Forsvarsforum
I Greves tid
Menneskerettighetsforkjemper Hanne Sophie Greve mente det var på høy tid å hedre nordmenn som døde i tyske konsentrasjonsleirer.
Nå kommer minnetavlene.
NAVN: Hanne Sophie Greve.
STILLING: Lagmann i Gulating lagmannsrett.
FØDT: 14. april 1952.
BOSTED: Bergen.
UTDANNING: Dr. juris. Har også studert Romersk kultur, filosofi og verdenslitteratur.
SIVIL STATUS: Skilt.
AKTUELL: Startet arbeidet med å sette opp minneplater over nordmenn som døde i konsentrasjonsleirene Dautmergen og Vaihingen
an der Enz.
10 ÅR: Aktiv som skuespiller i stykker som ble satt opp på biblioteket.
20 ÅR: Artium. Vestlandsmester i orientering.
30 ÅR: Jurist. Har arbeidet to år for FNs høykommissær for flyktninger i Sør-Øst Asia.
40 ÅR: Var i FNs ekspertkommisjon for etterforsking av krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Leder av Verdikommisjonen.
50 ÅR: Dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
– Jeg sier som Peer Gynt: «Man dør ei midt i femte akt.»
NEI, VI HAR ALLE VÅR tilmålte tid. For de fleste handler livet om hva man fyller denne tiden med. For Greve handler livet også om døden.
– Det er så utrolig lite som skiller oss fra døden, og i den erkjennelse er mennesket grunnleggende sårbart. Ingen av oss skal overleve, derfor er livet rikt. Det forundrer meg hvor langt vi har fjernet oss fra døden i dag. I mer enn tusen år har nordmenn tatt hånd om sine døde. Tradisjonen bekrefter vår sivilisasjon, vår respekt for hverandre. Derfor er det ganske utrolig at vi ikke har funnet tid til å hedre alle våre falne i de tyske konsentrasjonsleirene før nå. De ga alt, men vi har likevel ikke funnet det naturlig å følge dem opp. I oktober reiser Greve og et følge fra Forsvarsdepartementet sammen med pårørende til Tyskland for å rette på deler av denne uretten. De er med når ambassadør Bjørn Tore Godal avduker minnetavler i konsentrasjonsleirene Dautmergen og Vaihingen, nær Stuttgart. Dautmergen ble opprettet sent i 1944 for å huse fanger for en svært spesiell type arbeid – å utvinne petroleumfra jordskifer. Fordi Dautmergen hadde en særlig høy dødsprosent, ble Vaihingen opprettet kort tid etterpå, som en såkalt rekonvalesentleir. Greve har skrevet deres historie. Den berører hennes dype respekt for mennesket og dets iboende sårbarhet.
– Det skal være med over 35 pårørende til Tyskland, for de 25 som døde i Dautmergen og Vaihingen. Det sier noe om behovet for å vite hva som har skjedd og for å ha en merket grav. Disse fangene var gitt Natt-og-tåkestempel, som innebar at de var spesielt viktige sett med Det tredje rikes øyne. En del av «straffen» til Natt-og-tåke fanger var at deres pårørende ikke fikk vite hva som skjedde med dem. Å berøve pårørende kunnskap om deres nærmeste er det ytterste barbari. Når tyskerne ikke har ryddet opp i dette ennå, så må vi gjøre det. Vi regner oss som siviliserte mennesker, og da må vi ta hånd om våre døde.
GREVES KINN BLUSSER SÅ VIDT og er det eneste tegnet på at temaet engasjerer henne. Hun sitter ellers rolig i stolen på det hun beskriver som «skrap-ihopkontoret», med inngang fra en dør merket Bibliotek og en sofa ingen vil ha. Jo, hun snakker gjerne om tema som engasjerer henne. Verre er det når jeg bringer på bane spørsmål om hennes bosted.
– Jeg vil ikke snakke om bosted. Jeg har blitt truet på livet. Plutselig trer det store bildet frem: Menneskets grunnleggende sårbarhet, Greves livsvisdom, som hun har følt på kroppen.
– Jeg har blitt truet på livet mange ganger. Første gang i Thailand. Der var det en periode hvor jeg som FN-ansatt stadig fikk et maskingevær trykket mot pannen eller brystet når jeg henvendte
meg til lokale militære myndigheter. Det er klart det var vanskelig, men jeg var tross alt av de privilegerte sammenlignet med flyktningene jeg jobbet for. Så lærer man seg å leve med det og å ta visse forhåndsregler. Én slik forhåndsregel er å vokte sine ord, noe Greve lærte tidlig. En annen forhåndsregel er å møte sine medmennesker med respekt.
