Forsvarsforum

Kaspar Gudmundseth, kommandosoldat i 1944: «Vi mente selv vi var verdens beste soldater. Kanskje var vi det»

Kaspar Gudmundseth lar blikket gli utover Den engelske kanal og inn i gråværet som ligger over horisonten.

Tips en venn 21.01.2005– Det var utrolig tøft. Men vi var meget godt trent, motivasjonen var på topp, og vi var commandos. Han var en av fem norske krigsveteraner som i november reiste tilbake til Walcheren for å minnes det som skjedde for drøyt 60 år siden.

Inferno
Om morgenen 1. november 1944 stevnet en flåte med landgangsbåter inn mot den nederlandske øya Walcheren.
Her hadde tyskerne bygget store festningsanlegg som kontrollerte innseilingen til den viktige havnebyen Antwerpen. De allierte trengte desperat adgang til denne havna for å landsette materiell og tropper nærmere fronten.
Soldater fra England, Canada, Belgia og Norge hadde fått det vanskelige oppdraget med å erobre de strategiske stillingene. No 5 Troop var et norsk kompani med kommandosoldater fra No 10 Inter Allied Commando. De 72 norske
spesialsoldatene som deltok i landgangen var fordelt på to båter. Til tross for at de tyske befestningene hadde vært
utsatt for kraftig bombardement av allierte fly, var de forsatt i stand til å yte sterk motstand. Den allierte landgangsstyrken ble møtt med et inferno av prosjektiler. Nabobåten til det ene fartøyet med nordmenn ble truffet og forsvant i løpet av noen sekunder.

Hoppet i vannet
– Etter hvert som vi nærmet oss skjønte vi at sjansene for å komme helskinnet i land ble mindre og mindre. Et par hundre meter fra land ble båten jeg var om bord på, truffet, erindrer Kaspar Gudmundseth.
– Lemmen i stavnen på båten kunne bare så vidt åpnes. Vi måtte derfor hoppe i vannet en etter en. Kjøretøyene vi hadde med oss ble etterlatt om bord. Da jeg hoppet i vannet var jeg drøyt 150 meter fra land. På grunn av
alt utstyret vi hadde på oss, gikk jeg til bunns som en stein. De første meterne gikk jeg mot land under vann. Et par
ganger fikk jeg hodet over vannet slik at jeg fikk trukket pusten. Hele tiden ble vi utsatt for kraftig ildgivning. Det
var noen fryktelige minutter. Plutselig kjente jeg at det var en hånd som grep meg i armen.
Gudmundseth ser mot strandkanten.
– Jeg har mange ganger tenkt på akkurat denne episoden. Jeg husker jeg rev meg løs og fortsatte innover mot land – kanskje kunne jeg ha reddet et liv – men det var bare ikke tid.

Under vann
Luften dirret av kanontorden, og kulene hvinte gjennom luften. Landgangen på Walcheren ble en reprise av dramaet i Normandie noen måneder tidligere. Men de fleste nordmennene var heldige – bare én av de norske soldatene
mistet livet under selve landgangen. Like etter at den andre båten med nordmenn landsatte sin last, ble
også den truffet. For å redusere den tyske motstanden mest mulig hadde de allierte bombet hull på dikene. Siden det meste av Walcheren ligger under havets overflate, hadde vannet flommet inn og satt store deler av øya under vann.

