I krigens kjølvann

8. MAI: Her står Bård Haugland foran Krigsseilermonumentet på Bygdøy. Foto: ANDREAS FADUM

En liten gruppe mennesker står samlet ved Krigsseilermonumentet på Bygdøy.
Vinden river i dryppende paraplyer, mens blomsterkranser bæres fram til minnesmerket for dem som aldri vendte hjem fra tjeneste i handelsflåten. Med alvorlige ansikter og lyden av bølgeskvulp i bakgrunnen stirrer flere krigsseilere på monumentet reist over deres gamle kamerater. En av dem som har møtt opp på frigjøringsdagen, er Bård Haug­land. En uke tidligere traff vi skytteren fra handelsflåten på Lørenskog. Historiene han forteller, gir et dramatisk innblikk i det farefulle livet i konvoitjeneste under krigen.

Farlige turer. – Jeg var fersk matros på et skip utenfor Amerika da det kom et telegram hjemmefra i september 1939. Det var brutt ut krig i Europa, og jeg ble rett og slett kommandert i land av mor og far. Og når de sender slike ordrer, så gjør man jo best i å lystre, forteller Haugland med et smil.
Livet som landkrabbe var likevel ikke det helt store. Under en måned senere hadde han derfor tatt seg hyre på båten Brandanger. Deretter begynte de farefulle atlanterhavskonvoiene, hvor tyske ubåter utgjorde en dødelig trussel mot de norske skipene i handelsflåten.
– På min andre tur mellom Amerika og England i oktober 1940 skjedde det alle sjøfolk fryktet. Vi var omlag 30 skip som seilte i konvoi. Vi visste at tyskerne lurte under overflaten, for vi så to båter bli truffet av torpedoer. Det var jeg og en kamerat, Nikolai Martin Kausland – eller «Nikken» – som hadde vakt kvelden den 11. oktober 1940. Det var storm, grov sjø og bekmørkt. Jeg holdt utkikk fra broen da båten plutselig ristet voldsomt.

Dramatisk. En torpedo rammet i maskinrommet midtskips, drepte de to maskinistene og rev en flenge i skroget. Vannet fosset inn.
Med bølger som slo mot skipet, ble det en svært dramatisk evakuering. En livbåt ble knust mot skipssiden da den skulle senkes på vannet, og fem personer havnet hjelpeløse i de frådende bølgene.
– Vi var sikre på at vi ikke skulle se noen av dem i live, men plutselig dukket «Nikken» opp ved siden av livbåten vår. En matros fra Kristiansund langet ut neven og fikk dratt ham om bord. Det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme, sier Haugland.
– Men de fire andre sjøfolkene ble borte blant bølgene, legger han vemodig til.

ÆRESKONVOI: Krigsseilernes innsats ble hedret med konvoi med KV Nornen, 21 fritidsbåter og én redningsskøyte. Konvoien ble arrangert av stiftelsen Convoy Cup, Kongelig Norsk Båtforbund, Kongelig Norsk Seilforening og Fs veteransprosjekt Veteran 2009. Foto: ERLING EIKLI

Mange mistet livet. En av dem som holdt tale ved markeringen på Bygdøy, var professor Guri Hjeltnes, også kjent som krigsseilernes «gromjente». Hun har skrevet to bind i hovedverket om krigsseilerne, «Handelsflåten i krig 1939-1945», og i åtte år jobbet med å løfte deres historie frem i lyset.
– Handelsflåtens innsats under krigen var det viktigste norske bidraget til alliert seier, sa Hjeltnes i sin tale.
Statistikken taler sitt klare språk. I krigsårene sto den norske handelsflåten for bortimot 20 prosent av oljeforsyningene til Storbritannia. Men sjøfolkene måtte leve under et enormt press og med frykten for en fiende man aldri så. Under krigen mistet 3734 norske sjøfolk livet under tjeneste i handelsflåten, mens 694 skip gikk tapt.

Ble skytter. Bård Haugland fortsetter på sin dramatiske historie.
– Etter å ha blitt reddet fra Brandanger meldte jeg meg som skytter og fikk opplæring på kanoner som var montert på handelsskipene, forteller han.
Forandringene kunne være store under tjeneste i handelsflåten. Om bord på forskjellige båter opplevde han eksotiske steder som Panama og Australia, men også de hjemlige lidelsene i Finmark etter at tyskerne hadde trukket seg ut.
– Da vi ankom Kirkenes i januar 1945, var det bare noen få hus igjen i den forkullede byen, minnes han.
– Jobben vår om bord på fiskeskøyta Njål, som var overtatt av marinen, var å frakte soldater og forsyninger rundt i Finmark. En februarkveld i 1945 lå båten til kai i Kirkenes sammen med transportskipet Idefjord. Like utenfor lurte den tyske ubåten U-995 som prøvde å komme på skuddhold av de to skipene, forteller han.
Ubåten sendte to torpedoer mot båtene i havnen og kraftige eksplosjoner hørtes fra kaiområdet før U-995 forsvant lydløst ned i dypet.

TORPEDERT: Bård Haugland var om bord da MS Brandanger ble senket av en tysk torpedo. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Fiende ble venn. Over 50 år senere sitter Bård Haugland og ser en dokumentar om 2. verdenskrig på TV. Helt uventet dukker ubåtkapteinen for U-995 opp på skjermen. Ubåtkaptein Hans Georg Hess fortalte om båtene han senket ved kaien i Kirkenes februar 1945.
– Han hadde til og med fått en utmerkelse for senkingen av Idefjord og Njål. Jeg visste at dette ikke stemte ettersom jeg var om bord i båten da torpedoene eksploderte i fjæresteinene, forteller Haugland.
– Jeg fikk derfor adressen og sendte et brev til Hess med klar beskjed: «Du bomma».
Dette var starten på et vennskap mellom de tidligere fiendene.
– I 1992 reiste jeg og flere andre krigsseilere til Kiel for å besøke Hess. U-995 ligger nå utstilt på museum og vi fikk en omvisning av den tidligere kapteinen som hadde forsøkt å senke norske handelsskip under krigen. Det var en spesiell opplevelse. Vi overrakte også bokser med sild og sardiner som kompensasjon for en tønne sild som ble ødelagt da ubåten måtte brådykke for å komme seg unna allierte destroyere, sier Haugland med et smil.

Viktig markering. Like utenfor neset på Bygdøy seiler Kystvaktskipet Nornen forbi. På dekket står matroser i stram givakt og på siden henger et banner med påskriften: Æres­konvoi 2009. Bak følger 21 fritidsbåter med navnet på norske skip som ble senket under krigen. Bård Haugland står med hendene på ryggen og følger æreskonvoien med øynene.
Han står slik helt til den siste båten forsvinner ut av synsfeltet.
– Far snakket ikke om opplevelsene under krigen før på 70-tallet, forteller Bjørg Haugland. De senere årene har hun fått innblikk i hva som skjedde ute på Atlanterhavet i krigsårene.
– Derfor synes jeg det er fint å være med å markere frigjøringsdagen. Jeg vet hvor viktig det er for Bård, forteller hun.
Hvert år samles de overlevende skytterne en uke på Bæreia veteransenter. Det er noe Bård Haugland ser fram mot – hvert eneste år.
– I de senere årene har jeg også hatt litt kontakt med enka etter den kanadiske telegrafisten på Idefjord. Jeg har fått ordnet det slik at hun mottar krigsenkepensjon fra Norge og at mannen hennes ble tildelt Krigsmedaljen etter sin død. I hvert eneste brev skriver hun derfor «I love Norway», ler han.
– Det er min viktigste krigsinnsats.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no