jobb i Oslo Filharmoniske Orkester men syns ikke jeg fikk brukt meg nok. Jeg visste at hvis jeg ville prøve meg som solist, måtte jeg gjøre det før jeg ble tretti, fordi de fleste konkurranser har det som øvre aldersgrense. Antonsen vant førsteprisen i den internasjonalt anerkjente musikkonkurransen i Genève (tidligere Ciem-Genève) i 1987. To år senere vant han Unescos musikkpris. Vi kan trygt si at solokarrieren har gått bra siden. Overraskende bra, skal vi tro Antonsens tidligere lærer og mentor, Harry Kvebæk, som i en fjernsynsdokumentar uttaler at Ole Edvard «er så talentfull at det kan gå rent galt».
– Harry mente en stund at jeg tok til meg ting så lett at jeg også tok til meg unoter. Men jeg tror at han har endret mening og sett at man behøver ikke å legge til seg unoter selv om man spiller mange forskjellige musikkstiler. Det er nettopp dette med mange stilarter som trekker Antonsen til Divisjonsmusikken. Som deres nye kunstneriske leder vil han bruke av sin kompetanse til å fornye og forbedre.

Mer synlige korps
– Korpsene må bli mer synlige, både internt i Forsvaret og eksternt. Det tradisjonelle bildet folk har av korpsmusikk stemmer ikke lenger, for musikkorps er den mest fleksible ensembleformen som finnes og i tillegg til marsjer og fanfarer, gjør de alt fra storbandjazz til ny musikk. Akkurat hva han skal gjøre for å synliggjøre korpsene, vil ikke Antonsen ut med. Han mumler noe om at han har sine kontakter, og sier at han vil opprettholde og jobbe med de etablerte forholdene Divisjonsmusikken har, samt gå i nærmere samarbeid med kommuner og kulturhus i regionen. Men mest av alt skal altså FMKT bli enda bedre. Og når Ole Edvard Antonsen sier det, tror korpset på ham. Den lett optimistiske gjengen blåser nå alt de kan for å få nok luft inn i instrumentene og imponere sin nye sjefdirigent. En klarinett fraserer så hun hopper i stolen, oboen vugger fra side til side og to saksofoner løper om kapp ned skalaene.
– Takk. Det synes og det høres! La oss nå ta litt på åpningen av en slavisk kvinne, dirigerer Antonsen.

Slavisk kvinne
Dårlig skjult latter fra gutta på slagverk får Antonsen til å innse hva han har sagt, men det er for sent. Den røde fargen kommer forte fortissimo, akkompagnert av voldsom varme. Antonsen må ta av seg genseren. Men det hjelper på stemningen. Aldri har vel Divisjonsmusikken spilt marsjen «Farvel til en slavisk kvinne», av russeren Vasiliev Agapkin, så entusiastisk. Heldigvis må ikke Antonsen ty til denne typen inspirasjon hver gang. Vanligvis holder det med å ta frem trompeten, instrumentet som har ført ham dit han er i dag. I alle fall karrieremessig. I kjærligheten har han måtte ty til andre midler.
– Jeg er altfor pretensiøs til å kunne bruke trompeten til serenader. Jeg må varme opp og greier, så nei... Selvironi av denne typen har garantert vært med på å holde Antonsens ben på jorden. Han brukte derfor hytta i Kragerø som bakteppe da han traff hun som er mor til hans to barn. Selvsagt heter hun Tone.

Tonefølge
– Da jeg traff Tone for åtte år siden, var jeg litt brent i kantene fordi mediene lot meg ikke i fred. Jeg ble stadig koblet med kvinner, og det var slitsomt. Tone lot meg få bruke lang tid på å bli kjent med henne. Det tok seks måneder. Tone er fortsatt en tålmodig sjel. Ole Edvard påstår at det å bli far har endret hans prioriteringer. Han sier – litt spøkefullt – at antallet reisedøgn er redusert fra 250 til 230 i året.
– Hadde forholdene vært sånn at jeg måtte gi opp karrieren for å være pappa, hadde det ikke vært tvil om hva jeg ville valgt.
Hvis noen skulle være i tvil: – Å være pappa! Så klart. Men Tone er fantastisk, hun legger ting til rette for meg. Så takket være Tone kan Ole Edvard Antonsen tjuvstarte sin karriere som sjefdirigent. Engasjementet tar til fra januar neste år og skal vare i tre år fremover. Åtte uker i året skal Antonsen bruke på Divisjonsmusikken. Skjønt, åtte uker... – Du må i alle fall gange det med fire! Å være musiker kan på mange måter sammenlignes med å være toppidrettsutøver,
du må øve, forberede deg, planlegge og sette deg inn i mye nytt. Selve utførelsen er bare en liten del av jobben.