Green devils
– Vi stormet opp mellom sanddynene mens kulene slo ned i sanden rundt oss. Med tørr grunn under beina gikk
det lettere. Da vi kom oss opp fra stranden oppdaget vi at vi nesten stod i hovedgata i Westkapelle. Landgangen
hadde tatt lenger tid enn planlagt, så vi lå etter den oppsatte planen. Men i løpet av dagen tok vi igjen det tapte. I
løpet av noen timer kontrollerte vi Westkapelle og kunne fortsette framrykkingen langs stranden mot Domburg,
forteller Gudmundseth.
– Den første natten la vi oss bare til å sove i sanden. Det vi hadde av utstyr, bar vi med oss. Grytidlig neste morgen fortsatte vi framrykkingen sammen med de belgiske soldatene. Nå kom mange års trening virkelig til sin rett.
– Flere steder i dikene var det tyske stillinger som prøvde å stoppe oss, men vi klarte oss bra. Det var ikke få
tyskere som strømmet igjennom stillingene våre med hendene over hodet. Mange ble livredde da de oppdaget
våre grønne bereter. De fleste så på oss som villmenn eller overmennesker som gikk i kamp uten hjelm på hodet.
Tyskere hadde hørt at «green devils», som vi commandos ble kalt, ikke tok fanger. Det gikk rykter om at de som
overga seg bare ble skutt, forteller Gudmundseth.

Norsk flagg
I utkanten av Westkapelle ble framgangen markert ved at et norsk flagg ble plassert på toppen av en erobret tysk stilling. Flagget kom fra en norsk motortorpedobåt, og en av karene hadde båret det hele tiden under uniformen.
Men framrykkingen mot og kampene i Domburg skjedde ikke uten tap. Tre nordmenn mistet livet.
– Rundt vanntårnet i utkanten av byen ble det utkjempet harde trefninger. I selve Domburg hadde flere snikskyttere gjemt seg. Den norske styrken fikk jobben med å klarere bebyggelsen. Vi tok gate for gate, godt hjulpet av
en stridsvogn som vi fikk disponere en dag. Vi laget et helvetes spetakkel og nærmest skremte de som hadde gjemt
seg ut av husene. Bare i den første gaten tok vi mellom 40 og 50 mann. Vi samlet det vi tok av fanger nede på stranden og jaget dem sørover til de bakre rekkene, sier Gudmundseth.

Egen krigsreporter
– Vi hadde med oss vår egen krigsreporter, forteller Rolf Per Solem.
– Per G. Jonson, eller bare PG som vi kalte ham, dukket alltid opp i første linje. Han var en meget dyktig filmfotograf.
Han vant en filmpris i Amerika for opptakene han gjorde på Walcheren. Under kampene ved Domburg
hadde han filmkamera i den ene hånden og pistolen i den andre. Slik stod han og filmet tyske soldater som kommer
løpende mot oss med hendene over hodet, sier Solem.
– Det var over 200 tyskere som overga seg akkurat her, legger Kåre Robertson til, og ser bortover mot vanntårnet
som fremdeles står der. 17 år gamle rømte Solem og Robertson fra Lofoten til England for å bli soldater.
Kommandoveteranene glemmer ikke hvordan de for 60 år siden kjempet for livet mellom sanddynene i
Nederland. I dag er området et ferieparadis, hvor sommerhus og strandhoteller ligger der det en gang lå tyske stillinger.
– Nå ser alt så annerledes ut. Det heter seg at tiden leger alle sår, men jeg vet ikke helt det, sier Robertson.

Minnesmerke
På toppen av en sanddyne vaier det engelske, det nederlandske, det belgiske og det norske flagget fra fire flaggstenger.
– Det er en ære å få være sammen med dere, sier lederen for den norske delegasjonen under 60-årsmarkeringen,
generalmajor Johan Brun, i sin tale til veteranene.
– Det er mitt håp at nye generasjoner ikke skal glemme innsatsen dere gjorde. Han oppfordret dagens unge til å
forsvare den frihet som deres forfedre hadde vunnet. For de norske veteranene var den største overraskelsen planene om reising av et norsk minnesmerke på Walcheren. Generalmajor Brun kunne fortelle at arbeidet med å hedre den norske styrken allerede var i gang.
– Vi er svært takknemlige for at vi fikk oppleve dette, sier Inge Høy og Jon Christoffer Vestrheim, som tjenestegjorde
i 52 Lowland Division. Opplegget og programmet var et samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben.
– Det er første gangen i løpet av alle disse årene jeg har reist tilbake, fortsetter Høy.
– Helt siden krigen har denne delen av Europa ligget i et slags mørke. Denne reisen har gjort at jeg nå ser et lys der
det før bare var grått. For oss som på forskjellige måter deltok, betyr dette utrolig mye. Det er ikke mulig å forstå
det som skjedde uten å ha opplevd det selv, sier Høy til Forsvarsforum. Et hundretall kommandoveteraner
har tatt oppstilling. Med vinden fra havet i ryggen minnes de alle som mistet livet i kampene om Walcheren.
– At the going down of the sun and in the morning, we will remember them!
Unisont og med stor kraft lyder svaret fra de som en gang kjempet:
– We will remember them!

