Forsvarsforum

Ine - et barn av KNM Kvikk

Ine elsket Albert Åberg og Gullars da hun var fire år. Nå er hun 17, og fortsatt får hun ikke nok av de to figurene. Ine vil for alltid være et barn.

Tips en venn 01.04.2005Ine er en fantastisk jente. Men hun har en uopprettelig skade. Den har ødelagt hennes liv totalt, sier mamma Grete Ljones thor Straten. Hun har stort sett vært hjemmeværende med dattera Ine siden fødselen i 1988. Ting ble ikke slik hun og mannen Harald hadde tenkt seg, den gang Grete var gravid med deres første barn, og han tjenestegjorde som båtsmann på KNM Kvikk. Ine har noen gode timer mens Forsvarsforum er på besøk hos familien i Bergen. Klokka tre samme dag opplevde hun dagens siste epilepsianfall, men nå går hun rundt og småpludrer med seg selv. Smiler. Rett som det er kommer hun inn til mamma og pappa for å «gi kos». Ine thor Straten er 17 år. I sine to første leveår hadde hun mange akuttinnleggelser på Haukeland sykehus.
- Vi holdt på å miste henne flere ganger, forteller Grete, og tenker tilbake på de siste par årene av 80-tallet. Etter hvert har medisineringen stabilisert henne slik at det nå er lenge siden de har hatt akutte innleggelser, forteller foreldrene, og banker i bordet. De hadde en gang et håp om at hun kunne bli bedre fra epilepsien som plaget henne. Ine fungerte ganske greit da hun gikk i barnehagen. Men utviklingen stoppet. Fortsatt lever hun som en fireåring.
– Vi har et evig barn, sier mamma.

En spesialistgruppe gjennomfører nå medisinske utredninger av Kvikk-barna. Resultatene blir sendt videre til Forsvarsdepartementet (FD), trolig innen sommeren. Deretter starter FDs juridiske seksjon arbeidet med å beregne individuelle kompensasjoner. Det er snart ti år siden opprullingen startet av det som nå kalles «Kvikksaken». To tidligere offiserer fra MTB-en møttes på Haukeland sykehus en høstdag i 1995. Det viste seg at begge var der med sine sønner, som ble født med klumpfot. Kunne dette være tilfeldig? En av foreldrene på venterommet var Trond Kathenes, som var der med sin to år gamle sønn Andreas.
– Vi visste at vi hadde fått sønner omtrent samtidig, men ikke at også den andre hadde klumpfot, erindrer Trond
Kathenes i dag. Så gikk det et knapt halvår.
– Da møtte jeg en annen Kvikk-offiser. Han fortalte at sønnen var født med deformert tommel. Og han visste om en annen som hadde fått en handikappet datter. Kathenes og kollegaen begynte å ringe litt rundt.

Missiltorpedobåten KNM Kvikk var en av i alt seks fartøy i Snøgg-klassen. Den første båten i klassen, KNM Snøgg, ble overtatt av Sjøforsvaret i januar 1970. I de tre årene som fulgte ble Kvikk og de fire andre tatt i bruk, hver av dem med en besetning på 19 mann.

Kort tid etter Haukeland-samtalene fikk Harald thor Straten en oppringing fra Cato Rasmussen, som også hadde tjenestegjort på KNM Kvikk. Den telefonen husker Harald godt.
– Det var sånn: Der! Der er forklaringen, der er puslespillbiten som mangler: KNM Kvikk er årsaken til vår datters sykdom. Og siden brikken falt på plass, har KNM Kvikk-saken vandret rundt i familien thor Stratens stue i Bergen.
– Og den forsvinner ikke for oss. Vårt liv vil bli det samme, uansett hva som skjer. Mens Ine til en hver tid må ha minst én voksen person i nærheten, går det lettere for Andreas Kathenes (11).

På sensommeren 1987 ble KNM Kvikk opprustet for å bli Marinens spesialfartøy innen elektronisk krigføring (EK). Blant annet fikk Kvikk, som eneste Snøgg-fartøy, en 750 watts høyfrekvent radiosender påmontert i akterenden.