– Jeg tror at alle mennesker dypest sett ønsker å gjøre det rette. Hvis du møter et menneske med forventningen om at det honorerer sin egen posisjon og makt, så har du en mulighet for å lykkes i å overbevise ham om å gjøre det rette. Du gir ham makten til å ta det valget. Det motsatte ville være å møte mulige overgripere med den innstilling at de representerer alt som er feil og du alt som er riktig. Da blir det plutselig du mot dem, i en kamp uten rom for forhandling.
GREVE SNAKKER UTEN VIDERE innlevelse; dette er livets fakta. Ved første øyekast er kvinnen åpen og imøtekommende. Hun ser så harmonisk ut, denne dagen, i et fotsidt skjørt og en myk angorakardigan i fredens farge. Noen sølvsmykker pynter opp antrekket, mens ansiktet er nakent; hun bruker ikke sminke eller øredobber, og håreter kortklippet. Men man skal ikke snakke lenge med Greve før illusjonen brister. Hun har lært å beskytte seg. Ingenting ved henne gir uttrykk for at de lyseblå øynene har sett «ubeskrivelig voldsutøvelse og ikke minst konsekvensen av det samme», som hun uttrykker det. For eksempel barn som spiller fotball med et hode som ball, og mennesker begravd med en håndgranat i munnen, slik hun forteller Dagens Næringsliv.
– Det er en side ved livet, er alt hun sier om den saken. Greve har vært der grusomhetene er størst. Hun var en av de første fra FNs Høykommissær for flyktninger som arbeidet med kambodsjanske flyktninger i Thailand. Siden har Greve jobbet med krigsskadde barn i Etiopia og med menneskerettighetsbrudd mot namibiere. Hun har engasjert seg i Øst-Timor og Burma. Da FN i 1990 nedsatte en ekspertkommisjon for å undersøke anklager om brudd på krigens lover i det tidligere Jugoslavia, ble Greve ett av medlemmene. I fjor kom hun hjem etter seks år som dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. Så hvordan havnet hun egentlig her, denne kvinnen som i 25 år har viet sitt liv til å skape rettferdighet i verden? Gjemt bort på skrap-ihop-kontoret, bak døren merket Bibliotek når de andre har navneskilt i tre og gull. Det enkle svaret er at hun er tilbake i jobben hun hadde permisjon fra.
– DET JEG GJØR HER ER meningsfylt og spennende nok. Det er deilig å arbeide direkte med mennesker igjen. Å kjenne lukten av «manesjen». I Strasbourg avsa jeg dommer på et skriftlig grunnlag. Man får som oftest et helt annet bilde når mennesker er direkte involvert. Jeg liker mennesker.
– Liker du dem så godt at du er ferdig med resten av verden og blir i Norge?
– Jeg blir vel aldri ferdig, men jeg vil ikke spå om fremtiden. Nå er jeg her. Ja, bortsett fra at jeg skal ha et halvt års permisjon til våren for å skrive om Telavåg. Det gleder jeg meg til! Greve snakker gjerne om prosjektene sine. Ikke fult så gjerne om seg selv.
– Vi er altfor opptatt av person, alt blir avhengig av hvem – ikke hva. Det er saken som er interessant, ikke meg som person. Men også Greve ser vanskeligheter med å skille sin egen person fra de sakene hun brenner for. Poenget, sier hun, er bare at å gjøre henne til helt, hjelper ingen. Hun gjør bare det som trengs.
– Jeg gjør det andre lar ligge. Når jeg begynner med noe, så hefter dessuten det ene seg inn i det andre. Sakene kommer min vei, og jeg prøver å la være å si nei. Jeg syns tiden strekker bra til, for jeg dedikerer meg helt til det jeg holder på med. Likevel mener Greve at hun lever et liv i balanse. Hun finner også tid til å løpe orientering og spise god mat med venner. I dag.
– I STRASBOURG ARBEIDET JEG nesten i ett. Derfor kjenner jeg behov for å begynne å røre på meg igjen. Jeg måtte jo opprette et bedriftslag her, for å kunne løpe orientering, men nå er det i orden. I Greves ånd: Er det ikke gjort, får man det gjort. Det er ikke noe å tenke på. Så løper hun heller en tur når det blir for mye.