Tusjpenn-stokken
Det er for øvrig ikke første gang Antonsen dirigerer. Faktisk var også hans dirigentdebut med profesjonelle i regi av Forsvaret, da han i mars 2001 dirigerte Marinemusikken i Horten med en tusjpenn. Han har siden dirigert flere av Forsvarets korps, men det er altså første gang han er sjefdirigent. Og, ja, han har kjøpt seg dirigentstokk. – Jeg har alltid en penn liggende for å notere ting, så det var så naturlig å plukke den opp. Jeg fikk høre det i etterkant! Man klarer seg jo egentlig uten dirigentstokk, og jeg visste knapt nok hvor man går for å kjøpe slikt. Men den er grei å ha. Jeg kan være mer presis i de raske partiene, sier Antonsen, og viser i luften. Han har byttet ut av olabukse og anorakk til mørk dress for kveldens konsert. Skoene er pusset pent blanke, man kan nesten mistenke ham for å ha tjenestegjort i Garden. Men nei, her har vi med å gjøre en av de første som fikk lov å gjennomføre førstegangstjenesten ved Stabsmusikken.
– Jeg hadde fryktelig lyst til å bli flyger. Jeg hang stadig på Hamar flystasjon, etter hvert ga de meg en jobb. Jeg brøytet rullebanen, skrev ut landingsavgifter og slikt. Også fikk jeg jo fly en del.

Ham-Kam
Men musikken vant til slutt. Ole Edvard var bare fem år da han fant en trompet i farens klesskap og to år senere spilte han sin første solo i farens danseband. Moren hadde glemt å ta på ham seler, så han spilte bokstavelig talt buksa av seg selv. En slik opplevelse må nødvendigvis gjøre det umulig å velge noe annet. Problemet var bare at han ble tenåring. Muskulaturen rundt leppen endret seg så mye at han fikk ikke en tone ut av trompeten. I stedet spilte han fotball, ved siden av å fly i veien for piloter. Han var spiss og toppskårer på Ham-Kam til han var rundt 17 år. Men også toppskårerposisjonen måtte vike når suget etter trompeten ble for sterkt. Han tok med seg instrumentet til Malmø i Sverige, og tilbrakte ti dager med den verdenskjente trompetlæreren Bo Nilsson.
– Hver dag måtte jeg blåse med leppene sammen sånn, kun inn i munnstykket, i åtte timer, sier Antonsen, og demonstrerer.

Brakk ribben
– I fem dager skjedde det lite, men så, sjette dagen skjedde det noe stort. Trompeten gikk rett opp i 4-strøken C, som er en vanskelig tone å få til. Det hørtes helt forferdelig ut, men det skjedde noe med meg. Jeg så at det gikk an. Siden har det gått i trompet. Sist gang Antonsen spilte fotball brakk han et ribben.
– Ja, jeg er kanskje et konkurransemenneske, men jeg blir jo så engasjert! Vi får håpe det ikke går med noen kroppsdeler i dirigentjobben, men engasjementet kommer Divisjonsmusikken garantert til gode. Det beviser han i Orkdals kulturhus, hvor han bruker all den luft han kan mestre til å blåse en ny himling i det lille rommet. Og begeistringen lar ikke vente på seg.

EVA HØYDALSVIK
CHRISTER S. JOHNSEN (FOTO)


LIVE AT ORKANGER. I Orkanger kulturhus gjør Ole Edvard Antonsen seg klar for kveldens konsert med Forsvarets musikkorps Nord-Norge.
EN VEI Å GÅ. – Det er tydelig at vi har en vei å gå, sier Ole Edvard Antonsen, men legger til at han har å gjøre med et av Norges beste korps.
UKEVIS. Åtte uker i året skal Antonsen bruke på Divisjonsmusikken. Skjønt, åtte uker... – Du må i alle fall gange det med fire! sier trompetisten.