Hjemmefronten

 

FORFATTEREN: – Det kan være vanskelig for venner og familie å sette seg inn i min situasjon, med en mann som er i Afghanistan, forteller Irene Ulstein Soleim.

– Uten oss som holder hjulene i gang hjemme, kunne ikke personellet i Forsvaret fokusert fullt og helt på jobben sin, sier Irene Ulstein Soleim (47).
Hun skriver bok om hvordan det er å være pårørende til en offiser i utenlandstjeneste.
– Vi er det usynlige støtteapparatet, sier hun.
Mannen hennes, Bjørn Iver Soleim, er for tiden i Afghanistan, der han er om lag halvveis i et halvt års engasjement. I mellomtiden tar hun seg av hus og tre barn på Lutvann i Oslo, der to av barna er hennes. Hans datter som kommer på helgebesøk. De er i alderen 17 til 22 år.
Arbeidstittelen på boken er «Det viktige valget» og spiller på den avgjørelsen ekteparet har tatt sammen om at han skal dra ut.
– Jeg er bevisst på at jeg må støtte Bjørn siden han selv ønsket å dra. Samtidig kan det være vanskelig for oss begge å forstå hvordan den andre har det, forklarer hun.
Paret prøver å holde tett kontakt på telefon og e-post.
– Av sikkerhetsmessige årsaker er det en del detaljer han ikke kan fortelle. Det kan lett føre til usikkerhet hos meg, derfor prøver jeg å være interessert og få så mye informasjon som mulig.
Likevel kan det være vanskelig for ektefellene «å være på samme frekvens».
– Da Bjørn var hjemme på permisjon sist, var tankene hans i Afghanistan. Jeg merket at han hadde vanskelig for å omstille seg. Han hadde mange inntrykk å bearbeide, sier Soleim.  

FORBEREDT: Kristin Løland (t.v.) og Benedicte Lie har begge samboere som er kadetter. De er forberedt på å flytte dit mannen skal tjenestgjøre.

Støtter hverandre. Et par kilometer unna, på Linderud, møter F tre av kvinnene i nettverket «KS Løwinnene», som består av kjærester, samboere og ektefeller til kadetter på Krigsskolen. Med bakgrunn i tanken om «felles skjebne, felles trøst» ønsker medlemmene å tilby gjensidig støtte til hverandre.
– Nettverket skal først og fremst være en sosial arena der vi kan møtes og gjøre hyggelige ting sammen. Men vi ønsker også å utveksle informasjon som kan gjøre hverdagen enklere. I tillegg ser vi for oss at vi kan holde kontakten etter Krigsskolen og møtes igjen på de stedene mennene tjenestegjør, forklarer Benedicte Lie (26).
I likhet med Kristin Løland (26) og Mona Ludvigsen (22) er hun ennå bare i startfasen av livet med en militær.  Men hun har opplevd to års pendling allerede, ett år Kristiansand–Skjold og ett år Oslo–Kosovo. Det er ingen spøk å pendle, det krever innsats fra begge parter.
– De siste årene har jeg vært skjermet fra livet som ensom hjemmesitter, med samboeren min på Krigsskolen, sier Lie.
Hun er utdannet økonom fra BI og er nå midt i jusstudier ved Universitetet i Oslo. Etter hvert skal paret flytte dit han blir beordret av Forsvaret.
– Med min utdannelse satser jeg på å kunne få jobb overalt, sier Asker-jenta optimistisk, men understreker samtidig at hun vil vektlegge å ha en egen karriere der hun får brukt kompetansen sin.
– Skremmer det at skilsmisseprosenten i Forsvaret er høyere enn i resten av samfunnet?
– Det tar jeg som en utfordring, sier Lie.
Både hun og Kristin Løland er innstilt på å strekke seg langt for å få tilværelsen til å henge i hop med en offisersmann. Det innebærer å følge ham dit tjenesten er. Men når eventuelle barn kommer i skolealder, vil de sette strek for videre flytting. Løland ønsker seg tilbake til Vestlandet, der hun kommer fra, om fem til ti år. Foreløpig synes hun det har gått greit å ha en mann som er en del borte. Hun har allerede hatt et opphold i Nord-Norge.
– Jeg koser meg når han er på øvelse. Da drar jeg rett på IKEA og handler inn ting til leiligheten, møblerer og gjør som jeg selv vil, ler hun.

I STARTGROPEN: Mona Ludvigsen håper hun slipper å flytte mye på grunn av Forsvaret.

