Kampen om rommet

SYMBOLSK: Månelandingen hadd stor symbolverdi og skapte enorm interesse for romfart verden over. Her poserer Edwin «Buzz» Aldrin ved det amerikanske flagget, mens Neil Armstrong tar bildet. Til venstre kan vi skimte månelandingsfartøyet Eagle. Foto: NASA

16. juli 1969, Kennedy Space Center i Florida.
Klokka er 09.32 lokal tid, og måneraketten Apollo 11 med besetning på tre tar av på det som skal bli en merkedag i romfartshistorien. Den enorme bæreraketten Saturn V brøler og sender ut tykk røyk og løfter 2900 fra tonn fra uskytingsrampen. Tusenvis på tusenvis har valfartet til oppskytningen av Apollo 11, de følger med på trygg av avstand. Fjernsynssendningen følges av millioner – hele verden rundt. Fem dager senere, 21. juli,  blir marineflyger og astronaut Neil Armstrong den første mannen som setter ben på månen. Med ordene: «That’s one small step for a man, one giant leap for mankind,» skriver han seg inn med gullskrift i historien.

Høy temperatur. 40 år senere har disse ordene fortsatt kraft og viser til en tid da kald krig ga enorm vilje til ressursbruk for å bli den første nasjonen som hadde en mann på månen. USA vant som kjent det kappløpet, men det var på ingen måte opplagt, forteller tidligere offiser i Luftforsvaret Erik Tandberg (76).
– I starten hadde Sovjetunionen mye bedre og kraftigere bæreraketter enn amerikanerne som vegret seg for å bruke militære raketter som fremdriftsmiddel. Sovjeterne var de første som sendte opp en satellitt, og da Jurij Gagarin ble første mann i verdensrommet 1961, var det dråpen som fikk begeret til å flyte over for USA, sier romfartseksperten ved Norsk romsenter.
Gjentatte sovjetiske suksesser var utålelig, både for John F. Kennedy og den amerikanske folkesjelen, forteller Tandberg. Kort tid etter la den bare måtelig romfartsinteresserte presidenten planene som skulle sørge for at det var en amerikaner som først satte sine ben på månen. Erik Tandberg – som kommenterte månelandingen for NRK – husker den som historisk begivenhet som virkelig ga fart på rominteressen.
 – Vi visste lenge hva som ville skje, men det var likevel veldig stort. Det var enormt mye som sto på spill.

NY TEKNOLOGI: – Romkappløpet og månelandingen førte til et kvantumsprang for datateknologien, sier Erik Tandberg, pensjonert major – etter 17 år i Forsvaret. Internett og GPS-teknologi var også et resultat av romsatsingen.

Stort. Ferden mot månen var lang på mer enn én måte. Milliarder av dollar og flerfoldige prosjekt – både vellykkede og ikke fult så vellykkede – kuliminerte i det som mange mener er den viktigste merkedagen i historien. Mennesket så ut over sin egen lille blå planet og mot det altoppslukende mørke verdensrommet. En ny grense var flyttet.
– Jeg tilhører Apollo-generasjonen, og vi hadde en veldig stor tro på at teknologi kunne løse nesten alle problemene vi sto overfor, sier astrofysiker Eirik Newth, som bare var fem år da Neil Armstrong tok sine første skritt på månen.
Newth husker ikke selve hendelsen. Mye på grunn av at familien ikke eide et TV-apparat i 1969. Likevel mener han månelandingen var en av de viktigste begivenhetene i forrige århundre. Erik Tandberg strekker seg lengre.
– Det var en enorm bragd, kanskje en av de største med tanke på at det var første gang et menneske hadde kommet til et annet himmellegeme.

