Ingrid gardesjef

Foto: ARNE FLAATEN

– Hvordan skal du feire Olsok?
To øyenbryn fyker opp og ned.
– Du vet jeg har bursdag? Ja visst, 40 år. Og jeg har lyst til å feire på toppen av Galdhøpiggen. Jeg liker topper, svarer Ingrid Margrethe Gjerde. Gardesjefen.
Teamet hun tenker seg til fjells med tirsdag 29. juli, er mann og barn. Som vil si Rune Jensen – for øvrig oberstløytnantene Gjerde & Jensen – og tvillinger med kongelige fornavn, Margrethe og Harald på åtte år. Rune Jensen er sikkerhetsinspektør i Hærstaben.
– Barna har familienavn. Ren oppkalling, bedyrer sjefen for Garden.
Så var det 40-årsdagen:
– Vi blir mast på, skjønner du, for vi har hytte og familie i Fredrikstad, og det er forventninger om feiring der også. Jeg har planlagt å ta fri hele den uka, jeg, så får vi nok til begge deler.
– Blir det champagne på toppen?
– Kanskje? I alle fall rødvin om kvelden.

Store spenn. 40-årsfeiringen er altså langt på vei planlagt – i spennet mellom Norges høyeste fjell på 2469 meter i Oppland fylke og familiehytta på flatlandet i Østfold. Gardesjefen har ikke sansen for å gå på jakt, for den skjer ofte nede i skog og kratt. Og hun er for rastløs til laksefiske.
– Det er meningsløst å stå stille i en elv i fem dager i strekk! Men å ta en tur til en fjelltopp? Yes!
Det er spennet i tilværelsen som
både passer og fascinerer gardesjefen:
– Å være sjef for Garden er ingen åtte til fire jobb. Kort sagt kan det dreie seg om å være svett og sliten i felt den ene dagen – og sitte ved kongens bord den neste. Det som er så bra med stillingen, er nettopp blanding av administrativ og operativ ledelse. Begge deler er fint – selv om jeg som person nok heller mer til det akademiske enn praktiske.
Friluftsmennesket liker spesielt godt når jobben tar henne ut i terrenget. Rett før påske dro hun på vinterøvelse i Indre Troms, dit kronprinsen også kom.
– Underlagt meg i forbindelse med et oppdrag, ler den sporty sjefen.
– Jeg sier Deres Majestet til kongen. Selv kalles jeg bare Gardesjefen eller oberstløytnant Gjerde. Fornavn brukes bare av de nærmeste.
Så går hun raskt over til privatdelen av sitt liv: familien.
– Hjemme venter unger med aktiviteter som skal følges opp, tar den spreke mammaen med, og legger til:
– Mannen min og jeg var på flere måter glade da vi fikk barn. Som barnløse levde vi aktivt på et annet vis. Ofte tok jobben oss til hver vår kant, i Norge eller i internasjonal tjeneste. Det var mye logistikk for å treffes, husker jeg. Derfor var det fint for oss at vi ble foreldre og måtte samle oss om middag oftere.

Alltid beredt. Ingrid Gjerde er glad for at Baden-Powell (for hundre år siden i år) startet speiderbevegelsen. Speideren egnet seg nemlig for prestedatteren som tok tre fingrer til lua og sa «alltid beredt» fra hun var seks– syv år gammel.
– Som gammel speider, tror du din interesse for Forsvaret startet der?
– Jo...det henger nok litt sammen. Jeg har alltid vært glad i å ferdes i naturen. Vi dro mye på tur hjemme, og jeg likte å lære speidere gleden over friluftsliv. At jeg ble patruljefører, sier vel noe om at jeg gjerne tar lederoppgaver. Å søke utfordringer har jeg alltid gjort.
At hennes to år eldre bror snakket pent om Forsvaret, bidro nok òg. Kan hende også arv fra bestefaren Trygve Opsahl, gardist i 1923–24?
– Jeg var inne på å studere medisin da jeg tok befalsskolen rett etter videregående, men etter skolen streifet legestudiet meg bare kort før jeg fortsatte en militær løpebane. Jeg har aldri angret. Skjønt, jeg vet jo ikke hva jeg gikk glipp av...

Foto: ARNE FLAATEN.

79 sengekamerater. Som den første kvinnelige leder av rundt elleve hundre personer i Gardeleiren – Hærens største bataljon – er hun glad for sjansene hun har fått og mulighetene Forsvaret gir. Men Ingrid Gjerde er ikke spesielt opptatt av å kverne verken kvinnesak eller det å være jente i et mannsdominert miljø. Hun snur det heller «the other way around»: En driftig adjutant, kaptein Geir Løvhaug, holder uniformen og kalenderen hennes i orden.
– Den enkelte får bli bedømt ut fra jobben den gjør, ikke kjønn, slår hun fast.
Nøkternt sett er hun fornøyd med at stadig flere jenter velger militær yrkesvei. Hun sier det finnes en rekke dyktige damer i rekkene. Forsvaret er en god arbeidsplass for kvinner, synes hun, og de riktige jentene gir en fin balanse.
– En episode fra det å være kvinne blant mange menn?
Kort pause. Så er hun i Italia:
– Jeg var på en Nato-øvelse på Sardinia der jeg ble innlosjert i en 80-sengs sal. De 79 andre var menn. Litt rart og en del styr med vakthold når jeg dusjet. Men ellers er det jeg husker mest fra de nettene, mye snorking.  
– Din kvinnelige kollega debuterte på film, kontreadmiral Bastviken i «Lange Flate Baller 2». Er det noe for deg?
– Passærnte! Men jeg kjenner Louise, hun er flott type og særdeles dyktig. Gjør seg sikkert på lerretet. Jeg har ikke fått sett filmen, men skal. Er sterkt press både fra ungene og morssiden, som er fra Fredrikstad.

