Hestefar

Foto: TORGEIR HAUGAARD.

Kristiansand Lufthavn Kjevik ligger som vanlig bunkerstøtt og trekker til seg fly og folk til Sørlandet, stedet ingen hører om før værgudene går amok. Det gjorde de i vinter med verste snøfall i manns minne, og det gjør de med hetebølger hver sommer. Kanskje ikke rart 35-årige Frank Håland, som opprinnelig er fra Holtemo i Evje, siktet mot sør da minusgradene ramlet under gradestokken der oppe i Øverbygd i Troms, og det igjen var på tide å skifte bopel for infanteristfamilien på fem.

Drosjen suser forbi rullebanen – finnes det en taxisjåfør som ikke kjører som om dommedag er om fem minutter? – og Luftforsvarets skolesenter på Kjevik. Her hadde Håland sine siste dager som forsvarsansatt: prosjektoffiser og svært mye av hjernen bak det folk som har greie på slikt, kaller en braksuksess: felles befalsskoleopptak for alle forsvarsgrenene. Noen skarve kilometer mot nord og øst går veien, og der, plassert mellom Dyreparkens Julius og Travparkens Kleppan Toril, Maria News, Stjerne Sara og femti flere på fire, står en daglig leder og smiler i lilla, grått og sort. Skoene er semsket, håret under militær kommando og kontoret stort nok for fola, fola Blakken og alle vennene hans.
Like utenfor vinduet ligger tusen meter travbane og geiper mot stillheten. Sørlandets Travpark ble ikke den suksessen man snakket varmt om på åpningsdagen i 1988. Men nå, som et tog, et lyntog, raser en hest oppover oppløpssiden og fortsetter i kraftige travspark i svingen mot venstre og bedre tider: Flere ansatte, flere besøkende og flere hester er kommet til. 
– Jobben ble utlyst i fjor vår, sier Håland.
Vi sitter ved møtebordet. Håland
er rolig som en fjording.
– I 1988, under åpningen, sto jeg ved målstreken her, sier han, og peker ut.
– Det var over 30 000 mennesker, flere enn noen gang ved et arrangement på Sørlandet. Og travsporten hadde jeg jo fulgt hele livet. Jeg visste at travparken hadde slitt litt. Så jeg tenkte: Den jobben må jeg søke på!

Han liker i det hele tatt at ting går på tverke, Håland. Ellers kan de jo ikke fikses.
– Det var mange utfordringer, og jeg er jo skapt sånn at det gir meg litt ekstra trøkk. Jeg fikk tilslaget rett før sommeren i fjor.
– Og det ble feiret?
– Nja, i rolige former.
– Med en ridetur, kanskje?
– Ha, nei.
– Hva er det med deg og hester?
– Det er et usedvanlig flott dyr. Å sitte bak i vogna og se bakbeina som sparker fra rett mellom beina dine, den voldsomme kraftutfoldelsen… Og hesten er klokere enn du tror. Du må behandle hesten mye sånn som du bør behandle soldater. Behandler du dem dårlig, får du det igjen. Men hesten har ikke filter. Det gjelder å få til et samspill.
– Hva er suksessen bak en god hest?
– Det er som en idrettsutøver i toppklasse: Den bør ha gode foreldre, må begynne å trene tidlig og unngå skader. Det er mange toppidrettsutøvere som har begynt med hest, som for eksempel Tom Lund. De har overført mye av sin erfaring til hestesporten, sier Håland, som selv hadde hest fra han var guttunge.
– Hun het Rinde Kari. Jeg fikk henne til å gjøre alt mulig, akkurat som en hund. Eneste hun ikke kunne, var å sitte på kommando.
Det er i det hele tatt sjelden, tenker jeg, at hester sitter. Bare når de spiller poker, men det gjør de vel strengt tatt bare på TV.

Foto: TORGEIR HAUGAARD.