– Alt kan overdrives, man må passe på at det ikke blir for mye og ikke for lite. «En reise på 10 000 mil starter med et skritt», siterer hun, og blir øyeblikkelig i tvil om det var tusen eller ti tusen mil. Det er ikke så nøye. Poenget er at Greve finner tiden til det hun mener er viktig.
– Man må sette av tid. Jeg har stor sans for den gamle, norske dugnadsånden. Jeg har aldri slåss for noe i mitt liv, derfor har jeg mer å gi når det gjelder å sloss for andre. Jeg har vært privilegert, derfor er det lett å dele. Hun deler med dem som spør, hun deler av sin kunnskap og av sin tid.
– Jeg bruker tid alene for å fylle på, men jeg er ikke ensom. Jeg søker mennesket, jeg er et sosialt vesen. Hvis jeg ikke var det, ville jeg studert matematikk. Ikke misforstå meg, matematikk er hyggelig, det, jeg kan ofte lese litt matematikk for atspredelsens skyld, men det passer altså ikke inn i min entusiasme for mennesket. Som leder for Verdikommisjonen i 1998 fikk Greve god bruk for denne entusiasmen, når hun skulle sjonglere femti forskjellige menneskers innsats, og styre dem i samme retning.
– VERDIKOMMISJONEN VAR ET interessant prosjekt, jeg lærte mye av de forskjellige menneskene som var med. Min utfordring ble å «la tusen blomster blomstre». Miljøene er selv kompetente, jeg måtte bare la de utfolde seg. Hun er ikke like begeistret for at verdikommisjonen i ettertid konsentrerte seg vel mye om å produsere bøker.
– Hvis bøker var hovedpoenget, kunne man opprettet bokkomiteer. For meg lå Verdikommisjonens utfordring i å skape debatter hvor svarene nettopp ikke var gitt. Vi prøvde å stimulere de ulike miljøene til å finne noen svar på hvilke verdier de er samlet om, fra overordnede spørsmål om forsvar til lokalbygdemiljø og interessegrupper. Igjen blusser kinnene svakt. Hun er igjen ved kjernen. Dette engasjementet har ført Greve verden rundt på jakt etter urettferdighetens opphav. Men akkurat nå er hun mest engasjert i en urett som fant sted i hennes hjemtrakter: Telavåg. Og utredningen hun skal skrive.
– Menneskene i Telavåg ble brikker i et stort spill. Tragedien kan forstås på flere plan. Kortversjonen – sett med lokalbefolkningens øyne – er at to agenter fra Kompani Linge ble landsatt i fiskeværet i april 1942. De ble funnet av Gestapo, og to av Gestapos øverste ledere i Bergen ble drept. En annen Gestapo-medarbeider ble såret. Som straff ble 18 personer, som hadde prøvet å ta seg over til England fra Ålesundstraktene, skutt på Trandum. Telavåg ble plyndret og jevnet med jorden. Hele befolkningen ble tatt som gisler. Vurdert på et større plan er Telavåg den største terroraksjon på norsk jord noen sinne, sier Greve.
HUN MENER Å KUNNE DOKUMENTERE at terroren på forhånd var planlagt av tyskerne, uavhengig av de to Gestapolederne som ble skutt. Hennes arbeidshypotese er at deler av det som skjedde i Telavåg-sammenheng, var ledd i en storstilet alliert villedningsmanøver som en del av opptakten til D-dagen.
– Det siste reduserer imidlertid ikke Det tredje rikes ansvar for terroren mot fiskeværet. Viktigst av alt, er at det ikke var Telavåg-folket selv som ved sin opptreden nedkalte vanskjebnen over sitt fiskevær, slik det ofte har vært skrevet og oftere sagt. Greve har allerede skrevet 500 sider, før hun egentlig har begynt å skrive. Men utgangspunktet for Greves engasjement i Telavåg, ligger i hennes arbeid for å skaffe ofrene erstatning. – Disse menneskene er lavmælte. «Det var ikke så greit», sier de, men det var litt mer som måtte sies før tyske myndigheter ga dem erstatning. Så jeg engasjerte meg, fortalte historien slik den er, og nå har de berørte fått erstatning fra Tyskland. Slik har Greve fått gjort enda en ting ingen andre har gjort, og balansen mellom rett og urett i verden tipper ørlite lenger i favør av rettskaffenhet. Men Greve er altså ikke ferdig med Telavåg.
– Av og til må man bare få noe i pennen for å skape rom for noe nytt. Verdens overgripere skal ikke få hvile med Hanne Sophie Greve.
EVA HØYDALSVIK
BJØRN ERIK LARSEN (FOTO)