Halvfabrikata. Ingrid Gjerde runder av dette med kvinner i Forsvaret med å si at det er viktig er å finne sin form, bli trygg i rollen og være klar over hvordan man vil fremstå. Fordi man er i mindretall, blir man mer synlig, ingen tvil om det. Selv brukte hun hverken smykker eller sminke de første årene i Forsvaret, og hun tror nok folk møtte en tøffere utgave.
– Jeg var opptatt av å bli akseptert og hadde forestillinger om at en riktig militær holdning var litt maskulin. Men du behøver ikke være mann for å vise styrke og fasthet! Vi kvinner får utføre jobben på vår måte.
– Går du i rosa joggedress hjemme da, som kontrast til uniformen?
– Ikke så galt, det blir helst treningstøy og olabukser. Og pent når vi skal ut.
– Opplever du tidsklemma?
– Den tror jeg et stykke på vei er selvkonstruert. Folk vil rekke alt, for så å klage over at tida ikke strekker til. Men klart jeg også opplever dette på hjemmebane til tider.
– Enn hobbyer, da?
– Mye friluftsliv og idrett. Leser gjerne både fag- og skjønnlitteratur. Tidligere både bakte, sydde og strikket jeg. Nå blir det liten tid. Og det er blank løgn hvis jeg sier at jeg er flink til å lage mat. Hjemme hos oss går det i Toro og halvfabrikata.
Hun er glad for at foreldrene flyttet fra Trondheim til Oslo da de pensjonerte seg. Hun har også søsken med familier i nærheten.
– Det er vel en ærlig sak å si at vi trenger støttespillere for å klare en travel hverdag?

Jeppes drømmedag. I fjor henvendte faren til tolv år gamle Jeppe seg til gardesjefen. På øvingsfeltet til Garden i Sørkedalen lå det igjen mange militære etterladenskaper – maskingeværbelter, AG3-magasiner, rødfis og knallskudd. Jeppe og faren var overrasket over alt rotet i et populært turområde. Alt i alt en litt flau sak, som Garden håndterte ved sporenstreks å rydde opp – og invitere Jeppe i klasse 8B på Voksen skole til «drømmedag» i Gardeleiren på Huseby. Til klassens store misunnelse ble han hentet på skolen i et pansret SISU-kjøretøy og kjørt til leiren, etterfulgt av omvisning. Jeppe viste seg som en «frisk og våken gutt», ifølge gardesjefen.
– Var det du som fant på noe så morsomt som å be ham på besøk?
– Nei, ikke meg alene, vi var flere om å legge opp Jeppes dag, for vi følte absolutt for å gjøre noe med omdømmet vårt i denne saken. Leiren ligger i et tettbygd område. Vi har ansvar for å holde det ordentlig der vi ferdes og ha et positivt forhold til naboene. For oss var det en god opplevelse å ha Jeppe her. Jeg ser ikke bort fra at en type som ham kan søke seg hit igjen senere, sier Gjerde.
Hun brukte selv nettopp ordet positiv, og det er et ord som fargelegger inntrykket av gardesjefen. Oberstløytnanten virker lett til sinns, åpen for det meste, livsbejaende.
Når hun får høre om bildet man får av henne, sier hun det sånn:
– Jeg er et ja-menneske!

Oslos buekorps. Men tilbake til tolv år gamle Jeppe: Hun mener han representerer en tydelig parallell til noe gledelig hun har merket seg:
– Vi har så mye fin ungdom i Garden. Unge mennesker som ønsker å skaffe seg kunnskaper og erfaring, som vil lære å oppføre seg bra og bli forberedt på å møte voksenlivet. Jeg misunner arbeidsgivere som får tak i disse ungdommene. Jeg er så stolt av dem at du aner ikke!
Hun dveler også litt ved at Jeppe kommer fra Gardeleirens nabolag:
– Jeg har inntrykk av at folk setter pris på å ha oss i nærheten... Mon Garden har betydning som et slags nasjonalsymbol? Som buekorpset i Bergen? Ikke bare fordi Gardemusikken synes og høres med vakt, drill og parader, men for alt vi står for – med hovedoppdrag å beskytte kongen og den kongelige familie.
Deler av bildet er også at Garden benyttes ved sørgelige anledninger, som ved båremottak.
– Det er veldig tungt når unge mennesker kommer hjem i kiste. At Forsvaret står for det seremoniell ved slike hendelser, og hedrer dem som har ofret livet - og ikke minst gjør det vi kan for å støtte deres pårørende.
Personell som kommer hjem, men har pådratt seg senskader som kan prege dem livet ut, ligger på henne:
– Forsvaret har definitivt ikke vært flink nok tidligere. De første fra tjeneste i Libanon, for eksempel, fikk ikke god nok oppfølging. Vi har heldigvis et helt annet apparat nå, både før, under og etter tjenesten, uttaler den tidligere troppssjefen i Unifil.  
– Mange veteraner sliter med at de kommer hjem til familie og samfunn som ikke forstår hva de har vært med på. Jeg har møtt en del av dem og har stor nytte av at jeg har egenerfaring og kan sette meg inn i opplevelsene deres.

