Forsvarsforum
Kamp uten kuler
På ryggen har han en pc – i vesten antenner og batterier. Framtidas soldat har koplet seg til nettet.
Tips en venn 02.05.2005På et høydedrag i Nord-Trøndelag står rittmester Bjørn N. Jacobsen med et underlig våpen. Han bryr seg ikke omelgen som beiter på noen nedfelte trær i skogbrynet like ved. Han er for opptatt med å prøve ut framtidas stridsutrustning under øvelse Battle Griffin i Trøndelag: Et avansert videosikte er koplet til pc-en på ryggen. Den sender bilder, kart og meldinger; den måler avstand, gir posisjon og fungerer som sikte på flere typer våpen. I en spesialsydd vest er to radioer og en liten håndholdt skjerm, to antenner og batterier. Rittmesteren er en vandrende datasoldat.
Se helheten
– Dette er utvilsomt veien å gå, sier Jacobsen, og mener utstyret han har på seg kan bli soldatutrustning om åtte-ti år. Oppakningen er en del av Forsvarets høytekonologiske satsing, det vanskelige ordet nettverksbasert forsvar (NBF). NBF er et forsøk på å knytte militære operasjoner sammen i et elektronisk nettverk: Personell, kommunikasjonssystemer,
våpenplattformer og avdelinger skal virke sammen – uavhengig av forsvarsgren, geografi og nivået i kommandokjeden. Hensikten er, ifølge Forsvaret, å reagere hurtig og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Når alle deltakerne er «på nett», er målet at de alle skal forstå og se helheten av situasjonen de er oppe i.
– Det nye utstyret er brukervennlig, men vil nok ikke ligge i hyllene de nærmeste par årene, sier rittmesteren, etter å ha trykket på noen taster og sendt avgårde et siktebilde fra brinken han lå på. Bildet Jacobsen tar med videosiktet,
blir sendt trådløst til en hvitmalt container noen kilometer unna. Det er omtrent som å sende vanlig e-post, bortsett fra at her er avsenderen langt ute i skogen, og uten fast nettverksforbindelse.
Internett i felt
I containeren henter FFI-forsker Rune Lausund opp bildet på en storskjerm. Det er godt og varmt for de åtte-ti mannfolkene og den ene kvinna som sitter fordypet ved sine bærbare pc-er. De er forskere og offiserer, samt eksperter fra firmaer som driver med IT. Noe glimt av elgen til Jacobsen, får de ikke. Det eneste dyrelivet de enser, er ei lita mus som en av karene har oppdaget i snøen utfor døra.
– Det geniale er at du bærer med deg infrastrukturen, altså nettverket. I en kampsituasjon bør den nye utrustninga
gi et bedre bilde av situasjonen, og det bør også føre til færre sårede, sier major Alf Birger Enger, sjef for kamplaboratoriet (Combat Lab) ved Hærens transformasjons- og doktrinekommandos (Tradok) avdeling på Elverum.
Alt du normalt kan sende over Internett skal soldatene etter hvert formidle ute i felt, fra enkeltmann og oppover i systemet til et hovedkvarter. Informasjonen kan være bilder, videosnutter, lyd, tale, kart og andre dokumenter.
Kjempesatsing i USA
Et viktig mål med nettverksbasert forsvar er nettopp å samle så mye informasjon at sjefene er i stand til raskt å
treffe beslutninger. Sammen med moderne presisjonsvåpen skal det redusere faren for å skade andre enn dem du ønsker å ramme. På den andre sida av Atlanteren skal USA bruke ufattelige 120 milliarder kroner årlig i ti år på å bygge et militært Internett – en såkalt Global Information Grid. Pentagon ønsker å sikre at troppene er kontinuerlig oppdatert på trusler og fiendtlige bevegelser. Det nye nettet vil omfatte fiberkabler, satellitter, radiosystemer og annen infrastruktur som soldatene har tilgang til med bredbånd. Så langt går vi ikke her hjemme på berget. Men bildeformidling for å tolke mål og objekter, blir viktig. Å oppdatere kartdata og GPS-posisjoner, vil også få oppmerksomhet. Ved Forsvarets forskingsinstitutt (FFI) har forskerne en grunnleggende idé om å få mye større effekt av ny teknologi. Det krever endringer:
– NBF-tanken er å legge all informasjon du lager ut på nettet, lage en slags informasjonsbank à la gule sider. En hærsoldat skal kunne kople seg opp og se hva radaren på et fartøy ser, sier forsker Geir Enemo.