Frank tok i sin tid Befalsskolen for infanteriet på Kongsberg. Senere gikk turen til Kirkenes der den unge befalsmannen var i to år, blant annet som ansvarlig for patruljehundførerne på grensen mot Russland.
Sommeren 1995 fikk den 22-årige fenriken stilling som etterretningsoffiser på Reitan i Bodø.
– Jobben der ga meg en utrolig god oversikt over Forsvaret.
Noe annet stilingen kunne by på, var en kone: Den som holdt orden på timeplanen til en av sjefene i fjellet – og antagelig det meste annet, slik som kvinnene foran de stjernetunge offiserenes dører gjerne gjør – var Bodø-kona Beate.
Fremmadstormende Håland tok Krigsskole I i 96-98, og ikke før den var ferdig ble han tilbudt å hoppe rett på Krigsskole II. Det var mot normalt: Helt tomt mellom ørene til den daglige lederen er det ikke.
– Det var fantastiske år på Krigsskolen. Det var jo Kjell Grandhagens baby (tidligere skolesjef, red.anm.) dette: Vi var det andre kullet med ny ordning. Etter et tre ukers kurs på Stabsskolen hadde vi stabsskole I-nivå.

Etter alle årene på skolen bar det rett til virkeligheten. Er du i militær uniform ligger en stor del av den i Troms.
– Jeg ble geværtroppssjef. Å få 30 mann ut i kulde og regn – og snø! Det var et annet liv.  Men jeg har alltid trivdes med å ha soldater tett på.
Imidlertid gikk det med Hålands arbeidsplass som med mange andre her på bruket: 2. bataljon skulle legges ned, og vinteren 2003 måtte familien Håland gjøre som offisersfamilier flest: bryte opp.
– Vår eldste datter skulle begynne på skolen etter sommeren. Vi satt og diskuterte hva vi skulle gjøre, hvor vi skulle dra. I løpet av én uke skulle hun begynne på skole på henholdsvis Skjold, Elverum og Kristiansand. Jeg tror svigermor var litt bekymret for barnebarnet sitt, minnes Håland, og tenker på tiden i nord:
– Den siste jobben jeg gjorde var å ta ned et helikopter på Sjøvegan i 37 minus. Da ringte kona: Vannet hadde fryst to ganger. Jeg ringte til Kjevik og fikk snakke med sjefen, Rune Jomaas, og spurte om han trengte folk. «Kan du begynne i morgen?», svarte han.

Håland likte seg ikke bare foran, men også bak kateteret, og takket ja til jobben som klassesjef i Kristiansand. Noe annet hendte også i disse dager: Noen begynte å sysle med tanken om å ha en felles opptaksordning for alle som ville inn på befalsskole, og ikke ett opptak for hver forsvarsgren slik det hadde vært omtrent fra den gang Harald Hårfagre var ung mann. Og høsten 2003 fikk Håland beskjeden: Frank, du er prosjektoffiser! Så når de mange unge befalsspirer i disse dager svetter og banner seg gjennom opptakene på Kjevik, kan de sende en tanke til Håland.
– Jeg husker jeg satt på et hotellrom kvelden før jeg skulle presentere opplegget. Det var en spennende følelse. Det er virkelig artig å være med på noe helt fra starten av.
– Og når ordningen så vidt hadde begynt å fungere, dro du din kos?
– Jeg følte jeg hadde tatt babyen frem til det den skulle være.
– Men det var ikke lett å si opp jobben?
– Nei. Det er en floskel, men kombinasjonen mellom teori og praksis som du får i Forsvaret, finnes ikke noe annet sted. Jeg trivdes godt med systemet, mye god skolegang, og jeg lærte mye om meg selv. Da jeg sluttet i Forsvaret, trodde svigerfar jeg hadde slått meg i hodet: Jeg ville jo ha blitt pensjonist så tidlig! Men det er tross alt nesten 30 år til. Det er lenge å vente.

