Forsvarsforum

Kampen om soldatene

Både Nato og EU har nå hver sine militære styrker klare til innsats i kriseområder på ti dagers varsel. Det kan bli hard konkurranse om soldatene.

Tips en venn 25.02.2005– Vi må aldri komme i en situasjon der vi sier nei, sier Sir Peter Ricketts, Nato-ambassadør for Storbritannia, og utdyper:
– Vi må ikke komme dit hen at vi ønsker å bruke soldater i en EU-stridsgruppe, og så finner ut at disse soldatene
allerede er bundet til Nato. I alliansens hovedkvarter i Brussel blir EUs opprettelse av to stridsgrupper fra 1. januar i år – en britisk og en fransk – ønsket velkommen med en klam hånd. For selv om det stadig presiseres at EUs stridsgrupper bortimot er som en lillebror til Natos egen innsatsstyrke
– Nato Response Force (NRF) – fryktes det krangel rundt verdenskartet når soldatene skal fordeles.
– Det er jo de samme soldatene som skal brukes, understreker en høytstående Nato-delegat i Brussel, og mener det blir en utfordring for Nato og EU å komme til enighet. At den reelle kontakten mellom de to organisasjonene er på et minimalt nivå, hjelper heller ikke, noe både forskere og fagmilitære bekrefter ovenfor Forsvarsforum.

Britisk brannslokking
Mens EU nå har 3000 soldater i beredskap – 1500 i hver stridsgruppe – er NRF operativ med om lag 17 000. Innen tre år skal EU ha 13 planlagte stridsgrupper klare til innsats, og NRF skal i oktober neste år være fullt operativ med
20 000 soldater. Mange av disse vil vel å merke stå med et bein i hver leir. Fra britisk side forsøker man nå for harde livet å overbevise om at de to innsatsstyrkene vil utfylle hverandre. I et uformelt dokument som for tiden sirkulerer i EU- og Nato-systemet, skisserer Sir Ricketts og hans kontor forskjeller som gjør at de to konseptene ikke trenger å bli konkurrerende.
– Fra USA og andre fikk vi spørsmål om EUs stridsgrupper vil duplisere NRF. Vi mener nei, og tenkte at vi skulle forklare det i et dokument, sier Ricketts til Forsvarsforum. Det britiske dokumentet – et såkalt non-paper – tar utgangspunkt i tre områder hvor forskjellene kommer tydeligst frem:
- Omfang – en stridsgruppe består av 1500 soldater, mens NRF skal ha 20 000 i beredskap.
- Intensitet på operasjonene – NRF skal kunne delta i krig, mens EUs stridsgrupper i utgangspunktet skal brukes til humanitære og fredsbevarende oppgaver – såkalte Petersbergoperasjoner.
- Regional tyngde – EUs stridsgrupper skal settes inn innenfor en radius på 6000 kilometer fra Brussel, mens NRF ikke har slike begrensninger.

Går på stoltheten
– I prinsippet kan EU låne styrker fra Nato. Rent militært kan deler av en NRF-styrke gjøre samme jobben som en av EUs stridsgrupper. Men det går blant annet på stoltheten, sier oberstløytnant Harald Håvoll, sjef ved avdelingen for militærmakt ved Forsvarets stabsskole. For forskjellene er ikke så absolutte som britene vil ha det til, ifølge Håvoll.
- EUs stridsgrupper skal kunne gå inn i kriser opp til tradisjonell krig. Det innebærer alt fra naturkatastrofer til væpnet motstand, noe som kan utvikle seg til krig i løpet av de 120 dagene en stridsgruppe skal kunne være i et område. EU sier ikke at bruk av militærmakt skal skje som siste utvei, men mener at det er situasjoner hvor det er et nødvendig
virkemiddel. Heller ikke FNmandat ses på som absolutt nødvendig.
- EU har antydet en geografisk begrensning, men ikke sagt at operasjonene må stoppe ved 6000 kilometer.
- Og, velger EU å bruke flere stridsgrupper, nærmer man seg en styrke på samme antall soldater som i NRF.
– EUs stridsgruppeinitiativ øker mengden av europeiske styrker som kan rykke ut på kort varsel. Det betyr at vi vil ha flere grupper å sende til kriseområder, og derfor kan vi ha en rotasjon hvor noen er tilgjengelig til enhver tid for
Nato, og noen for EU, sier Nato-ambassadør Ricketts.
– Trenger verden virkelig begge?
– NRF er en mye større styrke, og vil om nødvendig kunne takle kriser hvor det er relativt tung motstand. EUs stridsgrupper er ikke så ambisiøse og er designet for mer spesiell bruk. Stridsgruppene er lettere, mindre og kan trolig takle en større bredde av omstendigheter. Jeg tror vi vil se at NRF og EU vil bli brukt under ulike forhold.

– Trengs ikke
Oberstløytnant Harald Håvoll er imidlertid ikke overbevist.
– Objektivt sett kan man si nei. Begge styrkene trengs ikke. Men dette er to organisasjoner som slåss for sin relevans. Militærmakt som politisk virkemiddel er blitt aktuelt også for EU, sier Håvoll, som frem til november var
Norges Nato-representant i EUs militære stab i Brussel. Der kom han tett på maktspillet mellom de to hovedkvarterene i Brussel.
– Engelskmennene og Norge er helt på linje. Norge er bekymret for at EU skal bli den dominerende organisasjonen,
og at Nato skal forsvinne. Det er fremdeles rom for Nato, men utviklingen går i disfavør, sier han. Løsningen ligger trolig i Washington. Eksperter lurer nå på hvor lenge USA ønsker å holde liv i Nato dersom europeiske Nato-land ikke følger amerikanske ønsker. For etter hvert som EU får større kapasitet, beveger unionen seg inn på Natos nisjeområde. Og de store krigene tar USA alene med utvalgte nasjoner.
– USA vil at EU gjør post-konflikt-arbeidet og blir værende lenge. «Marines don’t do windows», sier de. Men det er ikke EU enig i. En alternativ modell er at EU nå trer inn for alvor på den globale arena som en ny type stormakt. Dette er helt klart EUs egen ambisjon, uttrykt i deres strategiske konsept. Jeg tror vi må innse at EU vil bli en balanserende motvekt til USA, med tildels andre virkemidler og en annen tilnærming til strategisk tenkning, sier Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