Da Andreas var på sykehus med far i 1995, visste ingen hva den undersøkelsen skulle markere starten på. I dag
nærmer han seg tolv år og er midtbanespiller på Øygard ILs G12-lag. Bakpå fotballtrøya har han nummer 14, akkurat som pappa hadde da han var aktiv.
– Fotball er det jeg liker best å drive med, forteller Andreas. Han bryr seg ikke et sekund om at han har klumpfot. Den har han hatt hele livet, uten at det hindrer ham i å være høyt og lavt sammen med kameratene.
– Artigste faget på skolen? Gym. Fordi de andre fagene er kjedelige, sier Andreas, som har Manchester United som favorittlag. Det liker ikke pappa Trond noe særlig. Han er Arsenal-fan, og det betyr rivalisering i hjemmet på Sotra utenfor Bergen.
– Vi knuser Arsenal, fastslår Andreas, før han løper opp og spiller mer wrestling på tv-spillet. For ti år siden innledet han som toåring det som skulle bli en av de mest medieomtalte saker i Marinens historie. Men pappa Trond vet at sønnen klarer å leve utmerket med sin klumpfot og at hans sønn ikke er blant dem som er hardest rammet av at faren tjenestegjorde på Kvikk.

Etter at Kvikk fikk status som Sjøforsvarets EK-fartøy i 1987, deltok båten i de fleste øvelser hvor Marinen var representert, samt i et høyt antall kurs. Der ble 750 wattsantennen, og annet senderutstyr som fantes på båten, brukt i stor utstrekning.

Hjemme hos familien thor Straten er Ine i skikkelig godlune. Pappa Harald får nok en klem, og hun har tydelig
mer lyst til å være sammen med de voksne enn å sitte rolig i stua og høre på Bergens guleste tv-helt. Ine var den førstefødte blant dem som i ettertid er blitt kjent som «Kvikk-barna». I åtte år levde familien med at årsaken til datteras sykdom var ukjent.
– Det var på mange måter lettere å akseptere at det var en ukjent årsak. Da kunne vi si at det var tilfeldighetenes
spill at vår datter bestandig ville være syk. Men det var forferdelig vondt da vi skjønte at det ikke var tilfeldig. Det betyr nemlig at det kunne ha vært unngått, sier Grete. På midten av 1980-tallet utdannet hun seg til å bli sekretær. Hun rakk kun to år i full jobb før hun fikk Ine, og dattera trenger omsorg og tilsyn 24 timer i døgnet. I 17 år har Grete og Harald levd med avbrutt nattesøvn. For Ines epilepsianfall kommer like gjerne om natta som om dagen.
– Siden Ine var fem år gammel har Grete fylt fem-seks årsverk for å ta seg av henne, forteller Harald.
– Jeg ville ikke vært henne foruten. Dette tror jeg alle mødre forstår. Ine har vært så mye syk, og du går gjennom ild
og vann for barna dine, sier mora.

KNM Kvikk ble utfaset i desember 1994, sammen med resten av Snøggklassen. Først et knapt år senere kom det frem at påfallende mange Kvikkoffiserer fra perioden 1987–1994 hadde fått misdannede og dødfødte barn. I april 1996 fastslo marineinspektøren at saken skulle granskes.

Grete forteller oss at Ines sykdom er svært vanskelig å behandle. Hun har fem-seks forskjellige typer epilepsi og får ofte flere anfall daglig. Fire ganger i døgnet får hun medisin. I tillegg har hun en liten grad av cerebral parese. Og hun er mentalt tilbakestående. Foreldrene vet at datteren aldri vil bli frisk. Hun vil sannsynligvis bli verre. – Vi har ingen normale dager. Det er lykkelige stunder så lenge hun ikke har anfall, men så går det en stund. Da er vi der igjen, forklarer Grete.
– Vi kan aldri planlegge en utflukt eller noe sånt før vi ser hvilken form Ine er i. Det betyr også at Jakob lever i en
«hvis»-verden, sier Harald. Tolvårige Jakob er sønnen i huset. Han er et av Kvikk-barna du ikke hører så mye om: de som er født uten noen funksjonshemminger.