Ni tv-skjermer
Sensorer er en bærebjelke i et nettverksbasert forsvar. Nettopp sensorer har Norwegian Battle Lab and Experimentation (Noble) i Bodø eksperimentert med. I vinter gjennomførte de i samarbeid med flere avdelinger og
sivile firmaer en større test ved garnisonen i Sør-Varanger (GSV), hvor forskjellige sensorer ble koplet sammen i et nett for å hindre at noen trengte seg usett inn i et område, såkalt «force protection». I noen bitende kuldegrader fikk utstyret kjørt seg. En observasjonsballong slet seg i sørvesten og forlot Høybuktmoen i retning Barentshavet.
– Poenget vårt er å framstille et felles bilde av situasjonen for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, forklarer orlogskaptein Hans Petter Myrseth ved Noble. Vi sitter i et provisorisk operasjonsrom på GSV hvor det summer fra viftene som kjøler pc-er og videokanoner. De nærmere 20 tilstedeværende følger med på et digitalt kartbord satt sammen av ni tv-skjermer. På veggen bak flimrer videobilder. Bildene kommer fra et avansert kamera som henger under vingen på et småfly. På kartbordet legges det inn opplysninger fra forskjellige andre sensorer.
Færre i felten
Og dem er det mange av: Radarlink, ballongkamera, personellradar, UAV med termisk og konvensjonelt videokamera, marksensorer, gassfølere og Kystverkets automatiske identifikasjonssystem er koplet sammen i et nettverk. Ingen skal kunne nærme seg uten å bli oppdaget. Hele systemet er mobilt. Med det ønsker Noble å kunne pakke det ned og sende utstyret hvor som helst for å overvåke spesielle områder.
– Ettersom sensorer blir viktige i et nettverksbasert forsvar, innebærer det færre soldater i felten. Men en sensor
kan aldri erstatte et menneske fullt ut, og vi må trene folk i å bruke sensorer og tolke informasjonen den bringer.
Det er viktig, understreker Myrseth. Korporal Torjus Dalseide i sensortroppen på GSV parkerer beltevogna oppe på en forblåst fjellknaus. Han bruker ti minutter på å sette opp en personellradar som leverer data til observasjonsrommet på øvelsen. På de ti minuttene blir han nesten beinfrossen, men vi får da frittet ut av ham hva han tenker om nettverksbasert forsvar:
– Infanteritjenesten blir vel ikke så veldig annerledes, men den tekniske overvåkinga blir nok det. For soldatene vil det være en fordel å ha teknisk innsikt og datakunnskaper. Men jeg tror ikke teknikken blir noe problem i framtida,
sier Dalseide, som selv sikter seg inn på grunnleggende befalsutdanning.
Human krigføring
Færre soldater i felten og økt bruk av teknologi kan bety en mer human type krigføring, skal vi tro avdelingssjef
Vidar Andersen på FFI, som har styring med flere NBF-prosjekter:
– Det blir en annen arena å føre krig på. Vi kan gå løs på informasjonssystemene til motparten og få ham til å gi opp, uten å drepe noen. Det å lamme motstanderens infostruktur kan være en human krigføring, sier Andersen.
– Risikerer vi at teknikken blir så vanskelig at den enkelte soldat må være datanerd?