FD positive
At EU deler USAs måte å se kampen mot terror på, er opprettelsen av stridsgrupper en bekreftelse på, mener Matlary.
– I EUs strategiske dokument er trusselvurderingen den samme som i det amerikanske dokumentet, og EU reserverer heller ikke bruk av militærmakt til siste instans. Men EU «sikkerhetspolitiserer» ikke terrortrusselen slik som USA gjør. Soldatenes grunntrening vil imidlertid ikke bli berørt av storpolitikken. Storbritannia understreker i sitt dokument at treningen vil være akkurat den samme – enten man skal inn i NRF eller en EU-stridsgruppe. I Forsvarsdepartementet (FD) tror man fordelingen av soldater vil gå bra, selv om Norge har meldt inn soldater til begge innsatsstyrkene.
– Både EU og Nato er opptatt av å unngå at man melder inn samme styrker på beredskap i de to organisasjonene
til samme tid. Ved at man koordinerer og utveksler informasjon om rotasjonsordningene, vil man unngå at
det skjer, sier Keith Eikenes, rådgiver ved sikkerhetspolitisk avdeling i FD. Han påpeker at den dagen EU har klar alle sine stridsgrupper, vil det stå to grupper på beredskap seks måneder om gangen. Med dagens planer om å etablere 13 grupper, vil dette innebære at samme gruppe vil måtte stå klar om lag hvert tredje år.
– Det norske bidraget vil være begrenset oppad til 150 personer. Selv med et halvt års opptrening i forkant av EU-beredskapen, har man vesentlig handlefrihet til å sortere styrker under Nato, sier Eikenes. For land som har meldt inn styrker i flere stridsgrupper, kan det imidlertid fort bli rot og overbooking hvis ikke diplomatene i Brussel snakker sammen.
– Det er en overlapping i så måte. Det blir opp til vårt forsvarsdepartement, sammen med Nato og EU, å finne ut når vi er tilgjengelige for NRF, og om vi det neste året skal stå på beredskap for EU, sier Sir Ricketts.

ELLING SVELA

FORTSATT LIV. Det er fremdeles rom for Nato, men utviklingen går i disfavør, sier oberstløytnant Harald Håvoll, sjef for militærmaktavdelingen ved Forsvarets stabsskole.


EUs Stridsgruppeer
22. november 2004 – EUs forsvarsministere er enige om å ha 13 stridsgrupper klare i løpet av tre år.
1. januar 2005 – innledende operativ kapasitet med to stridsgrupper – en britisk og en fransk.
Høsten 2005 – Italia overtar med en stridsgruppe.
1. januar 2006 – Tyskland og Frankrike stiller med stridsgrupper for hele året.
Våren 2006 – en multinasjonal stridsgruppe med spanske, italienske, greske og portugisiske bidrag blir operativ.
2007 – alle EUs stridsgrupper skal være fullt operative. Dette gjelder også for Norges bidrag til den nordiske stridsgruppen.
- Det skal etableres 13 stridsgrupper (fig.). Hver stridsgruppe vil bestå av 1500 soldater.
- Styrken skal kunne settes inn i et kriseområde innen femten dager etter krisen oppstår. Først skal EU bestemme seg innen fem dager, deretter skal styrken være klar på ti dagers varsel. Stridsgruppene skal være utstyrt til å være i området i fire måneder.
- Hver gruppe vil være tilknyttet et hovedkvarter, og et av landene vil utnevnes til å ha den operative kommandoen.
- EU har ikke egen kommandostruktur, men må etablere ad-hoc hvis ikke de vil bruke Natos.
Nato Response Force (NRF)
September 2002 – USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld foreslår å opprette en innsatsstyrke i Nato.
November 2002 – på Natos toppmøte i Praha blir etableringen av NRF vedtatt.
16. juli 2003 – medlemslandene møtes for å diskutere NRF. Dette er første muligheten for landene til å melde inn bidrag til styrken.
15. oktober 2003 – NRF blir formelt opprettet som aktiv styrke, og skal i tre år ha begrenset operativ kapasitet.
14. januar 2005 – flere norske enheter og avdelinger blir beordret til å stå på beredskap for NRF-kontingent 4 ut juni 2005.
Oktober 2006 – NRF skal erklæres fullt operativ med en styrke på 20 000 soldater fra både hær, sjø og luft.
- NRF vil bli «skreddersydd» for hvert enkelt oppdrag.
- Enhver innsetting av NRF krever politisk godkjenning av alle Nato-lands regjeringer.
- Ferdig utviklet vil styrken være flernasjonal på alle nivåer og vil bestå av ledelseselementer samt forsvarsgrensvise
styrker fra de fleste Nato-land.
- Styrkene forplikter seg til å trene og øve i en seksmåneders periode før de går på beredskap i nye seks måneder.
- Nato har eget hovedkvarter hvor det allerede jobber tusenvis daglig.


NATO I SKVIS. Militære eksperter frykter at Natos område blir mindre fordi EU får større militær styrke og USA leder de større krigene.