ERLING EIKLI

DRAMATISK. Med filmkamera i den ene hånden og pistolen i den andre filmet Per G. Jonson denne og en rekke andre dramatiske situasjoner. Bildet er hentet fra en av hans mange 16mm-ruller.
FOTO: PER G. JONSON/FORSVARSMUSEET
FORNØYD. Sanitetssersjant Mikal Mikkelsen (t.v.) og korporal Alfar Kristensen sammenlikner fornøyd erobret proviant og et bilde av Adolf Hitler. FOTO: PER G. JONSON/FORSVARSMUSEET
I FØRSTE LINJE. Den norske krigsfotografen Per G. Jonson dukket ofte opp i første linje. FOTO: FORSVARSMUSEET
NYE GENERASJONER. Sammen med to nederlandske ungdommer legger Rolf Per Solem ned krans på et av de mange minnesmerkene på Walcheren. FOTO: ERLING EIKLI
GLEMMER ALDRI: – Vi vil alltid huske de vi kjempet sammen med, sier Kåre Robertsen (t.v.) og Rolf Per Solem (t.h.) Som 17 åringer rømte de fra Lofoten til England for å bli soldater. I 1944 gikk de i land på Walcheren som spesialsoldater. FOTO: ERLING EIKLI


NO 5 TROOP

NORGES FØRSTE SPESIALSTYRKE:


- På begynnelsen av 1942 startet arbeidet med å etablere det som skulle bli en alliert eliteavdeling. Avdelingen fikk navnet No 10 Inter Allied Commando og bestod i hovedsak av kompanier med rene nasjonale styrker. No 5 Troop var et norsk kompani på nærmere hundre mann. Avdelingen var forlagt ved Fort William, Nevin i South Wales. Hele avdelingen var under britisk kommando.
- På høsten ble de spesielt utvalgte karene samlet i Skottland hvor en hard og meget allsidig utdanning startet. Skulle noen forflytte seg i treningsleiren, skjedde det i springmarsj. Her ble grunnlaget for den første norske spesialstyrken
lagt. Treningen var meget profesjonell. Under feltøvelsene ble det brukt skarpe skudd og øvelsene var meget realistiske. Etter ti måneders trening fikk alle den grønne bereten som et synlig tegn på at de nå var kommandosoldater.
- Deler av det norske kompaniet deltok i flere tokt fra Shetland til Norge i 1943. Ved årsskiftet ble hele kompaniet overført til Shetland hvor det ble gjennomført flere operasjoner på norskekysten. I løpet av sommeren ble de sendt tilbake til England og stasjonert ved Eastbourne. Høsten 1944 ble den norske spesialstyrken gjort klar for innsats på kontinentet. Tre og en halv måned etter den allierte landgangen i Normandie 6. juni gikk det norske kompaniet i land i Arromanches på Normandiekysten. Fra Bayeux fulgte de en polsk stridsvognavdeling opp til Brugge/Ostende hvor forberedelsene til landgangen i Walcheren startet. Kompaniet mistet ni mann i strid og 33 ble såret.

NORDMENN FRA «NO 5 TROOP» SOM FALT I KAMP I NEDERLAND:
- 1. november 1944: menig Ola Christoffersen og menig Sverre Røsland
- 3. november 1944: menig Lars Hovstad
- 4. november 1944: menig Leif Ludvik Larsen
- 14. januar 1945: korporal Olav Bjørndalen, menig Petter Emil Hopen, menig Bernt Myrvåg og fenrik Gabriel Smith.