Hvordan kunne det gå så galt?

KRONIKK

Etter en serie viktige bøker om Irak-krigen begynner bildet nå å bli klart. George W. Bush har vist hvor galt det kan gå når ambisjonene ikke står i et rimelig forhold til virkeligheten.

Det fantes ikke masseødeleggelsesvåpen i Irak. Invasjonsstyrkene ble stort sett ikke hilst med jubel og applaus, selv om de fleste sjiaer var svært glade for å bli kvitt Saddam Hussein. Det var ikke noen enkel sak å etablere demokrati i landet. Det hadde aldri vært noe demokrati i Irak, og de indre spenninger var altfor store til at de mange parter kunne enes om de felles spilleregler som et demokrati forutsetter. Sunniene var fast bestemt på å fortsette å styre, slik de alltid hadde gjort. Sjiaene, som utgjorde et klart flertall, insisterte på å overta. De var imidlertid delt i flere klaner og grupper. Under slike forhold er det nesten umulig å kombinere majoritetsstyre med sikring av minoritetenes rettigheter. 

Irak hadde ikke blitt en sekulær stat. Religionen spilte en langt større rolle enn amerikanerne trodde, og selv om nesten alle irakere var muslimer, splittet religionen folket. For mange sunnier var sjiaene vantro. I alle de vrangforestillinger som levde i Washington, var denne kanskje den mest fantastiske: at et nytt demokrati ville etablere nære forbindelser med Israel, og dermed bidra til fred i Midtøsten. Irak kunne ikke være noe demokrati og samtidig anerkjenne Israel og distansere seg fra Iran. Forestillingen om at nabolandene ville akseptere den amerikanske invasjonen, når det høyt og tydelig ble proklamert at de var de neste som skulle gjennomgå regimeendring, kommer ikke langt etter. Skremt av invasjonen var Iran faktisk villig til å gjøre store innrømmelser både når det gjaldt atomvåpen og forholdet til Hisbollah, men USA sa nei. Regimet i Teheran skulle bort.

Bush-administrasjonen undervurderte grovt det antall tropper som trengtes for å kontrollere utviklingen i Irak. Når man feide alle deler av det gamle regimet bort, slik man gjorde ved oppløsingen av den irakiske hær og utrenskningen av medlemmer av Baathpartiet, da oppstod ikke demokrati, men kaos. Spørsmålet om Irak i det hele kan holdes sammen som en stat når man slår i stykker alt det gamle, ble ikke diskutert. På den andre siden er det slett ikke sikkert at en oppdeling av landet i tre vil løse problemene. Erfaringene med delte land er ofte dårlige. En oppdeling forutsetter massive folkeflyttinger (etnisk rensing). Og det er store spenninger også innad i de tre hovedgruppene.

Under alt lå troen på at USA var mektig og at det hadde rett. Hvorfor skulle ikke USA forme Irak og verden i sitt bilde, når det hadde de rette målene og de nødvendige virkemidlene? Cheney og Rumsfeld silte den interne informasjonen. Hadde du den rette tro, ville du også finne den rette informasjon. Eksperter i Utenriksdepartementet og CIA som visste annerledes, ble feid til side. Sentrale beslutninger ble truffet etter et minimum av forberedelser. Ennå råder det stor usikkerhet om hvem som faktisk bestemte at USA, ikke irakere, i en overgangsperiode skulle styre landet, at hæren skulle oppløses og Baathmedlemmer renskes ut. Noen få i administrasjonen tvilte, men alle ble med på ferden. Selv de fleste demokrater i Kongressen gjorde det. Media sviktet; de stilte få eller ingen kritiske spørsmål.

Etter den nesten unisone hyllesten i USA under og like etter invasjonen, får Bush nå svi for alle feilene. USAs makt er begrenset. Uten et fundament av riktig kunnskap hjelper selv ikke de mest potente midler. På meningsmålingene nærmer Bush seg de tall Nixon hadde før han måtte gå av på grunn av Watergate. Bush vil sitte perioden ut, men slutten blir vanskelig. Han er heller ikke den eneste som rammes av Irak-krigens utfall. Bush valgte til slutt å følge senator John McCain og sette inn enda flere soldater. Når resultatene uteblir, svekkes også McCain. Blant demokratene har Hillary Clinton omsider skjønt at hun måtte snu. George W. Bush har ennå ikke kommet dit. Løsningen blir nok å legge skylden på dem som nå ikke gir ham alt han ønsker seg.