Kvikk ble hugget opp like etter at granskingen ble vedtatt i 1996. Sjøforsvarets forsyningskommando bygget derfor opp KNM Snøgg med utstyret Kvikk hadde hatt. Granskingsrapporten, framlagt i mars 1998, viste ingen sammenheng mellom senderne og skader på barn.

Problemet til Jakob er at han heller ikke kan planlegge sine aktiviteter med familien. Nå skal han få et eget oppholdsrom i huset, slik at han kan ta imot venner hos seg selv.
– Ine er veldig glad i andre mennesker. Og hun har en fantastisk bror som hjelper oss igjennom hverdagen. Men
som tolvåring er det ikke bestandig like stas hele tiden å måtte gi og få klemmer. Så det skal nok bli godt for ham å
få et eget rom, slik at han kan ta hjem kompiser når han vil. På dagtid går Ine på Bergen tekniske fagskole. Den tida benytter Grete godt.
– Jeg prøver å slappe av, og legge inn møter og samtaler til formiddagene. Men ofte blir det kun snakk om å ta igjen den tapte søvnen etter en våken natt. Grete besøkte sin mann på KNM Kvikk mens hun gikk gravid med Ine. Det betyr at også fosteret kan ha blitt direkte skadet.

I mars 1999 ba Forsvarsdepartementet Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) granske saken på nytt. I november 2000 ville Stami verken avkrefte eller bekrefte at misdannelsene skyldtes stråling i fedrenes arbeidsmiljø. Det fantes for lite kjent forskning på feltet til å gi noe klart svar.

– Da Forsvaret i fjor innrømmet at KNM Kvikk var skyld i vårt barns problemer, ble jeg skikkelig forbannet. Da hadde jeg endelig en syndebukk å rette meg mot. Den dagen var jeg full av bitterhet og sinne, og det var viktig å få det ut, forteller Grete, som på 90-tallet prøvde å ta en deltidsjobb.
– Det nyttet ikke. Ines sykdom krevde for mye. Når Ine blir 18 er hun rent teoretisk kommunens ansvar. Men det er ikke akkurat sånn at omsorgsboligene står tomme her i byen, så vi må regne med å ha henne boende her hjemme i enda noen år. Grete har en drøm om en ny start, den dagen Ine flytter til kommunal bolig. Selvfølgelig skal familien fortsatt gi Ine omsorgen hun trenger. Men Grete har også lyst til å leve ut et ordentlig voksenliv.

På senhøsten i 2000 dukket det opp rapporter om misdannelser også blant barn av andre sjøforsvarsansatte, og det ble avslørt en rekke tilfeller av kreft blant personell på fort. I januar 2001 ble Prosjekt HMS Sjø igangsatt, for å kartlegge helse, miljø og sikkerhet i Sjøforsvaret.

Siden hun var 25 år har offiserskona gått hjemme, og ofret både pensjon og karriere.
– Jeg har et ønske om å jobbe innenfor helse- og sosialtjenesten. Årene med Ine har gitt meg mange erfaringer,
sier Grete, som ser mulighetene for å ta en legesekretærutdanning.
– En eller annen utdanning må jeg i hvert fall ta. Jeg snakket med en rådgiver, og han sa at kassadame var det jeg
kunne bli med min yrkeserfaring – eller mangel på dette. Sånn er det når du har et 17 år stort hull i cv-en din. Samme dag som vi besøker familien thor Straten melder en av Oslo-avisene at utviklingshemmede barn er årsak til
at mange foreldre skilles. Grete og Harald nikker idet vi bringer teorien på bane.
– Vårt forhold som mann og kvinne har måttet vike rimelig mye. Det blir et merkelig forhold, ingen tvil om det, sier Grete.

Universitetet i Bergen og Kreftregisteret har fått ansvaret for kartleggingen. Arbeidet pågår fortsatt, men i februar 2004 offentliggjorde gruppen en foreløpig konklusjon om Kvikk: Det er en klar statistisk sammenheng mellom tjeneste på Kvikk og misdannelse hos barn av de som tjenestegjorde.