Setter strek. Mona Ludvigsen er fra Trondheim og har nylig flyttet til Oslo for å bo sammen med sin kadettkjæreste. Hun har reflektert mye over hvor grensen går med hensyn til å tilpasse seg Forsvaret.
– Det er utrolig hva man gjør hvis man vil være sammen med noen. Jeg har måttet venne meg til å være en del alene, selv om det er noe dritt. Men til Nord-Norge flytter jeg ikke, da bor jeg heller i Trondheim i nærheten av familie, og så får han pendle. Det er viktig at mine ønsker om jobb og utdanning også blir hørt, sier hun, og forteller at samboeren har tenkt å slutte i Forsvaret etter Krigsskolen og de tre påfølgende pliktårene.
Å få barn blir over hodet ikke aktuelt før den tid.
– Jeg vil ikke risikere at ungen skal se faren sin bare i helgene, eller at jeg blir sittende alene med ansvaret mens han for eksempel er i Afghanistan, fastslår Ludvigsen.
Hun vet at samboeren mest sannsynlig kommer til å reise i utenlandsoppdrag i løpet av de nærmeste årene.
– Jeg vet jo egentlig ikke hva jeg går til. Men enn så lenge tar jeg en måned av gangen, det er enklest slik.
 
Skilt. – Forsvaret er ikke for familier, sier Marit Lund (46) i Indre Troms.
Hun forteller at hun i mange år følte seg som alenemor – selv om hun var gift. For fire år siden ble hun skilt fra sin offisersmann. Hun gir mannens jobbsituasjon hovedskylden for at det ble brudd etter nesten 20 år langt samliv. Hun beskriver forsvarsjobben som et karrierejag som ikke rommer tid til familien.
– Han reiste mye hele tiden, selv om det ikke var så ille i starten. Det var litt flytting som følge av beordringer til nord og til sør. Jeg er trønder og trivdes best i nord. Vi fikk to barn og bygde hus på hans hjemgård i Indre Troms, men der har han ikke bodd mye, for da startet for alvor karusellen med tjeneste og skole sørpå og tre perioder i utlandet. Jeg var stort sett alene med ungene i nord, sier Lund, og påpeker:
– Jeg ser ingen fordeler i å ha en mann som stadig er på farten, og det går mest ut over ungene.
Hun har jobbet i Posten hele sitt voksne liv. Hun mener et militært støtteapparat vanskelig kan bøte på de problemene som oppstår når den ene parten er mye borte hjemmefra.

Vil legge til rette. Ifølge Grete Moe Evensen, som er senior stabsoffiser på familiepolitikk i Forsvarsstaben, har Forsvaret de siste årene satset mye på tiltak for å gjøre det enklere å kombinere familieliv og tjeneste. Familiedirektivet, som ble innført i 2006, skal sette en felles standard for tilbudene til offiserer, deres partnere og barn. Et av tiltakene har vært opprettelsen av 85 familiekoordinatorer ved ulike avdelinger. Evensen sier målet er at flere av disse skal bli heltidsstillinger. Andre tilbud er samlinger for pårørende, samlivskurs og barnepassreiser, i tillegg til økt økonomisk støtte i forbindelse med utenlandsbeordring.
– I tillegg ønsker Forsvaret å tilrettelegge selve tjenesten slik at belastningen ikke blir for stor på enkeltpersoner og spesielle grupper, slik den er i dag. Vi vil gjøre pendlerordningene mer fleksible og ønsker at folk skal sitte lenger i hver stilling. Slik kan det bli større forutsigbarhet for den enkelte offiser og hans eller hennes familie, sier Evensen.
Selv er hun gift med en offiser – de har begge vært i internasjonal tjeneste og vet «hvor skoen trykker» når det gjelder behov for oppfølging og tilrettelegging fra arbeidsgiver. I disse dager forbereder Evensen seg til et halvt års engasjement i Sudan.
– Nå får jeg jo selv testet ut tiltakene jeg har jobbet med å iverksette, sier hun.

PÅ KAIEN: Kjersti Furu Midttun har ventet tålmodig i over 20 år. Men snart går mannen på land og sjøtjenesten er over.

Sluttet i jobben. I Bergen kan Kjersti Furu Midttun (45) se tilbake på et 25 års langt ekteskap med en marineoffiser. Mannen, Hans Petter Midttun (45), er skipssjef på en av de nye fregattene, noe som innebærer mange reisedøgn i året. Nærmere bestemt 265 i fjor. Det er mer enn et gjennomsnittlig år, men samtidig har Midttun vært uvanlig lenge i sjøtjeneste, sammenliknet med jevnaldrende offiserskolleger som for lengst har gått på land. Kona hans sier hun vil heller ha en lykkelig mann på sjøen enn en deprimert mann hjemme. Og som hun poengterer, så har hun sluppet å sitte hjemme og være redd siden Sjøforsvarets fartøyer sjelden deltar i skarpe operasjoner.
– Hva er hemmeligheten bak et forhold som har fungert så lenge?
– Kommunikasjon, å ta avgjørelser sammen er det viktigste. Å ta vare på hverandre, øyeblikkene man har sammen. Se hva man har, ikke hva man kunne hatt, sier hun.
På et tidspunkt har riktignok Furu Midttun følt at hun fikk for lite tid sammen med ektemannen. Det var da han deltok i et uvanlig langt Nato-oppdrag.
– Da bestemte jeg meg for å slutte i jobben min. Det ble for vanskelig å finne tid sammen, forteller hun, men mener samtidig at hun ikke har måttet ofre for mye. 
Med en far som jobbet i Forsvaret var Furu Midttun på en måte forberedt på livet med en offiser.