Kappløpet. Som en reaksjon på den kalde krigen og den stadig tøffere tonen mellom USA og Sovjetunionen, så de to supermaktene på verdensrommet som en arena til å ta konkurransen til nye høyder. Ifølge Erik Tandberg hadde sovjeterne flere ess i ermet da startskuddet for romkappløpet gikk. Oppskytningen av Sputnik 1 – den første kunstige satellitten i bane rundt jorda – i 1957, sendte sjokkbølger langt inn i den amerikanske administrasjonen.
– Det var få som forventet at Sovjetunion skulle være først ut i verdensrommet fordi det var en svært teknisk avansert prosess. Og så hadde de Sergei Koroljov, sier han.
Ved hjelp av Koroljovs egenskaper som ingeniør og rakettforsker hadde sovjeterne utviklet interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) på langt høyere nivå og med lengre rekkevidde enn amerikanerne. Missilene kunne bære atomstridshoder til det amerikanske fastlandet, men også bli brukt til langt fredligere formål.

Ikke-militært. – Selv om romkappløpet brakte med seg teknologi som hadde stor militær nytteverdi, var det en enighet om at det ikke skulle brukes til militære formål, sier Olav Njølstad, forskningssjef ved Norsk nobelinstitutt.
Ifølge Erik Tandberg var satsingen på romfart mer et teknologisk kappløp, både for Sovjetunionen og USA. Selv om frykten for at utviklingen av langtrekkende missiler kunne bli brukt for å frakte atomstridshoder, skjedde det heldigvis aldri.
– De militære baktankene var ikke spesielt framtredende, sier Tandberg før han utdyper.
– I stedet for å være et militært prosjekt, var det mer snakk om å bygge opp folkesjelen og vise med all tydelighet at de var høyteknologiske land.

25 milliarder dollar. Olav Njølstad har den kalde krigen som et av sine forskningsområder. Han forteller at på tross av tidlige romsuksesser, var det en fornemmelse av at USA kom til å bli først til å sende en mann til månen. De kunne rett og slett mobilisere mye større ressurser. Da Kennedy i 1961 gjorde det klart at USA ville få en mann på månen og trygt tilbake på jorda, viste landet for alvor sine økonomiske muskler. På det meste var nesten 400 000 mennesker involvert i Apollo-prosjektet, og investerte ifølge Langley Research Center 25 milliarder dollar for å sørge for at USA kom seirende ut.
– Det kom ikke som noe sjokk på sovjeterne at det skjedde – at USA fikk den første mannen på månen. De hadde vært inneforstått i noen år med at de ikke kom til å vinne dette kappløpet, sier Njølstad.
Ifølge historikeren ved Nobelinsti­tuttet var romkappløpet som kulminerte i Neil Armstrongs første steg på månen, først og fremst en kamp mellom to økonomiske systemer.
– På mange måter ble dette et symbol på kampen mellom et kapitalistisk og sosialistisk og planøkonomisk system der USA til slutt gikk seirende ut, sier Njølstad.

Vietnam. Til tross for den enorme symbolverdien månelandingen hadde, maktet heller ikke USA å fortsette satsingen på romfart i samme omfang som tidligere. I 1972 ble Apollo-programmet skrinlagt, og siden da har ingen vært på månen. Enorme utgifter i forbindelse med Vietnam-krigen og manglende politisk vilje til ressursbruk, førte til at USA ikke lenger hadde like ambisiøse mål. Astrofysiker Eirik Newth håper likevel stafettpinnen og romsatsingen blir ført videre, enten ved USA eller Kina. Ifølge Newth vil det ha en uant nytteverdi.
– Du kjøper deg inspirasjon og innovasjon. Vi har blitt veldig navlebeskuende, og derfor trenger vi prosjekter som kan få i gang oppdagerånden. En mann på Mars vil føre oss helt til Jupiter.
I likhet med Newth tror Erik Tandberg at Mars er innen rekkevidde i løpet av noen tiår. Det står først og fremst på politisk vilje.
– Det er i menneskets natur å utforske ukjente steder så snart de har mulighet til å komme seg dit, avslutter Tandberg.

ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