Forsvarsforum
Idrett i det nye Forsvaret
Debatten som har fulgt i kjølvannet av moderniseringen av Forsvaret har etter mitt syn vært for sterkt preget av økonomi og
teknologi. Dette er beklagelig. Det er soldatenes ferdigheter og prestasjoner som er vår viktigste kampkraft.
Av Jon Kirknes
Det forteller oss først og fremst at idrett har hatt en sentral rolle på mange arenaer i flere århundrer. Hvilken plass har så idretten i det manøverteoretiske og nye fleksible Forsvaret?
DEN PÅGÅENDE TRANSFORMASJONEN av Forsvaret gir som kjent nye føringer for bruk av ny teknologi og nye konsepter for å anvende og disponere militære styrker. Forsvaret beveger seg fra et invasjonsforsvar til et gradvis mer profesjonalisert og nettverksbasert innsatsforsvar. Selv om oppgavene er blitt mer mekaniserte og teknologibaserte, er det fortsatt viktig at våre soldater er fysisk og psykisk robuste. Jeg deler general Sigurd Frisvolds betraktning om at fysisk kapasitet ligger i bunnen, og at man ikke kan kjøre noe manøverkonsept uten at man er i fysisk rimelig stand. Således er det selvsagt viktig å avdekke treningsmessige svakheter og gjennomføre fysiske prøver, men et overdrevent fokus på måling av maksimalt oksygenopptak og 3000 meter-test tar fokuset
vekk fra trening av andre egenskaper som ikke settes på prøve før det faktisk er alvor. Jeg tenker da på moralfaktorer som vinnervilje, samhold og kameratskap. Jeg mener Forsvaret må skifte fokus fra måling og kontroll av fysisk kapasitet til å stimulere og oppmuntre til økt fysisk aktivitet. Ulike idrettslige aktiviteter kan forsterke lystmomentet og bidra til mestring og positive opplevelser.
DAGENS 18-ÅRINGER har et helt annerledes bilde av hvordan verden ser ut. De var såvidt født da Berlin-muren ble revet, og de vet knapt hvem Einar Gerhardsen er. De er mer løsrevet fra tradisjonelle og kulturelle mønstre, i prinsippet ønsker unge mennesker å sette sammen sin egen livsstil og identitet slik han eller hun ønsker. Det innebærer at Forsvaret må møte fremtidens soldater med spennende og varierte aktiviteter, aktiviteter som gir opplevelser. Deltakelse i fysisk aktivitet og idrett kan være med på å innfri deres forventninger om militære opplevelser. Konkurranser, begeistring og ønsket om å realisere seg selv bør være en naturlig del av en soldats liv.
Militæridrett og fysisk fostring inngår som et fellesfag i den nye utdanningsmodellen og kvalifiserer til et lite antall studiepoeng. Imidlertid er det ikke tilstrekkelig verken for å oppnå en god fysisk standard eller utvikle funksjonelle ferdigheter. Forsvaret bør derfor sette av mer tid og tilrettelegge for økt fysisk aktivitet som ikke bare bidrar til
god utholdenhet og styrke, men trening som har som mål å stimulere militært og sivilt personell til utvikling og vedlikehold av militære ferdigheter som skyting, kartforståelse, skigåing, livredning, svømming etc. Denne aktiviteten må tilrettelegges med bakgrunn i at fremtidens forsvar i utstrekkende grad skal produsere soldater til små
mobile enheter med spesialistferdigheter som kan rykke hurtig ut i et bredt spekter av scenarier.
TRENINGEN BØR HA FOKUS på samhandling og læring av individuelle og kollektive egenskaper. Idrettens modell for trening og utvikling av ferdigheter kan være et utgangspunkt. Idretten, både militært og sivilt, sitter på mye god erfaring og forskningsbasert kunnskap om hvilke prosesser, treningsmetoder og faktorer som påvirker menneskets
muligheter og begrensninger for å prestere, uavhengig av arena, tid, sted, klimatiske forhold og høyde over havet.