– Men vi har et bra ekteskap, alt tatt i betraktning. Vi har ikke tatt lett på forholdet vårt, og det er blitt mye tid til å
tenke. For det er klart – dette er ikke blitt slik vi hadde tenkt oss. Ine er vår førsteprioritet. Og det har ikke bare vært enkelt. Dattera har etter hvert fått en avlastningsordning som gjør at hun er borte fra hjemmet 49 døgn per halvår. Da bor hun i en kommunal bolig.
– Ine er veldig glad i andre folk, spesielt de som er voksne, så det fungerer greit. Men det var tungt å slippe henne
dit første gang, det må jeg innrømme, sier moren.
– Hva er det som gleder Ine?
– Albert Åberg! Hun har slitt ut flere opplag av Albert-bøker. Og Gullars... Det fjærkreet begynner jeg å få nok av nå!

Tallene i Prosjekt HMS Sjø viser at offiserer med tjenestetid fra KNM Kvikk har fått 87 barn. Av disse er 11 født
med misdannelser, noe som tilsvarer 12,6 prosent. Tallet er 2,9 for andre ansatte i Sjøforsvaret. Det betyr at det har vært 4,5 ganger flere tilfeller av misdannede barn innenfor Kvikkgruppen enn ellers i forsvarsgrenen.


Grete ler, mens Gullars og Indigo diskuterer i bakgrunnen. Ine vandrer fortsatt rundt i huset.
– Vi har fått henne til å like Sabeltann også. Men alt som er nytt må vi bruke tid på. Ellers er Ine veldig glad i familien sin, både besteforeldre, tanter og onkler. Og en ting til: Hun elsker å sprute vann. En dag satt familien thor Straten i stua. Plutselig så Ine ertende på mamma, og sa «ædda bædda».
– Det var utrolig fornøyelig! Jeg visste jo ikke at hun kjente til uttrykket engang. Ine har ingen velutviklet intelligens.
Men hun er et utpreget sosialt vesen, som har lett for å komme i kontakt med folk. Som da hun tar med fotoapparatet sitt inn der vi sitter, som for å vise fotografen at også hun har kamera.
Vi spør:
– Er dere fornøyd med oppfølgingen fra Forsvaret?
– Jeg skjønte ikke spørsmålet. Hvilken oppfølging? spør Harald thor Straten tilbake.

I fjor erkjente Sjøforsvaret at det ikke er tilfeldig at så mange Kvikk-barn har fått misdannelser eller er døde. Ingen vet sikkert hva ved Kvikk som har vært skadelig. Men Sjøforsvaret sa seg i august 2004 villige til å betale kompensasjon til familiene.

– Det som har skuffet oss mest, er hvordan Forsvaret snudde seg mot oss da saken ble kjent. De burde hele tiden ha
sittet på samme sida av bordet som oss. Men holdningen og engasjementet vi har møtt, har ikke vært bra. Statsråd etter statsråd har sagt at denne saken skal de til bunns i, men vi er ikke der ennå, sier Harald thor Straten, som i dag er orlogskaptein og jobber med taktikkutvikling på KNM Tordenskjold, Haakonsvern. De har vært mange, dagene hvor han har vurdert å slutte i Forsvaret.
– Det har ikke vært enkelt. Kan jeg jobbe videre i et system hvor jeg opplever at lederne toer sine hender og løper
fra ansvaret sitt?
– Heldigvis har jeg hatt noen fantastiske kolleger. Da jeg senket blikket til mitt eget nærområde, så jeg at så lenge
jeg konsentrerer meg om den jobben jeg er satt til, og mine kolleger støtter meg, kan jeg leve med det.

Mysteriet KNM Kvikk er fortsatt uoppklart: Ingen har klart å finne ut hvorfor så mange offiserer på missiltorpedobåten
har fått dødfødte eller misdannede barn. Forskerne tør ikke si når, eller om, det er mulig å bevise hva det er som har ført til skadene.