TRENING: Heidi Drivenes ser ungene Sigurd (11) og Solveig (15) vel av gårde til trening.

Bakvendt pendling. For Heidi Drivenes har pendlertilværelsen gått motsatt vei. Offisersektemannen begynte å pendle sørover, mens hun og de to barna ble igjen i Finnmark.
– Vi vurderte å flytte etter, men har ventet til Solveig nå er konfirmert. Dessuten har jeg jobb og nettverk her oppe. Men utpå sommeren flytter vi alle til Stockholm hvor Knut Olav skal være forsvarsattaché, sier 46-åringen.
Familien har tidligere bodd i Ski,  på Bardufoss og i Porsanger. I dag bor de i Lakselv.
– Men jeg har ikke flyttet mer enn søstera mi, og hun har holdt seg i Ski kommune hele tida, ler Drivenes.
Hun er datter av en yrkesoffiser som var bofast på Østlandet hele livet, også ektemannen har sine røtter der.
– Visste du hva du gikk til da du i 1992 giftet deg med en offiser?
– Ja, jeg visste en del om hverdagslivet og stadige flyttinger. Men det er jo mange som flytter og reiser mye i det sivile livet også – i alle fall om du skal gjøre karriere. Og det er ok å treffe nye mennesker: bygge vennskap og få nye impulser. Men jeg vet ikke om jeg blir så glad om dattera mi velger en offiser, for i dag må befalet belage seg på mer utenlandstjeneste og det betyr mer fravær fra familien. Det verste ved å være gift med en offiser, er periodevis fravær og usikkerhet i forbindelse med internasjonale operasjoner.
– Nå jobber også du i Forsvaret?
– Jeg hadde i et par år sivil jobb i Lakselv, men det er helt klart større forståelse i Forsvaret for den situasjonen jeg er i som offiserskone. Forsvaret legger bedre til rette for familien enn en sivil bedrift ville gjort. Jeg tror enkelte som klager, er litt bortskjemte.

Når far er mye borte. 23 år gamle Tina Marii Skare har vokst opp med en far som har vært hele sin yrkesaktive karriere i Forsvaret. I dag er faren generalmajor.
– Faren min har alltid jobbet mye og reist veldig mye med jobben, forteller hun.
I en periode ukependlet han blant annet fra Nittedal til Rena.
– Det har til tider vært vanskelig å vite når han kommer hjem, og det har vært vanskelig å planlegge ferier. Vi er fire søsken, og det har nok gått mest utover moren min, ettersom hun måtte ordne alt hjemme, i tillegg til egne studier og jobb, sier hun.
Skare forteller at hun har flyttet mye og blant annet gått på åtte forskjellige skoler. Det ser hun todelt på:
– Jeg har opplevd mye – og reist mye. I tillegg har jeg lært meg å være selvstendig, men når man vet at man bare skal bo et sted ett eller to år, knytter man ikke så sterke bånd til dem rundt seg. Jeg slapp ofte ikke andre helt inn på meg for jeg visste at det ville gjøre det verre å reise igjen. I tillegg har det vært slitsomt å være så langt unna resten av familien, forklarer hun.
– Er det er vanskelig å ha en far som er offiser?
– Jeg tror det kommer veldig an på faren. Vi har vært heldige som har en far som alltid har vært «til stede» når han først er hjemme. Alle opplevelsene man da får veier til en viss grad opp for tiden man ikke har sammen. Jeg synes det er vanskeligst nå når resten av familien er med på utenlandsoppdrag i USA, mens jeg bor i Oslo. Jeg savner dem mye, og det er litt uvant å være den som er igjen «alene».
– Kunne du selv stiftet familie med en offiser?
– Jeg ville nok tenkt meg om et par ganger, særlig før jeg eventuelt fikk barn. Likevel sitter jeg igjen med flest positive opplevelser – og gode minner. Forsvaret er en litt sær bedrift som det tar tid å venne seg til. Mange ting er som de er, fordi de skal være sånn, sier hun.

