Forsvarsforum
Hvor lenge kan Norge si nei?
Kadett Kine Bjerkan Bråten spør hvor lenge Norge kan tillate seg å velge fra øverste hylle, og overlate de farligste oppdragene til andre.
Tips en venn6.2.2008I et demokrati er det folket, opinionen,som bestemmer. Nettopp vår opinions
mening om bruk av militær
makt er hva som i stor grad avgjør
hvorvidt norske styrker vil bli sendt ut
i offensive operasjoner eller ikke.
Opinionens stemme styrer, dette er
tross alt grunnpilaren i et demokratisk
samfunn. Norge som verdidemokratisk,
fredsfremmende nasjon lever
fortsatt på gode minner fra Oslo-avtalen
og fredsprisutdelingenes verdensomspennende
mediedekning. Dette er
et selvbilde det norske samfunn er
stolt av, og som påvirker vår villighet
til å bli assosiert med ordene okkupasjonsmakt
og krig.
I den senere tid har vi blitt minnet om
hvor viktig folkets støtte er for å lykkes
i militære operasjoner. Historien
viser mange eksempler på dette, amerikanske
styrker opplever synkende
oppslutning for deres oppdrag i Irak,
noe som får militærteoretikere til å
trekke frem erfaringer fra Vietnam.
Det amerikanske samfunnet er vant til
å sende styrker i krig utenlands, men
som i mange andre land er kravene om
en rask avgjørelse, resultater og seier,
faktorer som fører til utålmodighet og
tvil. Dette, sett opp mot geriljataktikk
og terroristenes fremste virkemiddel –
tid, gjør det vanskelig å føre en vellykket
kampanje. Folkets støtte hjemme
er altså svært viktig for å lykkes, og
nettopp opinionens mening og innstilling
er hva som avgjør hvilken tilnærming
staten velger.
Det er ingen tvil om at det norske samfunn
i langt mindre grad er vant til, eller
ville tolerert, en offensiv tankegang
lik den vi ser i USA. På samme måte
som vi kan anta at det norske samfunn
ville reagert kraftig på en lignende situasjon
i Norge. Dette har selvfølgelig
politikerne forstått, nå er kunsten å balansere
på et akseptabelt nivå både
med tanke på aksept fra samfunnet og
våre plikter opp mot FN og Nato.
Våre plikter kan synes å ha bleknet i
forhold til den opprinnelige ideen om
våre allianser. Ser vi på FN sin grunnleggende
tanke om kollektiv sikkerhet,
hvor fellesskapet var ment å bidra
militært for å slå ned eventuelle aggressorer,
kan vi spørre hvordan
Norges tidvis egoistiske bidrag kan forsvares.
Hvor lenge kan Norge tillate
seg å velge fra øverste hylle, og overlate
de farligste oppdragene til USA,
Storbritannia og andre land som er villig
til å bidra?
Staten Norge er klemt mellom ønsket
om å tilfredsstille våre alliertes krav
om militære bidrag, og den verdidemokratiske
utenrikspolitikken som
fremdeles ønsker å opprettholde sitt
demokratiske, vennligsinnede omdømme
internasjonalt ved å fremme
freden gjennom diplomati, humanitære
bidrag og mekling. Vårt engasjement
på det verdidiplomatiske plan er
i utgangspunktet positivt, og Norge er et
av de land som virkelig bidrar for å fremme
freden, ikke bare i Afghanistan.
Militær makt bør behandles som et av
de ytterste virkemiddel i konflikter,
men fremdeles et virkemiddel som må
være del av vurderingen. I dagens konflikter
hvor vi i større grad ser at økonomisk
motiverte krefter ligger bak, som
tjener på å opprettholde konflikter, opprør
og uroligheter, er militære virkemiddel
spesielt aktuelle for å få bukt med
problemene, og da først og fremst initialt
i konfliktene for å skape forutsetninger
for andre aktørers arbeid. At behovet
for en offensiv militærmakt er til
stede i flere av dagens konflikter, tror jeg
flere bør ta inn over seg, det betyr ikke at
løsningen på problemene finnes
bare gjennom militær maktbruk.
Den norske nasjons selvfølelse og
status bygger i så stor grad på en
verdidemokratisk identitet at den
sittende regjering ikke vil overleve
et eventuelt offensivt bidrag i utlandet
over tid. Det norske folk er i
hovedsak idealistisk innstilt til å løse
konflikter, men likevel aldri så lite
egoistiske. Opinionens demokratiske
natur gir oss en høy stjerne i
det internasjonale samfunn når det
kommer til humanitære bidrag og
fremming av verdier, men vi er en
middels styrke med for mange begrensninger
til å nå opp blant de
militære bidragsyterne. Det er etter
min mening samfunnshensyn som
er hovedgrunnen til at vi ikke er
villige til å bidra i mer offensive
operasjoner, som i Sør-Afghanistan.
I teorien har vi militære styrker
som er godt nok skikket. Enten
det gjelder Sør-Afghanistan eller
andre oppdukkende misjoner, vil
Norge fortsette å bidra der det passer
oss best. Det vil ta tid før det norske
folk ser verdien av å bidra i våre
allianser, og da i ytterste tilfelle på
en offensiv og mer brutal måte.
Kine Bjerkan Bråten
kadett ved Krigsskolen.
VANSKELIG VALG: Staten Norge er klemt mellom ønsket om å tilfredsstille våre alliertes krav om militære bidrag og vår egen verdidemokratiske utenrikspolitikk, skriver Kine Bjerkan Bråten.
Arkivfoto: FORSVARET.
KADETT: Kine Bjerkan Bråten (25) går på Krigsskolen.