Trond Kathenes, far til Andreas, har vært talsmann for Kvikk-foreldrene siden snøballen begynte å rulle. Han setter pris på det er bestemt at foreldrene skal få kompensasjon. Men penger er ikke det viktigste, sier han:
– Vi vil sørge for at det ikke blir flere Kvikk-saker. Det er det viktigste for oss. Vi må leve med de barna vi har, uansett. For noen av oss går det greit. For andre betyr det 24 timers tilsyn.
– Er Kvikk-saken avklart når foreldrene får sin kompensasjon?
– Nei. Kvikk-saken er ikke ferdig før man nærmer seg en forklaring på hvorfor vi har fått barn med misdannelser, og hvorfor noen barn døde før de var en uke gamle. Først når vi vet en årsakssammenheng er saken i mål.
Andre sier det slik:
– Kvikk-saken tar aldri slutt for oss. Den vil alltid eksistere. Vi har det synlige beviset, forteller Grete Ljones thor Straten fra kjøkkenbordet sitt. Hun peker mot Ine, som nå har satt seg rolig i sofaen med Gullars-plata på topp volum.


EN GOD DAG. Ine er altfor sosial til bare å sitte rolig i sofaen og høre på Gullars. – Det var lettere å akseptere sykdommen hennes den gangen årsaken var ukjent, sier mamma Grete.
BRYTEKAMP. TV-spill er det nest artigste Andreas Kathenes vet. Bare fotball rangeres høyere.
TI ÅR ETTER. Det er snart ti år siden de første samtalene om skader blant Kvikk-barn fant sted. Harald thor Straten husker godt telefonen han fikk da dattera var åtte år gammel. – Det var en puslespillbit som falt på plass for oss.
ENESTE FARTØY. KNM Kvikk hadde i perioden 1987-1994 status som Marinens spesialfartøy innen elektronisk krigføring, og hadde en særegen radiosender på akterdekket. FOTO: HARALD THOR STRATEN
OMSTRIDT. KNM Kvikk ble hugget opp i Stavanger våren 1996. FOTO: HUGO BERGSAKER/SCANPIX

SAGT OM KNM KVIKK:
«Kronprins Haakon er en av de mange som for tiden er om bord på MTB-fartøy og kan være utsatt for stråling»
Opplysning i VG 28. april 1996, da Kvikk-saken først nådde mediene
«Om vi sitter igjen med bevis på at sædceller påvirkes og skades av elektromagnetisk stråling i visse frekvenser, da har vi tatt medisinen ett hakk videre»
Medisinsk sjef ved Haakonsvern, Jan Helge Halleraker til Forsvarets Forum 26. mars 1997
«Det skal ikke stå på penger når spørsmålet om videre utredning i Kvikk-saken skal vurderes. Forsvaret har ingenting å skjule»
Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll i samtale med Kvikk-foreldrene 2. november 1998
«Vi har brukt veldig mye ressurser på dette og fått stort sett bare kjeft tilbake. Det er jeg grundig lei av»
Generalinspektør for Sjøforsvaret, Hans K. Svensholt, til Forsvarets Forum 4. nov. 1998
«Dette er selvfølgelig en viktig sak som kommer opp så snart vi får tid og anledning til å ta den»
Forsvarsminister Eldbjørg Løwer til Laagendalsposten 31. mars 1999
«Stami finner ikke direkte dokumentasjon som støtter hypotesen om at barnas helseskader skyldes eksponeringsfaktorer om bord på Kvikk, men vi kan heller ikke avvise hypotesen»
Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) 20. september 2000
«Vi har fortsatt et ubesvart spørsmål. Hvorfor ble barna født med misdannelser?»
Generalinspektør for Sjøforsvaret, Kjell Birger Olsen, under fremleggelsen av Stami-rapporten 20. september 2000
«Det viktigste jeg kan gjøre er å ta rapporten alvorlig, og etter en grundig vurdering beslutte hvordan vi skal følge den opp. I denne fasen kan mange tillate seg å synse. Det kan ikke jeg»
Forsvarsminister Bjørn Tore Godal om Stami-rapporten, i Bergens Tidende 21. sept. 2000
«I etterpåklokskapens klare lys er det helt klart at opphuggingen av Kvikk ikke burde vært gjort»
Informasjonssjef ved Haakonsvern, Gunnar Vetlejord, i Aftenposten 10. november 2000
«Jeg mente da og mener fremdeles at Kvikk-saken ble altfor mye oppblåst i mediene. Mediene skapte et hysteri på løst grunnlag og skaket opp folk i utrengsmål»
Pensjonert sanitetsinspektør i Sjøforsvaret, Otto I. Molvær, til Bergens Tidende 13. nov. 2000
«Jeg tror ikke folk flest er klar over at det ikke finnes noe register over alle barn med medfødte misdannelser»
Prosjektansvarlig i HMS Sjø, Vilhelm Koefoed, til Bergens Tidende 13. november 2002
«Det er nå hevet over en hver tvil, med to vitenskapelige streker under, at det er en sammenheng mellom medfødte misdannelser og det å ha vært på Kvikk»
Sanitetsinspektør for Sjøforsvaret, Jan S. Pettersen, til Bergens Tidende 2. februar 2004
«Hele Kvikk-saken er veldig trist. (...) Vi ser nå fram til å finne en løsning som begge parter kan være fornøyd med. Det er en løsning på gang»
Generalinspektør for Sjøforsvaret, Jan Eirik Finseth, til NRK 25. august 2004
«Det er i Forsvarets interesse at alle sider av denne saken blir grundig undersøkt i forhold til alle personellgrupper, også de vernepliktige som er omfattet»
Hentet fra forsvarsminister Kristin Krohn Devolds svar til stortingsrepresentant Rita Tveiten (Ap), besvart 1. mars 2005.