Fravær. – Mange opplever at de får få vanlige hverdager sammen, og at man som par og familie treffes til helg, fest og ferie, forteller Torstein Holten, som er feltprest og sjelesørger for Hærens jegerkommando og Forsvarets spesialkommando.
Han tror mange opplever mangel på tid sammen som den største påkjenningen ved å være gift, samboer eller kjæreste med en forsvarsansatt.
– Hvor mye kan man forvente at Forsvaret tilrettelegger for å gjøre tjenesten mer «familievennlig»?
– Med den størrelsen vi har nå, er jeg usikker på om tjenesten kan bli «familievennlig». Med mindre Forsvaret øker i størrelse og flere kan dele belastningene i internasjonale operasjoner, er det vanskelig å få til en familievennlig tjeneste. I tillegg vet vi at de som er i Forsvaret, ofte må delta på mange øvelser og jobbe mye overtid når de er i Norge. Det har vært mye snakk om støtteordninger. De kan være kjærkomne, men har ikke noe med familievennlighet å gjøre. Familievennlighet handler først og fremst om mulighet til å fungere sammen som familie, og da er det i hovedsak én ting som teller: tid.
– Hvorfor tror du skilsmissestatistikken er høyere i Forsvaret enn i samfunnet for øvrig?
– Fravær! Et parforhold er avhengig av tid sammen – så enkelt og så vanskelig er det. Som prest i Forsvaret er temaet fravær noe som går igjen. Når fraværet føder bitterhet, er ofte en vond spiral i gang. Offiseren kan si at «jeg gjør det jeg er ansatt til å gjøre; jeg kan ikke velge selv». Det er en sannhet. Men det gjør det ikke nødvendigvis enklere for den som sitter igjen med hjem, barn og eget arbeidsliv, sier Holten.

Forventer for mye? Da mannen var i Afghanistan, forteller Heidi Drivenes at hun fikk militært tilbud om måking av snø. Bare én gang takket hun ja:
– Jeg kan jo forstå at mødre med små barn langt hjemmefra kan trenge hjelp, men kanskje er det slik at befalsfruene forventer for mye av Forsvaret. Måke gårdsplasser må jo alle gjøre, og det kan være god trim. Det er å gå over streken å la Forsvaret skifte dekk på bilen, den tjenesten kjøper vi på en bensinstasjon. Vi får jo tross alt noen kroner som kompensasjon for at mannen er i utenlandstjeneste, sier Heidi.
Stort sett daglig snakker hun med mannen på telefon.
– Det har også hendt ungene har fått leksehjelp over telefon, for matte er ikke min sterke side, ler Heidi.
Hun synes tilværelsen slett ikke gir grunn til å klage, selv om det beste for en familie er å bo sammen. Kanskje er hun en smule standhaftig? Hvis det er noe Heidi vil sette fingeren på, er det muligheter for flyreiser og at familiekoordinatorene er dedikert bestemte avdelinger istedenfor å omfatte alle på et sted. Og ungene, de hadde nok også sett at familien bodde samlet:
– Jeg synes det er dumt at pappa er i Oslo, han burde vært her. Men det var greit da han var i Roma, da fikk vi et par turer dit, sier Sigurd på elleve og et halvt.
Rollebytte. Som regel er det kvinner som holder fortet hjemme, mens offiserer pendler, er på øvelse eller tjenestegjør utenlands. Av den enkle grunn at de fleste offiserer er menn. Morten Lie er unntaket, han er selv ikke ansatt i Forsvaret, men gift med en kvinnelig offiser. Kona, Laila Kvammen Lie, var nylig i Afghanistan mens mannen stelte hjemme og tok seg av de to barna på 18 og 13 år. I tillegg til full jobb.
– Er det annerledes for en mann å vente hjemme enn for en kvinne?
– Jeg har gjort det som trengs å gjøres og synes ikke det har vært problematisk. Men det virker som om omgivelsene har mindre tiltro til at en mann kan klare alt, forteller Morten Lie.
Både han og Laila er fra Andøya, der de traff hverandre som tenåringer. Siden har de flyttet til sammen åtte ganger på grunn av hennes jobb. Han har hver gang fått seg sivil jobb på hennes beordringssted, slik at de har sluppet pendling.
– Jeg føler ikke at jeg har ofret mye. Ungene har også taklet flyttingen bra, selv om de innimellom har følt at det har vært tøft å flytte fra venner.
De siste årene har familien vært etablert på Rygge i Østfold, der hun jobber. Hans jobb er i Moss, ikke langt unna.
– Men nå ønsker vi ikke å flytte mer. Hvis Laila skal skifte stilling, må hun pendle, fastslår Morten Lie.

GRO ANITA FURREVIK gaf@fofo.no
TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Visste du?
Skillsmissefrekvensen er 80 prosent høyere blant norske deltakere i fredsoperasjoner enn i samfunnet forøvrig.
Kilde: FSAN, 2008.