– Nei, det blir neppe noe problem. De som er unge i dag har avansert utstyr til hverdags og en annen bakgrunn enn
den eldre generasjon. Når vi kanskje har lagt et grunnlag for NBF om et par år, tror jeg den største forskjellen blir at utstyret vi venner oss til å bruke i hverdagen, er basert på bredbåndskommunikasjon, og har uendelig lagerkapasitet. Soldatene i felten vil nok fortsatt synes at deres utstyr virker mye mer primitivt enn det de har hjemme i stua.
Risiko?
Andersen tror den største utfordringen ligger hos offiserene, som skal bruke dette nye og må lære seg å tenke på andre måter. Det må tas gradvis steg framover – en utvikling han tror aldri stanser opp. Forsvaret har allerede mye
infrastruktur som etter hvert vil ta del i NBF, så endringen blir mye mer gradvis enn når for eksempel et nytt fartøy
tas i bruk. Pengesekken vil styre hvor raskt vi kan ta nye hjelpemidler i bruk, men regjeringen har sagt at et godt
grunnlag for NBF bør være lagt innen 2008.
– Noen deler av Forsvaret vil nok innføre mer NBF enn andre, sier Andersen, og vedgår at det også ligger risiko i ny teknikk, slik som jamming og innbrudd for å fjerne eller plante informasjon.
TORBJØRN LØVLAND
ARNE FLAATEN (FOTO)
DATAKRIGER. Med prototypen på det nye videosiktet og velutstyrt vest, blir rittmester Bjørn N. Jacobsen ved Snåsavatnet en vandrende IT-soldat.
SOM E-POST. Forsker Rune Lausund får på noen sekunder opp bildet som ble tatt med videosiktet noen kilometer unna.
VESTEN MED DET RARE I. Den spesialsydde vesten inneholder alt du trenger for å kommunisere med andre enheter, blant annet pc med PDA-skjerm.
ELEKTRONISK ØYE. Korporal Torjus Dalseide fra sensortroppen på GSV stiller inn en personellradar for å overvåke et område. FOTO: TORBJØRN LØVLAND
VISUELLE KART. Under et Noble-eksperiment i Kirkenes ble en mengde informasjon samlet og visualisert på et digitalt kartbord. Bare UAV-bildet vises på storskjerm.
NETTVERKSBASERT FORSVAR (NBF)
- Et nettverksbasert forsvar bygger på moderne informasjonsteknologi, hvor alle involverte deler informasjon med hverandre. Ved at alle forstår situasjonen og hva som må gjøres, er målet å oppnå høyere tempo og mer nøyaktighet: du vet hvor kameratene er, og du vet hvor motstanderen befinner seg. Overgangen til et nettverksbasert forsvar skjer gradvis. Til slutt skal alle forsvarsgrener kunne kommunisere på et sikkert nett, helt ned til enkeltmannsnivå.
NBF SETTER UT ET MÅL:
1. Soldaten oppdager et mål. Ved hjelp av GPS overføres data om målet, og et videosikte leverer bilde til operasjonsledelsen, om nødvendig via satellitt.
2. Et ubemannet fly (UAV) sendes inn og gir bedre oversikt over målet ved at videobilder sendes tilbake.
3. Operasjonsledelsen vurderer situasjonen og sjekker opplysningene opp mot hverandre. De kan for eksempel bestemme seg for å slå ut målet med en satellittstyrt bombe fra et jagerfly.
4. Koordinatene til målet sendes via satellitt til et jagerfly som allerede er i lufta.
5. Jagerflyet slipper bomben fra stor høyde, med riktige koordinater programmert.
6. Ved hjelp av en GPS-satellitt styres bomben inn mot målet.
7. Soldaten som oppdaget målet har ikke løsnet et skudd, men kan observere og rapportere resultatet tilbake til operasjonsledelsen.
KILDE: Forsvarssjefens militærfaglige utredning 2003.