Starte i skolen. I mange år var Ingrid Gjerdes mor lektor på Strinda videregående skole i Trondheim. For noen år tilbake brukte moren sin datter på en temadag i samfunnsundervisning:
– Jeg har tro på at vi fra Forsvaret skal være mer aktive ute på skolene og fortelle om oss og vårt, om engasjementet hjemme og ute. Vi må vise hva vi holder på med. Da tror jeg vi må starte i skolen. Særlig nå som en stadig synkende del av ungdomskullet gjennomfører førstegangstjenesten, er dette vesentlig.
Hun kunne kanskje også ha hjulpet til i språkundervisning hvis det gjaldt russisk, der har hun studier bak seg og klarer seg i tekst og tale. Skoletysken ligger i bakhodet, og i Libanon lærte hun arabisk. Men feltet som står henne nærmest, er likevel sikkerhetspolitikk. Hun har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Familien var med da hun gikk på US Army Command and General Staff College i Kansas. Hun reiste over «med stor nysgjerrighet» og tok også mastergrad i strategi om forholdet mellom USA og Kina. Et par år før hadde hun for første gang vært i Kina, i delegasjonen til forsvarsminister Kristin Krohn Devold.
– Hva tenker du om Kinas opptakt til OL i sommer og eventuell boikott av lekene?
Gjerde gir umiddelbart uttrykk for at temaet er svært, og at utvikling skjer nærmest fra en dag til annen. Hennes kortversjon er at det er viktig at land markerer sterkt at Kinas nasjonale handlinger strider mot en folkerett det er enighet om i FN. OL-boikott lar hun ligge.

Forsvarssjef i magen? – Hvor går veien videre for gardesjefen?
– I første omgang blir det ett år til i stillingen her på Huseby. Så har jeg vel visse ønsker om å reise ut igjen. Jeg er innstilt på å trå til. Jeg valgte bevisst et løp med rolige år da barna var mindre, men de vokser jo til. Men hvor? Afghanistan er aktuelt. Og på sikt – kanskje USA? Beordring er ikke like enkelt når partneren også har en karriere å ta vare på. Nå er det Runes tur til å velge først, føler jeg.
Ingrid Gjerde er heller ikke fremmed for å jobbe i Forsvarsdepartementet eller å undervise på stabsskolen.
– Jeg tror jeg vil føle meg hjemme i grensesnittet mellom sikkerhetspolitikk og militærfag. Så mye vet jeg.
– General Sverre Diesen har som deg vært gardesjef...skjønner du hvor jeg vil hen?
Tilsynelatende ikke.
– Går du med en forsvarssjef i magen?
– Nei nei! Jeg har ikke tenkt i den retningen en gang. Jeg har oppnådd mye i ulike posisjoner i Forsvaret, og selv om jeg er målrettet, er jeg ikke der i det hele tatt. Bare noen ytterst få har det som kreves i slike posisjoner. Jo høyere nivå, desto mer ansvar og forpliktelser, og Diesen er 110 prosent dedikert i det han gjør, svarer Ingrid Garde, sorry – Gjerde.
Hun legger det ikke til, men det kan virke som om de tre der hjemme er langt viktigere i livet hennes enn fire generalstjerner.

ELLEN MARIE AREFJORD
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Ingrid Margrethe Gjerde.
Født: 29. juli 1968.
Grad: Oberstløytnant.
Stilling: Sjef for Hans Majestet Kongens Garde, Oslo.
Sivilstand: Gift med Rune Jensen, mor til tvillingene Margrethe og Harald (8).
Aktuell: Første kvinnelige gardesjef går løs på sitt tredje år. Ingen gardesjef har sittet så lenge.

Milepæler
10 år: Ingrid flytter fra Bærum til Trondheim. Husker det var trist å ta farvel med venninnene – og syntes da at Trondheim var en utpost på jorden.
20 år: På plass i Forsvaret. Gikk rett fra videregående til befalsskole i Hæren.
30 år: I Sarajevo, som kompanisjef i Telemark bataljon. Besøkte en amerikansk luftenhet - og deretter «surprise party» på selve 30-årsdagen.
40 år: Galdhøpiggen, here we come! Familien blir med når Gjerde tar seg til topps på sin 40-årsdag 29. juli.