KILDER
Forsvarsdepartementet, Sjøforsvaret, Interessegruppen for Kvikk-foreldre, rapporter fra Sjøforsvarets forsyningskommando (1998), Stami (2000), Prosjekt HMS Sjø (2004), samt trykte artikler i bl.a. Bergens Tidende, Forsvarets Forum, og Forsvarsnett.


Analyserer ny undersøkelse
I disse dager starter arbeidet med å analysere en ny helseundersøkelse i Sjøforsvaret. 16 000 tidligere tjenestegjørende personer er blitt spurt, blant annet folk som har tjenestegjort i Sjøforsvaret så langt tilbake som på femtitallet. – Vi vet jo ikke hva det er ved Kvikk som har ført til misdannelser hos barna. Men ved denne undersøkelsen håper vi å finne ut om offiserer som har tjenestegjort i en bestemt periode er mer utsatt enn andre, sier kommandørkaptein Vilhelm Kofoed, prosjektansvarlig i HMS Sjø.
Penger etter sommeren
Arbeidet med å måle ut kompensasjon starter trolig til høsten, etter at ekspertgruppen er ferdig med de medisinske utredningene som nå pågår. – Men det er for tidlig å si hvor store kompensasjonene blir, både totalt og for hver enkelt. Vi kommer til å beregne individuelt ut fra de relevante skader hvert enkelt barn har, og vi legger erstatningsrettslige prinsipper til grunn, sier rådgiver Christiane Røsholt i Forsvarsdepartementets juridiske seksjon, som behandler saken videre når ekspertene på Haukeland er ferdig.
Ønsker ro rundt saken
Generalinspektør for Sjøforsvaret, kontreadmiral Jan Eirik Finseth, vil ikke uttale seg om Sjøforsvarets håndtering av Kvikk-saken på det nåværende tidspunkt. – Saken er nå til medisinsk sluttbehandling. Det er viktig at alle parter – ikke minst offiserene og deres familier – får mest mulig ro inntil alle medisinske vurderinger og Forsvarsdepartementets videre behandling av erstatningssaken, er ferdig, skriver Finseth i en e-post.
DÅRLIG KLANG. Kvikks skipsklokke henger på Marinemuseet i Horten. Det er det eneste som er igjen av fartøyet i dag.