Håland tenker seg litt om. Kanskje går tankene til kvelden minstemann Andreas ble født på sykehuset i Tromsø. Offiseren måtte kjøre tilbake til Øverbygd i så tett snødriv at bare panseret var synlig fra førersetet, eller alle nettene borte fra familien: Det hender jo at det er militære øvelser i Nord-Norge. 
– Er du i infanteriet i dag, er du enten på Østlandet, i Troms eller i utlandet. Jeg kan jobbe mange sene kvelder her også, men det er som kona mi sier: Du kommer i alle fall hjem hver dag.
– Var kravet de aller fleste offiserer møter om å reise utenlands avgjørende for at du sluttet?
– Nei, men det var en av faktorene. Det var lange dager. Og så fikk du kanskje inn en soldat på kontoret som hadde kjærlighetssorg like før du skulle hjem, og da gikk gjerne timene, sier trebarnsfaren til Charlotte (10), Christine (7) og Andreas (4 og et halvt). 
– Jeg har en veldig forståelsesfull kone. Det blir jo veldig tett når du bor på et lite sted. Med tre unger, mann som er på øvelse fra jul til påske og det eneste du har er samvirkelaget og krysset i Øverbygd… Det gjør noe med deg som person. Å plassere kona og ungene ved siden av Samvirkelaget i Øverbygd og dra til Kosovo, det var ikke aktuelt.

En tomt 300 meter fra brygga, ikke langt fra jobben på Kjevik, var mer forlokkende. Nå kan også kona gjøre karriere. Hun jobber forresten i nabobygget, som salgssekretær i selskapet National Oilwell. 
– Er karriere viktig for deg?
– Nei, det handler om at jeg ikke er noe vanemenneske, sier Håland, som aldri har hatt samme jobb i mer enn ett år.
- Når en bytter jobb så ofte, oppfattes en kanskje som karrieremenneske. I min tidligere jobb var jeg én dag og mottok ministrer og generaler, neste dag kunne jeg hjelpe til med å legge sambandskabel i skytefeltet.
Han mener at mye av det han lærte i Forsvaret har han bruk for i det sivile arbeidslivet.
– Jeg husker en mestringsøvelse på Evjemoen. Vi hadde gått syv-åtte døgn uten mat. Da viser du hvem du er. Så sa befalet: Frank, du får halve kullet til disposisjon, dere skal angripe SIBO-byen (strid i bebygd område, red.anm.). Plutselig følte jeg meg krystallklar, jeg fikk et skikkelig adrenalinkick: 35 stykker skulle få ordrer – og holdes våkne! VIP-folk skulle komme og se på angrepet. Merkelig følelse: Du føler deg helt i kjelleren, men det er noe mer der. Øvelser som den har gitt meg en trygghet, jeg vet hvor grensa mi går.
– Og hvordan merker du at du nærmer deg den?
– Hodeverk, vondt i øynene, sier Håland, og gnir seg i øynene.
– Jeg kjenner det litt i dag, har sittet og jobbet tre netter på rad.
Men Håland mumler aldeles ikke:
– Og så lærte vi en del prinsipper som jeg har hatt glede av, som at når frykten for å mislykkes er større enn higen etter å lykkes, svever du rundt et nullpunkt, sier Håland, som har funnet frem et papir han tegner graf på.
– Dette er noe jeg har brukt her. Da jeg tok over, hadde vi 33 løpsdager i året. Men skal Sørlandets Travpark sette seg på kartet, må vi gjøre det bedre. Vi skal produsere 365 dager i året!
– Hvordan vil du unngå å bli utbrent?
– En god soldat gir faen på de rette tidspunktene. En MÅ prioritere helgene. Kunsten er å klare å slappe av. Ellers tapper du deg sakte, men sikkert, sier Håland.
Kanskje drømmer også du, kjære leser, om et liv utenfor gjerdet? Det kan se slik ut: opp, morgenstell med barna, på jobb til rundt halv ni, jobbe frem til fem-seks, mer tid med ungene, mer jobb fra rundt ti – hjemmefra – frem til midnatt, eller mer. Så er det på ‘an igjen.
– Av og til spør jeg meg selv: Frank, hvem er det som presser på nå? Jo, det er deg. Men nå har vi ansatt flere her, jeg merker allerede at det begynner å bli lettere, sier han, og legger til:
– Men skulle jeg regne timelønn, får jeg vel betalt som en middels polakk.