Forsvaret kan også hente synergier fra idretten om sammensetning, utvikling og ledelse av lag, team, støtteapparat etc. Et problem når en skal trene og utdanne soldater er at ledere opererer i en svært kompleks virkelighet hvor det kan være vanskelig å kartlegge årsakssammenhenger. Et slikt mangfoldig og tvetydig bilde kan brytes ned gjennom et «lag- og idrettsperspektiv» for å forenkle virkeligheten når en for eksempel skal observere soldatens «spilleforståelse» og hvordan gruppen/avdelingen fungerer sammen. Erfaring og forskning fra idrett viser at godt sammensveisede og høyt presterende grupper/lag har lang fartstid, liten utskiftning av personellet og man har fokus på variert og realistisk trening. Slik jeg ser det, er det mange paralleller mellom idrettslig prestasjonsevne og militær prestasjonsevne. Forsvaret bør derfor søke å skape ulike militære aktiviteter hvor personellet gis mulighet
til utvikle sine ferdigheter over tid. Det bør også vurderes om ikke Forsvaret burde se på flere samarbeidsformer med sivile idrettsorganisasjoner for å fylle et stadig økende krav til fritidsidrett.
IDRETT KAN OGSÅ BIDRA til internasjonal anerkjennelse og være en døråpner i internasjonale forbindelser og operasjoner. Idrettens grunnleggende verdier samsvarer i stor grad med de verdier som FN bygger på. Rundt om i verden er det en klar erkjennelse av at idretten står for verdier som er av betydning for samfunnsutvikling og konfliktløsning. Norske styrker i Kosovo og i Afghanistan har gjentatte ganger brukt idrett for å knytte kontakt med lokalbefolkningen. Idrett som et virkemiddel for konfliktløsning er et område som etter min mening burde undersøkes nærmere.
NEVNES BØR OGSÅ DEN GODE ambassadørvirksomhet som våre militære landslag står for. Hvert år deltar ca. 150 soldater og befal for Norge i internasjonale militære idrettskonkurranser i regi av Conseil International du Sport Militaire (CISM), som er verdens største militære idrettsorganisasjon, med 128 medlemsland. Norge har som kjent vært medlem av dette fellesskapet i over femti år. Dette medlemskapet tillater og forplikter Norge til å arrangere og delta i internasjonale idrettskonkurranser, samt utviklingsog solidaritetsarbeid. Sammenlignet med øvrige nordiske land har Norge hatt det laveste engasjementet, såvel økonomisk som i representasjon i antall idretter, utviklingsprosjekter og lederverv i CISM. Eksempelvis bruker Sverige idretten og medlemskapet i CISM til bevisst å gi unge offiser internasjonal erfaring som deltakere og ledere. Sverige er også en aktiv nasjon hva angår oppbygging av militæridrett i andre medlemsland, spesielt «utviklingsland ». Norge har frem til i dag hatt fokus på å vinne medaljer innen noen få militære idretter. Målsetningen er innfridd og de gode sportslige resultatene skyldes i stor grad at militæridrett har vært en integrert del av utdanningen i det gamle mobiliseringsforsvaret, og at avdelingssjefene har gitt sine soldater anledning til å trene i arbeidstiden. I tillegg har Norge valgt å definere HV-personell som stadig tjenestegjørende og dermed fått ryggdekning for å representere med sivile toppidrettsutøvere som gjennomfører sin årlige tjeneste i HV.
OMLEGGINGEN AV HEIMEVERNET og fritak fra verneplikt for toppidrettsutøvere innebærer at Forsvaret må revurdere sin målsetning om å oppnå internasjonal anerkjennelse gjennom gode sportslige resultater. Jeg mener at det er helt avgjørende for militæridrettens troverdighet at sivile toppidrettsutøvere ikke gis noen særordning for deltakelse.
Skal sivile toppidrettsutøvere delta på CISM-arrangement må de ha en relevant funksjon i det nye, «operative» HV.
I tillegg til fortsatt å arrangere og delta på internasjonale militære idrettskonkurranser, mener jeg det er avgjørende for Norges troverdighet at vi også deltar aktivt innen utviklings- og solidaritetsarbeid under CISMs motto «Friendship through sport». Bare gjennom representasjon og deltakelse i internasjonale fora kan norske styrker hente inspirasjon og impulser som videreutvikler Forsvaret i tråd med den pågående internasjonaliseringen.
IDRETT ER IKKE BARE Å VÆRE i god fysisk form, men et unikt virkemiddel for å oppnå samhold, vinnervilje, kameratskap og internasjonal anerkjennelse.
BROBYGGER. Både i Kosovo og i Afghanistan er idrett blitt brukt for å knytte kontakt med lokalbefolkningen, påpeker artikkelforfatteren. ARKIVFOTO: TORGEIR HAUGAARD/FMS
Major (m) Jon Kirknes jobber med fysisk fostring og militæridrett ved Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt.