I sin tid i Forsvaret jobbet Håland blant annet med en forsvarsstudie.
– Vi jobbet opp mot Forsvarsdepartementet. Vi kunne produsere 60 sider, og så ble en halv brukt. For meg er det mer frustrerende å jobbe i et så stort system enn det jeg er i nå. Her er veien mellom feil og justeringer mye kortere. Jeg er nok litt geværtroppssjef av natur: Jeg vil gjerne få gjort noe.
Her på det blide Sørland bor familien Håland 300 meter fra Tømmerstø brygge, hvor idyllen blomstrer om kapp med syriner og epletrær, et sted der Mormor og de åtte ungene antakelig møter Tjorven og Emil på sommerferie.
– Å ta med ungene ned til brygga og kjøpe is, det er avkobling for meg, drømmer rivjernet.

Utenfor vinduet raser nok en hest forbi. Håland selv kunne nok ha gjort det godt oppe i salen også, som cowboy, kanskje med en av hattene til onkel Bjøro Håland: Frank treffer det han sikter på:
– Egentlig hadde jeg tenkt til å bli bøssemaker, sier Håland, som i sin tid var beste skytter under 20 år på Sørlandet.
Det sies at en god skytter skal være lat. Unntaket sitter rett frem:
– Kroppsbeherskelse, konsentrasjon, fokusering, sier han.
– Kombinasjonen av å fokusere og å slappe av, fascinerer meg. Jeg hadde skytebane i kjelleren og fylte patroner selv hjemme. Når du står der og føler at du gjør alle bevegelsene helt riktig, når det mellom ørene klarer å kontrollere kroppen, nervene… Når dette fungerer akkurat som det skal, kan du nesten føle kula inn i blinken. Jeg er i grunnen litt usikker på hvorfor børsemaker slapp, sier han, som har lagt geværet på loftet.
Men ikke et sekund går før Håland er tilbake her og nå:
– Men jeg er ikke noe petimeter. «Prøv heller Forsvaret, så får du ut litt av kløen din. Du er jo vant med å være svett i håret», sa faren min. Det er jo så tilfeldig. Da jeg var i Kirkenes kom jeg inn på Politihøyskolen. Men jeg fortsatte i Forsvaret, kom til Reitan, og der møtte jeg altså kona. Og nå er jeg her.

Nå står mannen med tusen planer i inngangen til travparken. Nye telefoner venter, nye avtaler – som om hundre tømmer var festet til Hålands hode.
– Da jeg overtok, var veggen rett frem der knall rosa. Det første som møtte deg var spilleautomater. Da vi ansatte folk, tok jeg dem med rundt på området. Noen fikk hakeslepp og ristet på hodet da de kom hit. Andre så mulighetene. De jobber her i dag.

ARE MØSTER OTTESEN
FOTO: TORGEIR HAUGAARD

Navn: Frank Håland    
Født: 29. juli 1973            
Stilling: Daglig leder for Sørlandets Travpark
Sivil status: Gift med Beate, far til Charlotte, Christine og Andreas.
Milepæler:
10 år: Utforskertrangen merket meg for livet ved at jeg rev av meg en fingertupp. Var på ulovlig område på gården til onkel og satte fingeren inn i trøskemaskinen.
20 år: Ungkar, sprellemann og grensevakt i Kirkenes med gullfarget Ford Granada.
30 år: «Tæan i tanga» og godt etablert på Tømmestø med familien.